Livet som rik i en fattig by

I det avindustrialiserte Skottland fylles bankkontoene til de rike, mens fattigdommen brer om seg. I Glasgow er det hele 28 år i forskjell i forventet levealder mellom de rike og de fattige bydelene. I enkelte bydeler er forventet levealder nede i 54 år for menn. Da er det bra at byen har nok av rike filantroper som kan veilede de «fordervede» fattige. Er dette løsningen statsminister Cameron håper skal veie opp for budsjettkuttene?

«Tror du privatklubbene er til for elitene? For de rike? For snobbene? Du har fullstendig rett. De er vår raison d’être.» Glasgow Art Club ligger klemt mellom en butikk for brudekjoler, businesspuber og kontorer, midt i shoppingbydelen Merchant City. Klubben presenterer seg som «Glasgows best bevarte hemmelighet». Døren til det viktorianske herskapshuset åpnes av en dresskledd butler, som følger de inviterte til hovedsalen. Hver uke samles byens ledende skikkelser i eliteklubben for å drive veldedighet.

Skottlands eldste Rotary Club (etablert i 1912) avholder et ritual, et arrangement rytmesatt av høfligheter, møter i heisen og diskusjoner. På dette stedet, for «amatørkunstnere», som en ung maler bygde midt under den industrielle revolusjonen (1867) for bomulls-, sukker- og slavehandlerne som kjøpte bildene hans. Dette er en anledning til å hilse på venner, slappe av i unike omgivelser og kanskje ta fram sjekkheftet for den edle saken de nettopp har blitt informert om.

Rotaryleder Michael Guy sitter komfortabelt ved æresbordet. Han reiser seg, retter klønete på sine svarte bukseseler og slår tørt på en sølvklokke. Klokken er ett på ettermiddagen tirsdag 22. juni 2010. Mål­tidet er høytidelig åpnet. Dagens førti gjester – bankfolk, forsikringsagenter, advokater, næringslivsledere – reiser seg samtidig og sverger troskap til dronningen. 67-årige Guy sjeneres synlig av det tunge halskjedet som henger ned mot navlen med 99 små rektangler der navnene til hans 98 forgjengere er inngravert. «Dette kjedet er verdt 38 000 pund. Det er lagd av gull! Der har vi en verdi som ikke synker i disse tider!» spøker han, før han setter kniven i en skive roastbiff.

Selv om han tynges av smykket, som han til slutt stapper inn under bukseselene, klarer Guy å gi en diagnose over den store fattigdommen som har rammet byen, særlig i de østre bydelene: «Ja, vi vet, i Glasgow finnes det enkelte strøk der innbyggerne lever kortere enn i Irak! Livsstilen, fordervelsen, ja, vi vet. Glasgow har alltid vært en by med fattige og rike side om side. Det er framfor alt de irske innvandrerne som har ødelagt statistikken. Men det er ikke så alvorlig. Det finnes lommer av fattigdom, men Glasgow er virkelig en levende by, med fantastiske museer, ekstraordinære konserter, unike folk!»

I AUGUST 2008 publiserte Verdens helseorganisasjon (WHO) en undersøkelse som viste at forskjellene i forventet levealder mellom et barn som fødes i en rik bydel i Glasgow – i sør og vest – og et barn som kommer til verden i et fattig strøk – i øst – er 28 år. Rapporten var utarbeidet av samfunnsforskere, leger og politikere. Den stadfestet at enkelte områder i Glasgow hadde rekorden for laveste forventet levealder i Europa: 54 år for menn, 75 år for kvinner. Rapporten og anbefalingene den kom med2 – universell tilgang til grunnleggende goder (vann, mat, bolig, helsetjenester, energi), samt utdanning og kultur, en harmonisk byutvikling og gode arbeidsvilkår – burde ha slått ned som en bombe, men den skapte bare noen krusninger.

Peter Steven, «et av klubbens rikeste medlemmer» ifølge Guy, sliter med å formulere seg. Han mumler, tenker seg om mens han stirrer på de store utskårne skiltene i edeltre plassert rundt omkring i salen, før han sier: «Hvorfor er det så stor forskjell i forventet levealder mellom rike og fattige i denne byen? Fordi de fattige spiser feil, og de arver de dårlige vanene fra foreldrene. Det skyldes manglende utdannelse. Vi i Rotary er svært stolte av å gjennomføre tiltak i skolene i de fattige strøkene, for eksempel debattkonkurranser. Mange av de du snakker med lever på trygd og har ingen andre inntekter. For dem er det billigere å kjøpe fish & chips enn å spise ordentlig!» Med kniven i hånda legger Guy også skylden for europarekorden på en av Skottlands mest populære retter, den berømte fish supper bestående av fritert fisk, pommes frites og saus.

Noen timer før dette rituelle måltidet hadde statsminister David Cameron presentert en av de mest omfattende sparetiltakene siden andre verdenskrig: 100 milliarder pund skal spares fram til 2015.3 For å kompensere for stopp i investeringer i skolene i fattige områder – 3,5 milliarder pund – har utdanningsminister Michael Gove annonsert at 4 milliarder pund vil komme fra veldedighetsorganisasjonen Teach First Charity, som har som mål å overbevise «de beste lærerne» om å undervise i ubemidlede områder.4 Man tar med den ene hånden og gir med den andre. En snarvei ut av de sosiale problemene i Glasgow?

PÅ TALERSTOLEN føler George Russel, pensjonert telekomleder, seg oppkvikket av sjokoladefondanten, og kaller på en «veldedig kraftanstrengelse» i møte med «regjeringskoalisjonens angrep på de offentlige tjenestene». «Med de annonserte budsjettkuttene, satser Cameron på veldedighetsorganisasjonene,» sier Russel etter sitt innlegg og trekker fram sin «sosialistiske ungdomstid». «Folk som oss, som har penger, bør gi mer, det er sikkert.» Men Rotarylederen ønsker heller å rette vår oppmerksomhet mot en annen og mer behagelig virkelighet i byen. «Som kjent tiltrekker Glasgow seg mye næringsvirksomhet. Callsentre, forsikringsselskap, finanstjenester, og ikke minst finnes det et svært godt hotellutbud. Nylig har et femstjernes hotell åpnet langs elvebredden til Clyde. Et fantastisk hotell!»

På 1980- og 1990-tallet ble støvet fra smelteovnene som innhyllet Glasgow i et mørkt slør, renset med store subsidier. Skipsverk, kull- og jerngruver ble stengt (se egen sak). Skottlands største by skulle bli en by for kunst, kultur og særpreg. Omforming, sminking, skraping. «Glasgow – Skottland med stil» står det nå på store plakater i Merchant City. «De fattige har blitt fordrevet til drabantbyene, sosialboligene ble solgt til private takket være Margaret Thatcher som hatet sosialboliger intenst. ’Cappuccinoiseringen’, gentrifiseringens søskenbarn, kunne dermed starte,» sier sosiologen Bridget Fowler ved Universitet i Glasgow.

Tjue år etter at byen var europeisk kulturhovedstad, ønsker arkitekten Charles Rennie Mackintosh’ hjemby å bli en av tre europeiske hovedsteder for samtidskunst. Den stikker av med priser («Britisk by for arkitektur og design» i 1999), tiltrekker seg store sportsarrangement5 og rike turister, mye takket være sju private golfbaner og fem femstjernes hoteller med til sammen 1358 luksusrom. Dermed er det logisk at byen er gjenstand for en evig strøm av hyllende reportasjer i europeisk presse, som systematisk glemmer å nevne forskjellene i forventet levealder blant de innfødte.

Glasgow er godt plassert i tetsjiktet for arbeidsledighet, overdosedødsfall, lungekreft og knivdrap, men er også en by med store formuer. I 2007 var det 11 288 glaswegians i oversikten over britiske millionærer, noe som plasserte byen på en sjuende plass i Storbritannia.6 Borgerlige Edinburgh hadde «bare» 9738 millionærer.

Hvordan er det å leve som rik i en by full av fattige? «Jeg har nettopp kommet tilbake fra India, og jeg kan fortelle deg at folk i Øst-Glasgow har det svært godt sammenlignet med inderne. De fattige i Glasgow er rike i forhold til folk i Malawi!» I femte etasje i sitt imperium – City Refrigeration Holdings, et konsern som tjener gode penger på boligapparater og har mer enn 12 000 ansatte verden over – relativiserer konsernsjef William Haughey WHOs konklusjoner: «Det er verken hungersnød eller sanitærproblemer i disse bydelene. Fattigdom forklarer ikke disse dårlige tallene. Ikke mer enn sosiale faktorer. Jeg mener vi har hatt disse problemene lenge.»

I rommet der han har noen av sine trofeer (Årets forretningsmann, Glasgow bys pris, Årets gründer), snakker Haughey om sin sosiale bakgrunn, mellom en reise til India, et kort opphold i Qatar og to ukers ferie i Las Vegas der han skal delta i noen pokerturneringer. Etter at han fikk innpass i den svært lukkede men likevel folkerike klubben av pengefolk i Glasgow, vet denne «gutten fra Gorbals», født i en familie av faglærte arbeidere og oppvokst i dette arbeiderstrøket, mer enn mange andre hvordan han skal snakke til de rike.

«Folk som har mye penger liker ikke at man ber dem gjøre noe. Å skattlegge dem mer vil være feil. Jeg tror at gründerne, folk som har suksess og mye penger, slik som meg, må overbevises. Ja, man bør overbevise dem om å gi mer til veldedighet.» Med en formue på minst 180 millioner euro,7 har Haughey ikke stått og ventet på at noen skal fortelle ham hva han skal gjøre med pengene sine: Han planlegger å bygge «det største bygget i Skottland» i hjembyen (men får ikke byggetillatelse), holder på med å gjøre bedriften sin til et globalisert multinasjonalt selskap og reserverer en del av sin rikdom – rundt seks prosent – til veldedighet.

«Vi er svært diskrete om våre filantropiske aktiviteter. Gjennom stiftelsen min, City Charitable Trust, har jeg gitt nærmere ti millioner pund til gode gjerninger.» Hjelp til handikappede barn, bygging av brønner og sykehus i Afrika, pengestøtte til de fattigste skolene – Haughey gjør det til en æressak å «gi tilbake til samfunnet», i Glasgow så vel som Malawi. Dessuten, bemerker han, tar hans luksusvilla i Florida hver måned imot «månedens ansatte og hans familie».

De siste årene har han framfor alt blitt kjent for å hjelpe en nødlidende organisasjon: Labour. Med tre pengegaver på 1,3 millioner euro er han faktisk den største skotske giveren til partiet som gikk på en smell i forrige valg. Tidligere statsminister Gordon Brown kom også for å innvie hans nye hovedkvarter i 2009. «De rike i Glasgow, slike som Haughey, har gjort betydelige framskritt i løpet av det siste tiåret, delvis takket være Browns sjenerøsitet med de offentlige midlene,» bemerker avisen The Times (14. mars 2010).

PÅ DEN ANDRE siden av elva Clyde, i Buchanan Street, verdens sjuende dyreste gate å leie leilighet i, går Kevin, Michael og William opp og ned brosteinen med CV i sekken og hamburger i hånda. Som innbyggere i de fattige bydelene Castlemilk og Easterhouse, er de det pressen kaller «gangstere». De bestrider det ikke: «Min gjeng heter Young Byre Fleeto,» sier gutten på 18 år, som med en nedstemmende letthet forteller om sine gjerninger, sine bragder i kamp og sine raserianfall. Ifølge ulike kilder, finnes det 100–200 hundre gjenger i Glasgows fattige bydeler.

«Jeg vokste opp med arbeidsledighet, jeg kjente aldri faren min og moren min er arbeidsledig,» sier William, som til slutt gir opp å dele ut CV-en i barene og butikkene, for å gjøre det han pleier å gjøre på en vanlig ettermiddag sammen med tobarnsfaren Kevin: to whisky med cola og fire pints, hvorpå de blir nektet servering, deretter valium skylt ned med sider. Arr over hele kroppen: «Slåsskamper med de andre gjengene. Slik er det i Glasgow: Alle har en kniv, man kriger.»

Ved et bord i Crystal Palace, en av barene langs Clyde, forklarer Michael at han er «fast bestemt på å komme seg ut av gjengkulturen». Faren hans kommer innom. «Jeg var også med i en gjeng i min ungdom. Det fikk meg i fengsel,» sier han og dunker sønnen i ryggen før han svelger pinten sin og går for å registrere seg på politikammeret. Michael, som også har åpen soning etter en slåsskamp, spør direkte: «Mener du at vi er dårlige mennesker? Alle stigmatiserer oss, på grunn av måten vi snakker på, kler oss, hygger oss …» Da jeg nevner Haughey, som han kjenner som tidligere sjef for fotballklubben Celtics, hopper Michael i stolen: «Der har du en virkelig gangster!»

På Rogano i Royal Exchange Square, en av byens mest eksklusive restauranter, to skritt fra eliteklubben Club 19, trekker sir Tom Hunter pusten før han bretter ut om sin suksess: «Jeg tjente mye penger,» minnes han. «Mye mer enn familien min og jeg trengte.» Han kaller seg «risikokapitalist» og mener helhjertet at «staten må være så liten som mulig». I 1998 solgte han skobutikkjeden sin, som han hadde startet «baki en varebil med to sjekker på 5000 pund»,8 til konkurrenten JJB Sports. 310 av transaksjonens 345 millioner euro fant veien ned i lommene hans. Ti år senere er han Skottlands rikeste, med en antatt formue på 1,26 milliarder euro.

Han visste ikke hva han skulle gjøre med alle pengene og bestemte seg for å «utdanne seg». Han oppsøkte Vartan Gregorian, direktør for Carnegie Corporation i New York. «Vartan gjorde meg kjent med Carnegies motto om at ’å dø rik er å dø i vanære’. Det slo an en tone hos meg og jeg sa til meg selv: ’Hvorfor vente på å dø før jeg gjør noe godt med pengene mine?’ Filantropi er svært tilfredsstillende og underholdende, så hvorfor overlate all moroa til andre?»9 Tom Hunter har tilsynelatende flere fellestrekk med «the robber baron» Andrew Carnegie, den amerikanske jernbanemagnaten, som etterlot seg 2500 offentlige biblioteker og et berømt konserthus i New York. Som grunnlegger av investeringsfondet West Coast Capital, tjente Hunter i 2009 nærmere fire milliarder dollar på å kjøpe opp, omstrukturere og selge konkurstruede selskaper. «Jeg har for tiden 10 500 ansatte direkte eller indirekte under meg.»

De «utilsiktede tapene» som følge av investeringene hans – oppsigelser, diverse innsparinger og omstruktureringer – er uvesentlige for denne mannen som i 2005 ble slått til ridder av dronningen. Han nøyer seg med å nevne sine gode gjerninger. «Via Hunter Foundation har jeg gitt nærmere femti millioner pund til veldedighet. Alltid til utdanning eller økonomisk utvikling.» Sykehus og fabrikker i Malawi og Rwanda, støtte til fattige skotske skoler, opprettelse av en stiftelse for gründerskap ved Universitetet i Glasgow, mesenvirksomhet for byens museer. «I likhet med mitt investeringsfond, forventer jeg at investeringene i veldedighet får maksimal innvirkning.»

Hunter er akkurat det statsminister Cameron leter etter: en filantropisk mangemillionær som kan kompensere for de statlige budsjettkuttene, særlig innen utdanning og helse. De femti millionene han har gitt til «gode saker», er det samme som prislappen på huset i Cap-Ferrat utenfor Nice, som han solgte til noen russere et par måneder før finanskrisen slo til for fullt i 2008.10 «Vi var ikke immune,» sier han og ønsker «mer regulering av kapitalismen». Krisen tvang sir Tom til å sette filantropien på vent – og selge yachten sin.

