Tre bølger med nattlige væpnede angrep. Molotovcocktailer og hjemmelagde bomber kastet mot politistasjoner, offentlige bygninger, banker og supermarkeder. Mer enn hundre busser påtent. De 1004 angrepene til organisasjonen Første hovedstadskommando (PCC) i São Paulo i mai, juli og august i år var så kraftige at noen dager ble hele byen, Brasils økonomiske sentrum og en av verdens største byer med 20 millioner innbyggere, fullstendig lammet. Butikker måtte stenge, trafikken stoppet opp, kinoer, teatre, restauranter og barer barrikaderte dørene. I juli våknet to millioner personer opp fra den ene dag til den andre uten kollektivtransport.1 Den terroriserte befolkningen låste seg inn hjemme.
Det offisielle regnskapet for disse tre episodene er 34 drepte sivile eller uniformerte politimenn, elleve drepte fengselsbetjenter og 123 sivile henrettet i hevnaksjoner utført av dødsskvadroner med tilknytning til politiet i São Paulo.2
Fram til nå var dette den blodigste episoden i en åpen krig som har pågått siden 90-tallet mellom denne kriminelle organisasjonen («partiet» som medlemmene kaller den) og myndighetene i delstaten São Paulo. PCC kontrollerer for øyeblikket 130 av de 144 fengselsenhetene i delstaten.
Badevannet er kaldt, toalettene tømmes fra utsiden av vaktene og bare når luften er blitt uutholdelig
PCC oppsto i august 1993 i Taubaté-fengselet i delstaten São Paulo. Fengselet styres strengt med individuelle celler, knappe to timer lufting per dag, forbud mot radio- og tv-apparater, aviser, tidsskrift og bøker, eller intime besøk. Badevannet er kaldt, toalettene tømmes fra utsiden av vaktene og bare når luften er blitt uutholdelig. Måltidene som serveres kan knapt gis denne betegnelsen, fordi tilbehøret ofte er levende kakerlakker. Hvis en innsatt våger å protester høylydt, blir han slått med jernstenger.
Direktøren for fengselet, José Ismael Pedrosa, lukket øynene for fangevokternes elendige behandling av de innsatte. Han ble kjent for å ha tatt kontroll over Carandiru-fengselet i 1992, da de beryktede drapene på 111 innsatte av en innsatsstyrke fra militærpolitiet i dette fengselet (Pedrosa ble myrdet 13 år senere i oktober 2005 i et bakholdsangrep tilskrevet PCC).
31. AUGUST 1993 i Taubaté-fengslet godkjente Pedrosa til slutt etter et år med avslåtte forespørsler en fotballturnerning mellom de innsatte. Men den planlagte kampen mellom Caïpira-kommandoen (et lag bestående av fanger fra delstaten) og PCC (som valgte navnet sitt som et svar på motstanderens) fant ikke sted. Da de to lagene møttes i inngangen til arenaen der kampen skulle spilles, grep PCCs 1,90 høye og 130 kilo tunge José Márcio Felicio (kalt «Geleiao» – «Store gelé») hodet til en av motstanderne med begge hendene, brakk nakken på ham og drepte ham på banen. Det påfølgende masseslagsmålet endte ikke før en annen innsatt ble drept, også han av «Geleiaos» never.
«Geleiao» og syv andre innsatte vet at de vil bli utsatt for hevnaksjoner og inngår en pakt: «Den som angriper en av oss, angriper vi alle – vi er PCC-laget, grunnleggerne av Første hovedstadskommando.» Det tar ikke lang tid før «brorskapsideologien» sprer seg til alle fengslene.
«Geleiao», «Cesinha» (César Augusto Roriz da Silva) og «Mizael» (Mizael Aparecido da Silva) sto bak de første aksjonene til PCC, men de ble i all hovedsak ledet av «Cesinha» med sitt ekstremt voldelige temperament og «Mizael» med et intellekt som oversteg resten av gruppen. Sistnevnte antas også å være opphavsmannen til statuttene for den gryende organisasjonen. Statuttene består av 16 paragrafer som ethvert «medlem» må respektere religiøst. Den første paragrafen sier: «Lojalitet, respekt og solidaritet til Partiet står høyere enn alt annet.» De påfølgende paragrafene snakker om «sammenslutning mot urettferdighetene i fengslene,» om bidrag til de fengslede «brødrene» fra de på utsiden, om respekt og solidaritet mellom de innsatte, fordømmelse av tyveri, voldtekt og utpressing som praktiseres mellom fangene. De fastsetter at overtredelse av disse forskriftene kan straffes med døden. Dokumentet avsluttes med følgende oppfordring: «Vi kjenner vår og fiendens styrke. De er mektige, men vi er forberedte og står samlet, og et samlet folk kan aldri beseires. Frihet, rettferdighet og fred!»
