Brutaliteten bak bøkene

Sjefene hylles av Hollywood. Skjermene er glatte og fargene skarpe. Men bak den digitale økonomiens immaterielle, horisontale og kreative fasade skjuler det seg en brutal fysisk bakside. I Amazons gigantiske fabrikker drives datastyrte mennesker til randen av sammenbrudd.

Irmgard Schulz tar blikket vekk fra plakatene til det tyske fagforbundet Ver.di som er stiftet opp på veggen i møterommet, reiser seg og tar ordet. «I Japan,» sier hun, «har Amazon nylig ansatt geiter til å beite rundt et av lagrene. Selskapet har gitt dem samme navneskilt som vi har rundt halsen, med navn, bilde og strekkode.» Jeg er på det ukentlige møtet til Amazon-ansatte i den tyske byen Bad Hersfeld (Hessen). Med geiteeksempelet oppsummerer spedisjonsmedarbeideren Schulz arbeidsfilosofien til den multinasjonale nettbutikken, der kundene med få tastetrykk kan kjøpe en skurekost, Marcel Prousts samlede verker eller en jordfreser, og få alt levert innen 24 timer.

Amazon har 100 000 ansatte fordelt på 89 distribusjonssentere verden over med et samlet lagerareal på nesten sju millioner kvadratmeter. På under tjue år har selskapet blitt ledende i den digitale økonomien, sammen med Apple, Google og Facebook. Siden Amazon gikk på børs i 1997, har omsetningen skutt til værs, til 62 milliarder dollar i 2012. Amazons grunnlegger og administrerende direktør, den maniske libertarianeren Jeff Bezos, portretteres villig vekk i avisene, spesielt etter at han i august 2013 kjøpte tradisjonsrike Washington Post for 250 millioner dollar – en prosent av hans personlige formue. Amazons økonomiske suksess får definitivt mer spalteplass enn arbeidsforholdene.1

Kommende automatisering

I Europa har Amazon valgt Tyskland som brohode. Der har selskapet åtte distribusjonssentre og bygger på et niende. Sonia Rudolf svinger inn i gata Amazon Strasse.2 Kommunen i Bad Hersfeld har subsidiert Amazons etablering her med over sju millioner euro. Hun peker på en diger grå stålvegg. Bak et piggtrådgjerde kommer lageret til syne. «I tredje etasje i FRA-13 er det ingen vinduer, ingen åpninger, ingen ventilasjon,» forteller hun om sin tidligere arbeidsplass. «Om sommeren kan det bli over førti grader og mange blir dårlige. En dag, som jeg kommer til å huske resten av livet, kom jeg over en jente som lå på gulvet og spydde. Hun var blå i ansiktet. Jeg trodde hun var i ferd med å dø. Siden vi ikke hadde noen båre, ba sjefen oss hente en trepall som vi la henne på og bar henne ut til ambulansen.»

Lignende hendelser er blitt rapportert i amerikansk presse. I Frankrike i 2011 rammet kulda de ansatte ved distribusjonssenteret i Montélimar. Det var så kaldt at de måtte jobbe med ytterjakker, hansker og lue, helt til et over dusin av dem gikk til streik og fikk slått på varmen. Det er delvis slik Amazons grunnlegger har rykket opp til 19. plass på lista over verdens rikeste.

Det særegne med internettsupermarkedet er at de lar selgere, via plattformen Marketplace, tilby egne produkter i Amazons nettbutikk, i direkte konkurranse med Amazons varer. Dette øker omsetningen og «long tail»-effekten – mange små bestillinger av lite etterspurte varer med lave lagerkostnader, forretningsmodellen bak Amazons suksess. Dette systemet er effektivt for forbrukeren og får de fysiske bokhandlene til å promotere gigantselskapet som stikker av med kundene og forretningsgrunnlaget deres.

Den franske bokhandlerforeningen har regnet ut at lokale bokhandler skaper 18 ganger flere arbeidsplasser enn en nettbutikk med samme omsetning. American Booksellers Association (ABA) anslår at i 2012 alene forsvant 42 000 arbeidsplasser i næringen som direkte følge av Amazon: For hver tiende million Amazon omsetter, legges 33 arbeidsplasser i lokale bokhandler ned.

