Iran: krig eller diplomati?

I den uavklarte kampen innad i Bush-administrasjonen over Iranpolitikk er frontene velkjente og klart oppmerkede. Visepresident Richard Cheney og hans allierte i Pentagon og Kongressen – oppildnet av den amerikansk-israelske komiteen for politisk handling (American-Israeli Political Action Committee) – ønsker ikke bare at USA skal bombe fasilitetene for anrikning av uran i Natanz. De vil også innlede luftangrep mot iranske militærbaser nær den irakiske grensen. Utenriksminister Condoleezza Rice ønsker først å benytte seg av diplomatiske kanaler ved å opprettholde og utvide forhandlingene mellom USA og Iran om å stabilisere Irak som begynte i Bagdad sent i mai. Ved å utsette beslutningen om militær handling, har Rice måttet gå med på det selvutslettende kompromisset som har undergravd forhandlingene i Bagdad: en opptrapping av hemmelige operasjoner for å destabilisere Iran. Dette ble formalisert i et direktiv fra presidenten i slutten av april.

Hemmelige operasjoner for å undergrave regimet i Teheran har periodevis vært underveis hele det siste tiåret. Men fram til nå har CIA operert gjennom stedfortredere, og uten et direktiv fra statsoverhodet. Pakistan og Israel for eksempel, har levert våpen og penger til opprørsgrupper i det sørvestlige og nordvestlige Iran, hvor de sunnimuslimske baluchiske og kurdiske etniske minoritetene lenge har kjempet mot det undertrykkende sjiadominerte persiske regimet. Autorisasjonen fra presidenten i april var nødvendig for å få fart i «ikke-dødelige» operasjoner utført direkte av amerikanske etterretningstjenester. I tillegg til en utvidet propaganda kringkastning, en desinformasjonskampanje og bruk av europeiske og amerikansk-baserte eksiliranere for å fremme politisk uenighet, fokuserer det nye programmet på økonomisk krigføring – spesielt valutamanipulasjon og ødeleggelse av Irans internasjonale handel og bankvirksomhet.


DET NYE DIREKTIVET var bare symbolsk sett hemmelig. Det forble ikke holdt hemmelig særlig lenge etter at det ble rapportert til etterretningskomiteene i Kongressen og Senatet, slik loven forplikter. Under et nylig ukeslangt besøk i Teheran oppdaget jeg at alle snakket om det. Til min overraskelse var både konservative og reformister enige i at det kom på et usedvanlig skadelig tidspunkt. En virkelig mulighet for samarbeid med USA i Irak og Afghanistan hadde akkurat åpnet seg. Jeg ble fortalt gjentatte ganger av høytstående tjenestemenn i utenriksdepartementet, det nasjonale sikkerhetsrådet, kontoret til president Mahmoud Ahmadinejad og regjeringsvennlige tenketanker, at stabilitet i Irak og Afghanistan er i Irans interesse. De hevder samarbeid med USA er mulig. Men bare i bytte mot en gradvis tilnærming mellom Washington og Teheran. Det første steget må være et totalt opphør av hemmelige så vel som offisielle «regimeendringsstrategier».

«USA er som en rev fanget i fella» i Irak, sier Amir Mohiebian, redaktør for den konservative avisen Reselaat. «Hvorfor skal vi slippe løs reven, slik at han kan spise oss? Selvsagt vil det være rom for samarbeid, hvis USA forandrer sin politikk.» I den andre enden av det journalistiske spekteret sier Mohammed Adrianfar (redaktør for Hammihan som er tilknyttet den moderate tidligere president Akbar Hashemi Rafsanjani), at «atmosfæren her er god for å starte forhandlinger og relasjoner. Folk ønsker stabilitet. Slagordet ’død over Amerika’ virker ikke lenger. Og våre ledere vet det. Det er ironsik at to regjeringer som nå er fiender, har så mange sammenfallende interesser i Irak og Afghanistan»

Offisielle tjenestemenn ikke ville diskutere direkte om Iran støtter sjiamuslimske militante grupper i Irak – og i så fall hvilke. Men Alaeddin Boroujerdi (leder av Majlis (parlamentets) utenrikskomité) kritiserer amerikansk favorisering av Baath-vennlige og andre sunnimuslimske elementer. Han gjør det også klart at Iran ser på sjiamuslimsk dominans som en forutsetning for stabilitet i Bagdad. Iran ser også på dette som en forutsetning for et eventuelt amerikansk-iransk samarbeid i Irak.

Begge redaktørene og flere offisielle tjenestemenn var enige om at den beste måten for USA å begynne å trekke tilbake sin «regimeendringspolitikk» vil være å oppløse en amerikanskstøttet militant gruppe bestående av eksilpersere basert i Irak – kjent som Mujahedin-e-Khalq (MEK).


MEK STØTTET SADDAM Hussein under Iran-Irakkrigen (1980-88). Og deres 3600 krigere, mange av dem kvinner, ble værende i Irak etterpå. Ifølge amerikanske kilder har de amerikanske etterretningstjenestene avvæpnet krigerne i MEK etter invasjonen i Irak, men beholdt MEKs baseleirer nær den iranske grensen intakte, og bruker MEK til spionasje og sabotasjeoppdrag i Iran, og for å forhøre iranere som er beskyldt for å gi støtte til sjiamuslimske militsgrupper i Irak.

Inntil nylig var MEKs radio- og TV-stasjoner som kringkastet til Iran basert i Irak. Men etter press fra Iran på regjeringen i Bagdad, ble de tvunget til å flytte til London. Da den moderate Mohammed Khatemi ble valgt til president i Iran i 1997, oppførte det amerikanske utenriksdepartementet ironisk nok MEK på listen over terroristorganisasjoner. Oppføring av organisasjonen, som er skyldig i en rekke menneskerettighetsbrudd, var ment som en gest til den nye presidenten. Men MEK står ennå på listen.

Å oppløse MEKs paramilitære styrker ville være en effektiv måte for USA å signalisere at de er klare til å tilnærme seg Teheran, foreslår rådgiver i Nasjonalt sikkerhetsråd Abbas Maleki. Ettersom det er den eneste militariserte eksilgruppen som forsøker å styrte Den islamske republikken. Samtidig er den favoritten til lobbyen i Washington som ønsker «regimeendring» i Iran. Alireza Jaffarzadeh, leder for MEKs frontgruppe, Irans nasjonale motstandsråd, dukker jevnlig opp på den konservative TV kanalen Fox News som deres Iran ekspert. Her spiller han en lignende rolle som Ahmad Chalabi hadde under forspillet til invasjonen av Irak, med å samle støtte i Kongressen og media for militære aksjoner mot Iran.

Kategoriseringen av MEK som terroristorganisasjon viste at Clintonadministrasjonen håpte på en diplomatisk åpning mot Iran. Da Newt Gingrich, talsmann for republikanerne i Kongressen, presset gjennom en bevilgning på 18 millioner dollar for «ikke-dødelige» hemmelige operasjoner for å framtvinge regimeendring i Iran, la det hvite huset bånd på CIA. Men Bushadministrajonen var raske til å endre kurs. Cheney delte Gingrichs mål om «regimeendring». Og han overtalte tvilere om at press på Teheran ville styrke USA i forhandlingene om å legge ned Irans program for berikelse av uran. Først gjenopplivet og utvidet administrasjonen de sovende planene for direkte amerikanske «ikke-dødelige» hemmelige operasjoner. Deretter – i februar 2006 – fikk administrasjonen gjennomslag for en bevilgning på 75 millioner dollar fra Kongressen til et åpent program, i regi av utenriksdepartementet, for å «promotere åpenhet og frihet for det iranske folk». Til slutt søkte de ulike måter for å plage det iranske regimet militært gjennom hemmelige operasjoner – uten et formelt direktiv fra presidenten.


DE MEST OPPLAGTE måtene å gjøre dette på var å få Pakistan og Israel til å bevæpne og finansiere allerede eksisterende opprørsgrupper i Baluchistan og Kurdistan, gjennom etablerte bånd mellom USA og Interservices Intelligence Directorate (ISI) og Mossad. ISI har kanalisert våpen og penger til en allerede etablert iransk-baluchisk opprørsgruppe ved navn Jundullah. Gruppen har påført Den iranske revolusjonsgarden store tap i en rekke raid i Zahedan og omkringliggende områder i det sørøstlige Iran i 2006 og 2007. USA har ikke gjort noe forsøk på å kamuflere sin støtte til Jundullah. 2. april 2007 intervjuet Voice of America Jundullahs leder, Abdolmalek Rigi, og introduserte ham som «lederen av den folkets motstandsbevegelsen i Iran». Som forfatter av en bok om balucherne har jeg et omfattende baluchisk kontaktnettverk. Flere bekreftet – under nylige møter i Dubai – Rigis bånd til ISI.

Den israelske etterretningstjenesten Mossad har bygget et kontaktnettverk i de kurdiske områdene i Irak og Iran over de siste fem tiårene. Mossad brukte baser i Iran under Sjahens styre for å destabilisere de kurdiske områdene i Irak. Seymor Herchs rapport om at Mossad gir «utstyr og trening» til den kurdisk-iranske gruppen Pejak, virker dermed troverdig. Jon Lee Anderson intervjuet en høytstående kurdisk tjenestemann i Irak som fortalte at Pejak opererer fra baser i irakisk Kurdistan for å gjennomføre operasjoner i Iran. Og at gruppen har «mottatt hemmelig støtte fra USA».


SETT FRA ET ØKONOMISK synspunkt, er den største latente separatisttrusselen Teheran står ovenfor i den sørvestlige provinsen Khuzestan – der det produseres 80 prosent av råoljen i Iran. De arabiske sjiamuslimene i Khuzestan deler en etnisk og religiøs identitet med de arabiske sjiamuslimene på andre siden av elven Shatt-al-Arab i Irak. Hovedstaden i Khuzestan, Ahwaz, ligger bare 120 km øst for Basra, der de britiske styrkene i Irak har sitt hovedkvarter.
Sett i lys av historien er det ikke overraskende at Teheran anklager Storbritannia for å bruke Basra som en base for å skape misnøye i Khuzestan. Med støttet fra britiske styrker og britiske oljeinteresser, løsrev de arabiske prinsene i Khuzestan seg fra Persia i 1897. Det ble etablerte et britiskkontrollert protektorat, «Arabistan», som Persia ikke tok tilbake før i 1925. Mesteparten av Irans oljerikdom blir produsert i Khuzestan. Og separatistgruppene hevder at Teheran ikke vil gi provinsen en rettmessig del av økonomiske utviklingsmidler. Så langt har ikke de spredte separatistfraksjonene dannet en enhetlig militær styrke, som Jundullah i Baluchistan. Og ingen bevis på utenlandsk hjelp har kommet til overflaten. Men periodevis blir det organisert raid mot regjeringens sikkerhetsinstallasjoner, og oljeproduksjons-fasiliteter blir bombet. Det blir også kringkastet propaganda på arabisk fra utenlandske lokasjoner som ikke har blitt klart identifisert. Den nasjonale frihetsbevegelsen i Ahwaz som kjemper for uavhengighet, styrer Ahwaz TV – en satellittkanal med en billedtekst som oppgir et faxnummer med en områdekode for California. En annen satelittkanal som blir kringkastet av eksiliranere i California, Al-Ahwaz TV, blir knyttet til British-Ahwaz Friendship Society. En organisasjon som kjemper for regional autonomi for provinsen i et føderalt Iran. Nesten halvparten (36 millioner dollar) av bevilgningene på 75 millioner i 2006 går til støtte av den amerikanskdrevne Voice of America, Radio Farda og kringkastningsstasjoner drevet av eksiliranere i USA, Canada og Storbritannia, som er motstandere av det iranske regimet. Ytterligere 20 millioner går til ikke-statlige menneskerettighetsorganisasjoner i Iran og i USA. «Vi arbeider med arabiske og europeiske organisasjoner for å støtte demokratiske grupper i Iran,» innrømmer den amerikanske statsundersekretæren Nicholas Burns. «Fordi den harde responsen fra den iranske regjering mot iranske individer gjør det svært vanskelig for oss» å bringe direkte amerikanske bevilgninger inn i Iran. «Det var som en James Bond-leir for revolusjonære,» sa en iransk deltaker på en amerikanskstøttet workshop holdt i Dubai i fjor, til den iransk-amerikanske journalisten Negar Azimi. Fire iranske deltakere ble senere arrestert.


MITT TYDELIGE INNTRYKK i Teheran var at både hemmelige og åpne anstrengelser for å destabilisere Den islamske republikk, og presse dem økonomisk til å oppgi atomprogrammet, har vært kontraproduktivt på fire måter.

For det første, har de gitt hardlinerne en unnskyldning for å plage både iranere som jobber internt for å myke opp regimet, og folk med doble iransk-amerikanske statsborgerskap. Eksempelvis ble Haleh Esfandiari ved Woodrow Wilson International Center for Scholars, arrestert for tre måneder siden for spionasje på et vagt grunnlag.

For det andre – ved å støtte opprørsgrupper blant de etniske minoritetene – har USA gitt Ahmadinejad anledning til å figurere som en samlende leder for den persiske majoriteten. Minoritetene utgjør maksimalt 44 prosent av befolkningen. Den største gruppen, azeriene (24 prosent), har i stor grad blitt assimilert. Og de opprørske baluchene, kurderne og araberne i Khuzestan, er bittert delt mellom de som ønsker løsrivelse og de som ønsker et omstrukturert føderalt Iran.

For det tredje, kan Ahmadinejad skylde på eksternt økonomisk press for økonomiske problemer som hovedsakelig er et resultat av hans egne feilgrep.
Til slutt, forhandlede kompromisser for å stabilisere Irak og Afghanistan er mulige. Men da må destabiliseringen av Iran avsluttes, og Bush må avvise de militære midlene som ble implisert i hans trussel 28. august om «å konfrontere Teherans morderiske aktiviteter» i Irak. Selv om presset ikke er sterkt, er et klart kompromiss om atomprogrammet lite trolig i mangel av forandringer i den amerikanske tilnærmingen til sikkerhetspolitikk i Persiagulfen. Dette til tross for at en utsettelse av atomprogrammet i Natanz på ubestemt tid kunne være mulig hvis Israel, på sin side, ville være villige til å fryse aktivitetene i reaktoren i Dimona. «Hvordan kan vi forhandle om en nedrustning av atomprogrammet, mens dere sender bombefly til Gulfen som – for alt vi vet – kan være utstyrt med taktiske atomvåpen?» Spør Alireza Akbari, forsvarsminister i den moderate Khatamiregjeringen. «Hvordan kan dere forvente at vi skal forhandle når dere ikke vil snakke om Dimona?»


DET HEMMELIGE OG åpne presset som så langt har blitt brukt mot Iran, er bare nok til å opprøre iranere av alle slags politiske overbevisninger. Dermed styrkes de som står for den harde linjen. Men det er ikke i nærheten av å være nok til å undergrave regimet. Det økonomiske presset er mer effektivt enn den hemmelige støtten til opprørsgrupper. Men av 40 banker i Europa og Asia som handler med Iran, har bare 7 kuttet båndene til Iran på grunn av de amerikanske sanksjonene. Uansett, Iran utfører nå mer og mer av sine internasjonale finansanliggender gjennom 400 Dubai-baserte finansinstitusjoner – de fleste arabiske. Med en handel mellom Iran og De forente arabiske emirater (inkludert Dubai) på nesten elleve milliarder dollar i år, ropte nok statssekretær i finansdepartementet, Stuart Levy, til vinden da han i en tale 7. mars i Dubai truet med gjengjeldelser mot firmaer som handlet med Iran. Den amerikanske administrasjonen bruker nå mer målrettede sanksjoner mot firmaer med bånd til Revolusjonsgarden og bonyadene (fond styrt av prestestyret), men virkningene har så langt vært begrensede.

En respektert europeisk ambassadør som lenge har jobbet i Teheran bemerket: «Hva er poenget med alt dette? Til hvilken nytte er det å stadig veive med den røde duken? Det gjør bare oksen sintere. Det dreper den ikke.»

Oversatt av B.H.