En uke som dokumentarist i Port-au-Prince

PORT-AU-PRINCE, mai 2010. Jeg lager dokumentarfilm, jeg observerer. I gata bak bilen går en vakker høyreist kvinne rolig i mengden. Det er 35 grader, formiddag, solen skinner, luften er fuktig. Bilene sniker seg fram i det trange kaoset av dumper og ruinhauger. Jeg følger henne med blikket mens hun går i veikanten. Her finnes det ikke fortau. Hun er stort sett naken, fra den ene skulderen henger en svart søppelpose løst i en tynn remse ned mot hoften og inn mot skrittet. Har hun blitt gal – eller er hennes nakne vandring en protest mot krisen i landet? Hun rager stolt over den travle menneskemengden – var hun en engel på besøk etter jordskjelvet?

Vi stopper lenger ned i samme gate. Jeg løper ut av bilen, men hun er borte. Jeg legger i stedet kamera mot skulderen og filmer ruinen av en enorm kirke der kirkehvelvet nå ruver åpent ut mot gaten. Nederst foran en enorm steinhaug står et stort sementkors oppreist – Jesus henger fremdeles på knaggene.


HER PÅ HAITI tror de fleste jeg treffer fremdeles på Gud – men ikke på at han sto bak jordskjelvet. For det var en naturkatastrofe. Det var bare det at det var «deres tur» denne gangen.

En grytidlig søndag morgen overværer vi gudstjeneste på plassen bak en annen ødelagt kirke, under en enormt oppspent teltduk. De sitter her i hundretalls og hører på den kreolske prekenen. Plutselig reiser alle seg og synger gjentatte halleluja, lukker øynene, veiver med armene, og ber. Som observatør med filmkamera fanger jeg inn de uttrykksfulle ansiktene. Men de har ikke bare øyne for gud, men også for meg. Når objektivet stirrer for intenst, holder flere seg for ansiktet, andre rekker tunge, men langt de fleste er så beveget at de ikke ser meg.

Mitt grådige objektiv søker sterke uttrykk, og jeg sleper meg ned langs og rundt benkeradene. Vi er tross alt invitert av presten som gjester hos Kirkens Nødhjelp. Når prestens stemme runger sterkt fra talerstolen, iler jeg til og setter meg ned skrått bak ham for å fange inn svetten på den svarte pannen.

Vi intervjuer presten etter messen. Ja, hva følte han akkurat da jordskjelvet kom, hvilke opplevelser ble han utsatt for? Kameraet får med seg tårene i øyekroken, når han forteller om døde blant hans nærmeste, og om barneskolen tilknyttet kirken – objektivet svinger vekk fra det uttrykksfulle hodet over mot ruinhaugen der barna ble begravd levende.

Han forteller om alles smerte ved ikke å finne igjen sin nærmeste i ruinene, ikke å kunne bisette dem skikkelig. For døden er svært viktig for haitianerne. Derfor vil de nå i juni, et halvår etter tragedien, holde en stor minnegudstjeneste over alle de savnede.


KIRKENS NØDHJELP og Røde Kors er mitt vertskap, Elin og Alexander mine reisefeller. De tok initiativ til operakonserten Dugnad for Haiti i Oslo – tv-overføringen samlet samtidig inn utrolige 22 millioner kroner. Ole Paus, som umiddelbart skrev og sang låten Den stille timen, er med oss. Vi er alle her for å se hva pengehjelpen ble brukt til, og lytte til haitianeres meninger om situasjonen.

Derfor drar vi en dag vestover til Røde Kors-sykehuset i byen Petit Goave. Køene med syke er lange. Lange er også blikkene de retter mot oss. Jeg tar på meg en gul og grønn operasjonsdrakt, blå skoposer, et gjennomsiktig hårnett og blir med kirurgen Helge inn på operasjonssalen. Men stativ og kamera virker malplassert og klumpete i denne lille salen. Foran meg ligger en mann med plastslange ned i nesen, midlertidig bedøvet. Jeg zoomer inn på den amputerte armen, hvit betent veske renner ut. Jeg fokuserer skarpt med bløt bakgrunn, skifter objektiv. Jeg er i veien, sykesøsteren må bøye seg under min lange retningsstyrte mikrofon. Helge forklarer meg villig alt hva han gjør underveis. Han sørget også for en hvilestol og vann, om jeg skulle bli dårlig av hva jeg så. Jeg skifter igjen posisjon, zoomer inn på ansiktet til den unge mannen som våkner til live igjen. Ut av hans munn, og rett inn i mikrofonen, lyder hans lengre lavmælte brøl.

Jeg går så ut, rundt hjørnet, der en fødsel er på gang i den lille gamle lokale delen av sykehuset. Tolken vår hadde spurt om lov, så jeg iler til mot skrikene til den fødende kvinnen. Opptaket skulle være symbolsk for Haitis kommende gjenfødsel – tenker jeg. På vei inn mot de grønne forhengene blir vi stoppet. «Hva gjør dere her?» En belgisk sykepleier hindrer oss. Men den haitianske hadde jo sagt ja? Jeg hadde lovet å være diskret. Nei, jeg hadde da ikke tenkt å filme rett inn i skrittet. Vi får ikke lov. Jeg må ta til takke med å filme et nyfødt spedbarn som ligger og sover i fødselteltet utenfor. Jeg spør om lov, presser meg ned mellom sengene til pasientene, objektivet kommer nært innpå. I øyekroken øyner jeg en noe brydd mor – hadde jeg ikke respekt for deres intimsfære?

Etterpå i lunsjpausen mellom dagens 12 operasjoner, spør Helge om haitianerne overhodet vil kunne drive dette sykehuset når de reiser tilbake i juni. Det er jo slik at de fleste hjelpearbeiderne på Haiti bare kommer for korte perioder.

Ja, hvor lenge blir Røde Kors her på Haiti? Tilbake i Port-au-Prince møter vi norske Ola som er koordinator for de 1500 tilreisende fra verdens Røde Kors-avdelinger. Han forteller meg at den internasjonale organisasjonen regner med å bli her i minst fem år. Han er bare en av de mange oppegående menneskene med godt humør og tydelig ansvarfølelse. De fleste av dem har glimt i øyet – samtidig merker jeg at blikkene deres gjerne varer litt lenger, uttrykkene er både sjenerøse og alvorlige.


SIKKERHETEN ER HØYT prioritert for hjelpearbeiderne, regelen er å ikke gå ut etter kveldsmørket kommer klokken atten. På hotellet samles vi alle derfor til en øl om kvelden – bakenfor væpnede vakter. Her forteller den unge legen Toby meg at han nettopp har sydd sammen kjeven til en mann som fikk en pistol avfyrt inne i munnen. Han forteller også om kidnappingene av de vestlige, noe man ikke snakker høyt om. Det skjer daglig. Og løsesummene? Fra 25 000 til 50 000 dollar. Man takker altså ikke umiddelbart ja til en «taxi» her, og glemmer heller ikke å låse dørene i sjåførbilene. I løpet av uken ble to vestlige journalister og ett barn kidnappet, noe vi får høre rundt bordet der sikkerhetssjefen til Det Internasjonale Pengefondet sitter.

Mange er desperate. Dessuten er bare 400 av de 4500 rømte fangene i Port-au-Prince tilbake i fengselet de rømte fra under jordskjelvet. Interessant nok tok faktisk folk selv affære, under politiets arrestasjon av noen kriminelle, da et par gjemte seg i smuget rett overfor brasilianske Viva Rios hjelpestasjon i byområdet Bel Air – de ble drept. Men folk vil stort sett ha fred og et fornyet Haiti. Volden er minimal. Norske Ingvill som har bodd her i en årrekke, og leder stiftelsen Prosjekt Haiti med skolen Petit Troll for slumbarna, forteller meg at hun og kollegene aldri har vært redde. Men også at i dette korrupte landet, kan folk gjerne ende bak murene uten lovlig grunn eller dom – noe hennes haitianske mann fikk erfare.

I den avkjølte tryggheten i firehjulstrekkeren blir vi nærmest lullet inn i vår egen verden, mens vi glaner intenst på gaten. På de mange kjøreturene til Røde Kors og Kirkens Nødhjelps tiltak, må jeg ty til Canon-kameraets stillbilder der jeg knipser og knipser fra forsetet. Sjåføren Jean-Mary spør meg om jeg hadde likt å blitt fotografert på denne måten. Haitianerne må være lei av oss mediefolk etter fire måneder med oppmerksomhet. Utenfor bilvinduet spør jeg derfor stadig om jeg kan filme de vi møter i gaten – de er tålmodige med oss, oss kameragribbene. De er selvfølgelig vennlige med oss rike utlendinger, men det går en grense der vi blir nedverdigende, der vi fratar dem verdigheten. Eksempelvis hvis vi filmer dem i utkanten av de mange teltleirene, der folk står nakne og vasker seg i gatekanten fordi det er for trangt mellom teltene.

Disse leirene i Port-au-Prince – det er registrert nesten 1000 nye telt- og brakkeområder – vil sannsynligvis skylles bort i den kommende regntiden. Mange av teltene står i skråninger, der jorden under kommer til å skli av gårde. Andre vil oversvømmes eller dekkes av gjørme. Beboerne vil bli nødt til å sove stående, om de ikke har en kasse de kan sitte på. Og i orkantiden på sensommeren vil mange miste «tak» over hodet – dvs. presenningen eller den provisoriske blikkplaten. Her lever folk og småbarn også på midtrabattene i innfartsårene. Tiden er derfor knapp for å få opp flere av nødhjelpsorganisasjonenes små enkle trebrakker på 4-8 kvadratmeter. En ny dødelig katastrofe står for døren med det kommende gjørmehavet der epidemiene sprer seg raskt.

Men min sjåførs lakoniske kommentar til disse ’flyktningeleirene’ er: «Før strevde folk med å få nok til husleien. Nå har de i det minste mer tid til å brødfø familien og seg selv.»


FOLKET ER MISFORNØYD med sittende president René Preval – Pierre-Louis’ tidligere arbeidsgiver – og hans regjerings manglende interesse for sitt folk, som stort sett tar vare på seg selv og sine interesser. Interessant nok ble Haitis tidligere statsminister Michèle Pierre-Louis kastet ut av hans regjering fordi hun i fjor kritiserte denne for nepotisme og korrupsjon. Jeg får derfor arrangert et intervju med henne. Jeg spør Pierre-Louis om all misnøyen, om de sinte demonstrasjonene i gatene. Kunne disse føre til et landsomfattende opprør, en ny revolusjon? Hun rister på hodet, og forteller meg at her har folk nok med å klare seg fra dag til dag, de er så langt nede at de ikke har krefter til slikt. Hun vender fattigdomstemaet mot meg, og forteller at slike land som jeg kommer fra, en gang bygget seg opp gjennom lån som igjen ga oss mulighet for å kjøpe bolig og ta utdannelse. Haiti kommer seg bare opp, om landet får samme muligheter til lån for den enkelte, poengterer hun.

Jeg kommenterer at den Marx-inspirerte tidligere president Aristide som hun jobbet for, nylig uttalte at det var tre grunner til at Haiti ikke kom seg opp i hans tid (fra 1993 til 2004): «privatisering, privatisering og privatisering.» Han ble presset til å innføre en nyliberalistisk politikk. Dessverre ble han i situasjonen som fulgte også helt uspiselig for de fleste. Det endte opp med mer penger til de få. Nettopp det flere forteller meg at gjenoppbyggingen nå dreier seg om for president Prevals egne eliter: å bruke krisen til å sikre seg mer penger.

For Pierre-Louis er løsningen mer satsing på haitiansk produksjon og tjenester – en langsiktig utvikling som vil få lønningene til å stige etter hvert. Hun smiler til min kommentar om ekstremt lave lønninger: «Slik var det en gang i ditt land også.»


SENERE PÅ DAGEN minnes jeg dokumentarfilmen Enjoy Poverty, som viser hvordan vestlige medier tjener penger på katastrofe og krig. I filmen prøver regissøren å få de fattige til selv å ta bilder av sin fattigdom, for å kunne tjene penger på sine egne lidelser. Jeg forklarer vår haitianske sjåfør, når han ser mistroisk på meg, at jeg ikke tjener penger på denne filmen.

Ved ukens slutt brøt vi sikkerhetsregelen og dro ut på byen på kvelden, opp i den rike åssiden Petionville der restauranter og nattklubber nylig var gjenåpnet – midt i mellom ruinene. Var vi blitt for godt vant med å kjøres rundt i den raserte byen?

Én ting var i alle fall sikkert: Haitianerne danset bedre enn oss. Det lille firemannsorkesteret ga stemning i denne sorgfulle, men fremdeles vitale byen. For humøret er tilbake hos haitianerne. De har lenge lært seg å måtte se framover. De er nødt til det – skal Haiti tre ut av rollen som det fattigste land på den vestlige halvkule.

Her i nattlivet på Port-au-Princes «vestkant» kommer gjerne skillet mellom fattig og rik til syne: En fra distriktets «mulattelite» kommer bort til meg i nattklubben. Egler seg noe ubehagelig innpå. Ikke bare er han et hode høyere enn meg, han er svært kraftig og beruset. Jeg gir signal til de andre om at han er en trøbbelmaker, noe han merker, og sier at «du skal ikke frykte meg». Jeg må komme meg unna ham, men har ham hengende etter meg en stund. Det er kjent at mulattene helst liker å bli «hvitere», her gifter man seg ikke med de fattige svarte. Firemannsorkesteret går av scenen, kvelden tar slutt. Vår norske gjeng, innbefattet tre svarte haitianske venner, går ut. Mulatten kommer etter, kommenterer at hvite og svarte ikke passer sammen, blir sint, tar fram en pistol, og skyter.

Men denne gang i luften. Vi kaster oss av gårde i bilen, mens jeg tenker: Hva om jeg hadde fått dét inn på kameraet?

© norske LMD


Fotnoter:
1 Se www.prohaiti.org