Musikalsk splittelse

Våren 1992 hadde kampene i Kroatia rast i et år mellom Den jugoslaviske folkehæren (JNA), de serbiske militsene og den kroatiske nasjonalgarden. Denne våren dannet tre av landets største rockegrupper, Ekatarina Velika («Store Katarina»), Elektricni Orgazam («Elektrisk orgasme») og Partibrejkers («Partybreakers»), alle fra Beograd, antikrigskollektivet Rimtu-tituki. De spilte inn en pasifistisk singel mot Slobodan Milosevics nasjonalistsregime, som den uavhengige radiokanalen Beograd B92 ga ut.

4. april 1992 spiller Partibrejkers og Elektricni Orgazam en siste konsert i Sarajevo. Krigen nærmer seg byen, to dager senere begynner beleiringen. Jugoslavia er hardt rammet av økonomisk krise, endemisk korrupsjon og Titos død i 1980. Landet tålte verken Berlinmurens fall eller den politiske instrumentaliseringen av nasjonalismen i de ulike delene av føderasjo-nen. Det er slutt på det kreative brorskapet i jugoslavisk rock.

Avantgardisk inspirasjon

Artister hadde alltid en viss uttrykksfrihet i Jugoslavia, så lenge de respekterte regimets «røde streker»: de måtte særlig ikke fremme nasjonalisme på noen som helst måte. Selv om regimet var skeptisk til rocken da den kom, ble den verken forbudt eller fordømt. «Jugoslavia var ikke del av den Moskva-kontrollerte østblokken. Populærkulturen ble derfor raskt vestliggjort og amerikanisert,» forteller historiker og spesialist på jugoslavisk rock, Yves Tomic. Fra begynnelsen av 60-tallet danset sørslaverne twist. Utenlandske plater fant lett veien til det lokale markedet, hvor de ble solgt av de store statlige plateselskapene Jugoton (Zagreb) og RTB (Beograd).

Ti år senere hadde rocken erobret massene. Bijelo Dugme («Hvit knapp») var den første gruppa til Goran Bregovic – internasjonalt kjent for å ha laget musikken til Emir Kusturicas filmer. Gruppa fra Sarajevo ble tiårets bestselgere med sin folkemusikkinspirerte rock – og ble kalt «Jugoslavias Beatles».

På samme tid brøt den opprørske punken ut i New York og London med ungdom som skrek no future. Med full sysselsetting og rask vekst syntes Jugoslavia fredet mot pro-tester. Men punken ankom likevel den sosialistiske føderasjonen via de to republikkene lengst i vest, før den spredte seg østover. I 1978 ble det søvnige Slovenia rystet av Pankrti («Bas-tardene»), som skrek «Ljubljana er syk», mens kroatiske Paraf maltrakterte den populære folkesangen «Narodna Pjesma». Disse to pionergruppene innledet framveksten av en internasjo-nalt nyskapende kunstscene: novi val («ny bølge»). Så kom også coldwave og post-punk, med inspirasjon fra mellomkrigstidens avantgarde-bevegelser, fra tysk ekspresjonisme og russisk konstruktivisme og futurisme. «Majakovskij og den russiske stilen på 1920-tallet hadde større innflytelse på meg enn Bowie og glamrocken,» sier Darko Rundek, vokalist i Zagreb-gruppa Haustor, som på den tiden likevel lignet mistenkelig på David Bowies Ziggy. Som teaterviter, rockestjerne og litteraturelsker inkarnerer Rundek det uensartede opprøret til ung-dommene som møttes på bar på nattestid.

Ikke direkte politisk

«Paket Aranzman – samleplata til Beograd-bandene VIS Idoli, Sarlo Akrobata og Elektricni Orgazam – er manifestet til novi val,» forteller forfatteren Velibor Coli?, som var musikkritiker i radioen i Sarajevo før krigen. «For første gang i Jugoslavias historie hørte folk mer på lokale artister enn på utenlandske,» sier Vladimir Divljan, vokalisten i VIS Idoli. Byungdommen «forestiller seg et annet liv, et liv som følger musikken og dansen», som det heter i en låt av Zagrep-bandet FILM.

Enkelte grupper, som Azra, tillot seg noen utfall mot den allmektige Kommunistligaen (SKJ), uten at det skjedde stort. Myndighetene var ganske tolerante og tilfellene av sensur sjeldne. «Den eneste gangen vi ble sensurert, var for låten Arbeiderklassen drar til paradiset,» forteller Rundek. «Det var en ironisk tittel, vi gjorde narr av at forbrukersamfunnet hadde erobret Jugoslavia. Akkurat da var situasjonen spent i Kosovo og de forsøkte å presse oss til ikke å gi ut låten.»1 Den føderale kultur- og utdanningskomiteen hadde i 1977 innført en metode som ganske enkelt gikk ut på å sette en så høy avgift at «skadelige plater» ble usalgbare.

Men novi val var ikke en direkte politisk bevegelse. De grep snarere anledningen da regimet slakket litt på tøylene. «Tidene forandret seg, folk følte seg friere. Studentene la merke til at de kunne snakke mer åpent,» forteller Renato Metessi fra Zagreb-gruppa Patrola. «Politikken, Tito, partiet – vi ga blaffen i det.»2

Nasjonalismen flammer opp

Fra 1982 var Jugoslavia i full krise. Sentralmyndighetene var sterkt svekket. Novi val døde sakte hen. Rocken var ikke død, men hadde fått konkurranse fra en annen sjanger, turbofolk, som hevdet å ha røtter i folkekulturen på landsbygda. Da nasjonale spørsmål havnet i forgrunnen i Serbia og Kroatia, særlig etter at Milosevic kom til makten i 1987, moderniserte turbofolken de tradisjonelle melodiene, de «discofiserte» dem med rytmebokser og synthesizere. «Turbofolk får folket til å funke / Alt som får folket til å funke er turbofolk / […] Turbofolk er ikke en musikkform […] Coca-cola er turbofolk, nasjonalisme er turbofolk […] / Jeg har ikke funnet den opp / Jeg har bare gitt den navn,»3 sang Antonije «Rambo Amadeus» Pusic i 1987 – Pusic ble internasjonalt kjent i 2012, da han representerte Montenegro i Melodi Grand Prix med «Euro Neuro»,4 en satire over krisen i EU.

Rocken svarte turbofolken med å bli politisk. I 1986 spilte Bijelo Dugme inn «Pljuni i zapjevaj moja Jugoslavijo», en låt som tok stilling for et samlet Jugoslavia og spådde: «De som ikke lytter til denne sangen, vil oppleve storm.» To år senere ga den kommersielle Sarajevo-gruppa Plavi Orkestar ut et album med slagordet til partisanene fra andre verdenskrig som tittel: «Død over fascismen – frihet til folket». I 1991 erklærte Kroatia og Slovenia at de forlot Den føderative sosialistrepublikken Jugoslavia. I januar 1992 var oppløsningen et faktum. I april nektet Make-donia og Bosnia og Herzegovina å slutte seg til unionen mellom Serbia og Montenegro som Milosevic etablerte under navnet Den føderale republikk Jugoslavia. Nasjonalismen flammet opp.

På begynnelsen av 90-tallet ble båndene tettere mellom de politisk-kriminelle miljøene, som brukte nasjonalismen for å beholde makten, og turbofolkstjernene, som hyllet penger, musk-ler, villige jenter og store biler. Bildene av serbiske paramilitære som danset til turbofolk for å feire Vukovars fall, gikk verden rundt. Tre år senere gjorde sangerinnen Lepa Brena skandale i Bosnia i videoen «Ljubav Je» (Det er kjærlighet), hvor hun var ikledd uniformen til Ratko Mladic’ menn. Mladic var øverstkommanderende for den serbiske hæren i Bosnia, og ble senere tiltalt for massakren i Srebrenica i juli 1995. Den spektakulære Ceca, som solgte millioner av plater over hele Balkan, ble invitert som trekkplaster til et folkemøte arrangert av hennes framtidige mann Zeljko «Arkan» Raznatovic, leder for det høyreekstreme Partiet for serbisk enhet og for Tigrene, militsen de serbiske lederne i Beograd brukte til å drive terror i Bosnia og Kroatia. «Du kan bli like lykkelig som jeg, det er bare å bli med i Partiet for serbisk enhet,» sa hun den gang.

Svunnen gullalder

Noen rockere valgte eksil (Darko Rundek, Goran Bregovic), andre kastet seg ut i patriotrocken (Prljavo Kazaliste) eller sank ned i ultranasjonalisme, som Bora Dordevic fra ser-biske Riblja Corba som fremdeles holder konserter. I Kroatia ble Marko Perkovic en lokal stjerne på 1990- og 2000-tallet med en aggressiv nasjonalisme. Han er bedre kjent under navnet Thompson, etter den amerikanske maskinpistolen fra andre verdenskrig. I låten «Jasenovac i Gradiska Stara» (Jasenovac og Stara Gradiska var to konsentrasjonsleire under andre verdens-krig) forsvarer han Ustasja-regimet som var alliert med nazistene. Noen gjorde også motstand. «Hva er det som skjer, helvetes krapyl av noen borgere? Dere morer dere mens de bomber Dubrovnik, Vukovar og Tusla,» raste Rambo Amadeus under en konsert i Beograd høsten 1992.

Publikum hadde likevel ikke glemt sine gamle idoler. «I 2000 var jeg tilbake i Beograd for første gang siden krigen. Nostalgien var voldsom. Alle så på meg som en helt. På flyplassen sa drosjesjåføren til meg: ’Velkommen, vi har ventet lenge på deg’,» forteller Rundek. Han er ikke den eneste av «de gamle» som drar fulle hus i hele det postjugoslaviske området. Mange band – Partijbrekers, Plavi Orkestar, Bijelo Dugme, Elektricni Orgazam – har utviklet seg og fortsetter å turnere.

De kan framfor alt takke internett for at de er tilbake med heder. Over tjue år etter at føderasjonen kollapset, har det oppstått et virtuelt Jugoslavia. Forum, blogger og nettsteder hyller en svunnen gullalder. Novi val er et av de sentrale elementene i denne «jugonostalgien», et fenomen som irriterer Rundek: «Mytedannelsen går for langt. Vi må slutte å se oss tilbake, det hindrer framveksten av nye talenter. Uansett er det sterkeste bindemidlet i dag fremdeles turbofolk!» Faktisk har turbofolk fortsatt sine stjerner, som den platinablonde Jelena Karleusa som synger om sex, alkohol og penger, alt mens hun forsvarer de homofiles rettigheter. Turbofolken har tilpasset seg de nye landene og erobret hele Balkan.

Oversatt av L.H.T.