Media

Bildenes makt

Den iranske filmhistorien har hatt en lang vei fra den
første iranske filmen ble spilt inn for over hundre år siden, til den
moderne tids mesterverker av Abbas Kiarostami. I 1963 fantes tre hundre
kinoer i landet, og bare i Teheran ble det solgt 33 millioner billetter

Posted on


Når man før i tiden nevnte Iran, var det gjerne olje, kaviar, persiske
tepper og Savak1 tankene gikk til. I de senere år er det film som er blitt
det eksportprodukt landet er mest stolt over. På mindre enn 20 år har iransk
film fått innpass ved alle internasjonale filmfestivaler. Filmene har et
originalt uttrykk, med sine egne regler, referanser og «auteurer», samt en
særegen estetikk. De har blitt et viktig forum hvor det sivile iranske
samfunnet kan uttrykke seg. Uten tvil har filmene vunnet gjenhør hos
kinopublikummet i Vesten på grunn av den nesten dokumentariske
framstillingen de gir av et land som man ikke vet så mye om. Paradoksalt nok
har iransk film opplevd sin oppgangstid etter den islamske revolusjonen i
februar 1979.

Iransk film har hatt spesielle forbindelser med maktapparatet helt siden
filmens første spede dager. Det hele begynte i 1900 da Mozaffar al-Din Shah,
femte hersker av dynastiet Qajar, kjøpte et filmkamera under en reise i
Europa. Hans offisielle fotograf, Mirza Ebrahim Khan Akass Bashi, filmet en
blomsterparade i Ostende 18. august 1900. Dermed ser det første filmatiske
verk spilt inn av en iraner dagens lys. Men film forble lenge et privat
leketøy til sjahens forlystelse. De første salene for filmvisning dukker opp
tidlig, allerede rundt 1904. Men det er først på 20-tallet at kinosaler blir
et vanlig syn i Teheran og rundt om i provinsene. I 1928 innvier man til og
med en egen kinosal som utelukkende er beregnet på et kvinnelig publikum. Et
dristig eksperiment som ikke ble noen økomisk suksess.

Allerede den gang er den religiøse herskerklassen splittet mellom frykt
og fascinasjon, oppmerksomme som de er på bildenes makt. Det er fristende å
ty til forbud. Vestlig film kan stå for verdier som strider mot islam og
iransk kultur. Men i stedet for å motsette seg denne forførende
oppfinnelsen, bestemmer de seg for å oppmuntre til at det lages film «på
iransk vis». Slik at den kan brukes i pedagogisk øyemed, for å tjene moral
og nasjonal identitet, overfor en befolkning som i stor grad består av
analfabeter.


Gradvis finner filmen sin legitime plass i dette
tradisjonspregede samfunnet. Men først i 1932 blir den første iranske
langfilmen produsert. Filmen het Hadji Agha, filmskuespiller, og var
laget av regissøren Ovanes Ohanian, og er den eneste iranske filmen fra
stumfilmens dager som er bevart i dag. Regissøren kritiserer her på parodisk
vis og også ganske forutanende den mistenksomme holdningen film skulle
bli møtt med i Iran. Året etter, i India, filmet Ardeshir Irani og Abdol
Hossein Sepanta Piken fra Lor-stammen, den første iranske talefilmen,
men også den første til å bli sensurert. Myndighetene påtvang regissøren en
absurd propaganda-slutt: En spåmann erklærer at en dag vil en stjerne Reza
Shah føre landet ut av kaos, fri det fra røverbander og gjenetablere
fordums storhet. Filmen ble en lovende suksess. Men uten privat finasiering
blir det langt mellom de personlige initiativene, og i perioden 1938 til
1948 stopper filmproduksjonen brutalt opp.

Fram til 1950 teller den totale iranske filmproduksjonen knappe tretten
filmer, men den får etterhvert etablert seg takket være «farsi»2-filmer.
Dette er underholdningsfilm inspirert av indisk og egyptisk film, og som
regel av heller middels kvalitet. Men sjangeren lokker til seg privat
kapital som gjør det mulig å etablere og utvikle en reell filmindustri.
Skatten fra Gharon av Siamak Yassami fra 1965 blir en enorm suksess.

Styrket av denne kommersielle filmproduksjonen opplever populærfilmen nå
en rivende utvikling. I 1963 fins det tre hundre kinosaler rundt om i
landet, og det blir solgt 33 millioner billetter bare i Teheran! De fleste
av disse komediene og kriminalfilmene har en klangbunn av sosiale
miljøbeskrivelser. En egen iransk sjanger som blir svært populær, er
djahel-filmene. Et eksempel her er Den gavmilde skurken av Madjid
Mohseni fra 1958. Helten i disse filmene er gjerne en skurk med stort
hjerte, og gjennom disse karakterene tar man indirekte opp emner som
fattigdom og sosial urettferdighet.


Regissøren Farokh Gaffary var assistent for Henri Langlois3,
og kritiker i filmtidsskriftet Positif og grunnlegger av Cinemateket i Iran
i 1958. Hans film Sør for byen fra 1958 forble forbudt i fem år.
Ebrahim Golestan, mannen bak den forbløffende Mursteinen og speilet
(1965), var også produsent for Huset er svart (1962), hvor kona
Forough Farrokhzad hadde regien. Takket være disse to regissørenes innsats,
ble auteur-filmen endelig etablert i Iran.

Det politiske engasjementet holder seg levende helt fram til den
islamske revolusjon i 1979. Det er symbolisert av særlig to filmer: Kua
av Dariush Mehrjui og Gueyssar av Massud Kimiai. I en blanding av
fransk nybølge-film, italiensk neorealisme og sjiitisk fatalisme griper en
hel generasjon filmskapere nå til kameraet for å vise folkets miserable
tilværelse. Her finner vi Kiarostami (Passasjeren), Beyzai
(Regnbygen), Naderi (Farvel, min venn), Kimiavi
(Mongolene) og Shahid Saless (En liten begivenhet). Bevegelsen
får snart tilnavnet Cinemay-e motafavet («annerledes film»).

