Haaretz’ ensomme kamp

I Palestina-konflikten reduserer israelske medier seg selv til ukritiske talspersoner for hæren. Et hederlig unntak finnes: avisen Haaretz.

«Vi må være mer aggressive [mot Hamas] … deres regjering må veltes.» Disse uttalelsene fra 14. mai 2008 kom verken fra en general eller en israelsk politiker, men fra Roni Daniel, militærkorrespondent i den nest største tv-kanalen. Med en gang det dreier seg om konflikten med de arabiske naboene, forvandles de israelske journalistene altfor ofte til talsmenn for det militære etablissementet.

I flere måneder har landets ledere, Tzipi Livni (Kadima) og Ehud Barak (den falske arbeiderpartimannen), kunngjort deres mål i Gaza: Utslette Hamas og gi motstanderen «en uforglemmelig lærepenge», uansett om det medfører massive ødeleggelser og omfattende menneskelige tap. Mediene har fortsatt å støtte denne strategien etter at angrepet startet, da de grusomme bildene av ødeleggelsene nådde tv-skjermer over hele verden – disse bildene nådde aldri de israelske tv-apparatene. Hver rettferdiggjøring fra hærens talspersoner ble gjentatt uten den minste kritikk, som når de hevdet bombingen av moskeer, skoler og sykehus skyldtes at det fantes våpen i området eller at palestinske snikskytere skjøt fra bygningene.

Denne holdningen i de israelske mediene er ikke ny: Når en avtale brytes, er det alltid den arabiske motstanderen som er ansvarlig. Slik var tilfellet under de indirekte forhandlingene Egypt arrangert mellom Hamas og Israel for å etablere en «ro» (tahdi’a på arabisk, som man vanligvis oversetter med våpenhvile eller ildopphør). Journalistene kritiserte sterkt denne kontakten og erklærte at «terroristene [ville] bryte[r] enhver avtale» og at den eneste militærmakt var det eneste middelet for å få slutt på deres aktiviteter. Likevel seiret fornuften og våpenhvilen trådte i kraft 19. juni 2008.
Fem dager senere skjøt Islamsk Jihad to Qassam-raketter mot den israelske byen Sderot (ingen ble skadet). De israelske mediene fordømte umiddelbart og unisont Islamsk Jihad, mens en pressemelding fra denne organisasjonen forklarte at det dreide seg om en hevnaksjon for den utenomrettslige henrettelsen av to av gruppenes medlemmer som en spesialenhet fra den israelske hæren hadde utførte i Nablus, den ene disse av disse var en høyere kommandant, Tariq Abu-Ghali. Dagsavisen Haaretz viet kun noen linjer til den israelske operasjonen, der den forklarte at «militæretablissementet hadde forutsett denne palestinske hevnen.» Likevel trykket denne avisen – som anses å være seriøs og som ønsker, ofte på egenhånd, å gi et fullstendig og balansert bilde av konflikten – som alle de andre presseorganene: «Jihad har brutt våpenhvilen i Gaza». Men våpenhvilen ble overholdt av Hamas som hadde også hadde tvunget de andre israelske organisasjonene til å gjøre det. Det var en israelsk militæroperasjon i Gaza 4. november som markerte starten på opptrappingen og åpnet veien mot krigen.

 

OPPLAGET TIL HAARETZ, «avisen for reflekterende mennesker» ifølge eiernes formulering, er det laveste av de riksdekkende dagsavisene (70 000). På tross av noen «glidninger» har den klart å bevare sitt klarsyn og mot.

Slik som under parlamentsdebatten om forlengelsen av den skammelige loven (vedtatt i 2003) som forbyr å gi oppholdstillatelse eller statsborgerskap til palestinere fra de okkuperte territoriene som har giftet seg med israelere. Avisens utgiver, Amos Schocken, publiserte en artikkel med tittelen: «Fordi vi ikke er en apartheidstat».2 Ingen av redaktørene i de tre andre hebraiske dagsavisene3 våget å bruke denne terminologien. Schocken publiserer regelmessig artikler som stigmatiserer regjeringens politikk i de okkuperte palestinske områdene.

Tre dager før parlamentsvalgene, tok han et tydelig standpunkt i en artikkel med tittelen: «Jeg stemmer Meretz» (partiet som står lengst til venstre i landets sionistiske leir). «Stemmegivningen må også ta hensyn til den diplomatiske horisonten, borgerrettigheter, utdannelse, miljø og strukturene i den konstitusjonelle styreformen. I alle disse sfærene er Meretz utvilsomt det eneste mulige valget.»4

Haaretz’ redaksjon innbefatter Gideon Levi, utvilsomt den største spesialisten på de okkuperte territoriene. Han publiserer, som så å si den eneste i de israelske mediene, minst en lang artikkel hver uke om byrdene og nøden til det okkuperte palestinske folket. Han er også nær sagt den eneste som har fordømt den israelske krigen mot Gaza og svarte skarpt på et leserbrev fra forfatteren A.B. Yeshushua,5 og via ham hele «fredsleiren» som støttet operasjonen i Gaza: «Du, den anerkjente forfatter, er offer for den vanvittige bølgen som har oversvømt, paralysert og vasket våre hjerner. Du berettiger den mest brutale krigen Israel noen gang har igangsatt, og slik aksepterer du indirekte ideen om at okkupasjonen av Gaza er over. […] Du bedømmer et folk uten forsvar, som man har nektet en regjering og en hær – som omfatter en bevegelse som bruker skitne midler for en rettferdig sak, å få slutt på okkupasjonen – med de samme kriteriene som du bruker til å bedømme en regional makt som betrakter seg som humanitær og demokratisk, men som viser seg som en brutal og ondskapsfull erobrer. Som israeler kan jeg ikke fordømme de palestinske lederne så lenge våre hender er dekket av blod …»

Oversatt av R.N.

 

Fotnoter:
1 Haaretz er også kjent for sine mange bilag: The Marker er utvilsomt landets beste økonomiavis; det ukentlige litteraturmagasinet (det eneste i den israelske papirpressen), som ledes av Saguy, dreier seg både om litteratur og det israelske samfunnet.

2 27. juni 2008.

3 De andre dagsavisene er Maariv, Yediot Aharonoth og gratisavisen Israel Hayom. Her har vi kun tatt opp den hebraiske pressen. The Jerusalem Post (skrives på engelsk) er høyrevridd og svært nasjonalistisk. Den retter seg hovedsakelig mot utlendinger som bor i Israel. Det finnes også en russiskspråklig presse. Den er ultranasjonalistisk og åpent fiendtlig mot arabere. Denne retter seg mot den millionen av innvandrer fra det tidligere Sovjetunionen. Og det finnes en arabisk presse (deriblant bare en dagsavis, organet til Kommunistpartiet, som har blitt gitt ut uavbrutt siden 1944). Denne kritiserer særlig ranet fra de palestinske borgere i Israel og i de okkuperte områdene.

4 6. februar 2009.

5 16. og 18. januar 2009.