Nord-Amerika

Den digitale kontrainformasjonen

En ny type solidaritet forener alle nettsurfere med ønske om å uttrykke sine egne meninger og følelser omkring attentatene i New York og Washington i 2001. Støttet av tekniske, økonomiske og politiske argumenter, tør man å stille seg kritisk til de offisielle og lojale versjonene. Men å jobbe med informasjon er imidlertid et arbeid som må læres ? det har sine regler, blant annet verifisering av kilder og fakta.

Posted on

Stort sett er det en positiv ting. Det at det blant informasjonens motorveier kryr av avstikkere, av alternative veier som lett kan brukes av alle de som ønsker å komme seg ut av slitte traseer av «politisk korrekthet» og etnosentrisme. Pressedekkingen av 11.september 2001 fikk en ny og uventet medhjelper: Internett. Er World Wide Web en ny type media eller et «kontramedia»? Det er et spørsmål man kan stille når man ser i hvilken grad en annen type informasjon verserte på nett, mens andre medier fortsatte å presentere én og samme versjon, alltid ispedd de samme marerittaktige bildene. Skarer av belærende eksperter slo fast at dette var den ene sanne versjonen.

Den «digitale kontrainformasjonen» som i dag fyller internett, er resultatet av en ny type solidaritet som forener alle nettsurfere med ønske om å uttrykke sine egne meninger og følelser omkring attentatene i New York og Washington i 2001. Informasjonens omløpshastighet på internett gjør dessuten at den eldgamle formidlingsformen «fra munn til øre» har fått gjenklang på en måte man aldri før har vært vitne til. Med e-post kan man sende rundt mange filer til flere personer på én gang. Dermed nå ut til titalls, ja hundrevis av kontakter, bare med et enkelt tastetrykk.








Møtet mellom en relativt ny teknologi og en historisk katastrofe skjedde samtidig som de personlige websidene, bloggene, dukket opp. I diskusjonsforum på internett er man dessuten modigere. Støttet av tekniske, økonomiske og politiske argumenter, tør man å stille seg kritisk til de offisielle og lojale versjonene.

Internett er et fantastisk verktøy for atspredelse. Nettsurfere deltar i diskusjoner (ofte anonymt, noe som også har sin betydning) og ikke minst tar de del i informasjonen idet den oppstår. Noen vil selvfølgelig bli fristet av iveren i søken etter «sannheten». Man kan ta en snarvei ved å forvrenge adresseløse nettopplysninger, eller se på internett som et utløp for åpen himmel. Internett blir en rensende forløser der man kan uttrykke alle slags følelser.

Mellomleddet er fjernet. Det er en absolutt ytringsfrihet med direkte tilgang til all slags informasjon bare ved hjelp av noen nøkkelord… Det er en stadig mer markant mistro til de tradisjonelle media som alltid er rask med å opprettholde systemet av lojale. Internett – omtalt som en «demokratisk og borgerlig utopi» – framstår dermed som et forum sendt fra oven for anonyme aktører, for «avvikere» og mistroiske.


DEN 11. SEPTEMBER eksploderte antall fantasihistorier og konspirasjonsteorier. Medieverden ble reneste Ville Vesten hvor alle knep er tillatt. «Førstemann på tastetrykken» fikk en avgjørende fordel i at hans eller hennes sannhet kommer først på nett. Fra det første til det andre av tvillingtårnene falt, ble det lansert flere domenenavn knyttet til hendelsen. Her aner man konturene av en meget kynisk kremmerånd, eller eventuelt et behov for å flykte inn i den virtuelle verden når det skjer store katastrofer.

Senere florerte det «online» av mer eller mindre tvilsomme vitser, fantastiske fabuleringer, bilder som parodierte dramaet, amatørmessige nye etterforskninger, unyanserte verdensbilder, der kvasiforskere diskuterer i det vide og det breie. Flesteparten av disse ryktene fikk ikke annet gjenklang enn som underholdende lesning for andre nettsurfere. Men noen ganger går det mye lenger.

Det skjedde i den såkalte «Meyssan-saken». I mars 2002, etter en svært så god før-promoteringskampanje på internett, ble L’Effroyable imposture (Det store bedraget) utgitt i Frankrike. I boken hevder Thierry Meyssan at det var en (amerikansk) rakett, og ikke et passasjerfly, som styrtet i Pentagon. Ryktet spredte seg som ild i tørt gress og store deler av media tok historien til seg. Media bidro til å sette boken i fokus, selv da de kritiserte den. Samtidig dukket det opp flerfoldige nettsider som støttet denne konspirasjonsteorien. Der gjentok man Meyssans påstander og malte de samme bildene. Kort sagt gikk teorien ut på at det amerikanske Secret Service hadde stått bak hendelsene den 11. september. Hensikten deres skulle ha vært å vekke store følelser og harme, og derved åpne for massiv våpenopprustning og amerikansk krigspolitikk.

