Frivillig hjernevask

«Kommunikasjon» er de demokratiske samfunnenes viktigste kontrollmekanisme. Vi druknes i reklame, livsstilsreportasjer og journalistisk naivitet, sier den amerikanske samfunnskritikeren Noam Chomsky.

La oss starte med noen spørsmål om mediene: Under folkeavstemningen om EUs grunnlovstraktat i Frankrike i mai 2005 var flertallet av mediene for traktaten, mens 55 prosent av innbyggerne stemte «nei». Medienes evne til å manipulere er dermed ikke absolutt. Innebar denne folkeavstemningen også et «nei» til mediene?

Arbeidet om mediemanipulering eller fabrikasjon av enighet, utført av Edward Herman og meg, går ikke inn på spørsmålet om medienes innvirkning på publikum.1 Det er et sammensatt spørsmål, men en del dyptpløyende forskning antyder at mediepåvirkningen er større i den høyest utdannede delen av befolkningen. Masseopinionen virker mer selvstendig i forhold til mediediskursen.

– Ta for eksempel muligheten for en krig mot Iran: 75 prosent av amerikanerne mener at USA bør legge fra seg militære trusler og satse på å få i stand en avtale gjennom diplomati. Undersøkelser utført av vestlige institusjoner antyder at den iranske og den amerikanske folkeopinionen nærmer seg hverandre, også i forhold til visse aspekter ved atomspørsmålet. Et overveldende flertall av befolkningene i de to landene mener at området som strekker seg fra Israel til Iran bør renskes for atomstridshoder, også de stridshodene de amerikanske troppene har i området. Men man må lete lenge for å finne denne typen informasjon i mediene.

– Ingen av de større politiske partiene i de to landene forsvarer dette perspektivet. Hvis Iran og USA var ordentlige demokratier, der flertallet virkelig bestemmer den offentlige politikken, ville den pågående uenigheten vært løst for lenge siden. Det finnes mange slik tilfeller.

– For eksempel mener flertallet av amerikanerne at militærutgiftene i USAs føderale budsjett bør reduseres og at de sosiale postene bør økes, at gjelden til FN bør betales. De ønsker mer bevilgninger til økonomiske og humanitær bistand og sist, men ikke minst, at skattelettene Bush har innført for de rikeste skal fjernes.

– På alle disse punktene er politikken Det hvite hus fører den fullstendig motsatte av hva folkeopinionen vil ha. Men meningsmålinger som avslører denne vedvarende folkelige opposisjonen blir sjeldent gjengitt i mediene. Borgerne blir altså ikke bare avskåret fra de politiske beslutningssentrene, de blir også ført bak lyset hva angår denne folkeopinionens egne reelle tilstand.

– Det eksisterer en internasjonal uro knyttet til USAs avgrunnsdype «dobbeltunderskudd» – underskuddet i handelsbalansen og budsjettunderskuddet. Men disse to eksisterer kun i tett relasjon med et tredje underskudd: Det demokratiske underskuddet som bare vokser. Ikke kun i USA, men generelt i hele den vestlige verdenen.

– Hver gang man spør en kjent journalist eller nyhetsanker i en større tv-kanal om de gir etter for press, eller om de blir sensurert, svarer de at de har fullstendig frihet, at de uttrykker sine egne overbevisninger. Vi vet hvordan tankekontrollen fungerer i diktaturer, men hvordan fungerer den i våre demokratiske samfunn?

Når journalister blir kritisert, svarer de faktisk raskt: «ingen har presset meg, jeg skriver det jeg vil». Det er sant. Bortsett fra at hvis de tok et standpunkt som motstred den dominerende normen, ville de ikke lenger skrevet lederartiklene. Regelen er selvfølgelig ikke absolutt – det hender at til og med jeg blir publisert i den amerikanske pressen. USA er ikke lenger et totalitært land. Men den som ikke tilfredsstiller visse minstekrav har ingen sjanse til å bli gitt muligheten til å bli en veletablert kommentator.

– Dette er dessuten en av de store forskjellene mellom propagandasystemet til en totalitær stat og måten demokratiske samfunn går fram på. Litt overdrevet, i totalitære land bestemmer staten hvilken linje som skal følges, som alle må rette seg etter. De demokratiske samfunnene opererer annerledes. «Linjen» blir aldri uttalt som sådan, den er inneforstått. Man benytter seg på et vis av en «frivillig hjernevask». Og selv de «opphetede» debattene i de store mediene befinner seg innenfor rammene man implisitt har blitt enige om, som holder en rekke motsatte standpunkt i tømmene.

