Allestedsnærværende computere

Det må ha vært en ubehagelig overraskelse for medlemmene i de største kredittkortselskapene MasterCard og Visa, da de nylig våknet opp til en alarmerende overskrift i New York Times. Avisen avslørte store «sikkerhetshull» i deres nyeste generasjon kontaktløse betalingskort.

Disse kortene, som er allerede utstedt til et titalls millioner forbrukere i Nord-Amerika, bruker en teknologi kalt RFID (Radio Frekvens IDentifikasjon). Denne teknologien gjør at forbrukerne kan betale for varer og tjenester med å vifte kortet raskt foran en skanner. I prinsippet er disse transaksjonene raskere, enklere og mer brukervennlige enn ritualet med å dra de konvensjonelle kredittkortene gjennom en kortleser og signere. Reklameslagordet for de nye kortene oppsummerer nøyaktig bruksverdien: «Just tap and go».¹

Men her fortalte autoriteten New York Times sine lesere at kredittkortene mange av dem allerede hadde i lommebøkene og veskene umerkelige kunne leses på avstand av svindlere, såkalt «hemmelig skanning».

Selv om kortet lå dypt begravd i korteierens bukse, var sensitiv informasjon som navn, adresse og saldo, enkelt å få tak i for målbevisste tyver. Forskerne døpte denne typen svindel «Johnny Carson-angrepet», med referanse til sketsjen om den falske synske som den legendariske talkshow-verten regelmessig spilte.

Enda mer bekymringsverdig enn «Johnny Carson», var mulighetene for at svindlere kunne lure kortene til å akseptere falske transaksjoner og dermed enkelt tappe penger fra kortholderens konto.

Uansett hvor skremmende disse påstandene var, var de vanskelig å tilbakevise. Artikkelen i New York Times presenterte kun funnene til en forskningsrapport med den typisk underdrevne akademiske tittelen Sårbarheter i førstegenerasjon av RFID-utstyrte kredittkort. Rapporten og det medfølgende tekniske appendikset beskrev i detalj det svært brede spekteret av misbruk kortene var sårbare for. I sum presenterte den et teknisk system som allerede er i utbredt daglig bruk og som er nesten fullstendig uten beskyttelse mot de mest alvorlige former for misbruk.

Faren for økonomisk tap, for å bli stilt til ansvar juridisk og de omfattende sikkerhetsproblemene som kom til syne her trenger riktignok nødvendigvis å gjelde for andre tilfeller enn denne mangelfulle bruken av RFID-teknologi. Likevel retter artikkelen i New York Times tydelig et umiskjennelig varselskudd over vår kollektive baug. Nøyaktig hva advares vi mot?

SELV OM AVSLØRINGENE av sårbarheten til RFID-kortene utvilsomt var foruroligende for de involverte, er de på mange måter kun et varsel om de komplikasjonene vi sikkert kan forvente oss av informasjonsteknologien i årene som kommer. RFID er i seg selv kun et av rammeverkene som ligger til grunn for en rekke framtidige teknologier i denne generelle kategorien «allestedsnærværende informasjonsbehandling».

Kjernen i utsiktene om allestedsnærværende informasjonsbehandling er svært tiltrekkende. Den vil erstatte våre klønete og klumpete pc-er med en mengde billige, robuste og kraftige mikroprosessorer som er integrert i våre daglige omgivelser. Vidt forskjellige objekter som gensere, badekar og korridorer vil bli interaktive og få prosesseringskraft.

Denne framtidsvisjonen ble først presentert i gjenkjennelig form i arbeidene til en mann med navn Mark Weiser. Fram til hans ubetimelige død i 1999 var han sjefsteknolog i det berømte Xerox PARC (Palo Alto Research Center). I informasjonsteknologikretser har PARC et legendarisk rykte. PARC-forskerne har utviklet innovasjoner som nettverksprotokollen Ethernet og det grafiske vindugrensesnittet de fleste pc-er i dag bruker.

Weisers arbeid på PARC viste seg å være like forutseende, selv om det var mer abstrakt teoretisk enn disse innovasjonene. I tiden før trådløst internett, før World Wide Web – selv før den utstrakte utbredelsen av mobiltelefoner i Nord-Amerika – hevdet Weiser at menneskelig kontakt med digital datahåndtering på langt nær hadde antatt en moden form.

Denne forståelse hvilte på Weiser lesning av Moores lov (aksiomet om teknologisk utvikling som hevder at prosessorhastigheten som er tilgjengelig for en gitt kostnad vil dobles omtrent hver 18. måned).

Verden hadde allerede sett at de svære stormaskinene (mainframes) på 60-tallet, som hver for seg ble delt av opptil hundre brukere, ble til relativt bærbare pc-er på 80-tallet med det karakteristiske en-til-en-forhold mellom bruker og datamaskin. Weiser dro denne utviklingstendensen fram i tid og spådde at etter hvert som prosessorene stadig ble raskere, kraftigere og billigere, ville det oppstå omgivelser der det ville bli mulig å la mange prosessorer tjene hver bruker. Med hans egne ord ville informasjonsprosesseringen dermed bli «usynlig, men innebygd i treverket overalt.»
Med data-prosessorer integrert i titusener av hverdagsobjekter – under fortauene, i veggene og gulvene – ville datamaskinene slik vi kjenner dem forsvinne i løse luften. Med så mange tilgjengelige innretninger, ville prosessorkraften kunne brukes til å løse de utakknemlige og ergerlige utfordringene i hverdagen på en effektiv måte: «Hvor er bilnøklene; finner jeg en parkeringsplass; og er skjorta jeg så forrige uke fortsatt i butikken?»

På samme måte som overgangen fra stormaskiner til pc-er forandret måten folk interagerer med datamaskiner på – fra den tidkrevende og dystre oppgaven med å skrive inn den ene kryptiske kommandolinjen etter den andre, til den relativt enkle bruken av mus, menyer og ikoner – vil framfor alt skrittet forbi pc-en nødvendigvis skape en lignende dyptgripende forandring i grensesnittrelasjonen mellom menneske og datamaskin.

HVORFOR «NØDVENDIGVIS»? For det første fordi hverdagsobjektene i mange tilfeller tilbyr lite med tanke på konvensjonelle brukergrensesnitt. Fysisk sett er det vanskelig å forestille seg for eksempel at en nettverksbasert snøbrettpark skal kunne finne en brukervennlig måte å utstyre seg med mus, tastatur og menyer.

Å utstyre hverdagsobjekter som frakker, gatelys og, ja, toaletter med prosessorkraft innebærer også en enorm ekspansjon i antallet som bruker disse informasjonsprosesseringssystemene, deriblant mange folk som ikke er særlig interessert i teknologien i seg selv. Hvis allestedsnærværende innretninger skal integreres i hverdagen på en tilnærmet knirkefri måte, er det sannsynlig at de må tilby brukerne et brukergrensesnitt som er innlysende lett å lære og å bruke. (Weiser argumenterte selv for at allestedsnærværende datasystemer måtte konstrueres ikke bare for å være «informative, men også beroligende». Uten denne egenskapen ville vi bli lammet av de konstante kravene om vår oppmerksomhet.)

Selv om ikke alt det Mark Weiser så for seg hos PARC på midten av 90-tallet har slått til, vitner holdbarhetene til hans underliggende antakelser om hans framsynthet. Framtiden han så for seg, med alle dens aspekter, er allerede her. De tilsynelatende sårbare RFID-kortene er kun én manifestasjon av denne framtiden.

DEN TIL NÅ mest ambisiøse implementeringen av slik teknologi er på bynivå. Denne trenden – den er utvilsomt en trend med spredte byområder i en vid akse i Øst-Asia, fra Singapore til fastlandskina, som kappstrides om å erklære seg selv som «u-byer» (byer med allestedsnærværende datasystemer) – er kanskje synligst i byggingen av den sørkoreanske byen New Songdo. Byen skal bli et nytt kommersielt midtpunkt og bygges på gjenvunnet land førti kilometer sørvest for Seoul.

New Songdo konstrueres fra bunnen av med allestedsnærværende datasystemer i så å si hver eneste del av dens fysiske struktur, fra søppelsjakter til bussholdeplasser og entreer. Reklamemateriellet beskriver planlagte eldreboliger der et nettverk av berøringssensorer er bygd inn i gulvet. Hvis en beboer skulle ramle, vil ikke bare en beskjed bli sent til de lokale ambulansetjenestene, inngangsdøren til leiligheten vil også låses opp slik at legepersonellet kan komme seg inn. Selv om bare halvparten av det som planlegges faktisk bygges, vil beboerne i New Songdo bli blant de første som får oppleve hva det vil si å leve et sted der informasjonsprosessering er immanent i hverdagslivets konstruerte omgivelser.

UUNNGÅELIG ÅPNER DETTE for spørsmål om brukererfaring: Hvordan vil det være å leve dag inn og dag ut på et sted hvor datateknologi er så omfattende og intimt integrert? Hvordan ser hverdagslivet ut når selv den enkleste og mest ubevisste handlingen – å gå gjennom en døråpning, sette seg på en parkbenk eller stoppe en taxi – innebærer sofistikerte utvekslinger med informasjonsprosesserende systemer?

Et oppmerksomt blikk på vår erfaring med pc-er fram til i dag kan gi oss en viktig ledetråd. Forskningsrapporten gjengitt i New York Times gir en annen. Det virker rimelig å anta at vi alle sammen må forvente oss mye styr – med mindre noen dyptgripende forandringer skjer i måten teknologisystemene utvikles og brukes.
Operativsystemer krasjer (fortsatt!) hele tiden og mobiltelefoner mister forbindelsen midt i setninger, uten noen umiddelbar synlig årsak. Batteriene på de bærbare datamaskinene går tomme i de uheldigste øyeblikk eller enda verre: de tar fyr. Digitalkameraer har så gammelmodige funksjoner at de gode fotoøyeblikkene ofte forsvinner før vi finner ut hvordan vi skal stille inn blitsen. At de «smarte» systemene ikke har virket særlig godt fram til nå, har hatt liten betydning. Vi erkjenner at disse systemene er teknologisk avanserte og på tross av de utvilsomt irriterende standardinnstillingene, forventer og aksepterer vi en viss kompleksitet og skjørhet.

Det samme gjelder likevel ikke for alle objektene vi møter i hverdagen. Riktignok forventer vi at stoler, gensere og vasker skal fungere umiddelbart uten komplikasjoner hver gang vi bruker dem. Hvis disse tingene gis nettverksbaserte interaktive muligheter i tråd med et dårlig gjennomtenkt begrep om «bekvemmelighet», risikerer vi å fjerne det som gjør dem nyttige for oss. Kun hvis designerne og utviklerne foretar grundige og detaljerte undersøkelser av den etnografiske konteksten slike objekter og omgivelser inngår i, og kun hvis arbeidsgiverne gir dem muligheten til å konstruere ut ifra de eventuelle funnene, kan vi håpe at de opplagte fallgruvene unngås.

SOM VISA OG MASTERCARD allerede har lært er kanskje den største utfordringen disse allestedsnærværende systemenes tilsynekomst viser oss, at deres oppførsel nærmest per definisjon forandres med tiden. Sagt på en annen måte, de er mer enn summen av nettverkskoblingene og de frie interaktive delene. Det er umulig, selv i prinsippet, å forutse alle tilstandene slike systemer kan anta når de konstrueres. I beste fall kan vi kan håpe at noen tenker nøye gjennom de rimelig forutsigbare scenarioene, og konstruerer systemene på måter som i hvert fall unngår de verste.

Selv om vi ennå ikke er særlig gode til å bedømme nye teknologier på en objektiv måte og velge hvilke vi vil ha, vil spørsmålet sikkert snart bli mer påtrengende. Som Mark Weiser spådde blir komponentene informasjonsprosesseringen bruker stadig billigere og enklere å inkorporere i et stadig større antall hverdagsobjekter for hver dag som går.

Min påstand er at dette ikke nødvendigvis er negativt. Sant nok er de allestedsnærværende datasystemenes løfte om å løse en mengde av tilsynelatende uendelige hverdagsproblemer et av de beste argumentene i deres favør. Men hvis vi skal nyte godt av dette løftet og potensialet om å berike våre liv og frigjøre oss fra mange små hverdagsproblemer, tror jeg at vi må kreve at disse systemene holder en langt høyere standard enn den vi beviselig i dag krever av de fleste teknologier. Med tanke på artikkelen i New York Times nylig, virker det ikke for tiden som om sjansene er særlig gode for at det skal skje.

© norske Diplo. (…)