Kinesisk dissonans

I Kina finnes det ikke bare en privat kapitalistøkonomi og en kommunistisk politisk makt. Begge er sammenvevd i et dobbelt system med en tilsynelatende velfungerende stat og et «ikke-eksisterende» Parti utenfor og ovenfor loven. Ifølge Slavoj Zizek viser Richard McGregors The Party at det 20. århundrets kommunisme må ses i lys av en langt mer kompleks dialektikk mellom stat og parti.

Khrusjtsjovs tale i 1956 der han fordømte Stalins forbrytelser, var en sann politisk handling. Etter den talen kom, som William Taubman sa det, «Sovjetregimet seg aldri ordentlig på fote igjen, og det gjorde ikke han heller.» Selv om de opportunistiske motivene bak denne modige handlingen er åpenbare nok, lå det tydeligvis mer enn kyniske kalkuleringer bak, et slags skjødesløst overskudd som ikke lar seg forklare av strategisk tenkning. Etter denne talen var ingenting det samme lenger, det grunnleggende dogmet om et ufeilbarlig lederskap var blitt undergravd. Dermed kommer det ikke som noen overraskelse at hele partinomenklaturet ble midlertidig lammet av talen.

Under selve talen fikk et dusin delegater nervesammenbrudd, de måtte bæres ut og få legehjelp. En av dem, den beinharde generalsekretæren i Det polske kommunistpartiet Boleslaw Bierut, døde sågar av hjerteinfarkt. (Det stalinistiske forfatterforbildet Aleksandr Fadejev skjøt seg noen dager senere.) Vi må ikke misforstå og tro at de var «oppriktige kommunister». De fleste av dem var brutale manipulatorer som ikke gjorde seg noen subjektive illusjoner om Sovjetregimets natur. Det som talen la i ruiner var deres «objektive» illusjon, skikkelsen «den store Andre» som var bakteppet for deres nådeløse maktkamp: den store Andre som de kunne transponere sin tro på, den Andre som på et vis trodde for dem, deres subjektet-som-antas-tro gikk i oppløsning.

Khrusjtsjov satset på at en slik (begrenset) bekjennelse ville styrke kommunistbevegelsen – og på kort sikt fikk han rett. Man bør ikke glemme at Khrusjtsjov-tiden var den siste perioden med ekte kommunistisk entusiasme, med tro på det kommunistiske prosjektet. Da han under et besøk i USA i 1959 kom med sin berømte provoserende påstand til det amerikanske folket om at «deres barnebarn vil være kommunister», uttalte han faktisk overbevisningen til hele det sovjetiske partisystemet. Etter at Khrusjtsjov ble avsatt i 1964, rådet kynismen.

EN GOD GRUNN til å huske disse hendelsene er at de gir en kontrast til måten kineserne bryter med deres maoistiske fortid på. Som Richard McGregor viser i The Party, gikk kineserne – med Deng Xiaopings «reformer» – fram på en radikalt annerledes og nesten diametralt motsatt måte. På det økonomiske planet (og til en viss grad på det kulturelle) ble det vi vanligvis forbinder med «kommunisme» forlatt, og dørene ble åpnet på vidt gap for det som, i Vesten, kalles «liberalisering» (privat eiendom, profittakkumulering, hedonistisk individualisme). Samtidig beholdt Partiet sitt ideologisk-politiske hegemoni, ikke i form av doktrinemessig ortodoksi (i de offisielle talene ble kommunistreferansen så å si erstattet av henvisninger til den konfutsianske læren om et «harmonisk samfunn»), men ved at det holdt fast på kommunistpartiet vilkårsløse politiske hegemoni som den eneste garanti for stabilitet og velstand.

Den umiddelbare konsekvensen av denne trangen til å holde fast på hegemoniet er en møysommelig overvåkning og regulering av den ideologiske framstillingen av Kinas historie, særlig de to siste århundrenes historie – historien som gjentas i det uendelige av de statlige mediene og lærebøkene, er historien om hvordan Kina ble ydmyket fra opiumskrigene og fram til den kommunistiske seieren i 1949 satte en stopper for dette. Ergo er patriotisme identisk med å støtte kommunistpartiet. Når historien gis en slik legitimerende rolle kan den, selvfølgelig, ikke tolerere en reell selvkritikk. Kineserne lærte av Gorbatsjovs nederlag: En komplet innrømmelse av «de konstituerende forbrytelsene» systemet ble grunnet på, river ned hele systemet. Man må derfor holde regimets «konstituerende forbrytelser» på avstand. Riktignok fordømmes enkelte maoistiske «overdrivelser» og «feiltrinn» (Det store spranget og den påfølgende hungersnøden, Kulturrevolusjonen), og Dengs vurdering av Maos rolle (70 prosent positiv, 30 prosent negativ) er nedfelt i den offisielle framstillingen, men denne vurderingen fungerer som en formal slutning som gjør enhver videre utlegging overflødig. Så selv om Mao var 30 prosent dårlig, blir den fulle symboliske virkningen av denne innrømmelsen nøytralisert og Mao-skikkelsen hylles fortsatt som nasjonens grunnlegger, hans jordiske levninger er utstilt i et mausoleum og bildet hans er på alle sedler. Vi har her å gjøre med et tydelig tilfelle av fetisjert avstandstagning: Selv om vi vet godt at Mao begikk grove feil og forårsaket enorme lidelser, blir skikkelsen på magisk vis ikke besudlet av disse kjensgjerningene. Dermed kan kinesiske kommunister få i pose og sekk: den radikale endringen av sosialpolitikken (økonomisk «liberalisering») kombineres med en videreføring av partistyret.

HVORDAN FUNGERER denne kombinasjonen i (institusjonell) praksis? Hvordan forener kineserne Partiets politiske hegemoni med det moderne statsapparatet som må til for å regulere en eksplosjonsartet markedsøkonomi? Hvilken institusjonell virkelighet understøtter det offisielle slagordet om at å gjøre det godt på aksjemarkedet (høy fortjeneste på investeringer) er en måte å kjempe for sosialismen? For i Kina finnes det ikke bare en privat kapitalistøkonomi og en kommunistisk politisk makt. Man må huske på at staten og Partiet gjennom en rekke gjennomsiktige og ikke-gjennomsiktige kanaler eier flesteparten av de store selskapene – det er Partiet selv som krever at de gjør det godt på markedet.

For å løse denne tilsynelatende fastlåste situasjonen, utpønsket Deng et unikt dobbeltsystem: parallelt med statsapparatet og rettsvesenet finnes det partiinstitusjoner som bokstavelig talt er illegale. Den kinesiske jussprofessoren Weifang uttrykker det slik: «Som organisasjon står Partiet utenfor og ovenfor loven. Partiet burde ha en rettslig identitet, med andre ord være en juridisk person som kan saksøkes, men det er ikke engang registrert som en organisasjon. Partiet eksisterer på utsiden av rettssystemet i sin helhet.» (s. 22). Det er som om, med Benjamins ord, statens konstituerende vold fortsatt er tilstede, inkorporert i en organisasjon med en uklar juridisk status:

«Det kan virke vanskelig å skjule en så stor organisasjon som Det kinesiske kommunistpartiet, men det dyrker sin bakromsrolle med omhu. De store partiavdelingene som kontrollerer de ansatte og mediene holder bevisst en lav offentlig profil. Partikomiteene (kjent som «ledende smågrupper») som dikterer politikken til departementene som får i oppgave å sette den ut live, arbeider ute av syne. Sammensetningen til alle disse komiteene, og i mange tilfeller komiteenes eksistens, blir sjelden gjengitt i de statskontrollerte mediene, for ikke å snakke om diskusjonene om hvordan de fatter sine beslutninger.» (s. 21).

En anekdote fra Deng Xiaopings tid illustrerer partihierarkiets underlige status: Da Deng fortsatt var i live ble en av de høyeste medlemmene i partinomenklaturet fjernet, selv om Deng allerede hadde trukket seg fra stillingen som generalsekretær for Det kinesiske kommunistpartiet. Den offisielle begrunnelsen som ble gitt til pressen, var at partimedlemmet hadde avslørt en statshemmelighet i et intervju med en utenlandsk journalist, han hadde nemlig røpet at Deng fortsatt var den høyeste autoritet og beslutningstaker. Det ironiske var at alle visste at Deng fortsatt dro i trådene, det var i alle mediene hele tiden – forskjellen lå i relasjonen til den store Andre: kjensgjerningen ble aldri offisielt uttalt. Hemmelig, men ikke simpelthen en hemmelighet. Den presenterer seg selv som en hemmelighet, det vil si folk forutsettes ikke bare å kjenne til den hemmelige partistrukturen som eksisterer parallelt til statsorganene, de forutsettes å være fullstendig klare over dem som et skjult nettverk.

PÅ SCENEKANTEN SITTER «regjeringen og andre statlige organer, som tilsynelatende oppfører seg som de gjør i andre land» (s. 14). Finansdepartementet foreslår statsbudsjett, domstolene feller dommer, universitetene underviser og utsteder vitnemål, og selv prester utfører ritualer. Altså, på den ene siden har vi rettssystemet, regjeringen, en valgt nasjonalforsamling, et rettsvesen, en rettsstat. Men – som den offisielle termen «parti- og statslederskap» indikerer, med dets presise hierarki over hvem som kommer først og hvem som kommer etterpå – denne statlige maktstrukturen fordobles av det allestedsnærværende Partiet, som holder seg i bakgrunnen. Det finnes selvfølgelig stater, enkelte også formelt sett demokratiske, som har en halvt hemmelig og eksklusiv klubb eller sekt som i praksis kontrollerer regjeringen – i Sør-Afrika under apartheidtiden var det for eksempel det eksklusive Boer-brorskapet (Afrikaner Broederbond). Men det som gjør Kina spesielt er at selve denne oppdelingen i offentlig og hemmelig er blitt institusjonalisert.

Alle beslutninger om å nominere folk til nøkkelstillinger (parti- og statsorganer, samt lederstillinger i de store selskapene) tas først av et partiorgan, «Organisasjonsdepartementet», som har et stort hovedkvarter midt i Beijing, men ingen telefonnummer eller skilt som indikerer hvem som holder til der. Når en beslutning er tatt, informeres de juridiske organene (statlige forsamlinger, bedriftsstyrer) og går gjennom ritualet med å stadfeste denne gjennom en avstemning. Den samme doble prosedyren – først i Partiet, så staten – gjenfinner vi på alle nivå helt opp til grunnleggende beslutninger om den økonomiske politikken. Disse drøftes først i partiorganene, når de har tatt en beslutning sendes den til regjeringsorganene som offisielt setter den ut i live.

Dette gapet som skiller denne rent voluntaristiske makten som står ovenfor loven fra de juridiske organene, er mest påtakelig i kampen mot korrupsjon: Når det er mistanke om at en høyere funksjonær er involvert i korrupsjon, kommer partiorganet «Sentralkommisjonen for disiplinær inspeksjon» på banen og etterforsker anklagene uten å hindres av juridiske spissfindigheter – vanligvis kidnapper de den mistenkte funksjonæren og lar ham gjennomgå harde avhør i opptil seks måneder. Talende nok, den eneste begrensningen etterforskerne må forholde seg til er i hvor stor grad den mistenkte er beskyttet av et høytstående partimedlem, eksempelvis et medlem av Politbyrået. Med en gang en dom er felt (og denne dommen avhenger ikke bare av hvilke fakta som avdekkes, men også av komplekse under bordet-forhandlinger mellom partigrupperinger) er alt allerede avgjort, og hvis funksjonæren finnes skyldig er rettssaken bare en formalitet – det eneste det (noen ganger) kan forhandles om er lengden på straffen.

Problemet er selvfølgelig at Partiet selv, med sitt komplekse nettverk som ikke er underlagt offentlig kontroll, er den fremste kilden til korrupsjon. Den indre kretsen i nomenklaturet, funksjonærer høyt oppe i staten og Partiet, så vel som bedriftsledere, er koblet sammen via et eksklusivt telefonnettverk, «Den røde maskinen» – å ha ett av dette nettverkets ulistede nummer er den klareste indikasjonen på høy status. Men hva snakker folk om i «Den røde maskinen»? «En viseminister fortalte meg at mer enn halvparten av samtalene han tok imot på sin ’røde maskin’ dreide seg om høyere partimedlemmer som ba om tjenester, som: ’Kan du gi min sønn, datter, niese, nevø, kusine eller en god venn en jobb?’» (s. 10). Man kan lett koke sammen en scene à la Kafkas Slottet der hovedpersonen (K.) tilfeldigvis kobles inn på en eksklusiv telefonlinje til slottet. Når han overhører en samtale mellom to embetsmenn, hører han bare uklar erotisert obskøn visking. På samme måte kan man forestille seg at en vanlig kineser tilfeldigvis kobles inn i en samtale i den røde maskinen: Han forventer å høre ledende partimedlemmer og høyere offiserer diskutere og fatte beslutninger, men oversvømmes i stedet av skitne private utvekslinger av personlige gjentjenester, korrupsjon og seksualitet.

PÅ EN PARTIKONGRESS, hvert åttende år eller noe sånt, presenteres det nye maktsentrum – ni medlemmer av Politbyråets stående komité – som en mystisk åpenbaring, uten noen forutgående debatt. Utvelgelsesprosessen involverer komplekse og fullstendig ugjennomtrengelige forhandlinger på bakrommet. De oppmøtte delegatene som enstemmig godkjenner lista får faktisk først vite om den i det samme øyeblikk som de stemmer over den. Det personlige høydepunktet av makt forenes som regel (men ikke alltid) i tre titler: presidenten for Folkerepublikken Kina, generalsekretæren for Det kommunistiske partiet og lederen for militæret («formannen for Den sentrale militærkommisjonen») – de to siste er langt viktigere enn den første.

Folkets frigjøringshær er en gjennomgående politisert hær, som følger Maos motto om at «Partiet kommanderer geværet». Mens hæren i borgerlige stater forventes å være apolitisk, en nøytral styrke uten politiske forbindelser, en institusjon som bare skal beskytte den konstitusjonelle orden, er en slik avpolitisert hær den største trusselen kinesiske kommunister kan forestille seg, siden hæren er den ytterste garantisten for at staten vil være underlagt Partiet – eller sagt på hegeliansk vis: hele den kinesiske maktstrukturen danner en syllogisme, med staten som den universelle oversetningen, Partiet som den partikulære undersetningen, og hæren som den singulære formidleren mellom det Universelle og det Partikulære som sørger for deres enhet.

For at en slik struktur skal fungere, avhenger den av en presis kombinasjon av rå makt og høflighet. Hvis Partiet skal handle utenfor loven, må disse handlingene understøttes og reguleres av et komplekst sett av uskrevne lover som bestemmer hvordan det forventes at man adlyder og følger Partiets beslutninger, selv om man formelt sett ikke er forpliktet til å gjøre det.

Ergo bør vi innse at den parti-stat-strukturen som har vært kjennetegnende for det 20. århundrets kommunisme er langt mer kompleks: Det finnes alltid en avstand mellom de to, et gap som korresponderer med gapet mellom den symbolske Loven og overjeg’et. Det vil si, Partiet vedvarer som den delvis skjulte obskøne skyggen som legger seg oppå staten. Man trenger ikke å kreve en ny politikk som distanserer seg fra staten: Partiet er denne distansen, dens organisasjon legemliggjør en slags grunnleggende mistro mot staten, dens organer og mekanismer, som om de hele tiden trenger å kontrolleres, holdes i sjakk. En sann 1900-tallskommunisme aksepterer aldri staten fullt ut, det må alltid finnes en årvåken aktør utenfor lovens (statens) kontroll, med makt til å gripe inn overfor staten.

Kan vi simpelthen bare kalle denne modellen ikke-demokratisk? En slik definering (og den implisitte etisk-politiske preferansen for en demokratisk modell der partiene – i det minst formelt sett – er underkastet statens mekanismer) narres av en rettslig-demokratisk fiksjon, og ignorerer det faktum at i de «frie» samfunnene er herskerforholdene og underkastelsen plassert i den «apolitiske» økonomiske sfæren med eiendoms- og arbeidsgivermakt. Er det her Partiets distanse til statsapparatet og dets evne til å handle utover juridiske begrensninger gir en unik åpning for å handle «ulovlig», ikke bare for å skape bedre næringslivsløsninger enn de som markedets spontanitet gir opphav til, men også – enkelte ganger – å handle for interessene til arbeiderne, beskytte dem mot de blinde markedskreftene? For eksempel, etter at finanskrisen i 2008 også rammet Kina, var den spontane reaksjonen til de kinesiske bankene å følge den forsiktige holdningen til de vestlige bankene og stramme hardt inn på utlån til bedrifter. Uformelt (uten noen lov som legitimerte det) beordret Partiet simpelthen bankene til å låne ut penger, og dermed lykkes de (enn så lenge) i å opprettholde veksten i den kinesiske økonomien. Det samme gjelder for miljøinvesteringer: Vestlige regjeringer klager over at deres bedrifter ikke kan konkurrere med kinesiske bedrifter innen produksjon av grønn teknologi, siden kinesiske bedrifter får direkte pengestøtte fra regjeringen – men hva er galt med å støtte grønn teknologi? Hvorfor følger ikke Vesten bare Kina?

Men Kina er ikke Singapore (noe Singapore heller ikke er), det er ikke et stabilt land med et autoritært regime som sørger for harmoni og dermed holder den kapitalistiske dynamikken i sjakk – hvert år må flere tusen, om ikke titusen, kaotiske opprør fra arbeidere, bønder og minoriteter slås ned av politiet og hæren. Dermed er det ikke overraskende at den offisielle propagandaen insisterer som besatt på det «harmoniske samfunnet». Selve denne overdrivelsen vitner om det motsatte, om kaos og uorden. Man burde her bruke den grunnleggende læresetningen innen stalinistisk hermeneutikk: Siden offisielle medier aldri åpenlyst rapporterer om problemer, er den mest troverdige måten å oppdage dem på å lete etter de positive overskuddene i den statlige propagandaen – jo mer harmoni hylles, desto mer kaos og spenning må man anta det finnes. I så fall er Kina full av knapt kontrollerte ustabiliteter som truer med å eksplodere.

Oversatt av R.N.