Verdensbanken kastes ut av Latin-Amerika

Verdensbankens og IMFs virksomhet i Latin-Amerika har vært styrt av USAs utenrikspolitikk siden 1950-tallet. Gjentatte ganger har de sabotert demokratiske regjeringers forsøk på sosiale reformer. Men i 2006 tok Chavez til orde for opprettelsen av en alternativ finansinstitusjon for Latin-Amerika: Banco del Sur. I sommer lanseres dette latin-amerikansk alternativet. I motsetning til de andre internasjonale finansinstitusjonene skal den følge demokratiske prinsipper. Mye er ennå uklart, men en ny tid er definitivt i ferd med å innledes i Latin-Amerika. I Latin-Amerika er det ikke lenger IMF og Verdensbanken som bestemmer.

juli 2007

Ulydighet straffer seg. I 2005 var Ecuador inne i en ekstremt alvorlig politisk og sosial krise. Da besluttet landets unge økonomiminister Rafael Correa å revurdere bruken av landets oljeressurser ved å redusere nedbetalingen av ekstern gjeld og øke velferdsbudsjettet. Hvordan kunne den allmektige Verdensbanken tillate noe slikt? Banken opphevet straks et lån på 100 million dollar som de hadde lovet Ecuador. Med litt hjelp fra noen gode venner fikk de dessuten has på den nevnte ministerens karriere. «Petroleumssjefene, USA, Det internasjonale pengefondet [IMF], Verdensbanken og den interamerikanske utviklingsbanken IDB la press på presidenten [Carlos Mesa],» forteller Correa. «Jeg mistet hans tillit og støtte.»1 Den unge, utstøtte økonomen bestemte seg for å gå av.

Da han ble valgt til president den 3. desember 2006, hadde han på ingen måte glemt episoden, eller den neglisjeringen av landets selvråderett som han hadde vært vitne til. Den 20. april i år tok han den oppsiktsvekkende beslutning å erklære Eduardo Somensatto, Verdensbankens representant i Ecuador, persona non grata. Stilt overfor en statsgjeld på 10,5 milliarder dollar, besluttet han videre at delen av budsjettet allokert til nedbetaling av gjelden skulle gå fra 38 prosent i 2006 til 11,8 prosent i 2010. Ettersom en ulykkelig (eller lykkelig) hendelse sjelden kommer alene, erklærte Venezuela noen dager senere at de ville trekke seg ut av IMF og Verdensbanken. Samtidig lot Bolivia vite at landet ikke lenger anerkjente myndigheten til Senteret for løsning av investeringstvister (ICSID), et av Verdensbankens instrumenter.


SIDEN 1950-TALLET HAR Verdensbankens og IMFs handlinger i Latin-Amerika vært preget av USAs utenrikspolitikk. Bretton Woods-institusjonene støttet den nicaraguanske diktatoren Anastasio Somoza gjennom nesten 30 år, helt til han ble styrtet i 1979.2 I Guatemala boikottet de i 1954 Jacobo Arbenz’ progressive regjering, for straks etter å gi støtte til militærjuntaen som styrtet ham. I Sør-Amerika saboterte de gang på gang de demokratiske regjeringene som innførte reformer for å redusere de sosiale ulikhetene. I Brasil gikk de fra 1958 av imot president Juscelino Kubitschek, som nektet å godta vilkårene IMF hadde fastsatt. Deretter boikottet de etterfølgeren hans, João Goulart, da han i 1963 gikk inn for landbruksreform og nasjonalisering av oljeressursene. Da militærjuntaen tok makten 1964, kom IMF og Verdensbanken derimot ilende. Det samme skjedde i Chile i 1973, etter at Salvador Allende var blitt styrtet. I mars 1976, denne gangen i Argentina, ga IMF sin støtte til general Jorge Videlas diktatur. I 2002 var de blant de første (sammen med USA og José María Aznars Spania) som tilbød sine tjenester til den kortvarige de facto-regjeringen som overtok etter at Venezuelas president Hugo Chávez var blitt styrtet.


Over alt finner de lokale regjerende klassene en støtte til sin motstand mot reformer i Bretton Woods-institusjonene. Videre kan det nevnes at Chile under Pinochet og Argentina under Videla virkelig fungerte som forsøkskaniner for den nyliberale politikken som med visse lokale tilpasninger senere ble innført i de industrialiserte landene – først i Storbritannia under Margaret Thatcher fra og med 1979, og siden i USA under Ronald Reagan fra 1981.

IMF og Verdensbanken har med overlegg presset Latin-Amerika til å pådra seg gjeld. Mellom 1970 et 1982 gikk områdets statsgjeld opp fra 16 til 178 milliarder dollar.3 I 1982, da gjeldskrisen brøt ut i området, brukte begge institusjonene gjeldstyngden som påskudd for å pålegge landene strategiene som senere ble formalisert gjennom Washington-konsensusen: strukturtilpasning, privatisering, en stadig mer åpen økonomi, oppheving av kontroll av valutaveksling og kapitalbevegelser, kutt i velferdsbudsjettene, lokal renteøkning osv. Den kapitalen som hadde kommet inn i regionen i form av lån, vendte tilbake til industrilandene i form av nedbetaling av gjeld – og kapitalflukt.

De demokratiske regjeringene som erstattet militærjuntaene etter annen halvdel av 1980-tallet, innførte lydig de nyliberale reglene. Dette fikk katastrofale følger. Fra folkeopprøret i april 1984 i Den dominikanske republikk – eller «el caracazo» («Caracas-opprøret») den 27. februar 1989 mot Venezuelas president Carlos Andres Pérez – og helt fram til el argentinazo» («det argentinske opprøret») i desember 2001 mot regjeringen til M. Fernando de la Rua, har protestaksjonene stadig økt. Motstanden mot Washington-konsensusen førte til slutt til en dreining mot venstre, da Hugo Chávez ble valgt til president i Venezuela i 1998.

Etter at president Fernando de la Rua måtte gå av i desember 2001, har de argentinske myndighetene, etter press fra folket, helt åpenlyst trosset IMF og Verdensbanken. I mars 2005 å opphevet de til og med nedbetalingen av statsgjelden til private kreditorer og Parisklubben. Selv om de forskjellige peronistiske regjeringene under Rodríguez Saa, Eduardo Duhalde og Nestor Kirchner lot være å ta klart avstand fra Bretton Woods-institusjonene (som mottok tilbakebetalingene), bidro de til å svekke dem ved å bevise at det var mulig å oppheve nedbetalingen og samtidig gjenoppta den økonomiske veksten og få kreditorene til å inngå en avtale: 76 prosent godtok en reduksjon på mer enn halvparten i forhold til den summen de opprinnelig gjorde krav på.

Fra 2005 og utover har en konjunkturendring i verdensøkonomien endret forholdet mellom et flertall av utviklingslandene og kreditorene deres til det bedre. Råvareprisene på enkelte landbruksprodukter er på vei opp, mens risikopremiene som må betales for å låne kapital er på et historisk lavnivå. Man har samlet gode oppskrifter på hvordan man kan bruke sterke valutaer i eksporten: mellom 2002 og 2007 gikk Latin-Amerikas og de karibiske øyenes valutareserver opp fra 157 til mer enn 350 milliarder dollar. Flere regjeringer – Argentina, Brasil, Mexico, Uruguay, Venezuela, men også Thailand, Indonesia, Sør-Korea – benytter sjansen til å gjøre opp for seg i forhold til IMF. Mange bevegelser som kjempet for gjeldssletting anklaget dem for å «legitimere» systemet og sløse bort penger som kunne utgjort gode velferdstiltak. Regjeringene svarte at disse nedbetalingene var det som gjorde det mulig for dem å få fullstendig frihet fra en institusjon som tvang dem til å innføre lite populære strategier.


HVA HAR REGJERINGENE generelt gjort med valutareservene sine så langt? Etter å ha brukt en del på å tilbakebetale gjeld til forskjellige internasjonale organisasjoner, investerer de gjerne resten i form av amerikanske statsobligasjoner eller innskudd i amerikanske banker. Det vil si at de låner statskapital fra Sør til stormaktene i Nord, og da særlig til det landet som dominerer dem aller mest.

Dessuten forekommer investering av valutareserver i form av statsobligasjoner, enten de er amerikanske eller ikke, gjerne ifølge med nye lån på det indre eller internasjonale markedet. I alle tilfeller er inntektene fra valutareserver investert i statsobligasjoner eller i likvider lavere enn rentene man betaler for å låne. Og dette tapet synes enda større med tanke på at kursen på dollaren, som USA betaler tilbake med, de siste årene har vært i fritt fall.

