Konspirasjon mot konspirasjonen

Tre nye dokumentarfilmer viser avsløringens kraft. Burma Soldier, You Don't Like the Truth–4 Days inside Guantánamo og WikiRebels avdekker på hver sin måte statlig maktmisbruk.

februar 2011

Myo Myint var soldat i Burmas undertrykkende militærregime. I løpet av militærtjenesten mistet han et ben og deler av armene. I Burma Soldier, som nylig ble vist på dokumentarfestivalen IDFA i Amsterdam, forteller den tidligere soldaten om hvordan soldatene trakasserte og voldtok kvinner fra etniske minoritetsgrupper – nærmest som et daglig måltid de hadde krav på. Han vendte seg vekk, og tok etter hvert kontakt med Aung San Suu Kyi og hjalp til med å organisere protester mot militærregimet. I tillegg startet han et lite hemmelig bibliotek med forbudte bøker. Krøplingen ble arrestert og dømt til femten år i fengsel. «Jeg fortalte dommerne at jeg ikke trodde på militærregimet,» forteller Myint. Han snakker om et regime som gjerne lar en general bruke tre helsebudsjetter på å feire datterens bryllup, og skrur opp bensinprisene for å dekke inn statens utgifter, med landsdekkende demonstrasjoner som følge.1

Burma Soldier gir oss et portrett av en overbevisende og følsom mann, som forteller om tiden i fengselet. Her ble han torturert, satt på isolat, slått så hardt at jekslene knakk. I perioder ble han til og med presset ned i en plasttønne, noe som er spesielt smertefullt om du mangler noen lemmer.

Etter fengselet ble han overvåket, men klarte å flykte til Thailand. Deler av filmens materiale fra Burma ble også smuglet ut. Intervjuene med Myint i flyktningleiren i Nord-Thailand er gripende. Til slutt kom han seg til USA der hans bror lever, og fortsatte derfra protestene mot det voldelige regimet som har styrt landet helt siden 1962.


EN STAT TRENGER IKKE HETE BURMA for å bruke tortur under forhør. En annen dokumentar på IDFA, You Don’t Like the Truth – 4 Days inside Guantánamo viser via et overvåkingskamera hvordan USA og Canada utsetter en ung kanadisk gutt for ekstreme forhør. Omar Khadr ble bortført da han var på besøk i Afghanistan. Femtenåringen ventet på sin far i et hus med noen bevæpnede afghanere, da det blir angrepet av amerikanske spesialsoldater. I kampen som oppstår blir en amerikaner drept, og Khadr gis skylden for dette. Dette virker svært usannsynlig, ettersom arkivfoto viser at han ligger nærmest død og ubevæpnet i ruinene.

Unggutten ble sendt til Guantánamo, og dukker opp i en senere frigitt overvåkingsvideo. Dokumentaren viser fire dager med brutale avhør utført av kanadisk etterretning på den amerikanske basen. De kanadiske etterretningsagenter ga først inntrykk av at de skulle «hjelpe» ham, men samarbeider tydeligvis med USA for å få bekreftet anklagen. Den unge mannen i oransje kjeldedress er etter all sannsynlighet uskyldig. Intervjuer med en cellekamerat, hans advokat, en militæranklager, kanadiske statsmenn, en psykiater samt en undersøkende journalist forsterker ytterligere dette inntrykket. Likevel sa han seg i høst skyldig i de ubegrunnede anklagene, for å slippe ut etter åtte år framfor livstid og sone straffen i Canada.

Khadr er den første «barnesoldaten» som er dømt for krigsforbrytelser siden Nürnberg-prosessene etter andre verdenskrig. Da jeg spurte filmens kanadiske regissør Luc Coté i Amsterdam, fortalte han meg at de ikke hadde klart å oppspore de amerikanske soldatene som deltok i skuddvekslingen, fordi spesialstyrken som sto bak angrepet offisielt sett ikke eksisterer. Med et slikt hemmeligholdt apparat er det nærmest umulig å vurdere sannhetsgehalten fra USAs advokater. Frykter denne militære institusjonen at å innrømme feil vil ødelegge deres respekt i offentligheten? Foretrekker de derfor noen justismord?


WIKILEAKS har satt seg fore å vise innsiden av maktinstitusjoner som den amerikanske hæren. Organisasjonen har blant annet offentliggjort manualen for tortur- og forhørsmetoder på nevnte Guantánamo. WikiLeaks har også offentliggjort dokumenter som avslører alt fra giftutslipp, banksvindel, oljeskandaler, atomulykker og korrupsjon, men ikke minst publiserer varslernettstedet for tiden de etter hvert velkjente diplomatmeldingene som har provosert det amerikanske politiske etablissementet.

I 2009–2010 kopierte Bradley Manning i Bagdad 251.287 dokumenter (hvorav 15 000 var hemmeligstemplede) fra SIRPnet, fellesnettet til USAs forsvarsdepartement og utenriksdepartement. Manning ga dokumentene til WikiLeaks’ sjefredaktør, Julian Assange, og resten er velkjent for de fleste.

I dokumentaren WikiRebels følges Assange av de to svenske journalistene Bosse Lindquist og Jesper Huor over en tremånedersperiode høsten 2010. Dokumentaren dveler spesielt ved den interne videoen fra det amerikanske kamphelikopteret som i 2007 skjøt ned flere sivile irakere og to Reuters-journalister. I videoen, som allerede har blitt vist i en rekke nyhetsmedier, kan man høre helikopterpilotene rope «se på de døde drittsekkene!» Like etter gjennomhuller de bilen til en familie som stopper opp for å hjelpe en av de skadde. At det sitter to barna foran i bilen hindrer ikke soldatene i å skyte. «Hva kan de regne med når de bringer barn inn i kampen,» sies det i helikopteret.

Som Assange sier i filmen, later det til at soldatene synes det er moro å drepe, som i et videospill skryter de av hvor mange de har drept. I WikiRebels finner Lindquist og Huor igjen de to barna, som faktisk overlevde. De viser også videoen for familien. En av dem, en godt voksen mann faller i avmakt hulkende til gulvet.

Julian Assange forsøkes anklaget for spionasje og andre svertekampanjer. Men i likhet med Daniel Ellsberg2 som på 1970-tallet lekket hemmelige Pentagon-dokumenter til 19 aviser (president Nixon klarte å stoppe selveste New York Times fra å trykke avsløringer om at han hadde løyet til befolkningen, men ikke de andre avisene), har WikiLeaks spredd dokumentene til et stort antall mennesker og medier slik at lekkasjene blir umulig å stoppe. Det blir spennende å se hvilke avsløringer som kan komme framover når nær hundre dokumenter slippes daglig.

For konspirasjon er nettopp Assanges spesialområde. Manifestet hans fra 2006, «Konspirasjon som styreform»,3 innledes med en referanse til selveste Cæsar: «Sikkerhet baner veien til konspirasjon». Og vi får høre at begrepet konspirasjon betyr å lage hemmelige planer og samarbeide om å gjennomføre en skadelig handling. I Assanges neste manifest fra 2010 er følgende skrevet først i teksten: «Bak den angivelige regjering troner en usynlig regjering, som verken føler noe troskap eller anerkjenner noe ansvar for folket. Å ødelegge denne usynlige regjering, å skade denne uheldige allianse mellom korrupt næringsliv og korrupt politikk, er den først oppgave for statsmannskunst.»4 Ikke skrevet av Assange, men USAs president Roosevelt i 1912. I dette manifestet kan det også synes som Assange tar noen poeng fra filosofene Michael Hardt og Toni Negris Imperiet, med ideen om at oppdemmingen av maktmisbruk må komme nedenfra, da makten alltid vil sørge for sin videre eksistens. «Imperiet» opererer ved hjelp markedsmakt og korrupte allianser, men også ved at «løgnene» er så vanlige at politikere og medier kan operere uforstyrret (se Zizeks artikkel på side 34–35). Assanges tidligere medspiller Daniel Domscheit-Berg nevner at etter flere år erfarte han at forskjellen nå kom nedenfra.

I WikiRebels intervjues både WikiLeaks-forkjempere og motstandere. Dokumentaren viser også de interne problemene i organisasjonen. Domscheit-Berg gikk lei av Assanges lederstil og startet sitt eget OpenLeaks. Men det er tydelig at Assange er den intellektuelle. Han kjemper på flere måter mot undertrykkende systemer på leirføtter. Hans siste strategi med de nevnte diplomatbrevene er at han – slik Chaplin latterliggjorde Hitler og Mussolini – lar statsledernes ufordelaktige karakteristikker av hverandre svekke deres legitimitet. Men dypere sett svekkes troen på politikere som sådan og igjen destabiliseres statsmakten, spesielt den mer usynlige undertrykkelsen. Ja, hvor mye vet vi egentlig om foranledningen til «krigen mot terror»?

WikiLeaks ambisjoner går langt dypere enn å drive skittentøyvask hos forskjellige bedrifter og stater. Assange kaller det en konspirasjon som skal gjøre slutt på konspirasjonene. Utslippet av meldingene fra SIPRnet er bare et lite skritt på veien i en lang kamp for å svekke maktmisbruket. Til forskjell fra tidligere tiders geriljakrig, bruker dagens gerilja informasjon som våpen. Assange har mange villige hjelpere. Man skal ikke undervurdere betydningen av alle de ulike gruppene som sitter verden rundt i studentleiligheter, på kafeer, datarom og i de samarbeidende kritiske mediene.


DISSE TRE FILMENE viser tydelig at flere statsmakter fremdeles velger vold og maktmisbruk som styringsredskap. De hevder de kriger for en bedre verden. Hvilken kynisme er det ikke i dag å tillate at storparten av de døde i enkelte krigsaksjoner er sivile – som i Gaza, Afghanistan eller Irak? Slik ender man med å skape hatefulle fiender nedover i flere generasjoner. Man skulle nesten tro at intensjonen heller er å skape konfliktsituasjoner som kan utnyttes.

Obama brukte et retorisk «håp» for å bli valgt, og snakket om åpenhet og transparens. Nå sier nevnte Ellsberg på Democracy Now! at Obama har sørget for mer hemmelighold.

Det er grenser for løgnaktighet, selv om alt en politiker gjør ikke trenger dagens lys. I likhet med Ellsberg, er det noen som våger sin frihet ved som varsler å risikere et liv i fengsel. Derfor bøyer jeg hodet for soldatene Myo Myint og Bradley Manning, samt vår tids David i kamp mot Goliat – Julian Assange.

© norske LMD





Fotnoter:
1
Se de store demonstrasjonstogene med buddhistmunker og sivile filmet i Burma i dokumentaren Burma VJ, 2008.

2 Se The Most Dangerous Man in America, 2009.

3 Se http://www.mara-stream.org/think-tank/julian-assange-conspiracy-as-governance/

4 Se http://www.thecommentfactory.com/exclusive-the-wikileaks-manifesto-by-julian-assange-3342/

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal