Fra håp til mismot

«De modiges fred er innen rekkevidde,» sa Bill Clinton i rosehagen utenfor Det hvite hus i Washington, 13. september 1993. «To folkegrupper som begge har kjent bitterheten av et liv i eksil forplikter seg på denne dag til å legge gamle sorger bak seg og arbeide for en felles framtid. Morgendagen er deres.»

Tre tusen fredstilhengere hadde samlet seg for å bevitne seremonien, deriblant to tidligere presidenter, Jimmy Carter og George H.W. Bush. Norge er representert ved utenriksminister Johan Jørgen Holst, og i publikum sitter ekteparet Mona Juul og Terje Rød-Larsen. I all hemmelighet hadde det norske diplomatparet meglet fram en løsning mellom de to politiske antagonistene som nå sto oppstilt på hver sin side av Clinton: Israels statsminister Yitzhak Rabin og PLO-leder Yassir Arafat. De var begge representanter for et land med en hovedstad de begge kalte sin – nemlig Jerusalem. Men i fellesskap hadde de kommet fram til at palestinerne, som etter århundrer under forskjellige okkupasjonsmakter –tyrkere, briter, jordanere og nå israelere – endelig skulle få sin egen stat.

«Vi soldater som har vendt hjem fra krigen, farget av blod,» sa Rabin, som selv ikke manglet erfaring fra krigskunst. «Vi som har kjempet mot dere, palestinere, vi sier til dere i dag med en høy og tydelig røst: nok blod og tårer! Nok!» Applaus igjen. Likevel nølte Rabin et lite sekund da Clinton, som så ut til å trives i rollen som følelsesmessig brobygger mellom Rabin og Arafat, gjorde tegn til at de to skulle utveksle håndtrykk. Arafat var den første til å strekke ut armen, og fra publikum går et lettelsens gisp når de to hendene møtes.

Øyeblikket var historisk. Det var den første tête-à-tête-avtalen mellom palestinske og israelske myndigheter, og første gang de to anerkjente hverandres gjensidige rett til å eksistere. Den såkalte Oslo-avtalen, hemmelig utarbeidet på Fafo i Oslo, hadde nå formelt avsluttet hundre års fiendtligheter mellom palestinere og jøder i Midtøsten.

Oslo-avtalen ble offisielt signert på det samme trebordet som Camp David-avtalen mellom Israel og Egypt ble signert på i 1979 – en fredsavtale som riktignok kostet president Anwar Sadat livet i 1981, men som også ga ham fredsprisen, og enda viktigere: Egypt 2,3 milliarder amerikanske dollar for hvert år fredsavtalen ble overholdt.

Men bortsett fra bordet, fredsprisene og de politiske attentatene i kjølvannet av begge avtaler, var Camp David- og Oslo-avtalen grunnleggende ulike. Oslo-avtalen var aldri utformet som en permanent fredsavtale, men en fredsprosess – en midlertidig avtale som skulle utbedres og spikres i løpet av de fem neste årene.



Israels indre splittelse

Naturligvis var ikke alle like fylt av håp for framtiden. Blant de som kunne styre sin begeistring for håndtrykket mellom Rabin og Arafat var de ultranasjonalistiske jødene, som siden Israel erobret Vestbredden under seksdagerskrigen i 1967 hadde fantasert om et «Stor-Israel», en jødisk stat fra Middelhavet til Jordan-elva. Drømmen hadde fått offisiell velsignelse gjennom regjeringens bosetterpolitikk da nasjonalistpartiet Likud kom til makten i 1977, men ble knust med det israelske Arbeiderpartiets valgseier i 1992. At PLOs møtevirksomhet med Arbeiderpartiet hadde ført til at en palestinsk stat nå skulle utvikles i de okkuperte områdene, hadde for alvor tilskitnet framtidsutsiktene.

Den tentative fredsavtalen nådde et bloddryppende lavpunkt i 1995, da en ultranasjonalistisk israeler avfyrte tre skudd mot statsminister Rabin som var på vei hjem fra en demonstrasjon i Tel Aviv, til støtte for Oslo-avtalen. Året før hadde han mottatt Nobels Fredspris sammen med Arafat og Israels utenriksminister, Shimon Peres, men i praksis hadde freden latt vente på seg.

Fra palestinernes synsvinkel inneholdt Oslo-avtalen en alvorlig defekt, nemlig at den ikke la noen begrensninger på jødisk bosetteraktivitet i palestinske områder. At Israel eksproprierte landområder for å øke bosetteraktiviteten var heller ikke i strid med de signerte dokumenter, og mange palestinere – om ikke alle – anså avtalen som en felle Arafat hadde gått i. Spørsmål om endelig grensedragning, det «udelelige» Jerusalem, sikkerhetsforanstaltninger, fordeling av vann, jødiske bosettere og palestinske flyktninger som ventet på sin rett til å returnere, var alle blitt utsatt til etter «prøvetiden» på fem år var over.



Urealistisk med permanent fredsavtale

Ingen statsledere i verden kunne misunne Arafat og hans halve kongerike. Arafats begrensede herredømme over Gaza-stripen og en enklave omkring Jeriko på Vestbredden – landet som en gang «fløt av melk og honning» – hadde for lengst mistet sin bibelske glans. Og i befolkningen rådet ikke annet enn maktesløshet overfor den israelske hæren (IDF), som ikke hadde trukket seg ut slik de hadde lovet. Dersom Israel trakk ut sine «sikkerhetsforanstaltninger», ville de nye bosetterne bli et opplagt mål for militante palestinere.

«Å utforme Oslo-avtalen som en permanent fredsavtale hadde vært urealistisk,» forklarer Mona Juul, som midt i ferien har latt seg treffe på Litteraturhuset i Oslo. «Avtalen må ses i lys av sin historiske kontekst.» Og den historiske konteksten husker ekspedisjonssjefen ved Utenriksdepartementet bedre enn de fleste. Sammen med Terje Rød-Larsen var hun en nøkkelperson i de hemmelige forhandlingene som førte fram til Oslo-avtalen i 1993.

«Forhandlingene skjedde midt under den første intifadaen,» forteller Juul. «Amerikanerne hadde på dette tidspunktet ingen kontakt med PLO, og ville heller ikke vite noe av våre forhandlinger da de underveis i prosessen ble informert. PLO var ikke anerkjent som en politisk organisasjon, og for Israel var det strengt forbudt å ha kontakt med en ’terrororganisasjon’. Så å tro at man under de første reelle forhandlingene mellom Israel og PLO skulle klare å løse alle de vanskelige spørsmålene, hadde vært urealistisk».

Juul kan likevel innrømme at deler av kritikken av Oslo-avtalen har vært berettiget. «Tanken var at tilliten mellom partene skulle bygges opp i løpet av en femårsperiode, og at man etter prøveperioden skulle være bedre rustet til å løse de store spørsmålene. Vel, dette skjedde jo ikke.»

Hun husker godt hvordan det hele begynte. Hennes egen interesse for Midtøsten tok form sent på 1980-tallet, da hun var utplassert som diplomat i Kairo. Ektemannen, Rød-Larsen, hadde tatt permisjon fra stillingen som leder for Fafo for å bli med sin kone. I Kairo fikk han god kontakt med Fati Arafat, Yassir Arafats bror, som da var sjef for det palestinske sykehuset i byen. I den egyptiske hovedstaden ble de to enige om å lage en levekårsundersøkelse blant palestinerne for Fafo, og det var under gjennomføringen av denne at Rød-Larsen knyttet viktige kontakter både på israelsk og palestinsk side.

«Da Madrid-konferansen stagnerte i 1991 kom PLO til daværende utenriksminister Thorvald Stoltenberg med ønske om å etablere en bak-kanal for samarbeid med Israel,» forteller Juul. «For PLO var Norge et naturlig valg, først og fremst fordi vi var nøytrale. Vi var spiselige for Israel, og i motsetning til USA anerkjente vi PLO.»

De første forhandlingene fant sted på et konferanserom i Sarpsborg i januar 1993. En offisiell PLO-delegasjon var utsendt, men fra Israels side møtte bare to akademikere. PLO krevde raskt at Israels utenriksminister enten måtte stille selv eller utsende en offisiell delegasjon for at forhandlingene kunne fortsette, og det ble ekteparets rolle å lokke en departementsråd fra israelsk UD til Norge.

Juul husker spesielt én episode mot slutten av den tidkrevende prosessen, som for omverden gikk for å være den ene akademiske konferansen etter den andre. Etter åtte måneder med hemmelige forhandlinger så en endelig avtale ut til å være innen rekkevidde, men ansiktene til den israelske diplomaten Uri Savir og PLOs økonomirådgiver, Ahmed Kureih (bedre kjent under sitt nom de guerre Abu Ala), var alvorstunge da de kom ut fra forhandlingslokalet: «Vi har dessverre ikke klart å bli enige. Det blir ingen avtale.»

I virkeligheten hadde de to erkefiendene gått sammen for å planlegge en spøk, og fant stor glede i å lure Juul til å tro at alt var gått i vasken. De hadde begge samme sans for humor. For Juul var lettelsen stor da avtalen endelig kunne signeres i en hemmelig seremoni i Parkveien 20. august, offisielt i Washington en knapp måned senere.

«Det var en veldig emosjonell seremoni», husker hun. Siden er avtalen hun bidro til å legge til rette for blitt omtalt som en internasjonal fiasko. Hva synes hun selv om verket, tjue år etter?

«Tostatsløsningen er beklageligvis ikke på plass, men alternativene er heller ikke særlig attraktive, verken for israelere eller palestinere. Den demografiske utviklingen går i retning av økende palestinsk befolkningsvekst, og for Israel, som vil beholde en jødisk stat, er ikke enstatsløsningen et reelt alternativ.»

Likevel mener hun at Oslo-avtalen har spilt en avgjørende rolle for utviklingen av en tostatsløsning.«Den palestinske selvstyremyndigheten lever fremdeles som et produkt av Oslo-avtalen. Selv om de verken har hovedstad eller grenser, så er det på mange måter en fungerende stat med regjering, skoler, sykehus og velferdsordninger. Dessuten er de materielle levekårene på Gaza og Vestbredden adskillig bedre enn de var for 20 år siden. Det mener jeg er Oslo-avtalens fortjeneste.»



Eventyrfortellingen om Norge som nøytral part

I fjerde etasje i Niels Treschows hus på Blindern er oppfatningen en annen. «Norge mente godt og trodde på en gradvis tilnærming mot fred. De trodde på at Israel og Palestina en dag skulle bli to stater. Men å snakke om en tostatsløsning er et bedrag,» sier Hilde Henriksen Waage, professor i Midtøstenvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Helt siden hovedoppgaven Da staten Israel ble til ble hemmeligstemplet av UD i 1989 (senere utgitt på Gyldendal) har Waage viet sin forskerkarriere til Midtøsten generelt og Oslo-avtalen spesielt, til tross for at reaksjonene på doktoravhandlingen Norge – Israels beste venn (1996) og forskningsrapportene Norwegians? Who needs Norwegians? (2000) og Peacemaking Is a Risky Business (2004) fikk henne til å drømme om politisk asyl i Sverige. Konklusjonen er og forblir ufravikelig: Den offisielle eventyrfortellingen om Norge som en nøytral part i Oslo-avtalen har også en ikke-offisiell side.

Det hele startet altså med at Waage fikk adgang til UDs hemmelige arkiver («det angret de nok på i ettertid») for å lete etter svar på spørsmålet: Hvordan havnet Norge i rollen som fredsmekler i Midtøsten? «I 1979 var det revolusjon i Iran», forklarer Waage. «Iran var Israels viktigste oljeeksportør. Israel trengte en ny hovedleverandør for olje, og hvem hadde nettopp funnet olje i Nordsjøen? Jo, det var Norge. USA, Norges nære allierte, sendte da en forespørsel til den norske regjeringen om ikke Norge kunne bli ny hovedleverandør til Israel.»

Dette satte Norge i en kattepine, for året før hadde Norge sendt soldater til Unifil-styrken i Libanon, forteller Waage.

«Det ender med at utenriksminister Knut Frydenlund sendte diplomaten Hans Wilhelm Longva ned til Yassir Arafat i Beirut for å spørre hva PLO-lederen synes om den hemmelige forespørselen. Arafats svar er overraskende sjenerøst: Det er greit for ham, Israel får sin olje uansett. Men Arafat vil gjerne ha en gjentjeneste.»

Med dette mener Waage at Arafat helt siden den iranske revolusjonen i 1979 har presset Norge, som igjen presset Israel, til å etablere en hemmelig forhandlingskanal.

«Selv om Terje Rød-Larsen hadde stor tro på egen fortreffelighet, kom han ikke fra blå himmel,» sier Waage. «Det var i og for seg ingen ting galt med prinsipperklæringen som ble utformet i 1993, men de rådende maktforholdene var altfor asymmetriske til å kunne utgjøre en forskjell. Man hadde en sterk part (Israel), et okkupert folk (palestinerne), og en svak megler, nemlig Norge. Avtalen ble gjort på de sterkestes premisser, for Israel ga ikke fra seg mer enn hva de til enhver tid ønsket å gi fra seg. Selvsagt var de ikke interessert i å gi palestinerne mer enn smuler, og Norge kunne heller ikke presse Israel til å gi mer.»

I dag er Waage enda mindre optimistisk enn hun var i for tjue år siden.

«Det er ikke land igjen til det som var ment til å være en sammenhengende, palestinsk stat. I tillegg til at områdene er tett befolket med jødiske bosettere, er de blitt stykket opp av veier, militær-anlegg og infrastruktur. En sammenhengende palestinsk stat er ikke lenger mulig, rett og slett fordi det ikke er land igjen,» sier Waage.

At det er vanskelig å legge håpet om en tostatsløsning bak seg, har hun imidlertid stor forståelse for. I dag er palestinere det folk som mottar mest økonomisk støtte, først og fremst gjennom den europeiske giverlandsgruppen Ad Hoc Liaison Committee (AHLC), som ble opprettet på norsk initiativ etter signeringen av Oslo-avtalen og ledes av Norge med støtte fra EU og USA. Aberet er at organisasjonen bare yter bistand under forutsetning av at det en dag skal bli en palestinsk stat.

«Begge sider har interesse av å late som om man forhandler,» sier Waage. «Palestinerne er avhengig av at visjonen om en tostatsløsning opprettholdes på grunn av AHLC, for den dagen man sier rett ut at det ikke vil bli noe av tostatsløsningen vil støtten opphøre. Mens Israel har interesse av å styrke sitt internasjonale omdømme, siden flertallet i FN ønsker en palestinsk stat.»



Skadelig bistand

«På overflaten kan det se ut som om palestinerne har sin egen stat, men denne fasaden har ingenting med virkeligheten å gjøre», sier en deprimert palestinsk professor på telefon fra Ramallah.

Nader Said har de siste tjue årene ledet forskningsgruppen AWRAD og spesialisert seg på holdningsundersøkelser blant unge. For tiden skriver han også på en bok om Oslo-avtalen og alt som har gått galt siden.

«Vi har verken kjernen eller komponentene som må til for å definere en autonom stat. Internasjonalt ser det ut til å eksistere en teori om at økonomisk bistand bidrar til statsbygging, men det motsatte er tilfelle. Offentlig sektor er blitt avhengig av bistand og privat sektor er blitt avhengig av lån, men disse pengene kommer ikke uten vilkår. Bistanden har satt oss i en sårbar posisjon.»

Said mener at Oslo-avtalens mangler, etterfulgt av den lammende pengestrømmen fra AHLC, har bidratt til å normalisere okkupasjonen.

«Fred kan ikke kjøpes for penger. Tvert imot skaper bistandsavhengigheten en følelse av ikke å ha kontroll over egen skjebne, av maktesløshet. Vår skjebne styres ikke av oss selv, men av internasjonal medgjørlighet, politisk omskiftelighet og hvem som til enhver tid sitter i Knesset. Situasjonen har gjort det umulig å stille krav eller å innlede en mer direkte konfrontasjon med Israel.»

Han kaller den gjenopptatte møtevirksomheten med USAs utenriksminister en «hoax», hvis fredsforhandlinger nærer opp under illusjonen om den palestinske selvstyremyndighetens selvstendighet og uavhengighet. Det finnes bare ett remedie som kan gi grunnlag for virkelig å bevege seg mot en tostatsløsning, mener Said: Det internasjonale samfunnet må holde Israel ansvarlig for okkupasjonen.

«Jeg husker dagen Oslo-avtalen ble signert. Flere hundre tusen tok til gatene for å feire begivenheten. Optimismen rådet. Meningsmålinger viste at 65 prosent støttet fredsprosessen, og 28 prosent var mot. Nå har oppslutningen om fredsforhandlinger falt til 45 prosent, og de som støtter dette alternativet i dag, gjør det i mangel av reelle alternativer. Palestinere flest er blitt desillusjonerte. Det er få som ikke har gjennomskuet at fredsforhandlinger bare er et annet ord for business as usual.»

Said beklager seg over den folkerettsstridige bosetteraktviten, men kan bare klage over at det er mot «ånden» i Oslo-avtalen. I 1989 fantes det 199 900 jødiske bosettere på Vestbredden. I dag bor det 350 000 jøder i samme område, i tillegg til 250 000 i det annekterte Øst-Jerusalem. Og stadig flere bosettere, som ikke har glemt drømmen om et «Stor-Israel», slår rot i de palestinske områder.

Uansett hvordan man vrir og vender på det, er det vanskelig å overse sionismens seier og palestinernes totale nederlag. Israel har vunnet kappløpet om Jerusalem, og Netanyahu, som håper fredsavtalen vil forsvinne av seg selv, har fått en drømmepartner i Hamas, som i likhet med Likud betrakter motparten som et midlertidig fenomen. Hamas har – dessverre, ifølge Said – tatt kontroll over Gaza, og deres gjentatte selvmords- og rakettangrep har gitt Netanyahu gode påskudd til å hisse opp de mest paranoide, nasjonalistiske følelser hos sitt folk.

Said har ingen grunn til å være optimistisk. Men som Winston Churchill engang sa, så er jaw, jaw (snakke, snakke) tross alt bedre enn war, war (krig, krig).

© norske LMD


Fotnoter:
1 Se Thomas Friedman, «Rabin and Arafat Seal Their Accord as Clinton Applauds ’Brave Gamble’», New York Times, 14. september 1993, www.nytimes.com.