Å besitte store valutareserver utløser en annen morbid mekanisme: Sentralbanken i de berørte landene overfører nasjonal valuta til de økonomiske eksportaktørene. For å unngå en inflasjonsøkning på grunn av for mange likvider i omløp, tar sentralbanken opp lån fra lokale, private banker – noe som skaper en ekstrautgift for statskassen.4

Den relative mengden av valutareserver som regjeringene i området har til sin rådighet og den blindveien denne typen utnytting har ført til, har gitt president Chávez vann på mølla. Det er allerede noen år siden han tok til orde for opprettelsen av et internasjonalt humanitært fond, og siden 2006 av en Banco del Sur, en bank for landene i Sør. Det var Argentina og Venezuela som banet vei for denne institusjonen i februar 2007, og snart ble også Bolivia, Ecuador og Paraguay med. Brasil, som nølte i tre måneder, underskrev til slutt Quito-erklæringen den 3. mai under et toppmøte med finansministrene fra Argentina, Bolivia, Brasil, Ecuador, Paraguay og Venezuela. Et toppmøte med presidentene for disse landene skal være avholdt innen utgangen av juni, og da vil den offisielle lanseringen av Banco del Sur finne sted.
Noen spørsmål er ennå åpne, men det virker som om det er blitt enighet som flere saker. Denne finansorganisasjonen kommer i det minste til å samle disse seks latinamerikanske landene (og døren står åpen for de andre), og dens funksjon skal være å finansiere utviklingen i området. Det snakkes også om å etablere et pengefond for stabilisering.5 Det finnes allerede et latinamerikansk reservefond (FLAR), som de fem Andes-landene (Bolivia, Peru, Colombia, Ecuador, Venezuela) er medlem av, i tillegg til et land i Mellom-Amerika (Costa Rica). Dette fondet kunne legges om, og dersom det skulle vise seg umulig, kunne et nytt fond bli opprettet. Målet er å stå imot spekulative angrep og andre eksterne sjokk ved å plassere en del av landenes valutareserver i et felles fond.

Det handler altså om å kunne klare seg uten IMF, men i tillegg finnes det en annen ambisjon: å innføre en beregningsenhet som en dag skal kunne avføde en ny valuta. Med andre ord, å opprette en ekvivalent til den europeiske ECU-en, som var euroens forgjenger. På det nåværende tidspunkt blir dollaren brukt som handelsvaluta mellom de latinamerikanske landene. Men Argentina og Brasil har nylig bekreftet at de har til hensikt å ta i bruk argentinske pesos og brasilianske reis i handelen seg imellom, som er verdt 15 milliarder dollar i året.


UNDER MØTET I QUITO la Ecuador fram en revolusjonerende visjon for Banco del Sur (og for fondet). Institusjonen bør, i motsetning til Verdensbanken, IMF og den interamerikanske utviklingsbanken, fungere demokratisk. Den bør især ta ansvar for å sikre at internasjonale avtaler som ivaretar menneskerettighetene, samt sosiale og kulturelle rettigheter, settes ut i livet – der Verdensbanken ikke anser seg selv for å ha noen tilknytning til disse avtalene. Banco del Sur skal også finansiere offentlige prosjekter, der de eksisterende institusjonene foretrekker den private sektoren.
Dessuten, dersom statslederne kommer til enighet skal institusjonen også være basert på prinsippet om «ett land, én stemme ». For øyeblikket er stemmeretten i Verdensbanken, IMF og den interamerikanske utviklingsbanken avhengig av landenes investeringer, som i en privat bedrift – og USA opptar mer enn 15 prosent av andelene, noe som i praksis gir dem vetorett. Dessuten ville lederne og medarbeiderne i Banco del Sur kunne holdes juridisk ansvarlige, noe som ikke er tilfelle i Verdensbanken, hvor de har total immunitet, og denne blir bare opphevet hvis banken ønsker det. Arkivene skal være tilgjengelig for offentligheten (mens det er den motsatte regelen som gjelder i IMF og Verdensbanken). Og sist men ikke minst, den nye finansorganisasjonen vil ikke sette seg i gjeld på kapitalmarkedet. Dens kapital skal komme fra medlemslandene, som vil finansiere den ved hjelp av en førstegangsinvestering og gjennom lån, men også gjennom avgifter av typen Tobin.6

Det er fortsatt for tidlig å forutsi hvilken skjebne dette forslaget kommer til å få, ettersom den brasilianske og den argentinske regjeringen gjerne ser for seg en bank som kan styrke landenes store private eller delvis private bedrifter innen rammene av en økonomisk og politisk blokk bygget etter EU­modellen, og preget av en kapitalistisk tankegang. Men debatten er ikke slutt. Og én ting er klart: I Latin-Amerika er det ikke lenger IMF og Verdensbanken som bestemmer.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal