Hvem betaler «ekspertene»?

I en tid med krig, kriser og reformer er «ekspertene» den enkleste (og billigste) løsningen for tv-kanalene. De skravler i vei i studioene, slenger ut analyser og råd. Ekspertene framstilles som uavhengige og nøytrale, men er i virkeligheten ofte betalt av de store selskapene de ivrig forsvarer.

august 2010

4. desember 2009 besøkte Barack Obama Allentown i Pennsylvania for å treffe arbeidere og delta i en debatt om den økonomiske krisen. Samme kveld lanserte den tidligere Pennsylvania-guvernøren Tom Ridge en egen økonomisk redningsplan i tv-programmet «Hardball With Chris Matthews» på nyhetskanalen MSNBC. Det hvite hus kunne gjøre noen «småtterier» for å få fart på økonomien, som å senke skattene og gi større lån til småbedrifter, men den virkelige løsningen for Obama lå i å «sprenge den grønne agendaen i fillebiter». Det første Obama burde gjøre, forklarte Ridge, var å «bygge atomkraftverk». I kombinasjon med utvinning av kullrester og naturgass ville det sette i gang en innovasjon som ville «skape arbeidsplasser og eksport».

Da han ga disse gode rådene, framsto eks-guvernøren som en upartisk kommentator. Men det tilskuerne ikke ble fortalt var at Ridge siden 2005 hadde håvet inn 530 659 dollar som styremedlem i Exelon, USAs største kjernekraftselskap.

Noen minutter tidligere på samme kanal hamret den pensjonerte generalen Barry McCaffrey fast at krigen i Afghanistan ville kreve en «ekstra innsats på tre til ti år» og «masse penger». McCaffrey ble introdusert som «NBCs militære konsulent». Det som ikke ble nevnt var at eksperten i 2009 mottok 182 309 dollar fra DynCorp, ett av de største private militære selskapene i landet. Og at DynCorp nettopp hadde halt i land en femårskontrakt om bistand til den amerikanske hæren i Afghanistan med en antatt totalverdi på 5,9 milliarder dollar.

I løpet av én time uttalte to åpenbart inhabile «eksperter» seg på MSNBC. Tilfeldig? Allerede i 2003 hadde ukeavisa The Nation avslørt de tette båndene mellom general McCaffey og de militære kontraktørene han markedsførte så ivrig på flere kabelkanaler. I 2008 skrev journalisten David Barstow en pulitzervinnende artikkelserie i New York Times om hvordan Pentagon bruker pensjonerte offiserer til å spre sine talking points på tv i bytte mot adgang til beslutningstakere. I 2009 påviste bloggere at den tidligere Newsweek-journalisten Richard Wolffe hadde vært gjesteprogramleder for «Countdown With Keith Olbermann» (MSNBC) samtidig som han arbeidet for et PR-byrå spesialisert på «kommunikasjonsstrategier for bedrifter».

Undersøkelser viser at tilsvarende interessekonflikter er kurant vare i en medieverden som blir stadig mer åpen for businessoffensiver. Siden 2007 har minst 75 registrerte lobbyister – folk som får betalt for å forsvare imagene så vel som finansielle og politiske interesser til sine oppdragsgivere – gått i skytteltrafikk mellom MSNBC, Fox News, CNN, CNBC og Fox Business Network, uten at det har blitt nevnt på lufta hvem som betaler dem. Mange opptrer regelmessig på flere kanaler, slik at de totalt kan komme opp i titalls – til og med hundretalls – opptredener i de mest innflytelsesrike mediene i USA.


FOR LOBBYISTENE, PR-firmaene og talspersonene i selskapene gir tv-opptredener ikke bare en mulighet til å nå et stort publikum, det er også en måte å tiltrekke seg oppmerksomhet og godvilje fra demokratiske så vel som republikanske politikere. Kabelselskapene, som er opptatt av å fylle sendeflatene og ikke fornærme elitene, bryter gjerne sine egne etiske kjøreregler.

Lobbyister og PR-folk har riktignok lenge hungret etter mikrofontilgang, men lanseringen av Fox News og MSNBC i 1996 bidra til å skape det kokekaret av døgnkontinuerlig politisk analyse som «påvirkerne» føler seg så hjemme i. Det er nok å studere tilstedeværelsen deres i dekningen av den økonomiske krisen og debatten om helsereformen, to saker som har fått mye sendetid på tv de siste to årene.

Da resesjonen rammet landet høsten 2008 og regjeringen forberedte seg på å bruke milliarder for å redde bankene, gikk en horde lobbyister og kommunikasjonsmedarbeidere forkledd som upartiske kommentatorer til stormangrep. Blant dem var Bernard Whitman, leder for Whitman Insight Strategies. Dette selskapet tilbyr kundene å være en «guide for effektiv lobbyvirksomhet og kommunikasjons- og informasjonskampanjer med klare målsettinger». Kundemassen omfatter lobby- og PR-byråer som Ogilvy & Mather, som i sin tur arbeider for en rekke multinasjonale selskaper som ønsker å påvirke den føderale politikken. Whitman er en veteran fra Clinton-epoken og når han opptrer på tv, er det fortsatt som fagforfatter selv om han ikke har skrevet noe på mer enn ti år.

Ifølge nettsidene deres hjelper Whitman Insight Strategies forsikringsgiganten American International Group (AIG) med å «utvikle, teste, lansere og forbedre merkevaren AIG», og med å «tilpasse seg utviklingen i markedet». Selskapet har lagt ut et hundretalls videoer av sjefens tv-opptredener på YouTube. 18. september 2008 var han invitert av Fox News til en debatt med Sarah Palin, her angrep han den republikanske presidentkandidaten John McCain for å «svikte AIG», og sa at dette viste «i hvor liten grad han forsto dagens globale økonomi».1

Whitman var tilbake på Fox News 25. mars 2009, i forbindelse med bonusskandalen i AIG: Forsikringsselskapet delte ut 450 millioner dollar i bonuser til sjefene, mens selskapet nettopp var reddet fra undergang av de amerikanske skattebetalerne. Den noe vanskelige oppgaven til kommentatoren var åpenbart å banke litt fornuft inn i folket. «Det amerikanske folket er rasende», startet han. «Men når det er sagt, må vi komme oss over raseri, frustrasjon og hysteri for å virkelig forstå hva som kan løse den økonomiske krisen». Det ble aldri opplyst at Whitman arbeider for AIG.


BLANT AIGS TJENERE figurerer også en viss Ron Christie. Fra 2006 til september 2008 jobbet han for PR- og lobbybyrået DC Navigators (i dag Navigators Global) som har bånd til republikanerne. Christie var i denne perioden registrert som lobbyist for AIG. I samme periode overførte AIG 590 000 dollar til DC Navigators. Etter denne suksessen startet Christie sitt eget rådgivningsbyrå.

Det er derfor ingen stor overraskelse at han dukket opp igjen 18. september i programmet «Hardball» på MSNBC. Programlederen Chris Matthews presenterte Christie som «republikansk strateg». Da Matthews gjorde narr av pressekonferansen som president Bush nettopp hadde holdt om finanskrisen, ble han avbrutt av gjesten som påpekte at Bush «gjorde rett da han tilkalte en tidligere ansatt i Goldman Sachs, en svært intelligent mann som forstår hvordan markeder og likviditet fungerer». Christie snakket om daværende finansminister Henry Paulson, som tidligere hadde vært administrerende direktør i Goldman Sachs. Paulson spilte en nøkkelrolle i redningsaksjonen for AIG, der en konkurs ville hatt svært negative følger for Goldman Sachs. «Dette er ikke et politisk sirkus. Det dreier seg om å hente inn i administrasjonen riktig person til å håndtere denne krisen,» sa Christie.

Enda større aktører var også på AIGs lønningsliste. Like etter at AIG fikk den første forsyning med offentlige midler i 2008, hyret forsikringsselskapet inn det gigantiske PR-firmaet Burson-Marsteller for å håndtere av «kontroversielle saker». I april 2009 fikk Burson-Marsteller med seg George W. Bushs tidligere presseattaché i Det hvite hus, Dana Perino. En måned senere ble hun plukket opp av Fox News, der hun har fått god anledning til å diskutere den økonomiske krisen.

I juli 2009 var Perino med i programmet «Money for Breakfast», morgensendingen til Fox Business Network. Programlederen nevnte i forbifarten hennes tilknytning til Burson-Marsteller, men lot være å nevne forbindelsen til AIG. Da en annen gjest hevdet at forsikringsgiganten hadde vært «strengt regulert» før krisen, slo Dana Perino til og hevdet at anstrengelsene for en finansreform viste «Washingtons tendens til å overreagere i krisetider». Da Gary Kalman fra forbrukerorganisasjonen USPIRG påpekte at reguleringene faktisk hadde krympet gjennom flere tiår, blåste Perino det bort: «Jeg tror ikke det er mange forretningsfolk som deler det synet.»2


SAMMENBLANDINGEN AV journalistikk og lobbyvirksomhet viste seg på nytt under debatten om helsereformen. Terry Holt, tidligere talsmann for Det republikanske partiet, har siden 2003 gjort seg bemerket som lobbyist for forsikringskonsernet America’s Health Insurance Plans (AHIP). Da Holt startet lobby- og kommunikasjonsbyrået HDMK sammen med tre andre republikanere i 2007, var AHIP blant de første kundene.

5. mars 2009 dukket Terry Holt opp i studio hos MSNBC. Henvendt til programlederen, som hadde presentert Holt under den enkle merkelappen «republikaner», hevdet Holt at Obama-administrasjonen ville «fjerne Medicare [offentlig sykeforsikring beregnet på eldre mennesker med dårlig økonomi] for omtrent elleve millioner eldre for å gjennomføre den store helsereformen sin» – i beste fall en misvisende beskrivelse av helsereformen. Sju måneder senere satte AHIP i gang en reklamekampanje i flere stater, med følgende budskap: «Er det rett å kreve at ti millioner eldre på Medicare skal gi mer enn de får?»

I løpet av denne kampanjen klarte Holt å bli invitert til CNN flere ganger. Kun én gang nevnes forbindelsen hans til forsikringsbransjen, men ikke 14. september 2009 i talkshowet «The Situation Room». Noen dager senere opplevde kanalen en liten skandale: Bloggeren Greg Sargent avslørte at den politiske kommentatoren Alex Castellanos, en gjenganger hos CNN, hadde deltatt i utformingen av AHIPs kampanje, inkludert den delen som henviste til «ti millioner eldre». Likevel ble Castellanos presentert som «republikansk strateg» hver gang han gjøv løs på helsereformen.

Da jeg intervjuet ham nylig, sa Holt til meg at en gang hadde CNN unnlatt å nevne hans forbindelse til AHIP. Etter dette ble han kontaktet av en produsent for å snakke med ham om hans arbeid for forsikringsbransjen. Holt sa han trodde at tv-opptredener «fungerer best med maksimal åpenhet».

«Når man henvender seg til offentligheten, er det rimelig å forvente at de kjenner til synspunktet ditt og vet hvor du kommer fra. Jeg ser det som min plikt å informere nyhetsorganisasjonene som inviterer meg til å opptre eller kommentere om min status og la dem avgjøre,» sa Holt.


MANGE DEMOKRATISKE lobbyister og bedriftsrådgivere har også opptrådt på tv uten den minste referanse til klientene deres fra forsikring eller legemiddelindustri. To tilfeller er særlig betegnende i lys av den framtredende rollen de involverte personene spiller i amerikansk politikk: Richard Gephardt og Thomas Daschle. Førstnevnte har vært gruppeleder for demokratene i Representantenes hus, han var kandidat til partiets nominasjonsutvalg foran presidentvalget i 1988, og han har hatt solid støtte fra fagforeningshold i sin karriere. Den andre har vært gruppeleder for demokratenes representanter i Senatet. Begge er berømte, og begge blir assosiert med venstresiden i partiet.

24. september 2009 var Richard Gephardt blant gjestene i «Morning Meeting» på MSNBC. Der karakteriserte han ideen om en offentlig forsikring («public option») som «ikke essensiell» – noe de fleste demokratene forsvarer med nebb og klør. Programlederen ba Gephardt vurdere helsereformen i lys av hans erfaring som kongressmedlem i 1993 da Clinton ga opp et tilsvarende prosjekt. Ikke ett ord om hans konsulentarbeid for forsikringsselskap og farmasøytisk industri via hans eget selskap, Gephardt Government Affairs. Arbeidet hans som lobbyist for gruppen NBC/Universal ble heller ikke nevnt.

Thomas Daschle hadde på sin side tre fjernsynsopptredener i løpet av fire måneder, alle dreide seg om helsereformen – 12. mai og 2. juli 2009 på MSNBC, og 16. august på NBC i programmet «Meet the Press». Hver gang gikk den tidligere senatoren til angrep på reformen, uten at publikum fikk nyss om en liten detalj: Daschle er ansatt av Alston & Bird, et lobbyselskap engasjert av forsikringsgruppen United Health Group. Man måtte vente til 8. desember 2009, dagen da han ble invitert til «Dr. Nancy» på MSNBC, før Daschle varsomt ble konfrontert med sin doble rolle som politiker og lobbyist. «Jeg er selvsagt opptatt av hvordan vi oppfattes, derfor vil vi være svært forsiktig med måten vi går fram på», lovet han. Én måned senere dukket han igjen opp på MSNBC. I det nesten ti minutter lange intervjuet ble ikke hans forsikringsarbeid nevnt.

Selvsagt kan ikke Tom Daschles voldsomme angrep forklare det korstoget helsereformen ble utsatt for før den ble vedtatt. Like lite kan man tilskrive Dana Perino at forslaget om å opprette en føderal instans som skal beskytte forbrukerne mot finansnæringen, er kjørt fast i et blindspor. Likevel er det klart at de mange hundre medieopptredenene til et dusin uidentifiserte lobbyister har en innvirkning på journalister og publikum.


ANTROPOLOG OG forfatter av boka Shadow Elite,3 Janine Wedel, hevder at «når en skokk mediepotentater slenger ut det samme budskapet samtidig, så får det en kumulativ effekt som skyver opinionen inn på deres side.»

Uansett hvor ofte og hvor dyktige «ekspertene» er til å bruke TV til fordel for oppdragsgiverne sine, er det vanskelig å angripe dem for denne praksisen. I mange tilfeller forsøker de ikke å skjule at de arbeider for næringslivsinteresser. Noen, som Terry Holt, gjør til og med det de kan for å informere produsentene og journalistene.

Ansvaret faller derfor på kanalene som inviterer lobbyistene uten å presentere dem som nettopp det. Aaron Brown, som ble sparket fra CNN i 2005 etter å ha ledet programmet «News Night» i fire år, underviser i dag i journalistikk ved universitetet i Arizona. Han fortalte meg at problemet ikke er mangel på normer, men manglende håndheving. De som booker inn gjestene – «unge, uerfarne folk som utsettes for et stort press» – spør bare sjelden om interessekonflikter. «De dropper ofte bakgrunnsjekken.»

Det virker likevel som man kan ane en utvikling de siste månedene. CNN begynner å identifisere bedriftene som enkelte av kanalens analytikere arbeider for. Av og til – men ikke alltid – går også Fox News med på å redegjøre for gjestenes oppdragsgivere. Men kanalen nekter å opplyse om hvilken type kunder disse selskapene representerer. (CNN og Fox News nektet å svare på mine henvendelser).

Tilfellet MSNBC gjenstår. Det er den tv-kanalen som viser størst velvilje overfor inhabile talspersoner. Da jeg kontaktet kanalen i januar, forsikret ledelsen meg om at den var fast besluttet på å ordne opp i problemet. Ombudsmannen i NBC News, David McCormick, har ansvaret for «etikken» i MSNBC (de to kanalene tilhører samme gruppe). Han understreker at han lenge har vært opptatt av problemet med interessekonflikter. Og han lover at kanalen vil ta kontakt med medarbeiderne for å innskjerpe retningslinjene om åpenhet, selv om «tillit er et nøkkelelement i systemet» og kanalen stoler på at gjestene «opplyser oss om eventuelle interessekonflikter».

«I mange år har vi tatt opp med folkene våre hvor viktig det er å være åpen og opplyse seerne om hvorfor folk – om enn det er faste kommentatorer, analytikere eller eksperter som vi ikke betaler – passer inn saken,» sier McCormick. «Gjør vi dette prikkfritt? Nei.»

Faktisk har NBC-konsernet i over ti år gitt inntrykk av å ville gjøre noe med problemet. Allerede i oktober 1998 inneholdt de interne retningslinjene et helt kapittel om «Gjester/analytikere/eksperter/advokater». Her er et lite utdrag: «Det er essensielt at våre seere forstår de bestemte synspunktene til våre (betalte og ubetalte) gjester, analytikere og eksperter. […] Våre seere trenger all relevant informasjon slik at de kan trekke sine egne slutninger om det aktuelle temaet. Det er ikke nok å si: «Doe, fra organisasjonen XYZ» […] Det er heller ikke tilstrekkelig å si: «Doe, konsulent for NBC» […] Opplysningen må gis verbalt eller visuelt, og alltid på en klar måte.»

Det er åpenbart at pålegget om «klarhet» ikke utelukker ønsket om diskresjon. McCormick erkjenner at økonomiske interesser er «av samme natur som ideologiske og politiske interesser», men mener at MSNBCs praksis med å publisere informasjon om gjestene på kanalens nettsider er nok til å fjerne enhver risiko for forvirring.


22. JANUAR, noen dager etter at jeg snakket med McCormick, viste MSNBC hvor mye «åpenhet» betyr for kanalen. En viss Mark Penn var invitert til programmet «Morning Joe» for å kritisere helsereformen. Han ble presentert som «demokratisk strateg» og «tidligere meningsmåler for Clinton-administrasjonen». Ikke et ord om at denne dyktige mannen er administrerende direktør i Burson-Marsteller, som har en egen avdeling for helsesektoren som hjelper kunder som Pfizer og Eli Lilly med å «skape og opprettholde et image som gir gode forretningsmessige resultater».

Til tider ser det ut til problemet ikke lar seg løse, at lobbyistenes makt er en beklagelig, men uunngåelig virkelighet i USAs politiske og mediale landskap, der grensene mellom offentlige og private interesser ikke lenger er synlige. Det er åpenbart at presset på fjernsynskanalene så langt ikke har ført til nevneverdige endringer. «Det er nesten som et mystisk svart hull, dette enorme problemet som ikke vies noe oppmerksomhet fra overtrederne selv,» sukker Andy Schotz, lederen for journalistforeningen SPJs etikkomité.

Interessekonfliktene representerer likevel bare den synlige delen av problemet. Jay Rosen, mediekritiker og professor i journalistikk ved New York University, har en annen innfallsvinkel: «Mer åpenhet er bra, jeg er selvfølgelig for det, men er disse folkene på tv i det hele tatt? De har sine synspunkt og kan få med seg opinionen på en hvilken som helst hendelse, når som helst.»

En annen versjon av denne artikkelen ble først publisert i The Nation 1. mars 2010.
Oversatt av L.H.T.




Fotnoter:
1 På samme tid valgte finansminister Henry Paulson ikke å støtte Wall Street-firmaene Bear Stearns og Merryl Lynch, hovedkonkurrentene til AIG.

2 Bernard Whitman, Ron Christie og Dana Perino er alle kontaktet av artikkelforfatteren, men nekter å uttale seg.

3 Janine R. Wedel, Shadow Elite, Basic Books, New York, 2009.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal