Politisk instrumentalisering

Det manglet ikke på kommentarer da Rachida Dati, Rama Yade og Fadela Amara i fjor mai trådte inn i regjeringen president Nicolas Sarkozy utpekte. Flere tok i bruk store ord. «For første gang» hadde man valgt noen fra denne delen av befolkningen, noen med bakgrunn i «landets etniske mangfold», ble det sagt. For første gang? Den kollektive hukommelse må være heller dårlig siden hundrevis av artikler klarte å komme med denne påstanden.

For hvis man absolutt skal ha et navn på den første «afrikaner» med et nasjonalt politikerembete, så går tankene til Blaise Diagne. Og hvis man skal ha et årstall, så var det i 1914. For nesten hundre år siden.

Diagne ble født i 1872 på Gorée (i Senegal) og var først funksjonær for kolonialadministrasjonen utstasjonert i Dahomey (dagens Benin), og senere i Kongo, på øya Réunion, på Madagaskar og tilslutt i fransk Guyana. I 1914 ble valgt som representant for de fire kommunene i Senegal (den eneste kolonien hvor innbyggerne hadde det enestående privilegium å bli ansett som franske borgere). I Parlamentet var han svært aktiv, noe som i 1917 ga ham en statsrådpost, midt under første verdenskrig.

Diagne ble dermed framstilt som selve symbolet på hvor glimrende assimileringen hadde lykkes, ifølge kolonitidens terminologi. Begrepet «assimilering» er som kjent forgjengeren til dagens «integrasjon». Men med betingelsene som lå til grunn for kolonialsystemet, er hans stigning i gradene nesten litt for vakker til ikke å gi en litt kvalm smak. Man kan ikke unngå å spørre seg: Hva og hvem tjente Blaise Diagne?


LESER MAN STUDIER som tar for seg den aktive rollen han spilte under rekrutteringen av innfødte tropper i Fransk Vest-Afrika (AOF, en føderasjon av åtte franske territorier i Afrika), eller referater fra mellomkrigstidens parlamentariske debatter hvor kolonialspørsmålet ble tatt opp, framgår det at Diagne erklærte seg som en ivrig forsvarer av kolonialpolitikken. Han angrep rasismen, for heller å framheve – han sto jo her selv som et levende eksempel – muligheten for en humanistisk utvikling av systemet.

Men bare for å ha nevnt det, slike argumenter virket på ingen måte overbevisende på vestlige statsledere. De hadde sine fastgrodde overbevisninger – en neger forble en neger. Selv om man nylig var begynt å kalle ham «svart», og selv om det sto respekt av hans pliktoppfyllende innsats. Man kunne aller nådigst innrømme at enkelte av dem hadde et intellektuelt potensial som kunne gjøre dem til «våre» likemenn, men den store massen var uskikket. På den tiden var de fremdeles et glisende fjes i kakaoreklamen, en fyr som trasket barbeint rundt i jungelen, en innfødt som ble stilt ut i zoologisk hage. En slik paternalistisk holdning, som i dag er uakseptabel, var den gang nesten et slags mindre onde.

I en artikkel i L’Illustration skrev journalisten Jean Lefranc følgende, med henvisning til Diagne, og René-Boisneuf og Gratien Candace, to parlamentsmedlemmer fra Guadeloupe: «Tre negre sitter i dag i det franske parlamentet. Det er ikke noe å le av, selv om det må være tillatt å være forundret.(…) Frankrike har i sitt filantropiske ønske om å frigjøre de underkuete raser hentet hjem negre for å overøse dem med utmerkelser. Som å la dem delta i arbeidet med å utarbeide lover, endog våre egne lover […] Vi kan ikke annet enn å beundre denne evangeliske godheten, idet vi må fastslå at mer enn én god europeer oppfatter den som underlig, og derfor insinuerer at Frankrike i disse anliggendene har opptrådt lunefullt framfor å la seg lede av fornuften.»

Som den 3. republikkens medskyldige offer fikk Diagne sitt motstykke under den 4. republikk i en ung ivorianer, valgt som parlamentsmedlem for Rassemblement démocratique africain (RDA, Afrikansk samling for demokratiet) og tilknyttet kommunistenes gruppering. I 1946 fikk han sitt navn knyttet til loven som avskaffet tvangsarbeid. Enkelte den gang spådde ham en lysende framtid innen den gryende bevegelsen for afrikansk uavhengighet. Hans navn var Félix Houphouët-Boigny. I Gennevilliers i april 1950, midt i en parisisk forstad som ennå var rød, kunne han overbringe en «varm og broderlig» hilsen fra RDAs partifeller til delegatene ved PCFs (Det franske kommunistparti) tolvte landsmøte. En måned senere, i et diskret lokale et eller annet sted i Paris, ble han mottatt av ministeren for franske oversjøiske territorier, François Mitterrand. En enestående helomvending var i emning, frukten av to sammenfallende politiske ambisjoner.
For datidens statsminister René Pleven og hans minister Mitterrand var eneste grunn til at RDA hadde alliert seg med kommunistene, at partiet var offer for de mer innbarkete kolonialistiske miljøenes fiendtlige innstilling. For Houphouët-Boigny dreide det seg om å få seg en plass i solen. Etter flere måneders forhandlinger erklærte han og flere andre av RDAs deputerte at de brøt med PCF (i oktober 1950). Enda noen måneder senere sluttet de seg til den parlamentariske gruppen til Union démocratique et socialiste de le résistance (UDSR, Den demokratiske og sosialistiske unions motstandsbevegelse), altså Plevens og Mitterrands gruppe. Fra nå av inntok disse folkevalgte en langt mindre radikal holdning. De avsto for eksempel fra å delta i debatten om krigen i Indokina, som da raste for fullt.


SYSTEMET VISER SEG alltid takknemlig mot den underdanige. Men en undertrykt – enten denne er afrikaner, av arbeiderbakgrunn eller tidligere fagforeningsaktivist – som blir hevet opp til de øvre lag av en undertrykkende institusjon, klarer så godt som aldri å forsvare de undertryktes sak. Houphouët-Boigny innledet nå en lysende karriere som minister. Først som viseminister ved Statsministerens kontor i Guy Mollets regjering (1956–1957), statsråd i Bourgès-Maunourys regjering (1957), helse- og befolkningsminister i Félix Gaillards regjering (1957–58), så statsråd i Charles de Gaulles regjering (juni 1958–januar 1959), før han ble innsatt i en ny ministerpost i den første regjeringen under den 5. republikk, ledet av Michel Debré. Afrikaneren Houphouët hadde dermed sin del av ansvaret for krigen som ble ført på hans eget kontinent. Nemlig krigen i Algerie.

Det han kanskje er mest kjent for, er neologismen «Françafrique», som mange tror ble skapt av François-Xavier Verschaeve. Av den ivorianske statslederen ble begrepet brukt i positiv betydning, for å understreke og framheve det naturlige og komplementære forholdet mellom Frankrike og det fransktalende Afrika.
Selvfølgelig ble også mange andre politiske ledere fra tidligere eller nye kolonier som godtok spillereglene i moderlandets institusjoner, valgt som parlamentsmedlemmer og/eller utpekt til ministere. Alle politiske familier har hatt sine folkevalgte: Joseph Lagrosillère, Candace, Boisneuf, Félix Eboué, Aimé Césaire, Leopold Senghor, Gaston Monnerville, Paul Vergès, samt «muslimene» i det andre algeriske kollegium. Disse spilte iblant en positiv rolle. Som for eksempel Gaston Monnerville, barnebarn av slaver fra Cayenne. Han satte seg opp mot den personlige makten som fulgte med den 5. republikkens institusjoner, og bekledde i flere år stillingen som senatspresident, landets nest høyeste embete.

Tilfellene Diagne og Houphouët-Boigny er typiske for en vanlig politisk praksis som går under navnet instrumentalisering, og som også Nicolas Sarkozy benytter seg av. Åpne seg mot venstresiden? Men der har vi jo Bernard Kouchner. Feminisme og likestilling? Se, der er finansminister Christine Lagarde. Franskmenn med innvandrerbakgrunn? Den biten tar Rachida Dati seg av.

Men om vokabularet har endret seg, og om politiske ledere og journalister ikke lenger kommer med rasistiske kommentarer, og om ingen i dag ville driste seg til å si offentlig at Rama Yade er akseptert ut fra filantropiske hensyn, eller at Rachida Dati ikke er «som andre arabere», kan man likevel ikke la være å stille seg det samme spørsmålet som angående Diagne og Houphouët-Boigny: Hva og hvem tjener de?

La oss ta for oss den politisk mest framtredende av ministrene med «bakgrunn i mangfoldet», nemlig Rachida Dati. Hun ble løftet fram på scenen under presidentvalgkampen i 2006–2007. Da hun ble utpekt som justisminister etter at Nicolas Sarkozy hadde vunnet valget (mer etter fyrstens ønske enn på grunnlag av et spesielt politisk engasjement) gikk mediene nesten helt av skaftet. Paris-Match satte henne på førstesiden med følgende overskrift: «Her er Frankrikes nye ansikt». Og billedteksten lød: «Den lille jenta fra en fattig forstad har realisert en uoppnåelig drøm. 42 år gamle Rachida Dati vet at hun er utpekt av skjebnen.» Kjendisbladet Point de vue-Images du monde fulgte opp: «Fra nå av er hun med i klanen. Tusener av innvandrere over hele Frankrike er over seg av lykke. Endelig får de vist hva de er gode for.»

Man kan le av dette eller la seg irritere. Men man kan ikke la være å spørre seg: Hva har egentlig endret seg siden 1914, siden 1950? Eric Hazan, som jo har en skarpskodd penn, skriver: «Sarkozy kunne ha opprettet et superdepartement for kontroll og avstraffelse ved å slå sammen justisdepartementet og innenriksministeriet, og la sitt kvinnelige motstykke – justisministeren – få ansvar for vannkanoner og søknadene til papirløse immigranter. Anledningen byr seg kanskje en dag. I mellomtiden arbeider Rachida Dati, takket være sitt navn og sitt velpleide ytre, med å få igjennom skjendige lover om senkning av den kriminelle lavalder til 16 år og innføring av faste minstestraffer for kriminelle gjengangere. Sarkozy satser på at hun skal forbedre forholdet til «drabantbyungdom». Men foreldrene deres har nok sikkert minnet dem på at under krigen i Algerie var det ikke fallskjermjegerne fra Fremmedlegionen som utgjorde motstandsbevegelsens farligste fiender, men innfødte algeriere som den franske hær hadde rekruttert – for så å la dem i stikken på skammeligste vis da hæren trakk seg ut.»

Diagne, Houphouët-Boigny, Dati – kjemper de for samme sak? Det ville være feil å trekke historiske paralleller, for Dati og Yade er ikke koloniserte, men franske borgere, og epoken med triumferende kolonialisme er over for lengst. Men det fins enkelte urovekkende skjæringspunkter. Mens Diagne foran de folkevalgte forsvarte Frankrikes liberale kolonipolitikk, døde tusener av innfødte i skyttergravene og under anleggsarbeidet med jernbanelinjen fra Kongoelva ut til kysten. Mens Houphouët-Boigny, som var blitt en man kunne omgås med, satt i nasjonalforsamlingen og deltok i regjeringer, døde vietnamesere og algeriere under bomber og napalm. Mens Dati, Amara og Yade forsvarer og støtter presidentens politikk, blir tusenvis av maghreb-arabere og afrikanere utvist og hundretusener av franskmenn med Ahmed eller Diallo som fornavn utsatt for rasisme. Hva kan egentlig hudfargen til en kvinnelig statssekretær gjøre for å endre på dette?

I en undersøkelse magasinet Jeune Afrique utførte nylig, framgikk det at 79 prosent av «franskmenn med nordafrikansk bakgrunn» synes det er «positivt» at disse tre kvinnene er med i regjeringen, mens 63 prosent mener at det ikke «har forandret noen verdens ting».

Oversatt av M.B.




Fotnoter:
1 Henholdsvis justisminister, statssekretær for utenrikssaker og menneskerettigheter, samt statssekretær med ansvar for bypolitikk.

Vi skriver «afrikaner», for allerede under den 3. republikk fantes det jo politikere fra Guadeloupe og Martinique. Antillene ble ansett for å være mer utviklet, de hadde jo hatt tilflyt av fransk kultur i over tre hundre år ?

De fire kommunene som nøt godt av dette privilegiet var Saint-Louis, Gorée, Rufisque og Dakar.

For eksempel ? og først og fremst ? Marc Michels avhandling L’appel à l’Afrique. Contributions et réactions à l’effort de guerre en AOF, 1914-1919 (Innkallelse av afrikanske soldater. Bidrag og reaksjoner på krigsinnsatsen i Fransk Vest-Afrika 1914-1919), Publication de la Sorbonne, Paris, 1982.

19. januar 1924. (L’Illustration var et fransk ukentlig aktualitetsmagasin som ble utgitt fra 1843 til 1944. Overs. anm.)

François-Xavier Verschaeve, La Françafrique: le plus long scandale de la République (Françafrique, republikkens mest langvarige skandale), Stock, Paris, 1998.

Houphouët-Boigny ble utnevnt til Elfenbenskystens første president i 1960, og beholdt embetet helt fram til 1993. Overs. anm.

Elleve representanter som ble innvalgt fra Algerie under valget på grunnlovgivende forsamling ved opprettelsen av den 4. republikk i 1946. Disse var for en løsere tilknytning til Frankrike. Se Henri Grimal, La décolonisation de 1919 à nos jours (Avkoloniseringen fra 1919 fram til vår tid), Complexe, Brussel, 1985. Overs. anm.

Elisabeth Chavelet, 6. desember 2007.

Lionel Cottu, 18. desember 2007.

Eric Hazan, Changement de propriétaire. La guerre civile continue (Eierskifte. Borgerkrigen fortsetter), Seuil, Paris, 2007.

Nr. 2460, 2.?8. mars 2008.