Dokumentar

Ødelandet vokser

Filmen No Country for Old Men markerer et comeback for Coen-brødrene etter noen svake filmer. Deres adaptasjon av Cormac McCarthys roman med samme navn viser i sannhet en amerikansk kultur i forfall. Filmen avdekker et land som gjør det meste for å dekke til en nihilistisk virkelighet.

Posted on

Det første drapet skjer på sheriffkontoret: Nylig arresterte Anton Chigurh reiser seg fra stolen, angriper fullmektigen bakfra, vikler lenken fra håndjernet rundt halsen hans, og drar ham baklengs ned på gulvet. Han får lovens håndhever på ryggen over seg. Mannen spreller vilt, stol og søppelbøtte fyker av gårde. Bevegelsene får teppet under dem til å hope seg opp rundt dem. Fullmektigen forsøker forgjeves å ta fingrene oppunder den stramme lenken, han gurgler med blod i munnen, blod som er i ferd med å kvele ham. Chigurh ligger under med spent kropp og hodet vendt bort, de triste øynene noe henrykket. Han drar så hardere til, til håndjernet skjærer inn til benet. Offerets høyre halspulsåre rives av og blodstrålen står rett ut i rommet, treffer veggen, renner nedover. Den døende skjelver litt og stilner hen. Chigurh puster rolig, reiser seg opp, tar nøklene fra fullmektigen, låser seg fri, går til neste rom, vasker av seg blodet. Den dødbringende ferden er bare så vidt begynt.










Den premiereklare Coen-filmen No Country for Old Men (2007) følger ganske presist handlingen i Cormac McCarthys bok No Country for Old Men (2005). I nevnte åpningsscene erstattes riktignok teppet og blodstrålen med et oppstripet gulv som avtegner støvelsporene til den sprellende sheriff-assistenten. Nettopp hva Coen-brødrene er flinke til: spor, avtrykk, tegn og etterlatenskaper.


JOEL OG ETHAN Coen gjør her et «comeback» etter å ha laget tre mer ignorerte filmer.1 McCarthys bestselger ba om å bli filmet – slik bladet Scotsman omtalte boken i 2005: «Et opprivende drama, med en filmatisk økonomi som kutter fra en skremmende voldelig scene til en annen.»

Filmen fortsetter: Vietnam-veteran og cowboy Llewlyn Moss (Josh Brolin) går på antilopejakt ved Rio Grande. Han skadeskyter et dyr, flokken løper sin vei, men han følger blodsporet. Bortetter det teksanske slettelandet vises filmens første frampek: en kraftig svart haltende hund dukker plutselig opp et øyeblikk der ute blant de forblåste buskene. Ikke ulik svartluggede Chigurh senere i filmen – av Cahiers du Cinéma kalt «en stor hund».2 Moss' flaks/uflaks er at han tilfeldig oppdager en svært mislykket narkohandel ute på slettene – alle parter lå nylig drept blant bilene. Moss fristes til å ta med seg pengevesken med 2,4 millioner dollar. Og snart settes jakten i gang: Han oppdages og havner på flukt fra både de meksikanske heroinleverandørene og de amerikanske oppkjøperne.

Kvasithrilleren No Country for Old Men er en katt-og-mus-lek hovedsakelig mellom nevnte psykopatiske Chigurh og Moss som tok pengene hans, samt tredjemannen på sporet, sheriff Tom Bell (Tommy Lee Jones), som alltid er sent ute. Det er ikke få som mister livet i denne skjebnesvangre jakten på Moss: narkohandlere, forbrytere, resepsjonister, koner, menneskejegere, bilførere og elskerinner ender livet i blodige kuleregn eller fra raske velplasserte skudd. Men spesielt trer uhyggelige Chigurh (Javier Bardem, se bilde) fram i filmen med sin mobile kompressorflaske med slangen og stålbolten som slår kraftig ut og inn, uten spor (en slik som slaktere bruker) – plassert på menneskepanner, eller dørlåser. Chigurh følger deg i dagevis etter du forlater kinosalen – det ubønnhørlige kraftige dyreansiktet med de sjelløse øynene.

Coen-brødrene formidler filmatisk det urolige grenseområdet mellom Texas og Mexico. Og lydbildet tilføyer aksenten fra Sør-Texas med spenning og undergangstoner. Visuelle scener som der Moss overraskes på åstedet, forfølges av en bil full av skyteglade meksikanerne, og svømmer så nedover Rio Grande med en glefsende bredkjeftet bikkje på slep, spenner deg litt opp i kinosetet. Eller nattscenen der Chigurh med langsomme skritt langsetter hotellgangen akkompagnert av den stigende pipelyden fra den elektroniske peileren, til slutt avtegner seg i lyssprekken under døren på Moss' rom.

Filmfotografen Roger Deakin skaper intens filmopplevelse. I filmen framheves både dagslysets gylne skyggenyanser og det nattlige, samt det dystre og harde klimaet i det ørkenlignende landskapet – både på fysisk og sjelelig plan. Legg også merke til noe bruk av out-of-focus på skuespillerne, som eksempelvis gjentagne speilbilder i en mørk tv-skjerm. Slik markeres også formmessig filmen utover den vanlige actionfilmen.

Filmen er dessuten full av lakoniske one-linere – Coen-brødrene er kjent for slike. Men denne gang er de faktisk tatt rett fra McCarthys bok. En one-liner er sheriffens «De led en naturlig død» om alle de døde meksikanske narkoforbryterne. Det som skjer, skjer – skjebnens gang er underliggende tema. Flykter du, finner de deg. Og forbryterne skyter hverandre. Man kjenner igjen de voldsomme drapene fra andre Coen-filmer: Som mafiasjefens (Jon Polito i Miller's Crossing, 1990) gjentatte slag mot «The Dane» med ildraken så blodspruten sto, eller øksehuggene (Peter Stormare mot Steve Buscemi i Fargo, 1995) og parteringen i vedfliseren.

Coen-brødrenes No Country for Old Men når et bredt publikum, med færre «var vi ikke smarte nå?»-seanser for cineaster. Filmen om USAs inn- og bakland er i toppklasse – ifølge Sight & Sound på høyde med John Ford og Clint Eastwood.3 Men kan vi etter 90-tallets amerikanske «independent»-filmer som ironisk-nihilistiske Tarantino, Fincher og Coens, nå øyne – slik vi så i Gus van Sants Elephant – en noe mer etisk dreining?


BOKEN OG
FILMEN er en refleksjon over det godes kamp mot det onde (sheriff Bell mot Chigurh), men mest et budskap om et desillusjonert Amerika. McCarthy skriver sheriff Bells refleksjoner i korte kursiverte kapitler innskutt mellom de 309 sidene. Hør bare hvordan det lyder om landets forfalne og fortapte sjel:

«Jeg sendte 19-åringen til gasskammeret i Huntsville […] Han hadde drept en fjorten år gammel pike […] Han fortalte meg at han hadde planlagt å drepe noen så lenge han hadde levd […] Jeg lurte på om han var en ny type menneske […] en som forteller at han mangler sjel.»4

Ifølge McCarthys bok begynte Amerikas forfall med 80-tallet

Ifølge McCarthys bok begynte det amerikanske forfallet med 80-tallet. Nå kommuniserer stadig flere seg imellom med våpenmakt, narkobehov, og profittjag. Landet har sluttet å respektere de gamle guttas verdier. Bell fortsetter: «En stor undersøkelse fra 30-tallet om skolens problemer ble gjennomført […] De største problemene var snakking i klassen og løping i korridorene, tygging av tyggegummi, avskrivning av andres lekser. […] Undersøkelsen som ble gjentatt førti år senere ga heller problemene: Voldtekt, ildspåsettelse, drap, narkotika, selvmord.»
Tidene har endret seg: «Dette fylket har ikke hatt et uløst drap på 41 år. Nå har vi ni av dem på en uke. […] disse tenker ikke en gang på loven […] og grensevaktene blir rike på narkotika […] Om Satan skulle finne på noe som fikk menneskeheten i kne, da ville han sannsynligvis tenkt på narkotika.»


HVA MED DAGENS
virkelighet? I januar 2008 døde dusinvis i kamper mellom politi og narkobander på grensen til Mexico. Mexicos president Felipe Calderón satt i fjor inn militæret for å bekjempe økende stoffrelatert vold. Selv om troppene først ble utstasjonert midlertidig, er de nå permanente. Kampen mot stoffet mislykkes. I oktober 2007 ble det beslaglagt 24 tonn kokain,5 det største beslag noensinne – og man antar at rundt 600 tonn passerer grensen årlig. Året før økte heroinproduksjonen med nesten 60 prosent. Mange antar at Mexico ender som Colombia på 90-tallet, da narkotrafikken truet med å underminere statsmakten. Omfanget av organisert våpen- og narkotrafikk i Mexico er enorm – og utgjør fire prosent av landets nasjonalinntekt. USA foreslo nå i februar å øke støtten til Mexicos narkotikabekjempelse fra 12 til 500 millioner dollar årlig.

Men la oss ta et annet perspektiv: For hva er dette Amerika som trenger all denne bedøvende rusen? Som Bell sier: «Det har alltid eksistert narkotika. Men mennesker bestemmer seg ikke for å dope seg ned uten grunn. I milliontall.»

I USA har Bushadministrasjonen siden 2001 gjennomført en gedigen avledningsmanøver, og brukt enorme pengebeløp i deres såkalte «krig mot terror». Dette er det nye «dopet»: et globalt markedsført mediedrama mot ytre arabiske fiender for å ta blikket vekk fra egen elendighet: Ikke nok med at administrasjonen holder i gang et hemmelighetskremmeri rundt de dypere årsakene til at 3000 skulle dø den 11. september 2001. Men samme år døde det i dette moralsk forfalne landet 700 000 av hjertelidelser, 550 000 av kreft og 31 000 av selvmord. I landet med alle de skyteglade actionfilmene ble 17 000 i virkeligheten drept dette året.

McCarthy og Coen-brødrenes historie treffer nærmere sannheten

Bell ser som en forgangens tids museumsvakt – «eneste grunn til at jeg fremdeles lever, er at de ikke respekter meg» –fram til å bli pensjonert, framfor å arrestere disse neste generasjonens drapsmenn. Som sagt i boken/filmen, etter 36 år i tjeneste mistet han troen på at Gud en gang ville ordne opp.

Så hva forteller det oss? Er de drepte narkohandlerne rundt bilene i Texas' ødeland, et bilde på USAs framtidige moralske endelikt? En ond sirkel med utsendte drapsmaskiner som Chigurh, og hjemvendte krigsveteraner som Moss? Dette følger av Nietzsches gamle forkynnelse, ikke bare at «Gud er død», men også at «ørkenen sprer seg».6 Og da langt mer enn det tørre ørkenlandskapet ved Rio Grande: Dette er «øde-leggelsen» som følger av nihilistisk kynisme, psykisk destruktivitet, meningsløs griskhet, og de enfoldige som går vill etter å ha mistet gamle disiplinerende verdier og barnetro.

Men til forskjell fra røverhistorien om at de slemme er der ute, slik visse storpolitikere vil ha oss til å tro, kan vi velge å lytte til McCarthy og Coen-brødrenes fortelling. La meg derfor avslutte med mer fra Bell fra USAs 80-tall:

«[D]ette landet har en eiendommelig historie og en fordømt blodig en også. […] Når Moss kom hjem [fra Vietnam] spyttet hippiene på ham og kalte ham babykiller. Men landet var allerede i stykker, og er det fremdeles. […] Vietnam var bare toppen på isfjellet. Vi hadde ingen ting å gi dem der borte. Hadde vi sendt guttene dit uten rifler tror jeg ikke situasjonen hadde vært verre … Du kan ikke gå til krig uten Gud. Jeg vet ikke hva som vil skje når den neste kommer. Det vet jeg sannelig ikke.»

Men det vet vi i dag.

© norske LMD


Fotnoter:
1 The Man Who Wasn't There (2001), Intolerable Cruelty (2003), The Ladykillers (2004).

2 Cahiers du Cinéma, januar 2008.

3 Sight & Sound, august 2007.

4 Cormac McCarthy, No Country for Old Men, Picador, London, 2005, s. 4. Alle sitater fritt oversatt av meg.

5 Se «Marching as to war», The Economist, 31. januar 2008.

6 For Nietzches utsagn «Die Wüste wächst» fra 1880-tallet se spesielt Martin Heideggers bok Was heisst Denken (Max Niemeyer Verlag Tübingen, 1954, s. 11) om denne nihilismen: «Ødeleggelse som mer enn tilintetgjørelse. Ødeleggelse som mer uhyggelig enn fornektelse. Tilintetgjørelse tilsidesetter bare hva som hittil er skapt og bygget. Ødelegges stopper den fremtidige veksten og forhindrer noe å bygges. [?] Afrikas Sahara er bare en av flere typer ørken.» Min overs.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver