Dokumentar

Blodig vitnesbyrd

Opprøret i Syria er det verste journalisten og filmskaperen Sofia Amara har opplevd i løpet av sine 22 år som krigsreporter. Vi møtte henne for å snakke om hennes opplevelser. Budskapet hennes er klart: Det internasjonale samfunnet kan ikke sitte stille og se på dette overgrepet mot den syriske befolkningen.

Posted on

Den fransk-marokkanske journalisten og filmskaperen Sofia Amara er på besøk i Oslo i anledning Arabiske dager, arrangert av Film Fra Sør og Babel Filmklubb i april. Arrangementets åpningsfilm Syria: Inside the Repression (2011) viser Amara på reise rundt i revolusjonens Syria, som hun omtaler som det verste hun har opplevd i over 22 år som krigsreporter.

Flere av Amaras kolleger er allerede omkommet i dette området. Hun har ingen tilknytning til Syria og dro fra sin familie i trygge Paris for et flere måneder langt opphold i farlige syriske områder.

– Jeg kan bare ikke sitte stille og se på hva et slikt terrorregime gjør. Det er umulig. Det er ikke første gang jeg som krigsreporter drar inn i slike områder. Men denne gang var det svært risikabelt, vi sto i fare for å bli bombet. Syria forbyr pressen å komme, regimet er på jakt etter journalister. Spesielt syriske journalister blir torturert og drept, forteller Amara.

Navnet hennes er allerede på blokka til den syriske hemmelige tjenesten, som leter etter henne. Hun reiser i skjul. Den britiske journalisten Marie Colvin, en gammel kollega av Amara, ble nylig drept i Homs i Syria. Amara var på stedet Colvin ble drept bare noen dager før henne.

– Det går i faser når man beveger seg inn mot området. Først føles arbeidet som det mest normale å gjøre, nærmest som en plikt til tross for konsekvensene. Men rett før jeg går inn, blir jeg ofte syk av frykt. Jeg får ofte fysiske reaksjoner som magepine, hodepine og skjelving. Men så er du på innsiden, der voksne og barn kjemper i gatene for friheten med alt de har, med familiene som har fått sine hus bombet. Da glemmer du totalt din egen frykt. Frykten blir helt uvesentlig. Du føler at friheten er viktigere enn livet, forteller Amara og fortsetter:

– Det er vakkert det øyeblikket når ditt eget liv ikke lenger blir viktig. Du blir nærmest et instrument, kroppen blir uvesentlig mens du observerer at folk kjemper for frihet. Ditt ego trer i bakgrunnen.


Frihet som menneske

Filmen er et sterkt vitnesbyrd fra innsiden av opprøret. I den 52 minutter lange reportasjen møter vi motstandsgruppen Den frie syriske hær og mødre som gir sine vitnesbyrd over drepte familiemedlemmer. Vi kommer nært innpå demonstranter og opprørere, og blir selv indirekte vitner til de grusomme overgrepene til det brutale regimet. Avhoppere fra hæren forteller om drap og tortur de ble satt til å utføre. Vi hører også at de statlige sykehusene fullfører det soldater ikke har klart å gjennomføre. Et vitne forteller foran kamera hvordan en pasient med kulehull i magen «forlot» sykehuset med et tilsvarende i hodet. Torturinstrumentene på de statlige sykehusene er verre enn de som finnes i fengslene. Vi ser også tomme patronhylser som viser at tung ammunisjon beregnet på stridsvogner og fly har blitt brukt direkte mot mennesker og sivile boliger.

Filmen ender med barn som demonstrerer i gatene og roper: «Du har ingen legitimitet lenger, kom deg vekk, Bashar! Frihet!»

– Regimet fengslet og torturerte barna fordi de tegnet graffiti på veggene. Men barna visste allerede hvor farlig dette var. Før revolusjonen var det også farlig å uttale seg om regimet på gaten. Mange opplevde å se sin far bli arrestert hjemme midt på natta av militære, forteller Amara.

– Regimet river gjerne av neglene til folk de har arrestert. Denne redselen kjenner alle. Derfor pekte en gang en liten gutt på meg, der jeg sov med laptopen i armene, med sammenknyttede fingre: «Se tante, du har blitt som oss, vi sover også slik!», forteller Amara, som antyder at revolusjonen i Syria startet på grunn av barna:

– Revolusjoner har ofte en utløsende faktor, slik som grønnsakshandleren i Tunis. Når jeg spurte folk om de ville gi seg hvis blodbadet ble for kraftig, er svaret alltid: «Nei, de angriper jo våre barn!» Det er en grunnleggende forbrytelse å berøve barna retten til å være uskyldige, sier Amara.

– Hva var det verste du opplevde?

– Jeg så mennesker oppdelt i biter, jeg så de døde kroppene til fem barn fra samme familie, jeg har sett ting det er umulig å forstå. Jeg har filmet selv da ingen kameramann orket å gå med meg. Dere har ikke sett mer enn 10 prosent av hva jeg filmet. De verste opptakene ga jeg til Amnesty International: Barn som har fått revet ut tennene, barn som har fått ansiktene helt ødelagt av torturinstrumenter. Slikt kan ikke vises på tv.

– Hva tenker du om kvinners situasjon i Syria?

– Om jeg hadde vært en syrisk kvinne, ville jeg ha brydd meg hvis min mann ikke respekterte meg eller slo meg? Når hæren når som helst kan trenge seg inn i mitt hus, voldta min datter foran øynene mine, og ta min mann eller barn for deretter å returnere likene, spør Amara retorisk.

– I noen land er situasjonen så kritisk at kvinner ikke kjemper for kvinnerettigheter, men heller rettigheter som mennesker. Dette er tilfellet i Jemen, Syria og de palestinske områdene. Når en palestinsk kvinne tar en stein og løper etter en israelsk soldat, etter de har tatt sønnen hennes eller bombet huset hennes, da kjemper hun for frihet – ikke som kvinne, men som palestiner. Framfor kvinnerettigheter ville jeg heller ha foretrukket en stat som respekterer meg, som gir mine barn skolegang og gratis helsetjenester. Man må først etablere en normal demokratisk stat, sier Amara.


Etisk forsvarlig?

Budskapet er tydelig i Amaras dokumentar. Dette er overgrep det internasjonale samfunn ikke bare kan sitte og bivåne. Landet er i ferd med å eksplodere i et blodbad av en borgerkrig. For europeiske Amara er det viktig at vestlige journalister bringer bevis og avslører overgrepene. Men det er også en bakside ved journalistenes dekning.

Den syriske filmskaperen Orwa Nyrabia forteller at en journalist nylig ble stoppet på grensen med filmopptak av 27 mennesker på laptopen, som regimet øyeblikkelig sporet opp og fengslet. Da britiske Marie Colvin ble drept, ble også hele 14 syrere som forsøkte å beskytte henne drept. Nyrabia sier bittert:

– Når skal dere i Vesten lage thrilleren med Helen Mirren i hovedrollen som Colvin – med noen navnløse syriske statister?

I sin dokumentar brukte Amara bare «utviskede» ansikter for å beskytte identiteten til sine hjelpere i filmen. «Omar» og hans onkels ansikter var ikke gjenkjennelige. Men etter at filmen ble vist i Frankrike og på internett, tok det ikke de syriske myndighetene lang tid å finne dem. De er nå fengslet og deres skjebne er uviss. Hvem kan si hva som er etisk forsvarlig i slike tilfeller? Når målet er å bringe ut informasjon om hva som skjer inne i et undertrykkende regime – betyr den enkelte syrers liv mindre enn ett vestlig? I filmen viser Amara eksempelvis at Syria har støtte fra Iran og Hizbollah, slik hun bringer frem bevis for dette. Er slik informasjon av vital betydning for Vesten?

– Jeg var der når den frie hæren fanget noen som tydeligvis er iranerne. De hadde på seg iranske penger, pass, bilder av Khomeini, bilder av seg selv i militæruniformer på motorsykler – en frivillig milits i Iran kalt basij. Disse er dyktige snikskyttere som holder seg for seg selv.

– Vi har gjort vår jobb som journalister, men hva med FNs sikkerhetsråd? FNs politiske system er ikke godt nok, når Russland og Kina kan hindre intervensjon på grunn av strategiske og historiske interesser. Vi som har vært der ser mennesker ligge og dø foran øynene våre på det mest brutale vis, avslutter Amara.

© norske LMD. truls@lmd.no

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver