Rio gjør seg klar for OL

Hver kveld dirrer Brasils tv-tittere i takt med krumspringene i «Avenida Brasil», en såpeopera som i seks måneder har satt brunetten Rita opp mot sin blonde svigermor, Carminha. Rita vokste opp i den fattige utkanten av Rio hvor hun ble forlatt som spedbarn av Carminha som solgte farens hus etter at han omkom på motorveien Avenida Brasil, selve symbolet på dette todelte landet. Bak denne enkle intrigen utspiller det seg en ganske annen historie: «Det er en psykologisk forberedelse for middelklassen i de pene strøkene sør i Rio på at de snart må flytte nordover,» sier Eduardo Granja Coutinho, professor i kommunikasjon ved Universidade Federal do Rio de Janeiro. Ifølge ham skjuler den populære tv-serien et annet, mindre virtuelt fenomen: En voldsom prisstigning som får Rio til å ligne et gigantisk Monopol-spill. En av kjenningsmelodiene i serien er «Meu Lugar», min bolig.

Bolig er det store samtaleemnet i Rio for tiden. På stranda, bussene og restaurantene snakker de ikke om annet. Over flere år har spekulasjonsfeberen gradvis sendt prisene i været og økt presset på innbyggerne i Rio, som må bruke stadig mer av inntektene sine på bolig. Fra januar 2008 til juli 2012 steg boligprisene med 380 prosent, og leieprisene med 108 prosent. Innbyggere med dårlig økonomi vurderer nå å flytte til bydeler de aldri har vært i, nemlig favelaene som myndighetene forsøker å «pasifisere» før VM i fotball i 2014 og OL i 2016.

 

En trojansk hest
Vidigal-åsen er kjent for alle innbyggerne i Rio der den ligger vendt mot havet i forlengelsen av Leblon og Ipanema. 13. november 2010 tok politiets pasifiseringsenheter (UPP) kontroll over området. Siden er mye forandret. For bare et år siden gikk guttunger rundt med svære våpen. I dag er det politi overalt på Estrada do Tambà, hovedveien og eneste adkomst til dette kaoset av asfalterte svinger og trange mursteinssmug. Dette er ikke den eneste synlige forandringen: «Søppeltømmingen fungerer, strømmen også, og det finnes en minibank med tre språk her! De offentlige tjenestene er tilbake,» sier kaptein Fabio, lederen for den lokale UPP. Skal vi tro alle plakatene som forteller om riving og byggearbeider, er det også andre ting på gang.

Beboerforeningen i området er glad for at det igjen er lov og orden her. Men lederen, Sebastião Alleluia, trekker fram andre farer: «I dag har vi en ny virkelighet, fordi investorer sikler etter tomtene våre. Presset kommer nå fra boligbyggingen, spekulasjon er blitt vår nye realitet. Dette er bare begynnelsen. Vi ser at det kommer brasilianere og særlig utlendinger, drevet hit av krisen i Europa og potensialet i våre bydeler. En toroms leilighet i nedre Vidigal som for et år siden hadde en prisantydning på 50 000 reais (ca. 135 000 kroner), selges i dag for 250 000 reais!» En undersøkelse gjort av stiftelsen Getúlio Vargas viser at husleien har økt 6,8 prosent mer enn i resten av Rio etter pasifiseringen.

Vidigal er blitt Rios nye hippe strøk, slik Santa Teresa-åsen var det på begynnelsen av Lula-epoken (2003–2010), en tidligere fattig bydel som nå er befolket av kunstnere fra alle verdenshjørner, superbeskyttede villaer, pousadas (gjestehus knyttet til hoteller) med miljøstempel og trendy restauranter. Mindre enn et år etter pasifiseringen kommer sønner og døtre av gode familier til Vidigal for å menge seg med bermen i favelaen. Her arrangerer de klubbkvelder der de hippeste DJ-ene får veggene til å riste i de stappefulle lokalene de har valgt for anledningen. Det er ikke mye som minner om bailes, funkfestene, fra før pasifiseringen, da overklasseungdommene ikke våget seg hit. I dag er det omvendt: inngangspengene – opptil 80 reais (en sjuendedel av månedlig minstelønn) – er uoverkommelig for slunke lommebøker.

Regissøren Guti Fraga og leder for organisasjonen Nós do Morro («Vi fra åsen»), som han startet i 1986 for å integrere innbyggerne gjennom kultur, husker tiden da bydelen fortsatt besto av en del med veier og godkjente boliger, og favelaen som en uregulert sone der de røde blikkplatene spiste seg oppover den grønne åsen. På Leblon-siden ble favelaen Praia de Pinto brent ned i 1969 for å kaste ut de 20 000 fattige som levde der – de ble flyttet til dystre sosiale boligkomplekser som Cidade de Deus («Guds by»).

I Vidigal er denne trusselen på vei tilbake, og den trojanske hesten heter pasifisering. Fraga nevner den franske restauranten som snart åpner dørene: «Er den for folk herfra?» Skal det planlagte femstjernershotellet «ta imot folk fra Nordeste (den fattige regionen de fleste innbyggerne i Vidigal kommer fra)»? Er ungdomsherberget en østerriker driver på åstoppen «ment for folk fra Alemão (den store favelaen en time unna) som vil dra på stranda i helgene?» En politikaptein betror oss: «Vidigal er blitt en turistattraksjon der europeerne kommer for å ta fine bilder.» Eller for å investere i boligmarkedet.

 

Midlertidige favelaer
«I Rio lever over to millioner mennesker i mer enn 900 favelaer. Det er god butikk for de som vil ta sjanser og klarer å foregripe endringene i en by i full forvandling,» sier Luiz César Queiroz Ribeiro, direktør for byutviklingsinstituttet Ippur. Instituttet hans følger nøye med på eiendomsfronten i Rio, som framstår som et skoleeksempel i et land der mange, både rike og fattige, har bosatt seg ulovlig. De rike tar områder med makt, de fattige invaderer områder med sitt blotte antall. «Brasil er blitt bola da vez, dagens hovedkamp. Boligspekulasjonen flytter seg rundt i verden, fra Sørøst-Asia til Spania, og har nå kommet hit.»

Landets tilsynelatende stabile økonomi, sett i forhold til stormen som herjer i Europa, tiltrekker seg stadig flere investorer til Rios fortsatt relativt billige boliger. «Denne eiendomsbølgen begynte i 2005 med turismen og utsiktene til gigabegivenheter som fotball-VM og OL,» sier Queiroz Ribeiro. «Kontroll over områdene gir en trygghet for kapitalen. Derfor må man regularisere og regulere landokkupasjonen. Hensikten er å gi markedet tilgang til de uformelle områdene og lage et juridisk grunnlag for boligene.» Eller for å si det på en annen måte: modernisere landet for å gi bedre plass til investorene.

For å legge alt til rette for framtidige transaksjoner har myndighetene begynt å regularisere boligene i disse favelaene som ikke har blitt ført opp i eiendomsregistrene siden en ny lov ble innført i 1937 (den ble opphevet i 1984 uten at tomtesituasjonen var avklart). 4. juli 2012 gledet ukemagasinet Veja seg over at «i en radius på 500 meter rundt UPP i Vidigal har prisene steget med 28 prosent mer enn i resten av byen». Det gjør det selvsagt stadig vanskeligere for relativt velstående innbyggere i klasse B11 å bosette seg der, eller å bli boende.

«Favelaene ble lenge betraktet som provisoriske. De skulle forsvinne etter hvert som utviklingen gikk framover. Men utviklingen har ikke kommet, derfor har regjeringen enkelte ganger bestemt seg for å fjerne dem, andre ganger har de latt dem poppe opp her og der.» Tidligere boligdirektør i byen fra 1993 til 2000, Sergio Magalhaes, nå leder for Arkitektinstituttet, tok i sin tid initiativ til den mye siterte planen Favela Bairro som omfattet 155 favelaer. «I 1993 hadde tre–fire generasjoner vokst opp i disse områdene. De var åpenbart ikke midlertidige. Vi måtte erkjenne dette og gjøre favelaene til virkelige bydeler.»

Etter å ha forsøkt å flytte folk til utkanten av byen (i 1962–1974 ble over 140 000 innbyggere flyttet til utkanten byen og 80 favelaer jevnet med jorden), gikk myndighetene endelig inn for å bygge en framtid i disse områdene, og å ta hensyn til innbyggernes historie og synspunkter. Den interamerikanske utviklingsbanken spyttet inn 600 millioner dollar, i tillegg kom 250 millioner fra den føderale regjeringen og et tilskudd fra byen.

 

Kommersielt utstillingsvindu
Tjue år etter dette første forsøket på reorganisering, som ble fulgt av andre programmer (Bairrinho, Morar Legal og Novas Alternativas), har organisasjoner og privatpersoner tatt skritt for å få offisielle skjøter. Over to hundre skal være utstedt, mens flere tusen er på vei. Ingen vet hvor mange, fordi ingen vet hvor mange som bor der. 20 000, 40 000, 60 000? Roque har vært en av disse siden han kom hit fra Bahia i 1976. Han gleder seg over den voksende interessen fra gringos (utlendinger fra «nord»), som en ny inntektskilde: en nabo har femdoblet verdien på innskuddet sitt. Men Roque vil ikke selge huset sitt, en spartansk toroms han bygde med egne hender i 1995. 70-åringen er opptatt av retten til egen bolig – en følelse av tilhørighet som ikke har noen pris. «Den gangen fikk jeg en kvittering av beboerforeningen. I dag har jeg et offisielt skjøte. Det vil gi noen penger til barna mine når jeg dør, men jeg vil ikke forlate strøket mitt. Det er mitt liv.»

Denne regulariseringen innebærer også en ideologisk integrasjon av disse oppsplittede områdene som tidligere ble styrt etter eiendomslover opprettet av beboerne selv. Sosiologen Jailson de Souza e Silva mener regulariseringen åpner opp for gentrifisering. «Mange fristes til å selge boligene som nå har fått en reell verdi. Jeg mener at skjøter er det siste man bør gi innbyggerne i favelaene.» Skjøter gir muligheten til å selge, til å spille «markedets» spill. «Brasils rikeste mann, Eike Batista, som sjenerøst har gitt millioner i utstyr til UPP, eier mange eiendomsselskap. Han har all interesse av å finansiere denne politikken, som han vil tjene på i neste omgang når han har slått kloa i disse områdene.» For de Souza e Silva befinner løsningen seg et annet sted, utenfor spekulasjonen.

Borgermester Eduardo Paes er uenig. Han ble gjenvalgt i første valgomgang 7. oktober 2012, med nesten 65 prosent av stemmene. En stor seier for denne sentrumspolitikeren som i tillegg til støtte fra Arbeiderpartiet (PT) også sanket mange stemmer i favelaene. Han vil for alltid være pasifiseringsborgermesteren og hjernen bak de store byutviklingsprosjektene. For eksempel prosjektet Porto Maravilha som skal forvandle havnestrøket like ved det historiske sentrum, som det lenge har vært advart mot å oppholde seg i på natta, til et gigantisk handels- og turistområde med renoverte boliger og atelierer for kunstnere. Hans mandat vil få en vakker slutt med OL, som kan føre den tidligere hovedstaden tilbake på den internasjonale scenen, etter å ha havnet i skyggen av São Paulos økonomiske vekst.

Som sentrum for tjenestesektoren og en viktig havn, særlig for olje, er Rio mer enn noen annen brasiliansk by symbolet på landets identitet i verdens øyne. Dette ble bekreftet i juli 2012, da Unesco plasserte byen på sin verdensarvliste. «Rio kommer til å bli det kommersielle utstillingsvinduet for Brasil», sier Queiroz Ribeiro. «Det vil bli landets visittkort.» Siden 2011 har en stor støyvegg utenfor flyplassen skjult fattigdommen på Avenida Brasil.

Oversatt av L.H.T.