Filmskaperne lykkes her å uttrykke seg, til tross vanskelighetene, og
unngår å bli stanset av sensurens nett. Protestropene som iblant er svært
nådeløse, er framstilt med stor finesse, i et kontinuerlig spill mellom
virkelighet og fiksjon. Et par eksempler: Amir Naderi med sin film
Munnspillet (1973), som uten egentlig å uttrykke det direkte avslører
hvordan bøndene utbyttes av jordeierne, og landet av sjahen. Og den berømte
filmstjernen Behrouz Vossoughi i Motorsyklisten Reza, hvor han
spiller en gal mann som har rømt fra en psykiatrisk institusjon. Han gir seg
ut for å være en intellektuell han ligner på. Dermed får man vist samfunnets
manglende evne til å fungere i et land hvor det er forventet at modernismen
skal oppstå av asken fra fortiden. Men når statuene av sjahen blir veltet og
knust mot bakken i 1979, blir bankene angrepet av steinkastere, kafeene
ramponert, kinosalene brentŠ


At den islamske revolusjon gikk løs på kinofilmen synes ved
første øyekast bare naturlig. For det var jo i kinosalenes mørke man kunne
se lettkledde kvinner. Man kunne tro at dette skulle bli iransk films
endelikt. Men dagen etter revolusjonens seier 11. februar 1979 kommer
ayatollah Khomeini med en forbløffende erklæring. Ikke nok med at han ikke
uttaler seg som motstander av kinofilm, han oppmuntrer den simpelthen.
Samtidig som han trekker opp de estetiske og ideologiske retningslinjene for
hva som er «islamsk korrekt» kunst.

I løpet av noen måneder dikterer det nye regimet en rekke uskrevne
regler: Publikum bør aldri få sympati for lovbryteren eller den som har
syndet, narkotikahandel bør aldri vises, ekteskapet og familien skal
respekteres, utroskap skal aldri nevnes, bevegelser med seksuell overtone er
forbudt, menn og kvinner må ikke berøre hverandre, «vulgære» eller
«ubehagelige» temaer bør unngås, blasfemi er strengt forbudt, religøse
ledere kan ikke framstilles som komiske eller uærlige skikkelserŠ

De nye makthaverne, som hadde hendene fulle med økonomiske,
institusjonelle og politiske problemer, fastla aldri noen konkrete
prinsipper eller lover. Det var filmskaperne selv som begynte å lage filmer
som kritiserte det gamle regimet og som hyllet revolusjonens verdier. Når
folket reiser seg,
De blodige rismarkene, Opprørerne,
Mujahedinens skrik, Islams soldat, Blodig regnŠ

Krigen mot Irak (i tidsrommet 1980 til 1988) som etterlot seg en million
døde og 200 000 sårede på iransk side, endrer naturligvis på dette. Heltene
blir krigere. De hylles i Bashu, den lille utlendingen (1988) av
Bahram Beyzai, og er illusjonsløse i Den velsignedes bryllup (1989),
hvor regien var ved Mohsen Makhmalbaf, som da var en ivrig forsvarer av
islamske verdier.


Utenlandssuksessen kom med Spring for livet (1985).
Amir Naderis film, som vinner priser ved alle internasjonale filmfestivaler
hvor den vises, går sin seiersgang verden over. I løpet av to år følger et
tyvetalls filmer i hans fotspor. Det vanlige paradokset: filmene gir ikke
alltid et idyllisk bilde av landet, men staten støtter distribusjonen av
dem, i håp om å forbedre oppfatningen av Den islamske republikk. Dette kan
føre til en selvmotsigende politikk hvor enkelte filmer blir forbudt i Iran,
mens det blir gitt løvye til å sende dem til utlandet. Den årlige
produksjonen er på mellom 60-70 filmer. I 1997 når iransk film sitt
høydepunkt da Smaken av kirsebær oppnår Gullpalmen ved filmfestivalen
i Cannes.

Båret fram av denne bølgen har noen unge filmskapere opplevd en
enestående framgang. Som Bahman Ghobadi som tildeles Gullkameraet i Cannes
(prisen for beste debutfilm) for sin første langfilm En tid for fulle
hester
(2000). Og Samira Makhmalbaf som knapt 18 år gammel regisserer
Eplet (1998). Men denne suksessen er ikke entydig og den bygger på et
heller usikkert fundament. Den skyldes selvfølgelig filmenes kvalitet, men
minst like mye det faktum at iransk film er «moteriktig». Den politiske og
geostrategiske konteksten spiller nok også inn. Når Ghobadis film blir så
godt mottatt i Europa, skyldes det nok også at han er kurder. Når De
svarte tavlene
vinner priser, er det nok også fordi filmen er spilt inn
i Kurdistan og dessuten av ung og vakker iransk jente, Samira Makhmalbaf.
Dermed kan man med rette spørre seg om ikke denne framgangen er direkte
knyttet til situasjonen landet befinner seg i. Den dagen alt fungerer bra i
Iran vil publikum og kritikere i vest fortsatt være like begeistret for
iransk film? Oversatt av M.B.1 Det politiske sikkerhetspolitiet i sjahtidens Iran, overs.anm.

2 Persisk

3 Langlois gjorde mye for bevaring av filmatiske verk og var med på å
grunnlegge Cinémathèque française i Paris i 1936. En av salene i det nye
Cinemateket ved Bercy bærer med rette hans navn. http://www.cinematheque.fr
Overs.anm.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver