Ny klovn i Italia

Etter en klar seier i kommunevalget i Parma, hovedstaden for den italienske matvareindustrien og hovedsete for multinasjonale selskap som Parmalat og Barilla, har Bevegelsen Fem Stjerner (Movimento Cinque Stelle, M5S) sikret seg en plass i det politiske landskapet i Italia. Partiet ble dannet for bare to år siden av den genovesiske komikeren Giuseppe «Beppe» Grillo, men har allerede kommet til makten i tre byer, og har nesten 250 folkevalgte i ulike kommunale og regionale styrer. Dersom partiet får like stor oppslutning i nasjonale valg (18 prosent), vil bevegelsen bli det nest største etter Berlusconis sterkt svekkede Popolo della libertà (PDL).

Mediene beskylder ofte M5S for populisme og antipolitisk atferd. Slik sett skriver partiet seg inn i både en internasjonal trend og en særegen italiensk tradisjon. I likhet med så ulike organisasjoner som Piratpartiet i Tyskland og Tea Party i USA skryter partiet av å være en grasrotbevegelse, hevder det overskrider kløften mellom høyre og venstre, og tar avstand fra de «korrupte» tradisjonelle partiene. M5S har gjort kampen mot korrupsjon til selve bærebjelken i sin politiske virksomhet. Det har den til felles med Girotondi-bevegelsen til filmregissøren og -produsenten Nanni Moretti, Italia dei Valori (Verdienes Italia, startet av Antonio Di Pietro, tidligere forhørsdommer i antikorrupsjonsaksjonen Mani Pulite), og Popolo viola (Det lilla folket), som har forkastet enhver politisk farge. Korrupsjonsfokuset forklarer nok bedre suksessen til M5S enn det miljøaktige slagordet: «Vann, miljø, transport, tilkobling, utvikling»  de fem stjernene. På nettsiden til et av lokallagene står det at M5S ønsker å være en «flytende bevegelse», en «fri sammenslutning av borgere» uten hierarki, partiavdelinger eller medlemskort. Bevegelsens «eneste referansepunkt er bloggen Beppegrillo.it». Medlemmene er forskjellige: politiske ferskinger uten noen spesiell ideologisk tilhørighet, skuffede venstreaktivister og tidligere tilhengere av det nye og postfascistiske høyre. Denne blandingen er særlig tydelig i de «røde» områdene, som Emilia-Romagna, der bevegelsen for øyeblikket har størst suksess. Felles for den brokete forsamlingen er at alle anerkjenner Beppe Grillo som sin representant, bevegelsens eneste offentlige stemme. Enkelte lokallag forbyr til og med medlemmene å uttale seg i mediene.



En notis på bloggen

Komikeren tok sine første steg i politikken med satire. Midt på 1980-tallet ble han utestengt fra statskanalen fordi han kalte lederne for det italienske sosialistpartiet «tyver». Da vendte han seg til de skrå bredder og innledet en ny karriere. I over tjue år har hans beske kritikk av de tette båndene mellom politikere og næringsliv trukket horder av fans til teatre, idrettshaller og fotballarenaer. Med internett nådde han publikummets hjerterot. Det er deres indignasjon og frustrasjon han hevder han formidler, samtidig som han driver gjøn med de store mediene som lar seg provosere av uttalelsene hans og ufrivillig gir ham gratisreklame.

Om Grillo mener at han bringer til torgs nyttige og konkrete løsninger om alternativ energi eller «intelligent» transport, så betyr sakene lite i PR-strategien. Som en journalist i den israelske dagsavisen Yediot Ahronot ganske riktig bemerket 25. juni i år: «Grillo er en dyktig skuespiller som vet hva publikummet forventer». Overeksponeringen i mediene styrker bevegelsens folkelige image. Stadig slenger han ut homofobe og fremmedfiendtlige utsagn. Han kaller Nicola Vendola, den homofile grunnleggeren av Sinistra Ecologia Libertà (Venstre, økologi og frihet, SEL) for buson («soper» på Genova-dialekt). Han mener at forslaget om å gi italiensk statsborgerskap til innvandrerbarn født i Italia, er «meningsløst». Nylig la han seg på samme linje som Liga Nord, da han gikk ut mot det «dekatente» nattelivet på sommeren, som forstyrrer «på alle måter» familienes ro og trygghet.

Grillo trekker store veksler på den ekstreme personfikseringen som kom med Berlusconi. Men den karismatiske styrken til Il Cavaliere var hans direkte og pågående strategi i valgkampene. M5S tilbyr derimot et slags lederløst lederskap: Bevegelsen erobrer opinionen med sjefens handlinger utenfor valgarenaen, i rollen som predikant og moralsk refser.

M5S har også mye av den samme politiske eierskapsformen som Berlusconi. Men også på dette punktet har Grillo vært oppfinnsom. Berlusconis første parti, Forza Italia, ble skapt nærmest direkte av Publitalia, selskapet som hadde ansvaret for reklame og markedsføring for Mediaset-konsernet. Da partiet ble lansert, var kandidatene og medlemmene hovedsakelig ansatte og ledere i Berlusconis konsern. M5S fungerer mer som politisk franchising. Det offisielle navnet og logoen tilhører Grillo, men personer som aksepterer «ikke-statuttene» og vil starte et lokallag får lov til å bruke dem. Komiteen blir, på samme måte som en McDonalds-restaurant, ledet av medlemmer som så å si fritt kan velge hvordan de vil aksjonere og organisere seg. Denne selvstendigheten hindrer likevel ikke Grillo i å kaste ut – diskret og etter eget forgodtbefinnende – medlemmer han mener avviker fra bevegelsens «ånd», som for eksempel Valentino Tavolazzi, bystyrerepresentant i Ferrara. Han ble sparket 5. mars i år med en enkel notis på bloggen til Grillo.



Politikere uten moral

Med persondyrkingen på nettet reduserer M5S deltakerdemokratiet til et blendverk basert på følelsesmessig mobilisering. Ifølge filosofien M5S fronter, er internett mer enn et kommunikasjonsmiddel. Det poengteres særlig i de «profetiske» videoene til Gianroberto Casaleggio, PR-ekspert og en av grunnleggerne av V-dagen (Vaffanculo Day, «Dra til helvete-dagen»). Det var han som introduserte bevegelsen på nasjonalt plan. Nettet er betingelsen og perspektivet for det nye verdensdemokratiet som vil komme i 2054, med den vestlige verdens seier (og dens frie adgang til nettet) over den opplysningsfiendtlige trioen Russland–Kina–Midtøsten. I sentrum av dette «datademokratiet» står de såkalte meetups, diskusjonsfora der medlemmene «møtes» for å dele de «beste» løsningene for sin by og sitt land. Denne virtuelle dimensjonen ligner det som skjer i randsonen av TV-underholdningen og i sosiale medier, der interessen for offentlige saker blandes sammen med behovet for å «si hva man mener» og bli hørt. Men deltakelsen fra M5S-medlemmene begrenser seg til å danne valgkomiteer og til å velge sine representanter. En modell som, når det kommer til stykket, ikke er så helt ulik partiene som Grillo elsker å kritisere.2

Til gjengjeld har M5S lite til felles – hvis vi ser bort fra tilslutningen fra et stort antall arbeidsledige og høytutdannede unge – med bevegelser som Los indignados og Occupy Wall Street, som Grillo så ofte forsøker å identifisere seg med. Han har hevdet at den eneste forskjellen er at hans egen bevegelse «ikke ennå har konfrontert ordensmakten». I slagordet «Que se vayan todos!» («Gå, alle sammen!») til de argentinske demonstrantene i 2001 og i dag de «indignerte» i Madrid, kombinert med kravet om et reelt demokrati, blir det korrumperte systemet oppfattet som et resultat av fiksjonen om et demokratisk representativt system og av forfallet til de politiske partiene, som er blitt drivverket i globaliseringen. Grillos folk gir derimot hardnakket støtte til disse globaliseringsbestrebelsene, som de mener er blitt pervertert av umoralske politikere.



Politiske illusjoner

Utover vage antydninger om «vekstavvikling», har M5S ytterst lite å si om den økonomiske krisen, gjelden og kreditorenes makt. Da han ble spurt om muligheten for å gå ut av eurosonen, svarte Grillo med et lakonisk: «Jeg vet ikke, vi undersøker problemet.» Om dette og andre tema gjengir han holdningene som er i vinden blant «vanlige» italienere, uten å sette dem inn i et alternativt sosialt prosjekt.

På tross av den radikale tonen deler M5S den nyliberale ideologien som inspirerte strukturendringene i Latin-Amerika på 1980-tallet, og som i dag legitimerer teknokratregjeringer i Europa. I begge tilfellene er politikken stort sett redusert til administrasjon, til bruk av nøytrale og objektive kunnskaper og ferdigheter, anvendt med ærlighet og sunt vett. Et sunt vett den nye borgermesteren i Parma, Frederico Pizzarotti, påberoper seg, Han ble uventet kastet inn i ledelsen av en svært rik by som historisk har vært i hendene på «røde kooperativer» og industrifagforeninger. Han bestemte seg derfor for å velge byrådsmedlemmene utelukkende på grunnlag av CV, uten tanke på politisk tilhørighet. Flere måneder senere er byrådet ennå ikke komplett.

Det er vanskelig å forutsi hva som vil komme ut av dette brokete og motsetningsfylte politiske eksperimentet. Vil M5S, slik Grillos tilhengere ønsker, bli den viktigste aktøren i en radikal demokratisk fornyelse av italiensk politikk? Eller vil den bli absorbert av systemet, som mange tidligere bevegelser? Vil den forandres, slik noen ser for seg, til en autoritær bevegelse etter mønster av den italienske fascismen, som først avviste systemet før de ble ordenspartier?

En ting er klart: Bevegelsens første nærkontakt med makten har synliggjort det illusoriske i en rent moralsk politikk. I bystyret i Bologna truer to konkurrerende grupper konstant med å offentliggjøre «kompromitterende dokumenter» i pressen. I Parma fikk en av M5S-borgermesterens byråd for byutvikling, plukket ut for sin kompetanse og sin profesjonalitet, sparken før han rakk å begynne i stillingen. Han ble beskyldt for en gang å ha begått noen små uregelmessigheter med boligen, og for å ha drevet bedriften sin til konkurs. «Det er som dødball», sier han selv. «Hvis vi skal leke krig, så la oss sette i gang.»3 Omtrent som en kjent moralist sa det, tolket av Grillo i en film av Luigi Comencini fra 1982: Måtte den som aldri har syndet, kaste den første stein …

Oversatt av L.H.T.




Fotnoter:
1 Se «Gaia: The Future of politics», www.youtube.com

2 Edoardo Greblo, La Filosofia di Beppe Grillo. Il Movimento 5 Stelle [Beppe Grillos filosofi. Bevegelsen 5 Stjerner], Mimesis, Roma, 2011.

3 Gazzetta di Parma, 21. Juni 2012.