Skyldige alle som en

En marsmorgen i 2009 fikk pariserne en åpenbaring på metroen. Takket være en informasjonskampanje i regi av byens transportselskap RATP¹ oppdaget de at alle trafikkproblemene de utsettes for skyldes deres manglende samfunnsånd.

I månedene forut ble de mange hendelsene som tærer på tålmodigheten til millioner av brukere, forklart med utdatert materiellet og kork på enkelte linjer, i blant kombinert med uflaks. Men det var feil! For som oppslagene som formidlet kampanjens budskap insinuerte, var de skyldige i de gjentatte forsinkelsene å finne blant ofrene. De står i veien når dørene lukkes, somler på vei inn i vognene, dulter borti hverandre når de går av. Slike problemer var utgangspunkt for det stormangrepet som ble satt i gang for å oppdra de reisende på nytt, med klistremerker som virkemiddel: «Et tapt sekund på stasjonen = forsinkelser på hele linjen»; «Gjør deg klar til å gå av, så blir avstigningen enklere». Men ikke et ord om de regionale samferdselsmyndighetenes² manglende framsyn og planlegging for framtiden, eller om deres langvarige underinvesteringer i RATP.

I OVER TJUE år har de offentlige myndigheters kommunikasjon med innbyggerne stått i skyldpåføringens tegn og den overrasker ikke lenger noen. Men skyldspørsmål reises nå på så mange områder at den enkelte blir nødt til å internalisere normene for atferdsforbedring og -rasjonalisering. Skyldpåføringens tradisjonelle former har vært knyttet til offentlig nedskjæringspolitikk og de stadige hyppigere angrepene på velferdsgodene. Nå kommer den også fra andre aktører som ønsker å trekke veksler på denne virkningsfulle psykologiske mekanismen.

Veldedighetsbusinessen er i dag like preget av konkurranse som en hvilken som helst annen økonomisk sektor. Dette har gjort at de humanitære organisasjonene har mistet alle hemninger. Potensielle givere fotfølges nå overalt, selv i sine fritidssysler. I kinosalene i januar 2007 viste en aggressiv reklamefilm fra Leger uten grenser en alminnelig vestlig mann som holdt på med sitt (arbeid, reise), mens han forsøkte å slippe vekk fra spøkelset av en liten utsultet afrikaner som fulgte ham som en skygge. Sluttlinjen – «å glemme er menneskelig, å handle [dvs. å betale] er bedre» – tok ikke publikum til vitne for å vise fram de akutte behovene, og i hvert fall ikke årsakene til en situasjon som ikke skyldes dem, men statenes dobbeltmoral i «utviklingshjelpen». For å skaffe penger, nøyde reklamefilmen seg med å ta sjelefreden fra publikum.

Det er selvfølgelig først og fremst offentlig informasjon og forebyggende arbeid som spiller på dette registeret. Tiden som hjernen fikk frigjort da det ble forbudt med reklame på de offentlige fjernsynskanalene i Frankrike, etter klokken åtte om kvelden, er delvis blitt beslaglagt av audiovisuelle kampanjer for å oppdage tykktarms- og endetarmskreft, advare om farene ved internett. Veisikkerheten, som er utpekt til nasjonalt anliggende, formidler ofte sine forebyggende budskap i vendinger om kriminalitet og vold, ut fra prinsippet om at man føle seg som en potensiell forbryter for å være en god sjåfør.

En fransk tv-kampanje nylig lot oss forstå at nå er også foreldrene så godt som kriminelle ettersom de i vanvare rett og slett kan komme til å gjøre seg til medsammensvorne til pedofile og nazier som hjemsøker nettet og truer avkommet deres. Filmsnutten viste en mor som med et stort smil åpnet døren til huset sitt og viste en lystig gjeng (perverse, prostituerte, skinheads) veien til barnerommet der de fortalte at de hadde en avtale med hennes søte små: «Slipp ikke farene inn i hjemmet, beskytt dine barn.»

Det er altså ikke lenger nødvendig å være arbeidsløs, syk, pensjonist eller trygdemottaker for å bli offer for den skyldpåførende diskursen. Ingen slipper unna det evinnelige kravet om å endre vaner, eller ti tusen mulige måter for skikke seg bedre, for å forandre, for å bedre seg. For at mottakeren av budskapet skal oppleve at han har gjort noe galt, må han først hensettes i en avmaktstilstand overfor seg selv. Dette antar forskjellige former: å være svak, å ikke strekke til, å ikke vite, å ikke være bevisst, å være uansvarlig og selv farlig.

BÅDE INDUSTRIEN OG reklamebransjen har latt seg oppsluke. Etter at næringsmiddelindustrien ble pålagt å ha med grunnleggende kostholdsråd i reklamene sine, setter den nå alt inn på det ernæringsmessig korrekte. Etter å ha tvangsforet barna gjør den nå alt den kan for å formane foreldrene på det strengeste. Næringsmiddelselskapet Danone er blitt en mester i kunsten å forklare ethvert anfall av tretthet hos forbrukerne som en ubalanse i kostholdet deres. Heldigvis ligger medisinen i ondet, om man så kan si: Ved å spise visse yoghurter kan man bekjempe kolesterolet. Hjerte- og karsykdommer er ikke lenger noe som bare skjer, annet enn for den som ikke tar vare på seg selv: Det forutsettes at alle kjenner framskrittet.
Den nye markedsføringsstrategien har altså ikke lenger som mål å forene det nyttige og det behagelige: Den utnytter direkte den dårlige samvittigheten. Som i reklamen for et par løpesko der vi ser en tom pizzaeske: «Fordi jeg spiste det der i går.» Å forbruke for å sone for det vi nettopp har forbrukt, selv om ansvaret i like høy grad, om ikke mer, ligger hos dem som insisterer på å tilby feite og dårlige matvarer.

Pressen og de audiovisuelle mediene formidler på sin side fryktframkallende vitenskapelige studier som får spaltene med «gode råd» til å ese ut samtidig som dagsavisenes sidetall skrumper inn. Som oftest slår resultatene i disse studiene inn åpne dører eller overdriver voldsomt hvor viktig det er med alminnelig sunn fornuft. I en lang artikkel 9. mars undret avisen Le Parisien seg over vitenskapelige funn som viste at når de over 70 tok lengre ettermiddagslurer, så var denne økningen omvendt proporsjonal med forventet levealder. Ikke akkurat noe nytt eller overraskende i det at man dupper mer av med alderen. Konklusjonen trykket likevel på alarmknappen: Pensjonistens ettermiddagslur er aldri uskyldig – man må passe på (i en artikkel på siden til høyre ble det skrytt uhemmet av de nye coaching-tjenestene som en skolehjelpbedrift tilbyr overfor foreldre som ikke strekker til!).
Og dermed har forseelsen og forbrytelsen uten offer fått ny mening. Akkurat som før i tiden da blasfemi og selvmord ble betraktet som moralsk feil eller galt i seg selv: Den ubevisste forseelsen overtar i det stille plassen til den bevisste forseelsen. Denne nyskapningen foregriper en form for kriminalisering av uvitenhet, likegyldighet eller avholdenhet. Hver dag utsettes enkeltmennesket for ulike budskap som under dekke av å ansvarliggjøre ham, setter ham i en posisjon der han selv er skyld i alle plagene han måtte utsettes for. Stikk i strid med alle rettsprinsipper krever ikke skyldpresumpsjonen lenger at en annen blir direkte utsatt for konsekvensene av våre handlinger. I morgen blir det kanskje anlagt sak mot overvektige! På nytt dømmer man gale, et urovekkende tegn på at det juridiske kardinalbegrepet om strafferettslig tilregnelighet ikke lenger trengs for å tilskrive skyld. Er ikke det konsekvensen av en forkvaklet fortolkning av føre-var-prinsippet? Underforstått betraktes dette som et ansvarliggjøringsprinsipp, slik at det hver gang det bringes på bane oppstår en ideell anledning til å fastslå en første grad av skyld, uten at det sies, eller en selsom brist i forebyggingen.

I MANGEL AV virkelige offer som kan identifiseres her og nå, krever dette verdensbildets virkekraft ikke desto mindre at det framstilles mulige og forestilte offer. Og dermed befinner vi oss i en merkelig og paradoksal tilstand av sløvsinn og konstant mobilisering. Slavoj Zizek illustrerte dette for litt siden da han så for seg inngangen til en Starbucks-kafé, der en stor plakat forkynte at nær halvparten av kjedens fortjeneste gikk til en organisasjon som gir medisinsk hjelp til barna i Guatemala (der kjedens kaffe kommer fra). For hver kopp kaffe som ble drukket, reddet man så å si et barns liv:³ «Den samme forståelsen av moralsk bråhast gjennomsyrer den liberale venstresidens humanitære språkbruk: ’Hvert sjette sekund blir en kvinne voldtatt i dette landet’, ’Mens du leser denne artikkelen kommer ti barn til å dø av sult’. Den underliggende hensikten her er å hindre oss i ta en pause og tenke over hva som skjer: Vi har ikke tid til å tenke, vi må handle nå.»⁴

Oversatt av K. E. V.

Fotnoter:
1 Régie autonome des transport parisiens (Uavhengig styring av kollektivtransporten i Paris), offentlig selskap opprettet i 1949 da flere private transportselskap ble slått sammen. Red. anm.

2 Syndicat des transport d'Ile-de-France (Setif)

3 Ukespublikasjonen Figaro Magazine, som fyller en stor del av det samlede sideantallet med reklame, hadde 10. april førstesideoppslaget «La oss plante for planeten», og meddelte «en kjøpt avis = et plantet tre». De innsamlede midlene gikk til? Yves Rocher-stiftelsen.

4 Libération, Paris, 27. mai 2006.