Dessuten er arbeidsplassene som forsvinner direkte motsetninger til de som blir skapt i distribusjonssentrene. I bokhandlene dreier det seg om faglært, variert og varig arbeid i bysentre, med både manuell håndtering av varer, sosialisering, kontakt og rådgivning. Distribusjonssentrene er derimot «salgsfabrikker» utenfor byene, hvor den kontinuerlige produksjonen av pakker utføres av ufaglært arbeidskraft, ansatt bare fordi de i dag er billigere enn roboter. Men det er bare et spørsmål om tid: I 2012 kjøpte Amazon robotselskapet Kiva System for 775 millioner dollar og forbereder seg på å ta i bruk små rullende roboter på lagrene – tretti centimeter høye oransje kuber som kan gli inn under hyller og flytte opptil 1,3 tonn.

Målet er at det bare skal gå tjue minutter fra bestillingen til ordren ekspederes. Bezos’ målsetning er blitt legendarisk: Amazon skal selge alle slags varer og levere de over alt samme dag som de blir bestilt. Siden starten har Amazon investert enormt i servere og øker kontinuerlig regnekapasiteten for å effektivisere logistikken og utvide nettbutikken. Amazon tilbyr stadig nye produkter til gamle kunder ut fra en avansert kryssjekk av personopplysninger og kjøpevaner. For at ingenting skal gå tapt, blir uutnyttede IT-ressurser leid ut til andre selskaper gjennom Amazon Web Services.4

Kaotisk lagring

Uansett land har Amazons distribusjonssentre samme arkitektur og arbeidsorganisering. De ligger i nærheten av trafikkmaskiner, i områder med høyere arbeidsledighet enn landsgjennomsnittet, og er strengt bevoktet av sikkerhetsselskaper. Disse stålboksene dekker ofte et areal på over hundre tusen kvadratmeter (nesten 14 fotballbaner). Aktiviteten minner om travel tungtrafikk: Hvert tredje minutt fyller Amazon en semitrailer med pakker. Julen 2012 solgte selskapet opptil 300 varer i sekundet i USA alene.

Mengden produkter de 52 millioner kundene får tilgang til på Amazons nettsider, materialiserer seg i distribusjonssentrene, hvor arbeiderne slaver taust i en skog av metallhyller. Amazon gir dem ikke lov til å snakke. Alle betraktes som potensielle tyver og ransakes grundig av vektere: De må gjennom en sikkerhetskontroll når de er ferdige for dagen eller skal ha matpause, som kortes ned av disse omstendelige kontrollene. Amazon nekter å plassere stemplingsurene på samme sted som sikkerhetskontrollene, derfor har Amazon-arbeidere i Kentucky, Tennessee og delstaten Washington gått til sak for å kreve lønn for den ubetalte ventetiden de anslår til 40 minutter i uka.

Styringen av lagerbeholdningen er basert på prinsippet chaotic storage, der varene plasseres vilkårlig på hyllene. Dette gir større fleksibilitet enn tradisjonell lagring, fordi man ikke trenger ekstra lagringsplass til hver varetype i tilfelle endringer i tilbud og etterspørsel. Hver hyllerad har flere nivåer og hvert nivå flere lagerceller, hvor Gramscis skrifter kan havne ved siden av herretruser, teddybjørner, grillkrydder eller Fritz Langs Metropolis.

I «mottaksavdelingen» losser arbeiderne paller av trailerne og registrerer varene. Stowers plasserer deretter varene der det er plass på de gigantiske hyllene i et sammensurium man bare kan finne fram i ved hjelp av en trådløs strekkodeskanner. For å skape orden i de mange kilometerne med rette linjer og de enorme varemengdene, er det installert hypermoderne teknologi som styrer, kontrollerer og måler produktiviteten til de ansatte som utfører slitsomme, repetitive oppgaver. I «produksjonsavdelingen» traver utplukkerne, også de utstyrt med skanner, fram og tilbake mellom hyllene. I sitt utrettelige arbeid med å plukke varer går de over to mil per skift, ifølge vikarbyråenes offisielle tall, som fagforeningene mener er for lave.

Når en vare er hentet ut, starter en nedtelling på skanneren som beordrer arbeideren til å hente neste vare. Rekkefølgen bestemmes av en datamaskin for å minimere avstanden. Når trillevogna er full, tar plukkerne den med til pakkerne. Disse står stille ved samlebåndene og pakker inn varene, før de skyver dem over på datastyrte transportbånd. Her veies de og stemples med Amazon-smilet, påføres adresselapper og sendes videre til postvesen eller internasjonale transportselskaper.

Evinnelige korttidskontrakter

«Smilet på pakken kommer ikke fra oss,» sier Jens Brumma (38). Etter å ha vekslet mellom arbeidsledighet og midlertidige ansettelser hos Amazon i sju år, har stoweren siden 2010 jobbet på korttidskontrakter. Ledelsen nekter å gi ham fast jobb. I likhet med alle Amazon-ansatte i verden forbyr arbeidskontrakten ham å snakke om arbeidet sitt til familie, venner eller journalister. «Tausheten de påtvinger oss, handler ikke om forretningshemmeligheter, som vi uansett ikke har tilgang til, men om å skjule de ekstremt vanskelige forholdene vi jobber under,» sier han.

Mot slutten av året, i fjerde kvartal, blir det satt opp nattskift, og hvert lager tyr til store mengder midlertidig arbeidskraft for å ta unna julebestillingene. «Ved juletider stiger antall ansatte i de to distribusjonssentrene plutselig fra 3000 til over 8000,» sier Heiner Reimann fra Ver.di som i 2010 ble utplassert hos Amazon i Bad Hersfeld for å følge opp fagforeningen her. «Midlertidig ansatte fra hele Europa kommer til Bad Hersfeld og bor under forferdelige forhold. For å håndtere de mange tusen midlertidige kontraktene har Amazon hyret inn kinesiske sekretærer. I fjor jobbet de i en stor tom sal uten kontormøbler. De stablet kontraktene på gulvet, en for en. Det var helt uvirkelig.» Arbeidsløse spanjoler, grekere, polakker, ukrainere og portugisere blir rekruttert av vikarbyråer og busset inn fra hele Europa.

«Lederne skryter av denne internasjonale rekrutteringen, som om det er noe å være stolt av,» sier Jens Brumma. «På en fest selskapet arrangerte, ble jeg bedt om å henge opp flaggene til alle nasjonalitetene som var til stede: Det var 44! Spanjolene var i flertall. Blant dem var det mange høyt utdannede: historikere, sosiologer, tannleger, advokater og leger. De er arbeidsløse og kommer hit for å jobbe en kort periode.»

Tyske Norbert Faltin, en tidligere IT-leder som mistet jobben i 2010, har måttet ta til takke med midlertidig ansettelse som utplukker i Bad Hersfeld. «Midt på vinteren bodde jeg i tre måneder sammen med fem utlendinger i en bungalow som vanligvis blir brukt av sommerferiegjester og dermed ikke har oppvarming. Jeg har aldri frosset sånn i hele mitt liv. Vi var alle voksne mennesker og vi sov på omgang i en barneseng.» I Bad Hersfeld er fast ansettelse et mulig utfall av en lang prosess med korttidskontrakter hvor det ikke er klokt å fagorganisere seg, eller gå til streik. Og den massive bruken av midlertidig utenlandsk arbeidskraft ved juletider undergraver effekten av streikene Ver.di har gjennomført i denne korte perioden da Amazon tjener 70 prosent av sin årsomsetning og for én gang skyld er sårbar.

Manglende fagforeningskultur

For å leve opp til mottoet Work Hard, Have Fun, Make History, som henger på alle Amazons arbeidssteder kloden over, bruker den amerikanske giganten en ekstremt streng ledelsesteknikk, kalt «5S», inspirert av japanske bilfabrikker med en rekke paternalistiske arrangementer både i og utenfor arbeidstiden. «I fjerde kvartal spiller ledelsen musikken på full styrke for å gire oss opp,» forteller Sonia Rudolf. «En jul satte de på hardrock på full guffe for at vi skulle jobbe raskere. Det var så høyt at jeg fikk vondt i hodet og hjertebank. Da jeg ba sjefen om å skru ned volumet, gjorde han narr av meg fordi jeg var over femti, og sa at dette var en arbeidsplass for unge. Jeg var eldre, men de krevde at jeg jobbet like fort som en tjuefemåring. Etter at mannen min døde, hadde jeg ikke noe valg, jeg måtte godta dette arbeidet.»

