Irske eventyr og fortellinger

Hugo Hamilton ble født i 1953 og vokste opp i fattigstrøkene i Dublin med en nasjonalistisk irsk far og antinazistisk mor fra Berlin. Dette «brakkbarnet», for å bruke tittelen på hans selvbiografi, føler et sterkt brorskap med de som ikke har klart å tilpasse seg moderniteten, de som lever i indre eksil. Slik viderefører han en av de store tradisjonene i irsk litteratur.

Vi irer har et eget lag med fantasien. Dette er noe vi er blitt kjent for verden over. Vår enestående evne til å iscenesette oss selv. Her i Irland er det ofte slik at fortellingen, hvordan vi framstiller oss selv, er viktigere enn presise minner om hva som faktisk skjedde. Praten, overdrivelsene, vår evige hang til å kommentere våre liv og vårt land teller like mye som den objektive virkeligheten.

Her sitter jeg og henfaller til de samme nasjonale stereotypiene jeg alltid har forsøkt å holde meg langt unna. Men den viktige rolle som fantasien har spilt i utviklingen av det irske samfunnet sier kanskje ennå i dag noe om våre sterke og svake sider.

Nå er det irske folk midt i periode med dyp sjelegransking. Slagordet ’fornying av republikken’ er for tiden på alles lepper. Etter to korte tiår med ellevill kjøpefest, en periode da fantasien vår ble til forbrukerdrømmer, vender mediedebattene nå tilbake til prinsippene til nasjonens fedre. Hva gikk galt? Hvilke verdier er det egentlig vi bryr oss om? Og hva håper vi egentlig framtiden vil bringe?

 

DEN IRSKE nasjonalkarakteren er tuftet på forhåpninger. Vår historie ble meislet ut av nasjonalistiske drømmer om frihet. Drømmene til utallige utvandrere som var tvunget til å skape seg en tilværelse utenlands, men som lengtet etter å vende hjem til fødelandet. Drømmene om økonomisk velstand etter lange år med fattigdom, sult og mangel på muligheter, som landet endelig kunne fri seg fra under det økonomiske oppsvinget på 1990-tallet.

Takket være store investeringer i utdanningssektoren og godt hjulpet av vårt medlemskap i den europeiske klubben, kom endelig den etterlengtede velstanden til Irland og gjorde alle våre drømmer til virkelighet. Utvandrerne begynte å vende hjem. Den berømte irske gjestfriheten slo døren opp på vidt gap for et enestående stort antall innvandrere, særlig fra de nye EU-landene i Øst-Europa.

Under den første bølgen av økonomisk framgang gravla Irland til og med den sekteriske stridsøksa og utarbeidet en fredsprosess i Nord-Irland. Den vil bli stående som en av vår tids største prestasjoner, selv når alt annet, iallfall foreløpig, synes å ligge i grus.

Plutselig virker det som om våre drømmer har negativ egenkapital.

Årsakene til at krisen gikk så hardt ut over Irland, vil utvilsomt være et tema for økonomiens patologer i flere tiår framover. Kanskje var det forbløffelsen over å se våre drømmer bli til virkelighet som drev oss så dypt uti uføret og gjorde oss blinde for faren for å mislykkes. Vi hadde ’penger i begge lommer’, som det heter. Vi hadde behov for å viske ut minnene fra fortiden med en oppvisning i ekstravaganse.

 

DET ER KANSKJE betegnende at det var i overflodens tidsalder at Irland frambrakte to internasjonalt bestselgende memoarer om fattigdom. I både Frank McCourts Engelen på det sjuende trinn og Bill Cullens It’s a Long Way from Penny Apples fortelles det om en tid da barn løp rundt uten sko på beina. I perioder med økonomisk trygghet kan et land se seg råd til å ta opp selv de mørkeste hemmeligheter, slik vi gjorde det med pedofiliskandalene i kirken og i skolesystemet.

Det som selger godt i dag derimot, er fortellinger om eksessene. Særlig innen byggebransjen og bankene. Det inngår nemlig i irsk kultur å finne personer vi kan klandre for vår ulykke. Det har kanskje sin historiske forklaring i forestillingen om at vi er et folk som alltid har blitt utsatt for ting, for kolonial undertrykking, den katolske kirken,1 korrupte politikere, og ikke minst det dårlige været.

Det fins et trekk av ridderlig offerrolle i vår psyke som ennå i dag gjør oss til verdensmestere i å utpeke syndebukker eller le det bort. Vi er kjent for å være gode tapere. Da Irland nylig ble slått ut av VM-kvalifiseringen av Thierry Henrys teatralske hånd,2 gjorde kanskje den franske fotballstjernen Irland en stor tjeneste, på flere måter. Vi fikk tilbake den ærerike statusen som den hederlige taper, den hjelpeløse, den som fikk hard medfart – utslått, men verdig.

Men den irske republikk er ikke lenger som før. Vi liker å tro at vi nå har vokst fra denne pubertale selvmedlidenheten. I et land som er kjent for sin unge befolkning, hvor store fødselskull nå får følge av innvandrernes barn, har folk blitt mer bevisst på tingenes faktiske tilstand. Selv om vi har blitt plassert i barnevogna av det globale økonomiske system, begynner vi å bli klar over vårt eget ansvar. Eller vi liker, i det minste, å tro at vi har det.

 

NOEN AV DAGENS mest høylydte og skarpeste stemmer er økonomi­kom­mentatorene. Det er langt enklere å avsi dommen over hva som gikk galt enn å lage en strategi for å ordne opp i situasjonen. Da en av våre mest kjente økonomijournalister for en tid tilbake meldte seg inn i et politisk parti, var overgangen til virkelighetens verden så brutal at han meldte seg ut igjen bare seks måneder senere. Kanskje er det egentlig vår evne til å fortelle historier vi ønsker å finne tilbake til, snarere enn konkret handling i den virkelige verden.

Historiene vi bysser oss i søvn med når begge lommene nå er tomme, er historier om et vanvittig overforbruk. Vi husker tiden da vi ikke engang gadd sammenligne prisene i supermarkedene. Mens enkelte nå roper varsku om at suppekjøkkenene kan dukke opp igjen, spør de fleste seg hvor alle pengene ble av. Kanskje er det ren nostalgi som får oss til å ville lese om forkastelig rikdom framfor forkastelig fattigdom.

Fra årene med høykonjunktur minnes vi ventelister på dyre designprodukter i varehusene i Dublin. Gjenstander som ble kjøpt i en så total rus av økonomisk eufori at folk nå gjerne skulle byttet dem inn og fått pengene tilbake, hvis det bare hadde gått an. For hva skal man med en lekker fontene i hagen når man knapt nok har penger til å betjene huslånet? Særlig når det som regel regner.

I en kort periode gikk det så langt at tingenes verdi syntes å være direkte knyttet til prislappen. Slik den irske forfatteren Anne Enright beskriver den lettsindige stemningen under boomen – alt ble skiftet ut og kastet på dør, selv ektefeller.

Historier om briljante utskeielser dukker opp, særlig om byggebransjen, som landet i litt for stor grad håpet skulle bli lokomotivet på veien mot suksess. Mens det så ut til at hver eneste flekk av grønn mark skulle bli bebygd, begynte det forlokkende ved velstanden for første gang å fylle den berømte irske fantasien med god, gammeldags marxistisk materialisme.

Det fortelles om en eiendomstransaksjon i Dublin som ga utbyggeren en fortjeneste på én million euro i måneden. Det sirkulerer et bilde av hjemmet til en forretningsmagnat hvor et glasstak senker seg over svømmebassenget og gjør det om til dansegulv. Det går også historier om den berømte biljardspilleren som ble invitert til å døpe det nye biljardbordet og internasjonale stjerner som blir fløyet inn for å opptre under private sammenkomster.

 

HVER HELG KAN vi lese om utskeielsene i søndagsavisene. Det fortelles om en av de mest suksessrike personene i irsk bygningsindustri som spiser middag med venner på en eksklusiv restaurant i Paris. Da kona hans plutselig får øye på designerveska til en av gjestene, reiser hun seg fra bordet, løper ut av restauranten og rundt hjørnet for å kjøpe en akkurat maken Valentino-veske til 2000 euro. Hun er tilbake før desserten blir servert.

Hvorfor blir vi så overrasket over slike historier i Irland? Er ikke dette bare de velkjente utslagene av velstand vi har sett i amerikanske filmer i årevis? Hva får oss til å tro at irer skulle oppføre seg annerledes enn superrike andre steder?

Det vi kan bemerke er hvor hurtig det irske folk har tatt etter den samme ekstreme atferden, hvor ivrige vi har vært etter å legge forlegenheten over vår karrige fortid bak oss og gjøre vår fantasi om til håndfast substans. Likeledes hvor fort vi traff bakken igjen etter en kort, svimlende rundtur høyt oppe i det blå.

Så har vi synet av tomme, uferdige boligkomplekser. Tanken på hvor mye vi har sløst bort på sminke og motetilbehør. Tanken på svunne muligheter. Alle de som henga seg til alkohol og stoffmisbruk. Utsiktene til at folk igjen vil utvandre fra Irland for å stille seg i arbeidskø i Canada og Australia.

Men utover dette har vi det faktum at disse historiene om fråtsing ikke passer inn i fortellingen vi har bygd opp rundt vår identitet. De kolliderer med myten om «det irske» som har utviklet seg gjennom århundrene og som vi gjerne vil tro på den dag i dag.

Det blir ofte hevdet at vi i dag har en hel generasjon unge som har vokst opp i en tid preget av relativ velstand og trygghet, som ikke har opplevd tøffe tider og mangler oppfinnsomheten som kreves for å komme seg ut av vansker. Minnet om ubekymret forbruk er trolig så sterkt at de ikke vil klare å tilpasse seg mer nøysomme tider.

 

PÅ ØYA ACHILL utenfor vestkysten av Irland blir vi minnet om ydmykheten som alltid har preget irsk levesett. Der blir det hvert år holdt en liten litteraturfestival til minne om den tyske nobelprisvinneren Heinrich B…ll, som ofte besøkte øya på 1950-tallet og en gang hadde et lite hus der. B…ll er kjent for sine advarsler mot etterkrigstidens nedbrytende materialisme.

Under årets festival ble vi tatt med på flere fotturer i det fantastiske kystlandskapet. Vi kunne kjenne steiner bevege seg under føttene våre og brisen stå inn fra Atlanterhavet. Vi fikk oppleve den lille fiskerlandsbyen Purteen, hvor det før i tiden ble drevet brugdefiske. Haifinnene ble tørket på steinmurene og eksportert helt til Kina.

Driftighet og mot preget livet den gang. De som bodde her var fulle av forhåpninger, av musikk, av historier. Det var en tid da det irske folk livnærte seg på fantasien. Det var naturlig å hjelpe hverandre, de hadde en slags mild utgave av sosialismen. Når fiskere kom inn med fangsten, la de den på kaia, snudde ryggen til og kastet lodd slik at det hele ble rettferdig fordelt blant folk.

Det var en påminnelse om nasjonens utspring. Kanskje er det nå på tide å hente fram igjen disse instinktene vi har arvet fra historien.

Det finnes et irsk uttrykk som heter å «give it a lash». Det betyr omtrent noe sånt som ’ta sjansen’ eller ’gjøre et forsøk’. Det brukes for eksempel når man skal oppmuntre et lag som like gjerne kan gjøre sitt beste, for med alle odds mot seg, kommer de neppe til å vinne. Det inngår i vår irske optimisme å satse på å ha hellet med seg.

Det som teller er hvor vi bruker energien vår i framtiden. Under en konferanse i Dublin nylig ble flere av de mest suksessrike irske entreprenørene invitert tilbake fra utlandet og bedt om å presentere ideer for hvordan landets lykke kan snus. En av konklusjonene var en vidtfavnende anerkjennelse av Irlands kreative evner. Vi gjør det egentlig svært godt ’i vår vektklasse’, som det heter, med våre kunstnere og forfattere, med vår intellektuelle eksport.

Den oscarvinnende regissøren Neil Jordan bemerket at mens våre politikere, våre banker og vår kirke har sviktet oss, har vi aldri blitt sviktet av våre kunstnere. Derfor legges det nå økt vekt på irsk kreativitet som en nøkkelressurs for å geleide oss ut av det nåværende uføret. Regjeringen utnevnte nylig den kjente skuespilleren Gabriel Byrne til Irlands første offisielle kulturambassadør.

Så blir det kanskje likevel vår evne til å fortelle historier som vil redde oss. Nå får fortellingen om Irland også bidrag fra innvandrernes historier, folk som har tatt sin kulturelle arv med til oss, akkurat slik vi irer introduserte vår musikalske tradisjon på den internasjonale arena. Det er en tid preget av store endringer i Irland. Selv om vi beklager oss litt mens vi venner oss til sjokket ved den brå nedgangen, kan det faktisk vise seg å bli en spennende tid med nye muligheter, en tid for fornyelse av den irske fantasien.

Oversatt av M.B.