Nådeløse blikk på den israelske virkeligheten

I Frankrike ble filmhøsten 2009 preget av tre svært ulike, markante israelske filmer. Alle tre tar utgangspunkt i en sosial virkelighet som de underkaster et nådeløst blikk: Haim Tabakmans Med åpne øyne (Einaym Pkuhot) tar opp homoseksualitet i et fundamentalistisk miljø; Mushon Salmonas Vasermil gir et portrett av rotløs ungdom i byen Beersheeba; Zion and His Brother), 35-åringen Eran Meravs debutfilm er et sterkt drama om forholdet mellom to brødre i det etiopiske innvandrermiljøet i Israel. I vår kom to nye israelske filmer opp på europeiske kinoer: Libanon, en lamslående framstilling av krigen i Libanon (1982) filmet fra innsiden av en stridsvogn, og Ajami, en intens krimaktig beretning fra bydelen Jaffa i byen med samme navn, laget av to regissører – den ene jødisk, den andre arabisk israeler.

De siste femten årene har israelsk film oppnådd stadig større suksess og vunnet flere priser. Samtidig er dette filmer som inntar en granskende holdning til samfunnet de beskriver. I september i fjor vant Libanon Gulløven under filmfestivalen i Venezia. Etter Vals med Bashir i 2009 var i år turen kommet til Ajami som kandidat til Oscar for beste fremmedspråklige film. Dette er et forbløffende godt resultat tatt i betrakting hvor liten filmproduksjonen i Israel er, nemlig rundt tjue filmer i året.


ISRAELSK FILM har bruk langt tid på å utvikle seg. Som grunnleggende verk for den israelske filmtradisjonen regnes gjerne stumfilmen Chaim Halachmis Oded hanoded (Oded vandreren) fra 1933. Mens dokumentaristen Ram Loevy regnes som den første viktige skikkelsen. På 60-tallet vokste det fram en auteur-generasjon som fikk merkelappen «den nye følsomheten». De hentet sin inspirasjon fra fransk nybølge-film, men også fra uavhengige amerikanske filmskapere (John Cassavetes og Lionel Rogosin). De ble fort anklaget for å fullstendig ignorere det israelske samfunnet og den israelsk-palestinske konflikten og bare lage «kunst for kunsten skyld».

Det var først etter Yom Kippur-krigen i 1973, de første bosettingene og oljekrisen at noen filmer endelig begynte å ta for seg disse temaene. Men de oppnådde kun en begrenset lokal suksess. «Den nye følsomheten»-filmenes tid var forbi, og publikum fortsatte å forlyste seg over boureka-filmer, folkelige komedier uten særlig dybde.

En drivkraft for dagens framblomstring er Amos Gitai, som etter noen dokumentarfilmer gikk over til å lage fiksjonsfilm. Tidlig på 80-tallet tok han som en enslig svale opp flere tabubelagte emner. I dokumentarfilmen Field Diary (Yoman Sadeh, 1982) om krigen i Libanon inkluderte han et symbolsk element, en hånd som stadig strekker seg fram mot kameraet og forsøker å sette en stopper for filmingen. Etter polemikken som fulgte ble han tvunget til å dra i eksil i Paris, der han ble boende ti år. De første filmene hans tok opp okkupasjonen av Palestina, da i første rekke dokumentarfilmserien tittelen The House, som belyser temaet med historien om et hus.

Den svært produktive regissøren – som nå pendler mellom hjembyen og Paris der han arbeider med filmatiseringen av en roman av Elsa Triolet for fransk fjernsyn – avviser, kanskje lettere kokett, at han er en «gudfar» for den nye generasjonen. «Den beste måten å tjene sitt land på er å lage sterke og kritiske filmer,» slår han fast. En tilsvarende lederrolle blant skuespillerne inntas av den praktfulle Ronit Elkabetz. Med sin blendende vitalitet, i en slags blanding av Irene Papas og Anna Magnani, har hun vært å se i de fleste av de viktigste filmene det siste tiåret.

Framveksten av en mer voksen israelsk film har også gitt arabiske skuespillere mulighet til å få framtredende roller. Et eksempel her er Hiam Abbas, som spiller den kvinnelige hovedrollen i Eran Riklis’ Sitrontreet, et palestinsk motstykke til nevnte Elkabetz. I Kadosh – De hellige (Gitai) spiller en palestinsk skuespiller rollen som ortodoks rabbiner.

Etter Gitai har en hel generasjon kastet seg ut i det. Konflikten mellom Palestina og Israel belyses med et stadig mer nærgående, kritisk blikk i filmer som Ari Folmans Vals med Bashir og Joseph Cedars Beaufort. Denne konflikten er selve arvesynden, som israelske filmer fortsetter å utforske. Iblant behandler de også dagsaktuelle, brennbare temaer, slik som Amos Gitais Disengagement (2007). Denne tendensen er i dag så framtredende at det kan gi en viss risiko for en akademisk stil, som vi kan se i for eksempel Sitrontreet. Dette er alle filmer som har fått stor oppmerksomhet internasjonalt. Med stor humanitet kaster de søkelyset på den absurde situasjonen, og stiller motstanderne opp mot hverandre. Forfatteren og filmskaperen Etgar Keret forteller at den australske produsenten bak hans animasjonsfilm $9.99 til å begynne hadde innvendinger fordi manuskriptet ikke noen «israelske problemstillinger», det vil si ingen «henvisninger til okkupasjon eller krig».


I DAG ER DET ingen emner som forblir uberørt: vernepliktens innvirkning på hverdagen (Nesten hjemme – Close to Home av Dalia Hager); prostitusjon (My Treasure av Keren Yedaya); familier som rakner sammen av sorg (Shiva – Seven Days av Ronit og Shlomi Elkabetz); strenge religiøse regler (Kadosh – De hellige av Amos Gitai).

Et fellestrekk ved alle disse filmene er den introspektive holdningen og det kritiske blikket de kaster på dagens Israel. Det er fortellinger som på skarpt og granskende vis tegner et ofte nådeløst bilde av samfunnet. «Den unge generasjonen filmskapere har en felles overbevisning: Skal man beskrive landet Israel og alle dets motsetninger, må man gå vekk fra den tilsynelatende objektive framstillingen i nyhetsreportasjer på fjernsynet og fortelle historier med jeg-personer,» erklærer Ronit Elkabetz, som også selv står bak kameraet.

Det skjer en stadig fornying, som det blant annet klart framgår av den forbløffende animasjonsfilmen Vals med Bashir eller de narsissistiske og sylskarpe film-øvelsene til urokråken Avi Mograbi (Avenge But One of My Two Eyes), som mer enn noen annen inntar rollen som regimekritiker. I israelerne lager film innenfor alle sjangre, for eksempel krimfilmer som Gift from Above og komedier som Late Mariage, begge av Dover Kosashvili. Internasjonalt er det bare sørkoreansk filmproduksjon som kan oppvise en lignende vitalitet.

Dette hadde ikke vært mulig uten en bevisst filmpolitikk og et engasjert produksjonssystem. I Israel finnes det hele 17 filmskoler. I 2001 opprettet staten en egen støtteordning til utvikling av nye filmer gjennom Israel Film Fund (IFF), som hvert år fordeler fondet minst 12 millioner euro til ulike produksjoner. Fjernsynskanalene bidrar på sin side til produksjon av dokumentarfilmer. Staten legger til rette for internasjonale samproduksjoner ved å gi skattelette til utenlandske filmselskaper, samtidig som det oppfordres til bruk av israelske underleverandører.

Skatteletten på 13 prosent blir bare innvilget hvis den utenlandske produksjonen har et budsjett på over halvannen million euro og gjennomføres under ledelse av en israelsk produsent. I 2005 ble det undertegnet en samarbeidsavtale mellom Frankrike og Israel, og siden det har 28 samproduksjoner sett dagens lys. Flere av disse filmene har truffet publikum og oppnådd stor suksess. Vi kan her bare navne Gå og lev! av Radu Mihaileanu (500 000 solgte billetter i Frankrike i 2005) og The Band’s Visit av Eran Kolirin i 2007, som ble sett av over 400 000.


«YTRINGSFRIHETEN ER ikke et problem for oss, men det er utvilsomt vanskelig for oss å bli hørt,» sier Amos Gitai. Den israelske kulturministeren Limor Livnat har brukt ordet «forræderi» om noen av filmverkene. Regissøren Yonathan Segal fikk nylig avslag fra IFF på søknaden om produksjonsstøtte til sin nye film Odem. Det hele begynte med en artikkel i den konservative dagsavisen Yediot Aharonot som siterte et avsnitt fra filmens pressemateriale: «Det krevde iherdig innsats å overbevise Israel Film Fund om at okkupasjonen er verre enn det israelske myndigheter er villige til å innrømme, og at man faktisk kan sammenligne den med Holocaust.» Avisen uttrykte forundring over at staten kunne gi finansiell støtte til et slikt verk. Etter å ha lest kronikken bestemte filmfondets direktør, Katriel Schory, seg for å stoppe finansieringen. Regissøren, som snart er ferdig med innspillingen, kan bekrefte at det omstridte sitatet er hentet fra en engelsk versjon av pressematerialet som han ikke engang ante eksisterte, og som tillegger ham uttalelser han aldri har kommet med.

Det vakte også forargelse da israelskarabiske Scandar Copti, den ene av de to regissørene bak suksessfilmen Ajami, nektet å representere Israel som mulig Oscarkandidat.

Israelsk film kan bare forstås om den ses i sammenheng med den palestinske filmproduksjonen, som er langt mer beskjeden. Det finnes flere reelle berøringspunkter, som at palestinske skuespillere veksler fra én leir til den andre, og det åpenlyse vennskapet mellom de to lederskikkelsene, nemlig Amos Gitai og Elia Suleiman. Men er disse tilstrekkelige til å skape endring?

«Film er et vindu i dobbelt forstand – man kan se inn, og se ut. Gjennom filmen kan to ulike samfunn lære om hverandre, og dermed forstå og respektere hverandre,» sier Nurith Gertz, professor i film og litteratur ved universitetet i Tel Aviv og George Khleifi, palestinsk skuespiller og produsent.2 «Hadde israelere blitt like sjokkert av at fredssamtalene av 2000 endte med den andre intifadaen, hvis de hadde sett en film som Tale of the Three Jewels (Michel Khleifi, 1994)? Om de hadde kunnet følge begivenhetene i de sju lange årene med fredsforhandlinger sett gjennom palestinske øyne, en tid preget av stadig nye bosettinger?»3

Uansett kan man ikke annet enn å fastslå et nytt israelsk paradoks: En stat som til tross for et stivnet politisk regime, ikke legger hindringer i veien for og endog støtter en filmproduksjon som stiller seg svært kritisk til sionismens heller vanskjøtte ideal.

Oversatt av M.B.




Fotnoter:
1 Denne unge filmhistorien inspirerte Raphael Nadjari til å lage den tre timer lange dokumentarfilmen A History of Israeli Cinema, (2009).

2 Nurith Gertz og George Khleifi har blant annet utgitt Space and Memory in Palestinian Cinema, Edinburgh University Press, Edinburgh, 2008.

3 L?Humanité, Saint-Denis, 11. februar 2009.