DE RIKE ER VAKRE, oppmerksomme, sjenerøse; de fattige er inaktive, narkomane, alkoholiserte. Klisjeene fra viktoriatiden holder stand. Men hvilken politisk kraft kan avlive dem? Ideen om at den enes rikdom er knyttet til den andres fattigdom, virker ubegripelig for de rike i Glasgow. I den kultiverte klassen plasserer man fattigdommens årsak hos de fattige selv. «Hvorfor tegne dette bildet av en fordervet by, en fattig by der folk dør unge? Det minner om BBCs værmeldinger som alltid starter med at det regner i Glasgow!» I enden av Byres Road, på vestkanten, i le av terrassen til Oran Mor, en tidligere fundamentalistkirke som har blitt ombygd til teater og bar/restaurant for de vakre og vellykkede. Skuespillerne Sean Scanlan og Barbara Rafferty kommer ut fra kveldens forestiling, Molières Tartuffe. Ikledd perlekjede og aftenkjole smaker Rafferty på en pint med appelsinjus. Partneren strekker armene ut langs setet. Da jeg trekker fram WHO-undersøkelsen, virker de to skuespillerne i sekstiårsalderen irriterte. De definerer seg selv som «småborgere», selv om ordet ledsages av en grimase i ansiktet til Barbara, faren hennes jobbet, i likhet med hundretusener av glaswegians, på skipsverftene som ble stengt på 70-tallet.

Med sin safirornamenterte hånd mimer hun drivkreftene bak «fordervelsen»: alkohol, heroin og fish & chips. «Disse folkene spiser aldri grønnsaker eller frukt,» sier hun. «De stapper i seg industriell mat med liten næringsverdi. Det er en ond sirkel. I 1930-årene levde arbeiderne lenger fordi de spiste suppe. Nå er det friterte pølser og feite kaker!» For å komme seg bort fra oljegryta flykter de to skuespillerne tre–fire ganger i året til huset sitt i Nice, for «å gjøre ingenting, vandre langs Promenade des Anglais og spise frukt.»

David Boyle banner på kjøkkenet i slottet sitt. «I dagens samfunn virker det som om rike forretningsmenn er blitt helter, mens vi aristokrater ses på som fiender.» Den 32 år gamle vicomten av Kelburn, sønn av jarlen av Glasgow, sier han ikke er «en ordentlig riking». «Nei, vi har ikke sjampanjefrokoster og verken hovmestere eller tjenere som tjener oss med å sette knærne i bakken!» Men han har adeltittelens prestisje og arven: et slott med rundt femten rom og en hage på 3,5 hektar, som er verdt 4 millioner pund. «Hver morgen tar jeg innover meg hvor heldig jeg er,» forteller han mens han sender noen e-poster på iPhonen.

På bakgrunn av filantropiske tv-show som «Live8» eller «Millionær i forkledning» (et realityprogram der millionærer tester ut livet som hjemløs, ser vicomte av Kelburn en klassekamp rett utenfor dørstokken. «En ny klasse, bygd på penger og berømmelse» er i ferd med å overrumple ham. «Sant nok har vi aristokrater arvet vår rikdom fra våre forfedre, men når forretningsmenn overfører sin rikdom til barna sine, er det ikke særlig forskjellig fra aristokratiet!» Filantropene er ikke hans cup of tea. «De viser seg fram over alt, framstiller seg som verdens frelsere, mens deres såkalte veldedige handlinger bare utgjør en ørliten prosentandel av deres rikdom. Det er svært umoralsk, i mine øyne.»

Vicomten beskriver seg som en liberal humanist og støtter den nye regjeringskoalisjonen. Han føler seg til tider ensom. «Selvfølgelig forstår ikke folk fra de fattige områdene i Glasgow at dette slottet er en daglig bekymring for meg, og en langvarig byrde. Det er et stort og kaldt slott på vinteren, og det koster oss minst 60 000 pund i året å vedlikeholde. Ja, jeg kunne ha solgt slottet, men familien min har bodd her siden 1140!»

I 2007 valgte han kunsten for å forbedre ryktet sitt. En vakker dag besluttet vicomten å fylle veggene med graffiti. «Det er brasilianske kunstnere. De er inspirert av den sosiale atmosfæren i fattigkvarterene i Rio, men det kunne vært hvor som helst. Ja, det er samfunnskritiske malerier, på et vis.» Kvinner med knyttneven i lufta, brasilianere som går med lårene rundt nakken, ugler troner på pipene. «Denne ideen om et klassesystem, det faktum at disse to gruppene aldri er i kontakt med hverandre, er svært reell. Ja, vi er der. Men det blir verre, med ignoransen, og dermed hatet mellom klassene.»

KLASSEHATET HAR imidlertid aldri vært så tildekt, diskret, usynlig. De 28 år i forventet levealder som skiller de fattige bydelene fra de rike har blitt evakuert fra politikken, jagd fra det offentlige rommet der den geografiske segregeringen sørger for vanntette miljøer. At en slags sosial apartheid uimotsagt vedvarer, gir en idé om det ideologiske arbeidet som har blitt utført de tretti siste årene for å reformulere den sosiale kampen i tradisjonell og velkjent stil: Her, som på 1900-tallet, lever de fordervede fattige ved siden av rike filantroper. «Denne benektelsen av klasser forklarer hvorfor ingen sosiologer studerer de rike i Glasgow,» sier Paul Littlewood, pensjonert sosiolog fra Universitetet i Glasgow.

I den enes blokkerte horisont skinner den andres lysende framtid. «Luksusmarkedet vokser ganske raskt. Byen er simpelthen fantastisk. Alle de store merkene har butikker her: Rolex, Ralph Lauren, Versace. Glasgow er dessuten den nest største shoppingbyen i Storbritannia, etter London,» forteller Summera Shaheen, direktør for edelsteinbutikken Diamond Studio i sentrum av Glasgow. I begynnelsen av mars startet Shaheen organisasjonen Love Luxury Glasgow, en venneforening for suksessfulle luksusbedrifter. Limousiner, spa, luksusbutikker, golfbaner. «Vi retter oss inn mot skotske kunder, men selvfølgelig også nyrike russere.» Da jeg nevner WHO-undersøkelsen blir hun stille. «Uansett er det svært liten sannsynlighet for at vårt klientell møter på disse folkene du snakker om. Flesteparten av de farlige områdene ligger utenfor byen. Og som du vet, så har folk i Glasgow et stort hjerte. Denne uka ble det avholdt hele tre veldedighetsarrangement i byen.» For å være rik i en by av fattige, trenger man altså bare å drive litt veldedighet og å åpne hjertet sitt, helst foran kamera.

Er dette oppskriften for den britiske staten? Koalisjonsregjeringen mellom konservative og liberaldemokrater har flere millionærer enn noen annen britisk regjering. 18 av «spareregjeringens» 23 medlemmer, har en bankkonto med sju nuller. Deres samlede formue er, ifølge Sunday Times, på femti millioner pund.11 Etter å ha påført britene de største sparetiltakene noensinne, vil de selvfølgelig gi litt av sin rikdom for å kompensere for skadevirkningene av deres egen politikk.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Se www.glasgowartclub.co.uk.

2 WHO, «Commission on social determinants of health, final report», www.who.int, 2009.

3 Sosiale prosjekter, investeringer i skoler og bygging av sykehus skal avsluttes, arbeidstiltak skal fjernes, og merverdiavgiften vil stige fra 17,5 til 20 prosent.

4 Nicholas Watt, «Michael Gove freezes rebuilding of schools in £3.5bn savings», The Guardian, London, 4. juli 2010.

5 Friidrettsstevnet Super 8 i 2010, OL i London i 2012, Commonwealth Games i 2014

6 «Scottish Snippets», nr. 539, www.rampantscotland.com, 11. august 2007.

7 Ifølge listen over Storbritannias rikeste, som hvert år publiseres av dagsavisen The Times (London).

8 Jenny Davey, «The humbling of Tom Hunter», The Times, London, 4. januar 2009.

9 Warren Buffets uttalelse i midten av juni om at han vil gi «99 prosent av [sin] formue» til filantropiske gjerninger og samle sammen de førte rikeste milliardærene for å «overbevise» dem, har gitt gjenklang hos Tom Hunter så vel som William Haughey. I en tid med sparetiltak over hele planeten, er det som om den humanistiske baronen har våknet fra de døde for å frelse verden med penger og kultur.

10 Det var i hagen på denne villaen at han i juli 2007 annonserte på direkten på BBC at han ville «gi mens han var i live én milliard pund».

11 Gabriel Milland og Georgia Warren, «Austerity Cabinet has 18 millionaires », The Sunday Times, London, 23. mai 2010.