Arbeiderne i Bad Hersfeld husker at de så Jeff Bezos under åpningen av det første distribusjonssenteret i Tyskland sommeren 2000. Toppsjefen kom ens ærend fra USA, landet med helikopter på ansattparkeringen for å lage et håndavtrykk på en plakett. «Alt foregår på engelsk hos Amazon. De ansatte kalles hands,» forteller Irmgard Schulz. «Bezos viste oss hendene sine og sa i mikrofonen at vi alle var hands, som ham, og at vi var hans samarbeidspartnere, for når vi hadde jobbet noen år i selskapet, hadde vi rett på aksjer. Han forklarte at vi var en stor familie. Etterpå ringte han til og med noen ganger. Stemmen hans lød over høyttalerne på lageret, han snakket til oss, oppmuntret oss. Og det funket. Vi var stolte av Amazon, for oss var det den amerikanske drømmen. Men det ble fort et mareritt. Derfor er jeg med på streikene i dag,» sier Schulz.5

Arbeiderne på ettermiddagsskiftet sitter langs et bord fylt av løpesedler, merker, juridiske dokumenter og avisutklipp om den siste streiken. De reiser seg raskt for å gå og stemple seg inn. «Det var veldig vanskelig da jeg kom hit. Arbeiderne var livredde for å snakke med oss eller ta imot løpesedlene våre,» forteller fagforeningsmannen Reimann mens han venter på morgenskiftet og et nytt møte. Etter mer enn ti år i IKEA og solid utdannelse i sosialrett begynte han å jobbe for Ver.di i 2010. Han har bitt seg merke i en generell avpolitisering og manglende fagforeningskultur hos de fleste ansatte i Amazon, men tilpasser seg situasjonen og får gradvis resultater gjennom aksjoner organisert med utgangspunkt i en hard kjerne.

Stemningsendring

Siden 2011 har fagforeningsaktivister hengt opp små, fargerike klistrelapper overalt på de tyske distribusjonssentrene. På lappene står det et anonymt spørsmål som peker på brudd på arbeidsmiljøloven, urettferdig behandling eller overtramp. Eksemplene velges alltid av de ansatte selv, som får familie eller venner til å skrive dem ned slik at ingen skal kjenne dem igjen på håndskriften. De mange tusen lappene skaper panikk hos sjefene. På åpne ukentlige møter har arbeidere i både Bad Hersfeld og i Leipzig i delstaten Sachsen begynt å komme med krav.

I Leipzig får ingen betalt i henhold til tariffavtalen Ver.di har framforhandlet i distribusjonssektoren. Mens tariffavtalene for delstatene i øst fastsetter en minstelønn på 10,66 euro i timen, har Amazon sin egen: 9,30 euro. I Bad Hersfeld finner vi samme gap mellom tariffen (12,18 euro per time) og lønna på distribusjonssenteret: 9,83 euro. To og et halvt år etter at Ver.di arrangerte de første møtene, streiker nesten seks hundre tyske arbeidere jevnlig for å kreve at Amazon skal rette seg etter tariffavtalen for sektoren. De har nådd så langt at de tillitsvalgte og deres støttespillere går med godt synlige, også på jobb, røde armbånd med ordene Work Hard, Have Fun, Make Tarifvertrag.

Sonia Rudolf merker stemningsendringen når hun møter gamle kolleger på gata i Bad Hersfeld: «Oppfatningen av fagforeningen har endret seg veldig. Folk er mindre redde for å organisere seg, og det er nesten blitt en refleks for dem når de blir ydmyket. De vil kjempe imot, forsvare sine rettigheter og verdighet.»

Lagrer persondata

I Frankrike gikk hundre ansatte ved lageret i Saran i Loiret også til streik 10. juni 2013 etter oppfordring fra landsorganisasjonen CGT. Alle ble kalt inn på teppet enkeltvis neste dag. «Fordi jeg er tillitsvalgt, ble jeg utsatt for vilkårlig ransaking i arbeidstida,» forteller Clément Jamin fra CGT. «Jeg nektet å samarbeide. Da ble jeg bedt om å sette meg på en stol, angivelig for å vente på politiet. Jeg ble sittende seks timer foran alle. Politiet dukket aldri opp. De prøvde seg på det samme dagen etter, og dagen etter det igjen. CGT sendte inn en formell klage.» Fagforeningsfiendtlige sjefer i Amazon forsøker også å ydmyke de tillitsvalgte. En intern video jeg har fått se, viser to personalansvarlige i Saran utkledd som fagforeningsfolk som vifter parodisk med et CGT-flagg.

«Arbeidstempoet er utmattende,» forteller Mohamed, en arbeider i Saran. «Hva gir de oss i gjengjeld? ’Have fun’-aktiviteter: lotterier i pausene, utdeling av sjokolade og sukkertøy. Jeg er ikke videre begeistret for ideen om å losse trailere utkledd som klovn.» For ja, alt etter hvilke tema sjefene finner på, oppfordres de ansatte jevnlig til å stemple inn utkledd som hekser eller basketballspillere. «Samtidig blir produktiviteten vår selvsagt registrert i datasystemet,» fortsetter han. «Vi skal alle være top performers, overgå oss selv, hele tiden slå våre egne rekorder. Siden juni 2013 har sjefene til og med fått oss til å varme opp og tøye ut sammen før vi begynner på jobb.»

Det interne reglementet sier faktisk at den individuelle produktiviteten stadig skal øke. Registrering av arbeiderne i sanntid lar arbeidslederne til enhver tid lokalisere dem i distribusjonssenteret, se kurver og historikk over kapasiteten deres, og skape konkurranse mellom dem. I Tyskland oppdaget Heiner Reimann nylig at «denne persondataen hver dag overføres fra de tyske distribusjonssentrene til Seattle for lagring. Det er fullstendig ulovlig!» Ben Sihamdi, en tidligere leder i Amazon Frankrike som fikk internopplæring i Luxembourg, bekrefter denne praksisen, som arbeiderne ikke er informert om: «Alle produktivitetsdataene deres blir registrert og i samme sekund sentralisert elektronisk, før de sendes til Seattle.»

Spesifikk ideologi

Når arbeiderne blir satt til å konkurrere med hverandre, er det også logisk at de oppfordres til å «melde fra om uregelmessigheter». «Det kan være en eske som blokkerer en utgang,» forteller Mohamed. «Men det kan også være en kollega som står og prater. Han skal altså tystes på. Det er en god måte å stige i gradene på og bli lead, arbeidsleder.» Sihamdi utbroderer: «En dag spurte en kollega meg om Jeff Bezos’ formue. Jeg svarte at jeg ble kvalm av å tenke på det. Han rapporterte det og jeg ble irettesatt for å ha kritisert ’Amazons ånd’! Stemningen på jobben var anspent, alle overvåket hverandre. Vikarene ble behandlet som kjøttstykker, noe jeg fant uakseptabelt. Jeg kjenner industrien godt, ikke minst bilindustrien. Men det jeg opplevde hos Amazon, er uten sammenligning det mest brutale jeg har opplevd i hele min karriere som ingeniør.»

Arbeidsulykkene er mange hos Amazon: fall, illebefinnende, avkuttede fingre på samlebåndet, dødsulykker på vei til og fra jobb, kronisk utmattelsessyndrom. Men pressen foretrekker å fortelle gladhistorier om hvor godt Amazon gjør det på børsen, om grunnleggerens utskeielser og bygging av nye distribusjonssentre – de tre sentrene som er under etablering i Polen utgjør for øvrig en trussel om lønnsdumping for tyske arbeidere. Pressen skryter av disse nye usikre og usynlige arbeidsplassene som kommer til å skade det lokale næringslivet enda mer.

Den tyske journalisten Günter Walraff har støttet Ver.dis streiker og følger nøye med på Amazons lynraske utvikling. Fra Köln forteller han at han selv har forsøkt å ta opp kampen mot nettgiganten: «Da jeg fikk høre om arbeidsforholdene hos Amazon, oppfordret jeg straks til boikott og ba forlaget mitt trekke alle bøkene mine fra Amazons nettbutikk. Det skulle vise seg vanskelig: Amazon står for 15 prosent av salget. Etter at vi hadde drøftet saken, gjorde forlaget likevel som jeg sa. Men nå skaffer Amazon seg bøker hos grossister, dermed kan de fortsette å selge bøkene mine! Og det kan jeg dessverre ikke forhindre. Jeg blir dermed kritisert av folk som sier: ’Du kommer med fine ord, men bøkene dine selges fortsatt på Amazon’. I realiteten kan man ikke bekjempe selskapet på egen hånd. Det er et multinasjonalt selskap som drives med en helt spesifikk ideologi. Spørsmålet er ikke enkelt og nøytralt, om vi vil handle i Amazons nettbutikk eller ikke: Det er et politisk spørsmål om hva slags samfunn vi vil ha.»

Oversatt av G.E.