Kinesisk dissonans

Khrusjtsjovs tale i 1956 der han fordømte Stalins forbrytelser, var en sann politisk handling. Etter den talen kom, som William Taubman sa det, «Sovjetregimet seg aldri ordentlig på fote igjen, og det gjorde ikke han heller.» Selv om de opportunistiske motivene bak denne modige handlingen er åpenbare nok, lå det tydeligvis mer enn kyniske kalkuleringer bak, et slags skjødesløst overskudd som ikke lar seg forklare av strategisk tenkning. Etter denne talen var ingenting det samme lenger, det grunnleggende dogmet om et ufeilbarlig lederskap var blitt undergravd. Dermed kommer det ikke som noen overraskelse at hele partinomenklaturet ble midlertidig lammet av talen.

Under selve talen fikk et dusin delegater nervesammenbrudd, de måtte bæres ut og få legehjelp. En av dem, den beinharde generalsekretæren i Det polske kommunistpartiet Boleslaw Bierut, døde sågar av hjerteinfarkt. (Det stalinistiske forfatterforbildet Aleksandr Fadejev skjøt seg noen dager senere.) Vi må ikke misforstå og tro at de var «oppriktige kommunister». De fleste av dem var brutale manipulatorer som ikke gjorde seg noen subjektive illusjoner om Sovjetregimets natur. Det som talen la i ruiner var deres «objektive» illusjon, skikkelsen «den store Andre» som var bakteppet for deres nådeløse maktkamp: den store Andre som de kunne transponere sin tro på, den Andre som på et vis trodde for dem, deres subjektet-som-antas-tro gikk i oppløsning. (…)