Nye medlemmer i «partiet» blir døpt av en av grunnleggerne og direkte underlagt hans ordre. Organisasjonen utvikler seg fort. På mindre enn tre år hadde den allerede en hær av «generaler» som spredde statuttene og organiserte fangemassene rundt dette brorskapet og straffet motstandere med døden. Når nykommere er blitt døpt blir de forfremmet til stillingen «avdelingsledere» (i fløyene der de innsattes celler befinner seg). «Avdelingslederne» døper i neste instans nye fanger som blir «brødre». Ingen tvinges til å bli med i organisasjonen. De som bare sympatiserer kalles «fettere».
Organisasjonen er et resultat av de ti siste årenes repressive politikk med økte straffer, kriminalisering av mindre lovbrudd og reduserte garantier om rettslig forsvar. Det finnes 141 000 fanger bare i delstaten Sâo Paulo. 124 000 av disse er i fengselsanstaltene (35 prosent av dem venter på dom) og 17 000 befinner seg i cellene til hovedstadens eller delstatens politidistrikter. Antallet fanger er det dobbelte av institusjonenes kapasitet.3
For tiden er nesten hele denne fangebefolkningen medlemmer av eller tilknyttet PCC på forskjellig vis. For å styre utviklingen på avstand bruker «Ceshina» og «Geleiao» mobiltelefoner. De skapte de første «telefonsentralene» for en kriminell organisasjon. For hele delstaten ble det raskt opprettet mer enn 1500 sentraler som var i funksjon hele døgnet. Sentralene var sofistikerte nok til å organisere telefonkonferanser mellom de fengslede «kjemperne» og de på utsiden.4
Regjeringen i São Paulo forsto først i 2001 hvor viktig mobiltelefonene var. Landet ble overrasket av at et gigantisk opprør brøt ut. Foranledningen var at noen fanger skulle overføres til det fryktede Taubaté-fengselet. Overføringen brøt en av de «signerte» paktene mellom lederne for PCC og myndighetene i delstaten. For å unngå opptøyer som ville avsløre de middelalderske tilstandene i de overbefolkede fengslene, ga regjeringen visse fordeler til de innsatte, og anerkjente implisitt at alle fengslene var under «partiets» kontroll.
Forflytningen av denne gruppen fanger brøt pakten og ordren om «virar» (gjøre opptøyer) ble sendte ut gjennom mobiltelefonene til «avdelingslederne» i fengslene. I løpet av kort tid brøt det ut opptøyer i 29 fengsler i 19 byer, men hovedsakelig i hovedstaden, som involverte tretti tusen innsatte. Opptøyene ble tv-overført direkte på spektakulært vis og gjorde PCC beryktet, samtidig som de avslørte forfallet i straffesystemet. «Partiet» oppnådde målet sitt: å komme på forsiden til mediene i Brasil og i utlandet.
Tiltakene regjeringen iverksatte for å unngå nye opptøyer viste seg å være katastrofale. Ved å spre lederne på flere fengsler gjorde regjeringen dem til propagandamenn for «fordelene» fangene som tilhørte partiet hadde, i stedet for å svekke dem. Medlemsantallet mangedoblet seg. I dag anslås antallet «medlemmer» alene til å være 50 000.
SELV OM SJANGRENE blandes, tjener også den legitime kampen mot undertrykkingen innenfor det strenge straffesystemet som dekke for en mer lukrativ forretning: smugling og salg av narkotika som kun er for «markedet» i São Paulo beregnes til 300 millioner dollar i året. For å styre sin del av kaka fra fengslene har PCC delt delstaten opp i regioner som den gir «gatepiloter» ansvaret for. Disse forhandler med et nettverk av smuglere som fungerer som mellomledd for «forvalterne» til forretningsherrene, «sjefene».5
Politifullmektig ved Avdelingen for narkotikaetterforskning, Cosmos Stikovitz Filho, konstaterer: «Disse sjefene oppfører seg som mafiasjefene du ser på film. De gir kun ordre uten å involvere seg direkte. Det er personer med høye samfunnsposisjoner, som kjører rundt i BMW og Mercedes, personer som er hevet over enhver mistanke. Hvis jeg ga deg navnene på noen av dem, ville du falt i bakken…»
PCC har gjenopprettet orden i visse bydeler, der den har gjort slutt på de utallige krigene mellom en mengde gjenger. PCC har dermed få vansker med å forføre mange unge, doplangere, som slåss for å overleve midt i fattigdommen. Selv om det er på nederste nivå, er de henrykt over å tilhøre en organisasjon med en slik tyngde.
Narkotikahandelen praktiseres også innenfor murene. En innsatt i Hortolandia-fengselet gir en forklaring: «Alle direktørene vet at la maconha [cannabis] er fangenes store bedøvelsesmiddel. Den gir fangene mulighet til «å reise» og bygge seg luftslott. Når det blir knapphet på den, øker volden. Derfor tolereres bruken.»
En annen fange hyller på sin side PCC: «Antallet drepte har sunket, fordi PCC kontrollerer fengslene. Ingen dreper uten godkjennelse. Mobiltelefonene og narkotikaen kommer innenfor murene takket være korrupsjonen og besøkene utenifra. PCC hjelper de som har minst: den dekker behovene, betaler bussen for besøkende som kommer langveis fra, organiserer loddtrekning om fotballer og sykler under Barnas dag. Hvem andre gjør dette? Kun partiet!»
Han glemmer desto mindre å presisere at alle «medlemmer» må betale en månedsavgift. Også de som har blitt løslatt, så vel som familien til de innsatte. De som prøver å unndra seg forpliktelsen blir straffet med døden. Det har ingenting å si om de ikke har hatt muligheten til å betale under voldsepisoder eller fordi smuglingen ikke førte til en tilstrekkelig sum. Statsadvokat Márcio Christino konstaterer: «PCC er overalt. Organisasjonen styrer i fengslene. Den organiserer rømninger, dreper fiender eller tvinger dem til å begå selvmord. Den utfører bombeattentater, korrumperer myndighetenes representanter. Den ufordrer autoritetene.»
NAVNET «MARCOLA» har en mytisk klang i forbryterverdenen, i politimiljøene og i mediene. «Marcola» – alias Marco Williams Herbas Camacho – er en bankraner som er dømt til 39 år i fengsel – han har sonet 19 – og mistenkt for å ha planlagt mordet på en corregidor-dommer6 i 2003. Han holder en lav profil og forsøker å framstå som en kultivert person – legenden hevder han har lest mer enn 2000 bøker. Han har aldri snakket med pressen. Det finnes få bilder av ham i avisarkivene og man kjenner bare til det han vil si når han må svare på spørsmål under etterforskninger.
Politiet så vel som påtalemyndighetene betrakter «Marcola» som hjernen i organisasjonen. Selv erklærer han systematisk: «Det finnes ingen bevis for at jeg er medlem av PCC. Det er pressen og til og med fangene som gir meg den betegnelsen. Jeg er ikke leder for noe som helst. Jeg slåss for mine rettigheter. Hvis fengselsmassen gjenkjenner seg i min kamp, kan jeg ikke gjøre noe med det.»
Uansett beviser eller ei lever han under et spesialdisiplinært regime (RDD) med en egen celle på seks kvadratmeter og en liten glugge i taket for luft, betongseng, toalett og dusj med kaldt vann. På sommeren stiger gradestokken over 40 grader. Han får to timer hver dag med sol og to timer i uken for besøk av to personer, uten fysisk kontakt, atskilt av jernstenger, gitter eller vinduer. Han har verken tilgang til radio eller tv, kun lesing er tillatt.
Da han ble avhørt av føderale folkevalgte i Den parlamentariske granskningskommisjonen (CPI) svarte han ifølge en av dem: «Ønsker dere å bekjempe kriminaliteten her? Men den er på utsiden! Gå og slåss mot hvitsnippkriminaliteten. Jeg vil ikke vise manglende respekt, men jeg er i ferd med å betale for det jeg har gjort og for det de sier jeg har gjort. Men hva med de folkevalgte, de godt betalte, syndsforlatte blodsugerne? Politikerne er aldri ansvarlige for deres feil, for deres mangler, men jeg må svare for mine.»
FØLGENE AV HENDELSENE i São Paulo har ført til at den føderale regjeringen i Brasilia har tilbudt hjelp.7 Den føderale regjeringen vurderte til og med å sende inn hæren. Delstatens guvernør, Cláudio Lembo fra Den liberale fronten (PFL), motsatte seg president Lula, avviste forslaget og erklærte at situasjonen var under kontroll. Noen måneder inn i første runde av presidentvalgene 1. oktober 2006, ville dette ha vist at politiet hans, som med 150 000 mann ofte framstilles som det best forberedte i landet, hadde mislykkes. I tillegg var Lulas motstander i valget Geraldo Alkmin, den tidligere guvernøren i São Paulo.
Lembo har ikke endret syn etter at en reporter (Ghillerme Poetanova) og en tekniker (Alexandre Calado) fra den viktigste tv-kanalen i landet, Globo, ble kidnappet 12. august 2006. I bytte mot løslatelse krevde PCC at tv-kanalen viste en video, der et av organisasjonens medlemmer godt tildekket leste et manifest som krevde «en verdig behandling av fangene i tråd med loven om soning av straffer».
Kanalen trosset politiets råd og viste filmen. Journalisten og teknikeren dukket opp igjen noen timer senere. Men et spørsmål er ubesvart: når og hvordan vil denne krigen slutte? Ingen tør å svare.
Bruddene på menneskerettighetene, ydmykelsen og de mange overgrepene, som regelmessig blir påpekt av de innsattes familier, gjør det mulig for gjengene å framstille seg som fangenes forsvarere. Sosiologen Vera Malaguti Batista er opprørt: «Problemet kan tøyles med blodbad, men hvis vi ikke diskuterer de dypereliggende spørsmålene vil det gjenoppstå om en måned eller om et år. Politiet er redde, folk er redde og de har all grunn til det. Men hvis denne idiotiske måten å konfrontere problemet på fortsetter vil det bli enda verre. Volden, sinnet, bitterheten vil bli enda større. […] Folk må få vite hvem fengselsbefolkningen er, hvordan de lever bak murene.»8
President Lula var til stede i Wien under toppmøtet mellom EU og Latin-Amerika i mai 2006 da opptøyene pågikk. Han erklærte at røttene til disse hendelsene var knyttet til manglende sosiale bevilgninger og la til: «Det koster mindre å ha et barn på skolen fram til universitet enn en ungdom i fengsel.»9 Vil iverksettelsen av denne kloke oppskriften være et av målene for hans andre presidentperiode?
Oversatt av R.N.
1 Tapene til de tolv lokale selskapene beløpe seg til fire millioner euro.
2 Brazil: Further criminal attacks in São Paulo», Amnesty International, AMR 19/025/2006, 14. juli 2006. (http://web.amnesty.org/library/Index/ENGAMR190252006?open&of=ENG-BRA)
3 Se Mario Osava, «La situation explosive des prisons du Brésil» (Den eksplosive situasjonen i de brasilianske fengslene), InfoSud, Genève, 17. juli 2006 (www.infosud.org). «Les prisons sont occupées à 132 prosent de leur capasité» (Fengselskapasiteten er overskredet med 132 prosent), El País, Madrid, 30. september 2006.
4 Etter de siste opptøyene ble dette kommunikasjonssystemet forlatt, fordi politiet har begynt med avlytting. Ordrene blir nå overført gjennom de innsattes nærmeste og selv, hevder noen, advokater.
5 Foruten konfrontasjonene med myndighetene, fører PCC en krig mot en rivaliserende gruppe, Den røde kommando. De to organisasjonene kriger om kontroll over fengslene og de kriminelle aktivitetene, hovedsakelig narkosmugling til São Paulo.
6 Juridisk myndighet som kontrollere om rettsvesenet fungerer.
7 President Lula har frigitt 40 millioner euro som delvis skal gå til ombygging av fengslene som ble ødelagt under opptøyene.
8 Pagina 12, Buenos Aires, 16. mai 2006.
9 El País, Madrid, 15. mai 2006.
SLUTT
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