– Kontrollsystemet i de demokratiske samfunnene er svært effektivt. Den mater inn retningslinjer i luften vi puster. Man merker den ikke, og man tror noen ganger man er i nærheten av en spesielt levende debatt. I bunn er dette kontrollsystemet uendelig mye mer effektivt enn de totalitære systemene.

– Ta for eksempel Tyskland på begynnelsen av 30-tallet. Man har en tendens til å glemme det, men Tyskland var det meste avanserte landet i Europa innenfor kunst, vitenskap, teknologi, litteratur og filosofi. Og deretter skjedde det på svært kort tid en fullstendig reversering. Tyskland ble den mest morderiske staten, den mest barbariske i menneskehetens historie.
– Alt dette lot seg gjøre gjennom å destillere frykten: Frykten for bolsjevikene, for jødene, for amerikanerne, for sigøynerne, kort fortalt, for alle de som ifølge nazistene truet hjertet av den europeiske sivilisasjonen, det vil si «de direkte arvtakerne etter den greske sivilisasjonen». I hvert fall var det dette filosofen Martin Heidegger skrev i 1935.2 Men flesteparten av de tyske mediene som hadde bombardert befolkningen med den typen budskap, hadde tydd til markedsføringsteknikker utviklet av amerikanske markedsførere.

– La oss ikke glemme hvordan en ideologi alltid innsetter seg selv. For å herske er ikke vold tilstrekkelig, man må ha en legitimering av en annen natur. Når en person utøver makt over en annen – om enn det er en diktator, oberst, byråkrat, ektemann eller arbeidsgiver – trenger denne personen en legitimerende ideologi. Den ideologien er alltid er den samme: Dominansen utøves for den dominertes «beste». Med andre ord framstiller makten seg alltid som altruistisk, interesseløs og sjenerøs.

– På 1930-tallet besto nazistenes propagandaoppskrift for eksempel i å velge enkle ord, gjenta dem ustanselig og knytte dem til følelser, holdninger og frykt. Da Hitler invaderte Sudetenland [i 1938] trakk han fram de mest edle og nestekjærlige begrunnelsene, nødvendigheten av en «humanitær intervensjon» for å hindre «etnisk rensning» av den tyskspråklige befolkningen og for å gjøre det mulig for alle å leve under Tysklands «beskyttende vinge», som var verdens mest avanserte kunst- og kulturnasjon.

– Hvis ingenting innen propaganda har forandret seg siden Aten, har kunsten likevel blitt perfeksjonert. Redskapene har blitt langt mer raffinerte, særlig og paradoksalt nok, i de frieste landene i verden: Storbritannia og USA. Dessuten er det her den moderne PR-industrien, for ikke si opinionsskapningen eller propaganda, ble født på 1920-tallet.
– Disse to landene hadde faktisk opplevd så store framskritt innen demokratiske rettigheter (stemmerett for kvinner, ytringsfrihet, osv.) at frihetsønskene ikke lenger kunne tøyles med statsvold alene. Dermed vendte man seg til teknologiene for «fabrikasjon av enighet». PR-industrien skaper enighet i ordets opprinnelige betydning: aksept og underkastelse. Den kontrollerer ideene, tankene, sinnene. I forhold til totalitarismen er det et stort framskritt. Det er mye mer behagelig å bli utsatt for reklame enn å befinne seg i torturkammeret.

– I USA beskyttes ytringsfriheten mer enn i noe annet land, så vidt jeg vet. Dette er relativt nytt. Siden 60-tallet har Høyesterett lagt listen svært høyt i forhold til respekt for ytringsfrihet, noe som etter min mening uttrykker et grunnleggende prinsipp etablert i det 18. århundret på bakgrunn av verdiene til opplysningstenkerne. Høyesteretts standpunkt er at man er fri til å si hva man vil. Deltakelse i kriminelle handlinger er eneste begrensning. Hvis jeg for eksempel gikk inn i en butikk for å rane den og sa til en av mine bevæpnede medsammensvorne «skyt!», ville ikke denne ytringen være beskyttet av grunnloven. I andre tilfeller må motivet være ekstremt alvorlig før ytringsfriheten settes til side. Høyesterett har til og med stadfestet dette prinsippet til fordel for medlemmer av Ku Klux Klan.

– I Frankrike og Storbritannia og i resten av Europa, så vidt jeg vet, er ytringsfriheten fortolket på en svært restriktiv måte. I mine øyne er det sentrale spørsmålet: Har staten rett til å bestemme hva som er den historiske sannheten, og å straffe dem som avviker fra den? Å mene dette er det samme som å avfinne seg med en virkelig stalinistisk praksis.

