De britiske muslimene i Storbritannia

Forvirring i de muslimske samfunnene i Storbritannia. Det er åpenbart at attentatene i London 7. juli 2005 har framprovosert en reell frykt for at deler av Storbritannias 2,5 millioner muslimer skal radikaliseres. Nærmere halvparten av de britiske muslimene har pakistansk opprinnelse, av disse kommer 80 prosent fra landsbygda ?flesteparten kan ikke skrive og lese, selv ikke urdu. Byen Dewsbury lever nå under en permanent beleiring ? der nektet de å snakke med journalister siden de siste arrestasjonene i fjor sommer skapte en mediestorm. Folk er tilbakeholdne med å påpeke måten de blir utpekt på som muslimer.


«Det er på tide med en ny og ærlig debatt om integrasjon og samhold i Storbritannia,» erklærte den nye kommunal- og lokalministeren, Ruth Kelly, 24. august 2006.1 Hun fortsatte: «Vi må være tydelige på hvilke utfordringer vi står overfor, for å få en effektiv løsning på disse problemene.» Denne talen ble holdt to uker etter at innenriksminister John Reid annonserte at det hadde blitt avdekket en plan «om å begå en massakre i en skala som hittil har vært ukjent i Storbritannia» ved å kapre fly på vei til USA. Avdekkingen kom på «forsiden» i alle medier. I en sjelden offentlig uttalelse 9. november rettet lederen for MI5,2 Eliza Manningham-Buller, oppmerksomhet mot terrorfaren som truet landet: 200 grupper og nettverk, mer enn 1600 identifiserte personer og 30 planlagte aksjoner.3

Tony Blairs utenrikspolitikk har allerede gjort det vanskelig for regjeringen å forsøke å forandre sitt forhold til de muslimske samfunnene i Storbritannia. Disse samfunnene er svært splittede, men kunne likevel vise seg å være åpne for en reform av den multikulturelle modellen. Enhver tillit forduftet da tidligere utenriksminister Jack Straw, som representerer valgdistriktet Blackburn med omtrent 20 prosent muslimer, i oktober startet skautaffæren med å uttale til en lokalavis: «Jeg føler meg ukomfortabel med å snakke ansikt til ansikt med en person jeg ikke kan se.» Dette var «en offentlig uttalelse om atskillelse og forskjell.»4

En offentlig debatt om niqab5 er fullstendig legitim. Men den har blitt brukt som middel for å nå politiske mål av Labourledere som forbereder seg på Blairs avgang med å appellere til den hvite arbeiderklassens bekymringer. Krisen vokste da en 23 år gammel hjelpelærer ble suspendert for å ha nektet å fjerne sløret som dekket ansiktet hennes. Noe pressen ikke har nevnt er at flertallet av muslimene var enige med skolens beslutning.

Det er åpenbart attentatene i London 7. juli 2005 (52 døde) som har framprovosert en reell frykt for at det muslimske samfunnet, som består av 2,5 millioner mennesker, skal radikaliseres. Den antatte lederen for gruppen bak attentatene, Mohammed Siddique Khan, vokste opp i Yorkshire og fikk kallenavnet Sid av sine engelske venner.
Blant de unge muslimene kan man føle et sinne, en følelse av urettferdighet, en risiko for fremmedgjøring

Tarique Ghaffur, indisk-muslimsk politifullmektig i London, bekymrer seg for alle de «unge britene og pakistanerne som reiser for egne midler uten tilstrekkelig kontroll, uten å bli passet på av eldre personer. Hvert år reiser en halv million mellom Storbritannia og Pakistan. Jeg er spesielt bekymret for pakistanerne og de nykonverterte. Blant de unge muslimene kan man føle et sinne, en følelse av urettferdighet, en risiko for fremmedgjøring. De har sine egne myter og takket være internett lever en ekstraordinær konspirasjonsteorindustri i beste velgående.»

På sitt vis bekrefter Khaled, en nykonvertert brite med søramerikansk og skotsk opprinnelse, disse antakelsene ved å fortelle hvordan han ble radikal:

– Jeg ville bruke min energi, men fikk det ikke til. Jeg var isolert. Hvis du føler deg fortapt, er salafismen [se over] svært tiltrekkende, svært tydelig. Jeg ville ha fortsatt på en ikke-militant vei hvis jeg ikke hadde flyttet til London der jeg traff en Mouhajiroun-gruppe [se over]. Du blir grepet av dem med en gang du møter dem. De gjør motstand, de forsøker å forandre ting. De får til ting. Det virket for meg i tråd med islam, jeg var kun 17 år. Etter hvert som jeg ble mer radikal, fikk jeg mer selvtillit. Jeg ble arrogant og ville bryte de andres apati, de fremmedgjorte massene.