Meyssan surfet på bølgen av mistroiskhet. Denne fikk til en viss grad næring fra Bush-administrasjonen som dro en ubestridelig fortjeneste fra disse attentatene. Dessuten utnyttet Meyssan paranoiaen i deler av den amerikanske befolkningen og benyttet seg av en revisjonistisk tankegang. Å jobbe med informasjon er imidlertid et arbeid som må læres; det har sine regler, blant annet verifisering av kilder og fakta. På grunn av friheten som internett tilbyr, finnes det nett-etterforskere som tror de kan fri seg fra disse reglene. Dette utelukker ikke at enkelte store media eller de som skal belære – aviser, radio, tv – også lett kan fri seg fra de selvsamme reglene.


FEM ÅR ETTER katastrofen trodde man at saken var avsluttet. Imidlertid er det stadig flere journalister, forskere, professorer, selv politikere, som – ikke uten grunn – kritiserer den amerikanske administrasjonens mangel på åpenhet. De ber dessuten om at saken gjenåpnes. Nok en gang er internett deres våpen.

Daniel Avery, en ung og ukjent nettsurfer, gjenåpnet nylig 11. September-saken i reneste X-Files-stil. Hjemme hos seg selv, utstyrt med en pc og 2000 dollar, laget han Loose change – «den nye filmen som vekker bekymring i Amerika». Denne 80 minutters lange dokumentaren er lett tilgjengelig på nett og profesjonelt laget. Avery tar utgangspunkt i teorien om at det var en amerikansk konspirasjon som stod bak angrepet på Pentagon. Imidlertid drister han seg til å si at dette var også bakgrunnen for angrepet på tvillingtårnene i World Trade Center. Ved å støtte seg på flerfoldige videodokumentasjoner, arkivmateriale, lydopptak og 3D-animasjoner, har den unge filmskaperen laget en fascinerende og urovekkende dokument som stiller spørsmål ved hele den offisielle versjonen til attentatene.

Etter Dylan Avery har det dukket opp tusenvis av nettsurfere på jakt etter bevis. De tråler videoopptakene fra de store tv-kanalene og vitnesbyrdene som ble filmet på den tiden. De går på nytt over de ulike granskningene som ble foretatt. Alle stiller spørsmål ved «de vitenskapelige svakhetene ved den offisielle teorien». Man kan lure på hvor viktige disse spørsmålene er. Men det at man tar fatt på denne diskusjonen i USA, krever et visst mot i kjølvannet av Patriot Act.

Hva skal man så mene om disse dokumentarene? Hvor troverdige er de? Ifølge Pascal Froissart, som forsker på rykter, er «de estetiske objektene utsøkte: flotte bilder, perfekt fortellerstil, ny vri hvert tredje minutt eller hver tredje side, stjerner er med… Det er farlig effektivt og likner faktisk mer på en spionthriller eller en James Bond-film enn Warren-kommisjonens rapport. Her er man ikke særlig på jakt etter sannheten, men underholdningen. Men er det opp til oss å bedømme bakgrunnen? Selv om jeg har gått over millioner av sider, har jeg likevel ingen kompetanse innen pyroteknikk, terrorismeologi eller ballistikk.»

Imidlertid er det nettopp på disse områdene at eksperter (ofte kvasieksperter) diskuterer i det uendelige. Hvordan kan man ta del i de rent tekniske debattene uten å ha den nødvendige kunnskap? Og hvordan kan man feste lit til de mange UVO’ene – de uidentifiserte videoopptakene – som finnes på nett, når man vet hvor lett et bilde (særlig digitale) kan manipuleres?

Det er dette som skaper vanskeligheter for alle disse teoriene. I tillegg spiller de på frykt i en tid uten faste holdepunkter.

oversatt av R.N.

1 Les Divina Frau-Meigs, Qui a détourné le 11 septembre ? (Hvem snudde 11.september på hodet?, De Boeck, Brussel, 2006.

2 Thierry Meyssan, L?Effroyable Imposture, Carnot, Paris, 2002. Engelsk oversettelse: The Big Lie, Carnot USA Books, 2003.

3 Andre dokumentarer dukker opp, men er mindre vellykkete enn den til Dylan Avery. Publikum får de via internett og alle filmene stiller spørsmål ved den offisielle versjonen. Se for eksempel Secret evil of 9/11, 911 Eyewitness, Reopen 9/11 eller The Great conspiracy.

4 Opprettet for å granske omstendighetene rundt drapet på president John F. Kennedy november 1963. Warren-kommisjonen forkastet teorien om komplott og mente Lee Harvey Oswald stod alene bak drapet, noe som ble sterkt kritisert.

5 Intervju med forfatteren.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver