Ubrukelig Storebror?

«Det er for lengst bevist at videoovervåkning er et svært effektivt hjelpemiddel når det gjelder å bedre den daglige sikkerheten. Erfaringer fra andre land viser også dette, da særlig i Storbritannia.» Slik forsvarte den innenriksministeren, Michèle Alliot-Marie, planene om å øke antall overvåkningskameraer på offentlige plasser i Frankrike fra 20 000 til 60 000.1 Med over fire millioner kameraer er Storbritannia en nærmest obligatorisk referanse i debatten om videoovervåkning. Men i de siste ti årene har landet også vært gjenstand for flere studier. Forskernes rapporter synes alle å vise hvor totalt ineffektive kameraer egentlig er i kampen mot krimininalitet. Dette er særlig konklusjonen i den mest omfattende rapporten om emnet, utgitt av det britiske innenriksministeriet (Home Office) i februar 2005.2

Rapporten peker blant annet på at lokale myndigheter i sin iver etter å nyte godt av romslige statlige støtteordninger, stoler litt for mye på denne nye teknologien, og at planene for utplassering derfor ofte blir utarbeidet i all hast. I de tilfellene hvor utplasseringen ikke er overlatt til teknikere fra firmaet som leverer kameraene, bestemmes den ut fra ufullstendig og generell kriminalitetsstatistikk. Enkelte av kameraene monteres dermed på steder hvor de er til svært liten nytte.

Andre kameraer får sikten hindret av løvtrær eller byromsmøbler. Og ved halvparten av overvåkningssystemene som var med i undersøkelsen var nattbildene ubrukelige. Enten fordi de var for mørke, eller tvertimot fordi kameraene var blendet av lys.
Utover det rent tekniske, er målene med overvåkningsnettverkene både uklare («redusere kriminaliteten») og ofte litt for ambisiøse. Slikt gir ikke grobunn for refleksjon over hvilke handlinger kameraene egentlig er ment å skulle forhindre. Kriminologen Jason Ditton hadde følgende kommentar til den manglende nytteverdien av kameraene som ble montert i sentrum av Glasgow: «Etter min mening var det så mye oppstyr rundt disse kameraene, som ble presentert som et mirakelmiddel før de engang var montert opp og tilkoblet, at prosjektet hadde svært liten sjanse til å bli en suksess.»3 Man forventer seg nemlig at videoovervåkning skal få slutt på tyverier, innbrudd, overfall, ramponering av biler, hærverk, narkotikasalg, ulovlig frasetting av søppel, samt forstyrrelse av ro og orden på offentlig sted. Men disse lovbruddene blir ikke begått av de samme personene, og ikke av samme grunner, og heller ikke under samme omstendigheter. Dermed nytter det ikke med én løsning alene, selv om den framstilles som en «alt i ett»-løsning.


EN ÅRSAK TIL AT kameraene ikke fyller sin oppgave er kanskje at det menneskelige aspektet utvilsomt er det mest neglisjerte. Likefullt er det jo i overvåkningssentralene at deres funksjon virkelig utspiller seg. For det første tilsvarer ikke antall skjermer i sentralene antall kameraer i aktivitet.4 Det betyr med andre ord at til enhver tid så blir bildene fra flesteparten av kameraene aldri vist. Dessuten er det illusorisk å tro at operatørene kan følge med på mer enn én skjerm av gangen på en forsvarlig måte. Derfor unnslipper de fleste lovbrudd ganske enkelt deres årvåkenhet. En av dem uttaler seg slik: «Jeg har ikke tall på hvor mye vi har oversett med det materialet vi ikke får sett på. Innbrudd, biltyveri, voldsbruk – alt dette foregår mens vi følger med på andre skjermer. Det er så frustrerende!»5

Videre så er ikke de ansatte ved sentralene utdannet til å håndheve loven. For selv om det i kjørereglene presiseres at bare personer som utviser «mistenkelig atferd» skal følges opp spesielt, så er kriteriene for å identifisere en slik atferd det svakeste leddet i opplæringen. Under slike forhold er det ikke overraskende at bildene i stor grad betraktes etter forutinntatte ideer om den a priori kriminelle karakteren til en viss oppførsel eller til visse befolkningsgrupper. En av de få studiene som er gjort på dette området viser nemlig at 86 prosent av personene som overvåkes er under 30 år, at 93 prosent av dem er av hannkjønn, og at individer med svart hudfarge har dobbelt så stor sjanse til å få oppmerksomheten rettet spesielt mot seg som hvite.6

Den manglende opplæringen av operatørene går også ut over deres forhold til politiet. Politifolk har ofte sin tvil om hvor profesjonelle personalet ved overvåkningssentralene er, og hvor nøyaktige deres beskrivelser er. Knapt en fjerdedel av overvåkningssentralene som inngikk i forskingsrapporten «Assessing the impact of CCTV» hadde et godt forhold til lovens håndhevere. Operatørene får iblant krass kritikk for å bruke politiets direktelinjer, og blir bedt om å benytte offentlige nødtelefonnumre.

Endelig er det å sitte og følge med på en skjerm ekstremt kjedelig og ensformig arbeid. Forskerene Martin Gill og Angela Spriggs kom fram til at det i boligstrøk var gjennomsnittlig seks hendelser per 48 timer overvåkning.7 Dermed er operatørene i første rekke opptatt av å kjempe mot kjedsomhet: Hyppige kaffepauser og toalettbesøk, lesing av ukeblad, kryssord, en liten lur, kanskje endog kikking (15 prosent av tiden foran skjermen brukes til å titte på damer …).8

Alle disse faktorene gir et svært dårlig «utbytte» av overvåkningsnettverkene hvis man tenker antall arrester per kamera. Etter å ha tilbrakt 592 timer sammen med operatører som overvåket tre bysentra kunne sosiologene Clive Norris og Gary Armstrong konstatere at av 900 utvalgte overvåkningsoperasjoner grep politiet inn bare 45 ganger, som igjen førte til 12 arrestasjoner.9 Jason Ditton og Emma Short oppgir på sin side at i 1995 kunne bare 290 pågripelser knyttes direkte eller indirekte til de 32 videokameraene utplassert i Glasgow.

Det er umulig å avgjøre om disse pågripelsene hadde funnet sted eller ikke uten kameraene, men i dette tilfellet gir det et snitt på én arrest per kamera for 967 timer overvåkning, eller én arrest hver førtiende dag. Med andre ord «så» kameraene det første året de var i drift under fem prosent av hendelsene som førte til en arrest i området som ble overvåket.10


SELV OM DET OFTE framstilles som et vidundermiddel i kampen mot forbrytelser, er bruken av videoovervåkning som system svært problematisk. «Et vesentlig problem er at det råder en visst forvirring, og nærmest et motsetningsforhold, hva angår forventningene til videoovervåkning i en by. På den ene siden burde kameraenes evne til å være vitne til kriminelle handlinger logisk sett øke antall registrerte lovbrudd og forbrytelser. På den andre burde det faktum at det finnes kameraer få lovovertredere på andre tanker, og dermed redusere antall registrerte lovbrudd og forbrytelser.»11

Beviset på hvor «vellykket» videoovervåkning er, kan altså enten være en nedgang i forbrytelsesstatistikken, eller tvert imot en økning av disse tallene, alt etter om kriteriet man legger til grunn er avskrekking eller avsløring. Motsetningen mellom disse betraktningsmåtene gir et konkret problem ved utplasseringen av systemene.

Å favorisere avskrekking innebærer å gjøre folk mest mulig oppmerksom på kameraenes tilstedeværelse (ofte er dette påbudt av loven). Men det gjør også at eventuelle lovovertredere tilpasser sine ugjerninger ved å forflytte seg rent geografisk, eller også ved å ta taktiske og tidsrelaterte hensyn. Og i mangel på effektiv forfølgelse av lovbruddene, synker kameraenes preventive funksjon raskt.
Og omvendt forutsetter bruken av videoovervåkning som et instrument som avslører og registrerer, at lovbruddene faktisk finner sted, og at lovovertrederne ikke er klar over at de blir filmet. Dette har ført til kritikk som her kan oppsummeres av et leserbrev i den engelske avisen Daily Telegraph (17. januar 2008). «Hvordan kan man føle seg tryggere med disse kameraene? Alt man oppnår er at noen kan sitte og se på at man blir overfalt, slått ned, voldtatt eller drept.»

Å eventuelt ta noen på fersk gjerning innebærer maksimal utnyttelse av bildene i realtid, god og direkte kommunikasjon mellom operatørene og politiet, samt stor reaksjonsevne hos politet. Men i praksis er det sjelden at lovbrudd oppdages i realtid, både av tekniske grunner og på grunn av operatørenes mangelfulle opplæring. Forholdet mellom operatørene og politifolk avhenger av flere fullstendig subjektive faktorer, gitt de uklare rammene de jobber innenfor. Og politiets reaksjonsevne avhenger av prioriteringer, samt også av budsjettet, som videoovervåkningen spiser sin bit av…12

Om målsettingen er senere bruk av allerede innspilte bilder, så får man problemet med oppbevaring. På grunn av plassmangel tar de fleste overvåkningssystemene vare på under fem prosent av det som er filmet. Derfor er det vanskelig å oppnå bilder som holder mål juridisk.
Disse faktorene sett under ett forklarer kanskje at studiene som er utført i Storbritannia ikke finner noen sammenheng mellom andelen av oppklarte lovbrudd og antall utplasserte kameraer. En interessant konklusjon i et land som teller et kamera for hver fjortende innbygger.


ORWELLS KONTROLLSAMFUNN er likevel ikke rett rundt hjørnet. Som Clive Norris og Gary Armstrong understreker: «Både de som forsvarer videoovervåkning som et mirakelmiddel som vil løse alle problemer med kriminalitet og forstyrrelse av ro og orden, og de som maner fram skrekkbildet av et dystopisk overvåkningssamfunn, har en naiv tro på teknologiens makt, om nå denne er av det gode eller av det onde.»13 Ut over de etiske spørsmålene som reises i denne debatten, finnes det én ting som er sikkert: Hvert eneste år representerer videoovervåkning som middel i kampen mot kriminalitet en enorm sløsing med offentlige midler.

Oversatt av M.B.




Fotnoter:
1 Uttalelse i anledning oppretting av Nemda for videoovervåkning, 9. november 2007. I 2006 fantes det 346 000 kameraer registrert av ministeriet. 74 prosent av disse på steder eller bygninger med publikumsadgang, 18 prosent på offentlige transportmidler og 8 prosent på offentlig vei.

2 Martin Gill og Angela Spriggs, «Assesing the impact of CCTV», Home Office Research Study nr. 292, 2005. (CCTV er forkortelse for «closed-circuit television», eller med andre ord kameraovervåkning.)

3 Jason Ditton, «Glasgow City’s cameras ? Hype or help?» http://www. scotcrim.u-net.com/news1.htm, 24. juli 1999.

4 Se note 2. For enkelte av systemene som var med i undersøkelsen var forholdet 17 kameraer per skjerm. I de fleste tilfellene var forholdet 2?5 kameraer per skjerm.

5 Gavin Smith, «Behind the Screens: Examining constructions of deviance and informal practices among CCTV control room operators in the UK», Surveillance and Society, 2 (2/3).

6 Clive Norris og Gary Armstrong, «CCTV and the Social Structuring of Surveillance», Crime Prevention Studies, vol. 10, 1999.

7 Se note 2.

8 Clive Norris og Gary Armstrong, «The Unforgiving Eye: CCTV Surveillance in Public Space», Centre for Criminology and Criminal Justice at Hull University, 1997.

9 Se note 8.

10 Jason Ditton og Emma Short, «Yes, it works, no, it doesn’t: Comparing the effects of open-street CCTV in two adjacent town centres, Airdrie og Glasgow», Scottish Centre for Criminology, 1999.

11 Se note 10.

12 Fra 1996 til 1998 ble tre fjerdedeler av Home Offices budsjett til forebygging av kriminalitet benyttet til utbygging av nettverket av overvåkningskameraer. Se Rachel Armitage, «A Review of Current Research into the Effectiveness of CCTV Systems in Reducing Crime», Community Safety Practice Briefing, mai 2002.

13 Gary Armstrong og Clive Norris, The Maximum Surveillance Society: The Rise of CCTV as Social Control, Berg, New York, 1999.