Forsmaken på Europas framtid

I en årrekke har Napoli hatt et janusansikt, en kulturhovedstad med en sterk arbeiderbevegelse, men også mafiaens by. Arbeidsledigheten for unge har nå nådd 47 prosent, over 75 000 arbeidsplasser har forsvunnet og solidariteten smuldrer opp. Den økonomiske krisen har gjort Napoli til en tikkende bombe, preget av korrupsjon og organisert kriminalitet. En forsmak på framtiden for resten av Europa?

Ifølge legenden slo ridderne Osso, Mastrosso og Carcagnosso fra spanske Toledo seg ned på en av de små egadiske øyene nord for Sicilia i 1400. Ridderne med bånd til frimurerlosjen La Gardu–a grunnla her tre mafiaer: sicilianske Cosa Nostra, kalabriske ‘Ndrangheta og napolitanske Camorra. En triade Sør-Italia fremdeles sliter med. Du kan forstå forbløffelsen da statuen Ridderen fra Toledo, laget av den sørafrikanske billedhoggeren William Kentridge, ble avduket foran den nye metrostasjonen Toledo i sentrum av Napoli. Ikke akkurat en taktfull referanse til Camorraen, denne «staten i staten» som bystyret, ledet av den tidligere dommeren Luigi De Magistris, ønsker å utrydde.1

Det er uklart om det var en spøk, en tabbe eller et bevisst valg fra kunstnerens side, men den er en perfekt metafor for Napolis motsetninger. Byen forsøker å bedre sitt image som provinshovedstad med investeringer i kultur og offentlig sektor. De nye metrostasjonene på linjene som går fra sentrum til noen av Europas mest voldelige forsteder, er fulle av kunstverk og blant de flotteste på kontinentet.2 Men byen hjemsøkes av gamle plager. Drapet på en gudfar på byens strand sist sommer, utløste en gjengkrig om kontrollen over narkohandelen. Daglig drepes og såres mange unge i den nordlige forstaden Scampia. Med en arbeidsledighet blant unge på 47 prosent, ifølge det nasjonale statistikkbyrået Istat, er situasjonen på bristepunktet.

Den som ønsker å forstå krisen i Europa, og kanskje forutse framtiden, bør ta seg en tur til denne «porøse byen», som Walter Benjamin kalte den da han sammenlignet napolitanerne med tuffstein, den porøse bergarten byen er bygd med. En by der hundrevis av hemmelige fabrikker produserer ulovlige kopier, alt fra pirat-CD-er til falske Luis Vuitton- eller Prada-vesker. En by der det særegne musikkfenomenet «neomelodics» har et eget produksjons- og distribusjonsnettverk, som Camorraen ofte bruker til å hvitvaske penger og gi beskjeder.

Åpner fattighus fra 1700-tallet
Forskeren Joseph Halevi fra University of Sidney, og fast skribent i kommunistavisen Il Manifesto, er overbevist om at dette er Europas framtid. Han varsler starten på en «kapitalistisk middelalder» der hele Europa vil bli «et stort Napoli, hvor innbyggerne hver morgen tar på seg jakka og går ut på gata for å tjene sitt daglige brød.» Kunsten å klare seg på napolitansk vis, kjent fra en rekke filmer, er altså den nye europeiske modellen?

I stedet for stengte fabrikker har den økonomiske krisen fra 2007 virket under jorden, på nettverkene for gjensidig hjelp, gråsoneøkonomien og de sosiale båndene. På rødt lys krangler pensjonister nå med de fattigste innvandrerne om sistnevntes tradisjonelle domene: å vaske frontruter. Sosialarbeideren Andrea Morniroli deltok i «Velvære er ingen luksus», et nettverk av 150 organisasjoner og kooperativer som kjempet mot budsjettkuttene under Berlusconi. «Da jeg kom til Napoli for 17 år siden, var situasjonen i de spanske nabolagene verre enn den jeg kjente fra Torinos multikulturelle bydel San Salvario,» forteller hun. «Men selv overfor innvandrerne fantes det en uformell konfliktmekling og en gjensidig respekt, bygd på det faktum at alle var utsatt og måtte tjene til livets opphold. Nå har den grå økonomien, med massevis av småjobber som holdt liv i flere tusen personer, brutt sammen. Det er slutt på meklingen. De fattige konkurrerer med hverandre. Det er flere rasistiske hendelser enn før. Folk som inntil nylig levde normale liv, er blitt uteliggere. Prostitusjon øker blant både menn og kvinner.» Antall italienere i herbergene er tredoblet siden 2008. Med hjelp fra frivillige organisasjoner planlegger byens myndigheter å gjenåpne fattighuset bourbonerne bygde midt på 1700-tallet – det vil bli Europas største herberge.

Søppelmonument over sivilisasjonsforfall
For å få et inntrykk av den uformelle økonomien – kalt «smugøkonomi» av sosiologer og økonomer – må du ta turen til Rione Sanità. En by i byen, særlig etter at Joseph Bonaparte på begynnelsen av 1800-tallet bygde en bru til åsen der det kongelige palasset Capodimonte ser ned på bydelens mange trange gater som i dag huser 70 000 mennesker.

Her bor Comboni-misjonæren Alex Zanotelli, en kjent skikkelse fra alterglobaliseringsbevegelsen, som kom til Napoli etter å ha bodd lenge i den kenyanske slumbyen Korogocho. Han mener skylden for den sosiale katastrofen i bydelen hviler på berlusconismen, den eneste ideologien som har trengt seg inn i både hjem og sinn med et enormt mediebombardement. «Ved siden av den økonomiske krisen alle snakker om, finnes det en miljøkrise ingen nevner og en enda skumlere sosial krise,» sier han. «Her vil de fleste jentene bli veline (de vakre, tause kvinnene på Berlusconis tv-kanaler), mens guttene bare tenker på mopeder og stoff. De går aldri utenfor bydelen, mange har aldri sett havet. De er voldeligere enn de jevnaldrende gateguttene jeg kjente i Korogocho. De har et sinne kenyanerne ikke hadde, og berlusconismen fjernet den siste verdien de hadde: familien.» Det eneste som holder dem sammen er lidenskapen for byens fotballag, som er like sterk som da Diego Maradona spilte der.

Miljøkrisen har sendt byen ut en i unntakstilstand. Bildene av en by druknet i søppel og innbyggernes opprør i 2009 har gått verden rundt. Nå kan det virke som om problemet er løst: monnezza, søppel på Napoli-dialekt, blir sendt til Nederland for å brennes. Men i Giugliano, like utenfor byen, ligger det et monument over tidligere tiders synder: Åtte millioner «økoballer», søppel innpakket i plast, dekker et område på størrelse med en middels stor by. De er så giftige at det verken kan brennes eller behandles. Nå ligger de der, som de egyptiske pyramidene eller Colosseum, for å vitne om sivilisasjonsforfallet i senkapitalismen.

Permanent frykt
I 1991 stengte stålverket Ilva de Bagnoli og markerte slutten på industridrømmen, selv om det hadde skapt en klassebevissthet hos arbeiderne som overgikk smugøkonomiens «hver mann for seg selv». Siden har krisen rammet Italias eldste skipsverft i Castellamare di Stabia. I Fiat-fabrikken i Pomigliano d’Arco utenfor byen har direktør Sergio Marchionne begrenset arbeidernes rettigheter og knust fagforeningene som nektet å samarbeide. Ingen av medlemmene i den største fagforeningen for metallarbeidere (FIOM-CGIL) var blant de 2091 heldige som fikk tilbake jobben på den nye fabrikken – trass i at rettsvesenet etterpå fordømte bedriftens undertrykkelse av fagforeningsvirksomhet og påla den å ta 19 arbeidere inn igjen.

Ifølge fagforeningen har Napoli mistet 70 000 arbeidsplasser de tre siste årene, hvorav 23 000 i industrien, 30 000 i serviceyrkene, 8000 i landbruket og nesten 10 000 i bygningsindustrien. BNP i Campania, regionen Napoli er hovedstad i, har sunket med 10 prosent. Det finnes over 30 000 esodati, arbeidere over femti år som er skjøvet ut av arbeidslivet, men ikke får pensjon ennå.3 Selv de som har jobb sliter, det har blitt vanlig med forsinket lønnsutbetaling på flere måneder. Dette skaper en tilstand av permanent frykt: 19. desember i fjor stanset all offentlig transport i en spontan demonstrasjon etter rykter om at de ansatte ikke ville få utbetalt feriepenger.

Siden mai 2011 har byen blitt styrt av en radikal venstreside, som slo både høyresiden og Det demokratiske partiet (PD). De sterke sosiale spenningene banet veien for borgermester De Magistris.

Entusiasme for det umulige
Alberto Lucarelli, professor i offentlig rett ved universitetet Federico 2 i Napoli, er byråd for deltakende demokrati. Han er stolt av å ha avprivatisert byens vannforsyning og opprettet folkeforsamlinger der innbyggerne kan bestemme hvilke saker kommunen skal ta opp. Nå arbeider han med å få strandkonsesjonene tilbake på offentlige hender.

«Utfordringen vår er å skape et allmenningens demokrati som overskrider teoretiseringen til Toni Negri og Michael Hardt,» sier han i en pause fra et opphetet bystyremøte.4 Modellen er selvstyring. Men Napolis venstrebystyre står overfor enorme problemer: korrupsjonen og kameraderiet overalt og skeptiske lokale medier. Fram til valget i februar måtte de også kjempe mot Mario Montis «teknokratregjering» som forsøkte å sette privatisering og salg av byens verdier som betingelse for statlige overføringer. Trass i valgseieren til sentrum-venstrepartiet PD (33 prosent av stemmene i byen), gjør ikke det radikale venstres nederlag i parlamentsvalget i februar det lettere for bystyret å innføre et radikalt demokrati.

Forfatteren Ermanno Rea støttet ordfører De Magistris,5 men er i dag skuffet: «Napoli trenger andre produksjonsmodeller, som utnytter områdets potensial og respekterer miljøet. Napolitanerne trenger en utopi for å komme seg ut av uføret.» En utopi som kan endre folks bevissthet og atferd, som kan vekke en «entusiasme for det umulige» som kan bre seg ut over hele Europa og avverge «kapitalismens middelalder».

Oversatt av L.H.T.