ETTER 7. JULI innførte den britiske regjeringen strenge, såkalte antiterrortiltak som har blitt grundig kritisert.6 Regjeringen anstrengte seg kun svært sent for å gå i dialog med muslimene. Den opprettet en rekke arbeidsgrupper under tittelen «Preventing Extremism Together» (PET). De omfattende drøftingene førte til 60 anbefalinger for fellestiltak mellom regjeringen og det muslimske samfunnet. Noen har blitt satt i verk, særlig opprettelsen av en gruppe med kjente personer og tenkere som skal henvende seg til unge i hele landet.

Regjeringen opprettet også Kommisjonen for likhet og menneskerettigheter som vil se dagslys i år og fylle et tomrom: religionens rolle i definisjonen av etniske grupper.7 Denne nye kommisjonen vil få et årlig budsjett på 100 millioner euro, noe som vil gjøre den til den viktigste organisasjonen av sin type i Europa.

På den andre siden avviste regjerningen forslaget fra PET om en uavhengig granskningskommisjon for hendelsene 7. juli. Denne avvisningen gjenspeiler delvis myndighetens frykt for at det rettes søkelys mot rollen den britiske utenrikspolitikken spilte i attentatene. Den ivrige arbeiderpartipolitikeren Lord Nazir Ahmed, som i 1998 ble den første adlede muslim, bekreftet mistroen: «Muslimenes forhold til regjeringen har aldri tidligere vært så dårlig: 90 – 95 prosent av dem stemte tradisjonelt Labour. Det fundamentale problemet dreier seg om utenrikspolitikken.»

Etter terroralarmen i august sendte 38 muslimske organisasjoner, tre fjerdedeler av de folkevalgte muslimene og de tre muslimske lordene et åpent brev uten sidestykke til statsministeren: «Katastrofen i Irak og den manglende evnen til å stoppe angrepene mot sivile i Midtøsten [refererer til at Blair nektet å kreve våpenhvile i Libanon sommeren 2006], forverrer ikke bare situasjonen for vanlige folk i regionen, men oppildner ekstremistene som truer oss alle.»8
Brevet ble signert av Storbritannias muslimske råd (Muslim Council of Britain, MCB) som representerer fire hundre organisasjoner og dermed er den meste representative av de muslimske forbundene. Forbundets generalsekretær oppsummerer anklagene på følgende måte: «For det første er det utenrikspolitikken. Deretter, at vi i stedet for en granskning av 7. juli fikk en utelukkende sikkerhetspolitisk tilnærming. Vi rådet til en politisk dialog, men regjeringen hadde allerede erklært at problemene hadde sitt utspring i moskeene og forberedte en lov for å stenge de som forkynte hat. Vi svarte at man måtte slå ned på individene ikke institusjonene.»

Et kompromiss ble satt i stand med opprettelsen av et kontor som skulle ta seg av spørsmål om moskeer og imamer: The Mosques and Imams’ National Advisory Board (Minab). Innenfor dette kontoret er MCB kun et av fire forbund. De andre er: Forum for britiske muslimer (British Muslim Forum), Forening for britisk muslimer (Muslim Association of Britain, MAB) og Stiftelsen Al-Khoei (sjiitisk). Hver av disse representerer en forskjellig retning. Muslimene utgjør ikke ett samfunn, men mange. Dessuten føler mange av dem seg ikke representert av noen av disse organisasjonene.

Siden har relasjonene til MCB forverret seg. Regjeringen mener den ikke har gjort nok for å bekjempe ekstremisme og vil ikke tilgi den for at den nektet å delta på en minnedag for 60-årsmarkeringen av Holocaust i 2005 – MCB krevde en minnedag for alle forfulgte trossamfunn. Denne uheldige posisjonen gjorde det mulig for Ruth Kelly å erklære 11. oktober 2006 at statsstøtten fra nå av ville gå til organisasjoner «som bekjempet ekstremisme». Hun refererte direkte til regjeringens ny partner, Det sufi-muslimske rådet, en organisasjon uten særlig innflytelse i Storbritannia. Den ledes av Hisham Kabbani og er knyttet til den internasjonale sufibevegelsen Naqshabandi – som er utbredt i USA der den støttes av de nykonservative og Bushadministrasjonen.


«MUSLIMSPØRSMÅLET» EKSPLODERTE i 1989 med utgivelsen av Salman Rushdies Sataniske vers og dødsdommen Irans ayatollah Khomeini utstedte. Romanen ble brent i den nordengelske byen Bradford, der tusenvis av demonstranter gikk ut i gatene. Den konservative regjeringen nektet, selvfølgelig, å forby boken, men ønsket å opprette et forbund for muslimene, noe som endte i opprettelsen av MCB.

Med Labours seier samme år ble muslimer representert både i Underhuset og i Overhuset. De fikk offentlig støtte til religiøse skoler (en støtte som eksisterte for de andre religionene) og religion ble introdusert som kategori i folketellingen i 2001. Disse forandringene ble ledsaget av en oppblomstring av aviser, en tv-kanal, skoler og lobbygrupper. London ble det viktigste sentrumet for islamsk finans, som er beregnet til 370 milliarder euro.

Samtidig avslørte folketelling i 2001 den andre siden av medaljen: Arbeidsledigheten blant muslimer var tre ganger høyere enn landsgjennomsnittet; 33 prosent av dem bodde i de fattigste strøkene; 41 prosent bodde i falleferdige boliger; 31 prosent hadde ingen yrkesutdannelse; og de utgjorde 11 prosent av fengselsbefolkningen (antallet innsatte økte med 161 prosent mellom 1994 og 2004).

Presidenten for Forumet for britiske muslimer, Kurshid Ahmad, gjorde seg til talsmann for de fattige og spesielt sunnibarelwiene [se over]:

– De er nesten ikke representert i de muslimske organisasjonene, på tross av at nesten alle bangladesherne og flesteparten av pakistanerne er barelwi – nærmere halvparten av de britiske muslimene har pakistansk opprinnelse.» Ahmed er født i det pakistanske Kashmir. Han påpeker at Forumet representerer 180 moskeer (av landets 1100). Han forklarer: «80 prosent av pakistanerne kommer fra landsbygda, flesteparten av dem kan ikke skrive og lese, selv ikke urdu. De har i flere tiår arbeidet i fabrikker og kan ikke alltid snakke engelsk. Det samme gjelder for bangladesherne og jemenittene. Imamene kommer fra landsbygda. De er kompetente, men klarer ikke å kommunisere med de unge, ettersom de ikke snakker engelsk. Disse imamene blir ansatt, fordi de kommer fra samme region som menigheten og fordi de får dårlig lønn – mellom 75 og 120 euro for en lang arbeidsuke.


LEICESTER BLIR SETT på som en mangfoldsmodell for Storbritannia. En tredjedel av byens 300 000 innbygger (og nærmere halvparten av skoleelevene) er ikke-hvite (muslimer, hinduer, sikher, karibiere, osv.) og relasjonene mellom trossamfunnene er strålende. Federation of Muslim Organisations (FMO) hevder den er «stemmen til byens 50 000 muslimer». Forbundet engasjerer seg for utdannelse, samfunnsliv, sikkerhet og dialog mellom religioner. En av dets innflytelsesrike medlemmer, Suleman Nagdi, forklarer:

– Vi er integrerte og har hatt mye suksess. Leicester er annerledes, fordi mange av oss kommer fra afrikanske minoriteter. Vi er kommet hit for trygghet, mens de som kommer fra det indiske subkontinentet har måttet tilpasse seg en ny tilværelse som minoritet.

Under et flerreligiøst møte ble kristne og muslimer enige uten særlig vanskeligheter, over noen kaffekopper og indiske kaker, om den katastrofale utenrikspolitikken og den overdrevne raseprofileringen. For å markere 11. september ble en cricketkamp mellom prester og imamer arrangert med hinduer og ortodokse jøder som dommere. Men i moskeen i sentrum av Leicester, en av de største i landet og tilknyttet barelwi, viser et mindre harmonisk bilde seg. Mens de troende samles i tusentall for å feire ramadans ankomst, fordømmer sjeik Shahid Raza handlingene til en gruppe – deobandierne [se over] – som har fjernet barelwimuslimene fra FMOs kontor. Av ulike grunner kjenner mange muslimer i Leicester seg ikke igjen i PET-initiativet eller er uenige med det. Ismail Patel, optiker med malawisk opprinnelse og medlem av Jamaat al-Tabligh (se rammetekst), fordømmer PET-gruppen:

– Det er en form for kolonialisme. Man sender rundt fremmed folk for å fortelle lokalbefolkningen hva de skal gjøre.
Utenfor London er det få som har hørt den USA-baserte muslimske forkynneren Hamza Yusuf eller den sveitsisk-egyptiske filosofen Tariq Ramadan snakke. I protest har Patel organisert en «motgruppe» med 30 britiske religiøse ledere i seks byer, deriblant Leicester.

For den 16 år gamle studenten Salma al-Gaziari, som har begynt å ta ordet på de offentlige møtene sier følgende:

– Det er nødvendig å undervise barna på madrasskolene om statsborgerskap, mens de ennå er unge. Man må også gå inn på politiske problemer. Barna har ordentlige spørsmål og vi svarer på dem med å undervise i hvordan muslimer skal vaske seg… Det er et stort tomrom her. Det begynner i hjemmet. De unge føler seg ikke forstått av de eldre, av de mannlige medlemmene av familien. De begynner derfor å provosere for å bli hørt. De tror hele verden hater dem.

Også andre på grasrotnivå engasjerer seg. Muhammad Kirk Master er 32 år, halvt afrikansk og halvt irsk, og jobber som sosialarbeider i Leicester. Han snakker om fremmedgjøringen som leder unge muslimer til narkotika: «I en av Leicesters bydeler er tre fjerdedeler av langerne muslimer.» I likhet med Salma mener han madrasene er kjernen i problemet: «Enten formes barna i madrasenes mentalitet eller så havner de på skråplanet, særlig politisk.»

Noen har forsøkt å gjøre noe. I 2002 opprettet Master det ambisiøse prosjektet Build, som henvender seg til 15 000 unge i madrasene:

– Vi har blitt klar over at det er mye som må gjøres her: fritidsklubber, idrett, opplysning om narkotika, alkohol, seksualitet osv. For øyeblikket tilbyr vi alt dette innenfor madrasene som et ekstratilbud utover den vanlige undervisningen. Foreldrene og skolene ser hvor viktig dette er. Nå har 12 madraser i Leicester tatt imot tilbudet, og det er bare en begynnelse.


I DEWSBURY I WEST YORKSHIRE er en tredjedel av byens 50 000 innbyggere muslimer. De har isolert seg, særlig i bydelen Savile Town, i den asiatiske ytterkanten av byen der barelwi-, deobandi-, tablighmuslimer har samlet seg. Gatene er smale, rolige og overstrødd med beskjedne klesforretninger for muslimske kvinner. Bydelen har ti moskeer, deriblant den enorme Markazi-moskeen som ble bygd i 1980. Den er europeisk hovedkvarter for Tabligh-bevegelsen. Et stort supermarked, Asda, har blitt bygd på grunnen til en tidligere tekstilfabrikk.

Dewsbury lever under en permanent beleiring. Byen har nektet å snakke med journalister siden arrestasjonene i sommer (etter avsløringene av de store terrorplanene mot transatlantiske fly) skapte en mediestorm som knyttet Jamaat al-Tabligh til Al-Qaida. Den antatte lederen for attentatene 7. juli, Mohammad Siddique Khan, bodde her og var gift med en kvinne fra byområdet. Aisha Aima, hjelpelæreren som nektet å fjerne niqaben, arbeidet på en skole i byen.

En av Markazi-moskeens grunnleggere, den respekterte skriftlærde sjeik Yakub, ønsker oss høflig velkommen mens familien ser en cricketkamp på tv-en med lille Ismail på syv som – «selvfølgelig» – heier på England. Familien er tynget av arrestasjonen av sjeikens 16 år gamle barnebarn 16. juni, som er blitt siktet for terrorisme:

– Politiet stormet inn i tomannsboligen og behandlet oss brutalt. Vi skjønte ikke hva som skjedde. Vi har kun kontakt med barnebarnet vårt gjennom e-post og mobiltelefon. Vi oppfatter oss som ofre og i en viss forstand er vi det. Senere har barnebarnet blitt løssluppet mot kausjon.

Fram til de er 13 eller 15 år får de muslimske barna to timer religionsundervisning etter skolen og i helgene i madrasene som er tilknyttet de lokale moskeene. Flesteparten av tekstene er på urdu (som majoriteten av barna ikke kan) og lærerne behersker engelsk dårlig. Men for Abdel Hai dreier problemet seg om «de som ikke har gått på madrasskolene og senere blitt omvendt av HT [Hizb ut-Tahrir, se over] på universitetene.» Han ser ikke noe problem med madrasene:

– Vi må bevare vår etniske kultur. Vi som snakker Gujarati9 vil at våre barn skal lære urdu, som fortsatt er vårt referansespråk.

I Ravensthorpe, en annen bydel i Dewsbury, er pakistaneren Abdul Aslam som driver et samfunnssenter i bydelen, misunnelig på Savile Town. Hans bydel er en av de fattigste, halvparten av innbyggerne er muslimer, den andre halvparten består av østeuropeere, bosniere, ukrainere, irakere, kurdere og ikke-muslimske indere:

– Her er de lokale problemene viktigst, ikke problemene med islam, forklarer Aslam. Når du lever i en fattig bydel, er du opptatt av søppeltømming og forholdet til naboene. Vi vil ikke at våre barn skal lære urdu, men engelsk. Vi er allerede langt på etterskudd…

Aslam er – ikke uten grunn – stolt av arbeidet senteret hans gjør. Bydelen er lys, ren og ryddig. Til sammenligning er nabobydelen, Dewsbury Moor, som har samme etniske sammensetning, belastet med kriminalitet og narkosalg.

Folk i Dewsbury forsøker å forstå hva som har skjedd. De er tilbakeholdne med å påpeke måten de blir utpekt på som muslimer – i så stor grad at noen vegrer seg for å ta offentlig transport. De snakker likevel om vanskelighetene deres. Presidenten for den prestisjetunge Indian Muslim Welfare Association, Bashir Karolia, erkjenner:

– Det er virkelig vår feil. Vi fortsetter å isolere oss. Vi burde ha snakket til befolkingen om islam før 11. september.

I de muslimske samfunnene som ofte levde i atskilte univers, var referansene til forfedrene for det meste kulturelle. For de nye generasjonene som har mistet kontakten med opprinnelseslandet, er disse visket ut og en avgrunn har blitt skapt mellom dem og foreldrene. Noen har blitt fullstendig integrerte, men samtidig farlig «atskilte». I den svært sammensatte britiske mosaikken er alle enige på et punkt: at det er nødvendig med en sterkere tilhørighetsfølelse til landet, men alle har forskjellige oppfatninger om hvordan man kan få det til.

Oversatt av R.N.

1 Dette departementet ble opprettet i 2006. Før dette var saker som angikk innvandrersamfunnene underlagt innenriksdepartementet.

2 Hemmelig tjeneste som ble skapt for å beskytte den nasjonale sikkerheten mot indre trusler.

3 Times Online, 10. november 2006 (www.timesonline.co.uk/article/0,,2-2447690,00.html).

4 Lancashire Telegraph, Balckburn, 5. oktober 2006.

5 Niqab består av to stoffstykker, et for å dekke hodet og et for å dekke øynene.

6 Se Philip Golub «Den permanente unntakstilstanden», Le Monde diplomatique (norsk utgave), oktober 2006, s. 12.

7 I Storbritannia blir folk definert etter rasemessig opprinnelse: hvite, svarte, svarte briter, asiater, britiske asiater, kinesere, osv. Offentlige skjemaer inneholder spørsmål om etnisitet. Alle kan selv definere sin egen «etnisitet» eller la være ? hvite kan erklære seg «svarte» eller «asiatiske». De fleste med asiatisk opprinnelse i Storbritannia har britisk statsborgerskap.

8 The Guardian, London 12. august 2006.

9 Indisk språk brukt i delstaten Gujarat vest i India. Overs. anm.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Default thumbnail
Forrige sak

Den uhyggelige fornemmelsen

Default thumbnail
Neste sak

Barelwi-, deobandi-, og tablighmuslimer?

Andre saker om Storbritannia

Britisk EU-joker

Mens Boris Johnsons konservative parti vil forlate EU og Jeremy Corbyns Labour

I Orwells fotspor

Etter fire tiår med nyliberalisme og stadige kutt i sosial- og helsebudsjettene

0 kr 0