Boligpornoens død

Etter hvert som boligprisene steg, kastet tv-kanalene seg på trenden. I Storbritannia var det for halvannet år siden 20 tv-programmer om hvordan man kunne kjøpe en bolig, pusse den opp og cashe inn gigantsummer. Nå er den tid over, men et spørsmål gjenstår: Hvor mye stor skyld har mediene i finanskrisen?

Aditya Chakrabortty
Journalist i The Guardian, London.
På begynnelsen av dette århundret begynte en ny konkurranse på britisk fjernsyn. De så ikke særlig annerledes ut enn folkene som de flyttet inn i stuene til, de hadde de samme vikende hårfestene og vektproblemene. Men de hadde en tilsynelatende magisk evne: De var i stand til å gjøre murstein om til penger.

De var boligstylister, og de var kommet for å lære tv-seerne hvordan de kunne håve inn på boligprisboomen. Programmene falt inn i under sjangeren reality-dokumentar, der virkelige folk gjorde virkelige ting (som å kjøpe, selge eller pusse opp hus) med et kamerateam i hælene. Formatet var gammelt, men temaet – boliginvestering – var berusende nytt.
Hver eneste dag i uka sjanglet en eiendomsrusa nasjon tilbake til
boligene sine

Boligdebutantene får råd med «To Buy or Not to Buy». Når du hadde kjøpt huset ditt, sto «House Doctor» klar til å pynte det opp. Ville du se hvordan naboene hadde det? Tv-en lot deg spionere på «Other People’s Houses». Og når tiden var inne for å cashe inn på investeringen var det «Trading Up». I løpet av et par år tok sjangeren steget videre til «Property Developing Abroad» – selv risikable og omstendelige boligkjøp i utlandet ble nå presentert som gøy. Kun ett tema ville garantert aldri bli tatt opp: Hva skal man gjøre hvis man ikke klarer å betjene lånet?


DENNE FLOMMEN av boligprogrammer kom under den største boligboomen i britisk historie, med boligpriser som økte med 20 prosent i året. Aviser kastet regelmessig boligstatistikk på forsidene, mens ærverdige interiørmagasiner slengte ut temasider om den perfekte bordlampen for kjøkkenutvidelser. Men det var fjernsynet som ble hardest rammet av boligviruset. 20 forskjellige boligprogrammer ble vist da boligboblen var på toppen.

Hver eneste dag i uka sjanglet en eiendomsrusa nasjon tilbake til boligene sine – som i løpet av dagen hadde økt mer i verdi enn hva eierne hadde tjente på jobben – for å innta kveldens råd om hvordan man skulle håve inn på boomen. Digitale kanaler tilbød repriser slik at man kunne fortsette ut i de små nattetimene.

Programlederne var ikke glamorøse tv-folk eller (gud forby!) gravejournalister. Nei, de var fra boligindustrien: eiendomsmeglere, eiendomsutviklere og interiørdesignere. At disse folkene hadde en egeninteresse av at det ble blåst enda mer luft inn i boblen, virket ikke særlig problematisk: Mange beholdt jobbene sine, eller brukte deres nye kjendisstatus på andre eiendomsforretninger. Og rådene deres var ikke basert på kunnskap, men et dogme: Kjøp, puss opp, selg, stikk fortjenestene i lommen – og begynn på nytt igjen.

Den mammaaktige, blonde trettiåringen Sarah Beeny, som ledet «Property Ladder», var selve inkarnasjonen av denne holdning. Hennes program tiltrakk seg over fire millioner seere, noe som gjorde Beeny til b-kjendis. Programmet hadde et enkelt konsept: Hver uke fulgte hun et par (det var alltid par) som nettopp hadde kjøpt en bolig de hadde tenkt å fikse opp og selge til en enorm fortjeneste. Summene de brukte og kunne tjene fløt over skjermen i store grafiske figurer.


FØR BEENY OG hennes gjeng satte opp dampen i tv-kanalenes boliginteresse, hadde interessen begrenset seg til dekorasjon og gjør-det-selv. Sjangerens store ikon var Barry Bucknell som hadde spesialisert seg på å spikre opp stygge hardtreplanker over vakre viktorianske dører. Programsjefene var seint ut med å kaste seg på britenes økende interesse for boligpriser. Da Margaret Thatcher begynte å selge offentlige boliger på 80-tallet, eide mindre enn 60 prosent av befolkningen boligen sin. I 2000 var tallet steget til over 70 prosent. I tiårene etter andre verdenskrig, var bolig et nødvendig gode som staten sørget for. Nå var det derimot utelukkende et gode man skulle strekke seg etter, som privatpersoner skulle spare for å få råd til.

Dette var et tog Labour gjerne ville hoppe på. Like før Gordon Brown ble statsminister la han ut om hvordan hans land skulle bli et «demokrati av boligeiere, verdieiere, rikdomseiere».1 For mange moderne velgere var det ingen forskjell på disse: Boligen var en verdi som var kilde til rikdom. Etter IT-sprekken, etter Enron- og Worldcom-skandalene, og under stadig økende press for å sikre seg en pensjonsinntekt, vendte britene seg mot murstein og sement.

Dermed sluttet britene å tenke på boligene sine som hjem, og begynte å behandle dem som eiendommer – varer som man kunne kjøpe og selge som aksjer.

Beeny uttrykte denne endringen. «Jeg tror alle har en del av seg som mener det ville vært hyggelig å være eiendomsutvikler,» sa hun. Som en suksessfull utvikler, forsøkte hun å vise dem hvordan. Men nesten hver eneste uke fikk hennes kandidater tilbake-fall til den fæle gamle sentimentaliteten – de forsøkte å gjøre boligene deres individuelle, personlig eller rett og slett koselige. Under de nye reglene i boligspillet dreide det seg utelukkende om å tjene penger på boligene. For å vri litt på Le Corbusier, var hus nå blitt en pengemaskin.

Beenys elever ga vanligvis etter. De var når alt kom til alt bare der for pengenes skyld, noe programlederen bemerket på følgende vis: «I disse husene er hyllene fulle av selvhjelpbøker à la Hvordan blir en millionær på ett år

Og den nye boligestetikken slo an. David Pollock har vært boligmegler i over 25 år i den delen av London hvor disse tv-programmene ofte foregikk. Etter hvert som tiåret gikk, merket han en endring i boligene i området: «Veggene var malt i magnolia eller eggehvitt – aldri lyseblå eller mørkerød. Det var flatt, kjedelig og upersonlig – og rundt 20 prosent av alle boligene vi solgte var slik. Glem ethvert personlig anstrøk, folk designet hjemmene sine med et formål for øye: å selge, snarere enn å leve i dem.» TV hadde oppdratt seerne godt.


DISSE PROGRAMMENE fikk raskt kallenavnet «boligporno». Termen ble skapt av Rosie Millard, en tidligere kunstkorrespondent for BBC som var blitt «boligsynser» (det er kanskje bare i dagens Storbritannia at dette blir sett på som et karrieresteg). «Boligporno er avhengighetsskapende,» sa hun i 2002. «Du finner ut hvor mye din bolig i London er verdt. Kikker på boligannonsene i boligseksjonen. Vurderer om du vil flytte til en gammel gård [på landet] … et niroms herskapshus … eller et neoklassisk palass …»2

Hvis alle londonere gjorde det samme, ville gapet mellom prisene i hovedstaden og prisene i resten av landet raskt fordufte. Men i likhet med hennes lesere brydde ikke Millard seg om det store bildet.
«Hver uke er avisene fulle av saftige grafer og spådommer som viser en ubarmhjertig prisstigning i sørøst,» fortsatte hun. «Faren er at du begynner å bekymre deg for å flytte, i tilfelle ditt gamle hus stiger i verdi uten deg i det. Det var da vi begynte med kjøp-for-utleie.»

Akk, leieboomen. Dette var toppunktet i den britiske eiendomsfeberen. Etter hvert som massene ble vant med ideen om å handle boliger, var ikke veien lang til å kjøpe for å leie ut. Det var tross alt også en gambling på prisstigning, men i doblet forstand. Lusne 29 000 kjøp-for-utleie-lån ved utgangen av 1998 hadde økt til 850 000 ved utgangen av 2006, noe som vil si at nær en tredjedel av Storbritannias utleiemarked var kjøp-for-utleie. Førstegangskjøpere måtte konkurrere om ettromsleiligheter med dobbelt så gamle kjøpere som ikke var ute etter et sted å bo, men et gullegg. Særlig nybygde leiligheter var en favoritt blant amatørutleiere. Over 60 prosent av de nybygde boligene i London i 2006 ble kjøpt for leies ut.

Alle kunne se at dette var et nytt og risikabelt eksperiment. Tross alt hadde en britisk bank kollapset dette året, Bradford & Bingley, som hadde spesialisert seg i å gi lån til privatpersoner som ønsket å kjøpe for å leie ut. Likevel behandlet bolig-tv det som noen fullstendig normalt. Boligstylister rådga boligeiere om hvordan de skulle leie ut deres leilighet i London og kjøpe et landsted for inntektene (slik Rosie Millard drømte om å gjøre). Eller de ga dem seriøse råd om utleieprospekter i Dordogne, Toscana eller Krakow.


HVOR STOR SKYLD i oppblåsningen av boligboblen har boligpornoen? Lenge før han ble administrerende direktør i den veldedige boligorganisasjonen Shelter, skrev Adam Sampson en akademisk studie av seksuell porno-grafi. Han mener de to pornoformene har liknende virkninger: «Pornografi kan få følelser og atferd som ellers er uakseptabel til å virke normal. Boligporno skapte ikke ideen om å bruke fritiden til å puss opp hus for å tjene penger – men det ga ideen legitimitet.»
Og nå er spillet over. Det siste året har boligprisene i Storbritannia falt med 15 prosent – og mange forventer at de vil falle det samme igjen. Midt i en resesjon er tv-produsenter ikke bare bekymret for bli-rik-raskt-programmene, de har også vansker med å finne det nødvendige materiellet. Nå som banklånene har skrumpet inn, er det få som kan få rasket sammen nok penger til å kjøpe det lovende viktorianske huset. Nå som boligmarkedet har frosset, er det få som ønsker å legge hjemmet deres ut på markedet – for ikke å snakke om legge inn bud på andre boliger. En BBC-serie denne sommeren viste program etter program der boligstylister og boligselgere ventet på at potensielle kjøpere skulle dukke opp på visninger – bare et par eller to kom innom på et flyktig besøk.

«Jeg tror ikke alle boligprogrammene vil bli tatt av lufta, men de trenger en ny tilnærming,» sa en tv-produsent til The Guardian forrige måned. «Programmer om boliginvesteringer er over.»3 Selv resesjoner har sine gode sider.

Oversatt av R.N.

1 The Guardian, London, 14. mai 2007. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

De franske unntak

Default thumbnail
Neste sak

Den kapitalistiske utopi

Andre saker om Media

Mediemisjonærene

Hvorfor er Juan Guaidó Venezuelas egentlige president? Hvor fort må den brasilianske statslederen kutte i pensjonene?

Angrepsmaskinen

Da Bernie Sanders begynte å seile opp som favoritt til å vinne Demokratenes nominasjonsvalg steg panikken

Frihandel med kanon

Den økonomiske liberalismens globale talerør er imot statlig innblanding, men ikke når det dreier seg om

Oppskrift på krig

Spenningen har steget dramatisk mellom USA og Iran etter at Trump trakk USA ut av atomavtalen,

Corbyn-kontroversen

Viljen til å framstille Jeremy Corbyn som en unikt ondsinnet skikkelse i britisk politikk har beseiret

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.