Befolkning og ressurser

Siden Malthus’ regnestykker på slutten av 1700-tallet har frykten for overbefolkning vært et stadig tilbakevendende fenomen, med ulike geografiske og ideologiske baktepper og motiver (se artikkel side 14–15). Galopperende befolkningsvekst, i kombinasjon med forbruksvekst, utgjør utvilsomt en skremmende horisont for samtiden, særlig med tanke på de siste års mange naturkatastrofer og deres innvirkning på matforsyningene.

De stadig hyppigere oversvømmelsene, skogbrannene, tørkeperiodene henger etter all sannsynlighet sammen med den globale oppvarmingen som følge av klimagassutslipp, selv om det er vanskelig å slå det fast for enkelthendelser. For tiden tegnes også konturene av en enorm naturka-tastrofe under vann. 30 prosent av all CO2 som slippes ut tas opp av havet og svekker vilkårene for mye marint liv. Havet er blitt 30 prosent surere siden 1800. 1Surheten tærer på kalsiumkarbonatet som mange organismers skjell og plater består av – som krill, plankton og korallrev. Dette vil potensielt ramme hele næringskjeder, men er allerede synlig i dag, for eksempel i den sviktende østers- og skalldyrnæringen på den amerikanske stillehavskysten. Projeksjonene sier at havene innen utgangen av dette århundret vil ha blitt 150 prosent surere. Foreløpig ser alt ut til å gå den veien, 2010 var rekordår for CO2-utslipp med 30,6 gigatonn.2

Å forutsi framtiden er vanskelig. FNs demografiske framskrivninger varierer fra 6,2 til 15,8 milliarder mennesker på planeten innen århundrets slutt. Det siste ville være en samfunnsmessig suksess, å faktisk klare å organisere verden på en måte som sørger for at så mange får tilgang til maten som finnes, noe som ikke er tilfellet i dag da en milliard av nærmere sju milliarder sulter, mens det produseres mat for elleve milliarder mennesker.3

Det mest sannsynlige tallet for dette århundrets befolkningsvekst er, ifølge FNs befolkningsavdeling, ni milliarder i 2050 og rundt ti milliarder i 2100. Om verdens befolkning vil nå 10 milliarder i 2100, er det ikke selve maten det vil stå på, men annen produksjon og forbruk, for allerede nå brukes det flere ressurser enn planeten sørger for. Og ikke minst vil aldring bli det dominerende demografiske fenomenet i dette århundret (se artikkel på side 11–12). Aldring har lenge vært et tema i vestlige land, der det har blitt brukt som argument for både offentlige budsjettkutt og oppbygning av store pensjonsfond som har bidratt til å destabilisere finansmarkedene ytterlige med et overskudd av kapital.
Det velkjente spørsmålet «Hvordan skal vi brødfø oss i framtiden?» er i denne konteksten en falsk problemstilling all den tid ressursene finnes. Problemet henger snarere sammen med hvordan fordelingen skjer: via arbeidet som er blitt den økonomiske vekstens beveggrunn og alle tings fordelings- og integreringsprinsipp.
© norske LMD

1«Ocean acidification is latest manifestation of global warming», Guardian, London, 29. mai 2011.

2 «Worst ever carbon emissions leave climate on the brink», Guardian, London, 29. mai 2011.

3 Se FN-kampanjen 1billion.org.