– Likevel har franske intellektuelle vanskeligheter med å innrømme at de har en tilbøyelighet til dette. Hvis man avviser en slik tilnærming, må man heller ikke tillate unntak. Staten må ikke ha noen som helst midler til å straffe den som hevder at solen kretser rundt jorden. Prinsippet om ytringsfrihet er ganske elementært: Enten forsvarer man den overfor meninger man avskyr, eller så forsvarer man den ikke i det hele tatt. Selv Hitler og Stalin ga ytringsfrihet til dem som forsvarte deres standpunkt.

– Jeg vil legge til at det er noe trist og selv skandaløst med å måtte debattere disse spørsmålene to århundrer etter at Voltaire, som kjent, erklærte: «Jeg forakter meningene dine, men jeg vil gå i døden for at du skal kunne uttrykke dem.» Det er trist å hedre minnet til Holocaust-ofrene ved å innføre en av deres bødlers grunnleggende doktriner.

– I en av dine bøker kommenterer du Milton Friedmans setning: «Profitt er demokratiets essens».

Når sant skal sies er de to tingene så motsetningsfulle at det ikke engang er mulig å gi en kommentar. Målet for demokratiet er at folk skal kunne bestemme over deres egne liv og de politiske beslutningene som angår dem. Profittfokuset er et patologisk trekk ved våre samfunn, som opprettholdes av bestemte strukturer. I et anstendig, etisk samfunn ville man vært svært lite opptatt av profitt. Ta for eksempel mitt fakultet [ved Massachusetts Institute of Technology – MIT]. Her finnes det visse forskerer som jobber hardt for å tjene penger, men disse blir betraktet som marginale, forstyrrede mennesker, nærmest som patologiske tilfeller. Ånden som driver det akademiske fellesskapet, er snarere å forsøke å gjøre oppdagelser som både har vitenskapelig interesse og er et gode for alle.

– I et verk viet deg skriver Jean Ziegler: «Det har eksistert tre totalitarianismer: Den stalinistiske, nazismen og i dag er det TINA.»3 Hvordan vil du sammenligne disse tre totalitarianismene?

Jeg vil ikke plassere dem ved siden av hverandre. Å kjempe mot «TINA» er å kjempe mot et intellektuelt prosjekt som verken kan sidestilles med konsentrasjonsleirene eller gulag. Faktisk skaper USAs politikk en massiv global opposisjon. I Latin-Amerika har Argentina og Venezuela kastet Det internasjonale pengefondet (IMF) på dør. USA har måttet avstå fra det som for 20-30 år siden var normen: Militærkupp i Latin-Amerika. Det nyliberalistiske økonomiske programmet som ble innført med makt i hele Latin-Amerika på 80- og 90-tallet avvises i dag på hele kontinentet. Man finner den samme motstanden mot den økonomiske globaliseringen på globalt nivå.

– Den globale bevegelsen for rettferdighet, som er i medienes søkelys under hvert Verdens sosiale forum, arbeider i virkeligheten hele året. Historisk sett er dette et svært nytt fenomen, som kanskje markerer begynnelsen på en virkelig Internasjonale. Men dens viktigste stridshest hviler på eksistensen av et alternativ. Dessuten: Finnes det et bedre eksempel på en annerledes globalisering enn Verdens sosiale forum? De fiendtligsinnede mediene kaller motstanderne av den nyliberalistiske globaliseringen for «globaliseringsmotstandere», mens det de faktisks gjør er å kjempe for en annen globalisering, folkets globalisering.

– Det er lett å få øye på forskjellen mellom dem, ettersom Verdens økonomiske forum finner sted samtidig, i Davos. Det økonomiske forumet arbeider for globale økonomisk integrasjon, men kun for finansinteressene, bankene og pensjonsfondene – makter som også kontrollerer mediene. Dette er deres forståelse av global integrasjon, men i investorenes tjeneste. De dominerende mediene anser denne integrasjonen som den eneste som i en eller annen forstand fortjener den offisielle betegnelsen «globalisering».

– Her har vi et glimrende eksempel på hvordan ideologisk propaganda fungerer i de demokratiske samfunnene. Den er så effektiv at selv deltakerne på Verdens sosiale forum til tider aksepterer den ondsinnede betegnelsen «globaliseringsmotstander». I Porto Alegre intervenerte jeg innenfor rammene til Forumet og deltok på Bøndenes verdenskonferanse. Disse representerer alene flertallet av verdens befolkning.
– Man plasserer deg i kategorien anarkist eller anarko-sosialist. I demokratiet slik du forestiller deg det, hvilken plass har staten?

Vi lever i denne verden, ikke i et fantasiunivers. I denne verden finnes det tyranniske institusjoner: De store selskapene. Det er det nærmeste vi kommer totalitære institusjoner. For å si det slik, institusjoner som må ikke avlegge rapport til offentligheten, til samfunnet. De handler på en rovdyraktig måte, med andre selskaper som bytte. Verdens befolkning har kun et redskap for å forsvare seg mot dem: staten. Men dette er ikke et særlig effektivt skjold, ettersom staten generelt sett er tett knyttet til rovdyrene. En viktig forskjell skiller dem imidlertid: Mens for eksempel General Electric ikke må redegjøre for sine handlinger, må staten til tider forklare seg overfor befolkningen.

– Når demokratiet utvides til at borgerne kontrollerer produksjons- og byttemidlene, til at de deltar i styringen og ledelsen av rammene de lever i, da vil staten litt etter litt forsvinne. Den vil erstattes med frivillige sammenslutninger plassert på arbeidsstedene og der hvor folk lever.

– Er dette en ny form for sovjetråd? Hva skiller dette fra sovjetrådene i den russiske revolusjonen?

Sovjetrådene var dette. Men det første Lenin og Trotskij ødela like etter Oktoberrevolusjonen var sovjetrådene, arbeiderrådene og alle demokratiske institusjoner. I denne forstand var Lenin og Trotskij sosialismens verste fiender i det 20. århundret. Som ortodokse marxister, mente de at et så bakvendt land som Russland på deres tid ikke kunne gå direkte over til sosialisme uten å bli tvunget inn i industrialiseringen.

– Da kommunistsystemet smuldret opp i 1989, tenkte jeg at denne oppsmuldringen paradoksalt nok var en seier for sosialismen. Ettersom sosialismen, slik jeg forstår den, innebærer som et minimum, jeg understreker minimum, demokratisk kontroll over produksjonen, handel og andre dimensjoner ved den menneskelige eksistens.

– Likevel ble de to viktigste propagandasystemene enige om å kalle det tyranniske systemet Lenin og Trotskij innstiftet, og som Stalin forvandlet til en politisk monstrøsitet, «sosialisme». De vestlige lederne kunne ikke blitt gladere av denne absurde og skandaløse bruken av ordet, som i årtier lot dem sverte den virkelige sosialismen.

– Med en identisk entusiasme, men i motsatt retning, forsøkte det sovjetiske propagandasystemet å utnytte sympatien og engasjementet som de ekte sosialistiske idealene vekket i arbeidermassene.

– Stemmer det ikke at alle former for selvorganisering ifølge de anarkistiske prinsippene i siste instans vil oppsmuldres?

Det finnes ikke noe fastsatte «anarkistiske prinsipper», en slags anarkistisk katekisme som man må sverge troskap til. Anarkismen, i det minste slik jeg forstår den, er en retning innen tenkning og menneskelig handling, som forsøker å identifisere autoritets- og dominansstrukturene og kreve at de berettiger seg selv, og når de ikke klarer det – noe som skjer ofte – forsøke å overskride dem.

– Langt i fra «å oppsmuldres» klarer anarkismen, den libertariske tenkningen seg veldig godt. Den er kilden til en rekke reelle framskritt. Former for undertrykking og urettferdighet som man knapt var klar over og enda mindre bekjempet, er ikke lenger tillatt. Dette er en suksess, et framskritt for hele menneskeheten, ikke et nederlag.

Oversatt av R.N.
Fotnoter:
1 Edward Herman og Noam Chomsky, Manufacturing Consent. Pantheon, New York, 2002. Uttrykket «fabrikasjon av enighet» ble skapt av den amerikanske essayisten Walter Lippmann som fra og med 1920-tallet betvilte det vanlige menneskets evner til å gjør informerte valg, fordi elitene «kurerte» informasjonen før den nådde massene.

2 Man finner mange passasjer hos Heidegger der han betoner Tysklands direkte greske arv. Chomsky referer her sannsynligvis til forelesningsrekken Heidegger holdt i 1935, som i 1953 ble utgitt under tittelen Einführung in die Metaphysik (Innføring i metafysikken), der han mer eller mindre eksplisitt snakker om nazismens storhet. Overs. anm.

3 TINA, akronym «There Is No Alternative», som Margaret Thatchers uttalte om nyliberalismens som unngåelige og eneste formen for globalisering.