Høyreside i endring

De siste tretti årene har Europas ytre høyre gjennomgått radikale forandringer. Nazisymbolene, antisemittismen og korporatismen er erstattet med «islamkritikk» og nasjonalliberalisme.

Etter over tretti år med forskning mangler vi fortsatt presise og operative definisjoner på sekkebetegnelsene høyreekstremisme, høyreradikalisme og høyrepopulisme. La oss derfor forsøke å rydde i disse politiske kategoriene.

I Europa har ’ytre høyre’ etter 1945 blitt brukt om en rekke ulike fenomener: fremmed- og systemfiendtlig populisme, nasjonalpopulistiske politiske partier og tidvis også religiøs fundamentalisme. Begrepet bør brukes varsomt, da bevegelser ofte får påklistret denne merkelappen av aktivistiske snarere enn vitenskapelige grunner. Og de tolkes gjerne som en tilpasset videreføring av nasjonalsosialistiske, fascistiske eller autoritær-nasjonalistiske ideologier, noe som i liten grad er tilfellet.

Tysk nynazisme – og til en viss grad Tysklands nasjonaldemokratiske parti (NPD) – samt italiensk nyfascisme (CasaPound Italia, Fiamma Tricolore og Forza Nuova, som har samlet en oppslutning på 0,53 prosent) har en viss ideologisk kontinuitet med sine forbilder. I likhet med sene avleggere av 1930-tallsbevegelsene i Øst- og Sentral-Europa, som Ligaen for polske familier (LPR), Slovakias nasjonalistparti (SNS) og Partiet for Stor-Romania (PRM). Movimento Sociale Italiano (MSI, oppløst i 1995 da lederen Gianfranco Fini ble mer konservativ) det eneste partiet av denne typen som har fått en viss valgoppslutning i Vest-Europa.¹ I Øst står denne grenen i stampe (se kart). Selv om framgangen til Gyllent daggry i Hellas og Jobbik i Ungarn viser at den ikke er død og begravet, representerer den et svært lite mindretall i 2014.

De tradisjonelle høyreekstreme verdiene passer dårlig inn i en tid som ikke har mye til overs for store ideologier om et nytt menneske eller en annen verden. Lederdyrking og ettpartisystem passer ikke inn i fragmenterte, individualistiske samfunn, hvor opinionen formes gjennom tv-debatter og sosiale medier. Samtidig er arven etter den gamle høyreekstremismen et sentralt fundament. Først og fremst med en etnisk fundert oppfatning av folkeslag og nasjonal identitet, som munner ut i et hat mot både en ytre (utlendinger eller utenlandske stater) og en indre fiende (etniske og religiøse minoriteter og alle politiske motstandere). Men også en organisk, ofte korporatistisk, samfunnsmodell basert på økonomisk og politisk antiliberalisme som nedtoner individets frihet og eksistensen av sosiale motsetninger, bortsett fra motsetningen mellom «folket» og «eliten».

Nasjonalliberalisme

På 1980- og 1990-tallet fikk en annen gren stor oppslutning i valg, og mange medier og kommentatorer fortsatte å kalle denne for «høyreekstrem». Men flere så allerede da at sammenligningen med 1930-tallets fascisme ikke lenger var relevant, og også hindret venstresiden i å svare med annet enn å demonisere. Hva skulle man kalle den innvandringsfiendtlige høyrepopulismen i Skandinavia, Front national (FN) i Frankrike, Vlaams Blok i Flandern og Frihetspartiet (FP…) i Østerrike? Den store begrepsdiskusjonen blant statsviterne var i gang og den pågår fortsatt: «Nasjonalpopulister» (brukt av Pierre-André Taguieff),² «høyreradikale», «høyreekstreme»? En gjennomgang av de semantiske kontroversene vil kreve en hel bok. La oss derfor bare slå fast at disse partiene har gjennomgått et hamskifte, fra høyreekstremisme til høyreradikalisme og høyrepopulisme.

Den store forskjellen ligger i at disse partiene, formelt og som oftest oppriktig, aksepterer det parlamentariske demokratiet og at veien til makt må gå via valgurnene. Deres institusjonelle planer er fortsatt vage, men de legger ofte vekt på direkte demokrati i form av folkeavstemninger framfor representativt demokrati. Et fellestrekk er løfter om «å feie bort» makteliter – både sosialdemokrater, liberalere og konservative – de mener er korrupte og uten kontakt med folket.

«Folket» eller «kulturen» er for dem en transhistorisk størrelse som omfatter døde, levende og kommende generasjoner forent av en uforanderlig og homogen kulturbakgrunn. Dette gir et skille mellom «opprinnelige» innbyggere og innvandrere (særlig ikke-europeiske) som de vil gi færre sosiale og økonomiske rettigheter og innskrenke oppholdsretten til. Mens de tradisjonelle høyreekstremistene fortsatt er både antisemittiske og rasistiske, har høyreradikalerne funnet en ny indre og ytre fiende, nemlig islam, det vil si alle som stammer fra land med muslimsk kultur.

De høyreradikale partiene forsvarer markedsøkonomien, fordi den lar individene få utløp for sin gründerånd, men den kapitalismen de fronter er utelukkende nasjonal, derfor er de som oftest svært kritiske til globalisering. Dette er dermed egentlig nasjonalliberalistiske partier som vil utvide nattvekterstaten, slik at staten kan gripe inn overfor de som faller utenfor i den globaliserte og finansialiserte økonomien, slik franske Front Nationals leder Marine Le Pen tar til orde for.

Utkonkurrerer ekstremistene

De høyreradikale partiene skiller seg mest fra de høyreekstreme ved at de ikke er like fiendtlige til demokratiet. Professor i statsvitenskap Uwe Backes³ har påpekt at rettsvesenet i Tyskland anser radikal kritikk av det eksisterende økonomiske systemet som lovlig, mens den definerer ekstremisme som en fare for staten, fordi den forkaster grunnlovsfestede verdier. Med utgangspunkt i denne klassifiseringen kan vi definere som «høyreekstreme» de bevegelsene som totalt avviser det parlamentariske demokratiet og ideologien bak menneskerettighetene. Mens bevegelsene som tilpasser seg disse, må kalles «høyreradikale».

De høyreekstreme, høyreradikale og høyrepopulistiske partiene inntar forskjellige plasser i politikken. Høyreekstremistene posisjonerer seg som det den italienske forskeren Piero Ignazi kaller «den ekskluderte tredje».⁴ De er stolte av denne posisjonen og bruker den for alt den er verdt. De høyreradikale og høyrepopulistiske aksepterer derimot å innta maktposisjoner, enten i regjeringskoalisjoner (Lega Nord i Italia, Det sveitsiske folkepartiet (SVP), FrP i Norge) – eller som støtteparti for regjeringer (Geert Wilders Folkeparti for frihet og demokrati (VVD) i Nederland og Dansk Folkeparti). Denne typen partier balanserer konstant på grensen mellom en marginalisering, som hindrer dem i å vinne stemmer hvis den vedvarer over tid, og en normalisering, som kan gi nedgang hvis den blir for tydelig.

Gyllent daggry i Hellas er her et skoleeksempel. Etter å ha vært en knøttliten gruppering i tretti år fikk partiet nesten sju prosent av stemmene i de to valgene i 2012.⁵ Ble 426 000 velgere plutselig svorne tilhengere av partiets esoterisk-nazisistiske rasisme? På ingen måte. Disse velgerne stemte først på det tradisjonelle ytre høyre-partiet Folkelig ortodoks samling (LAOS), som kom inn i parlamentet i 2007. Men før det andre valget i 2012 skjedde det noe avgjørende: LAOS deltok i samlingsregjeringen til Lucas Papademos, som hadde som mål å få parlamentet til å godkjenne en ny redningspakke fra «troikaen» (Det internasjonale pengefondet, Den europeiske sentralbanken og EU-kommisjonen) i bytte mot drastiske sparetiltak. LAOS var dermed blitt et høyreradikalt parti⁶ og tapte velgere til det høyreekstreme Gyllent daggry, som avviste alle innstramminger.

I de fleste europeiske land har imidlertid det motsatte skjedd. Her har høyreradikale og høyrepopulistiske partier utkonkurrert sine mer ekstreme rivaler (Sverige, Norge, Sveits og Nederland), eller bygd seg opp i land hvor ytre høyre ikke har hatt noe fotfeste, som Sannfinnene i Finland.

Høyrepopulisme og dissens

I det siste har høyreradikale partier også fått stadig mer konkurranse fra grupperinger som vektlegger nasjonalt selvstyre. Utmelding fra EU er kjernesaken for disse, men de snakker også om identitet, innvandring og kulturelt forfall, uten å ha en stigmatiserende høyreekstrem eller rasistisk fortid. Her kan vi nevne Alternative für Deutschland (AfD), UK Independence Party (UKIP), Team Stronach i Østerrike og franske Debout la République (DLR).

En stor svakhet ved begrepet «populisme» er at det blir brukt i hytt og vær, særlig for å diskreditere all kritikk av den nyliberale konsensusen, skepsis til polariseringen av den politiske debatten mellom liberalkonservative og sosialdemokrater, eller valgresultat som viser folkelig misnøye med det representative demokratiet. Akademikeren Paul Taggart trekker, på tross av sin gode og relativt presise definisjon av høyrepopulisme, paralleller mellom høyrepopulistiske bevegelser og den antikapitalistiske venstresiden. Han ignorerer dermed den grunnleggende forskjellen den eksplisitte eller underliggende «etnisismen» hos slike høyrepartier utgjør.⁷ I likhet med mange andre, definerer han ikke den radikale høyresiden ut fra ideologisk særpreg, men ut fra dissensposisjonen i et politisk system der det eneste legitime valget står mellom nyliberalister og sentrum-venstre.

Giovanni Sartori har fremmet en lignende tese om at politikken kretser rundt distinksjonen mellom konsensus- og protestpartier, der bare konsensuspartiene er i stand til å utøve makt og akseptable som koalisjonspartnere. Denne tesen viser problemet med forståelse av demokratiet som et lukket system: Hvis folket er den eneste kilden til legitimitet, og en betydelig andel (15–25 prosent i en rekke land) stemmer på et «populistisk» og «systemfiendtlig» høyreradikalt parti, ut fra hvilket prinsipp kan man beskytte folket mot seg selv og holde disse partiene borte fra makten når de ikke mister oppslutning over tid?

To høyresider

Dette spørsmålet er viktig siden det også gjelder opinionsdannernes holdninger til den alternative og radikale venstresiden, som de delegitimerer fordi de ønsker å endre samfunnet i stedet for bare å justere litt på det. Ofte blir disse framstilt som et speilbilde av radikale høyrestrømninger, ut fra den feilaktig ideen at ytterkantene møtes. Den nederlandske statsviteren Meindert Fennema opererer for eksempel med en omfattende kategori av «protestpartier» som er motstandere av det politiske systemet og gir det skylda for alt som er vondt i samfunnet uten å gi noen «presise svar» på problemene (ifølge Fennema). Men hva er et «presist svar» på problemene som sosialdemokratene og liberalkonservative ikke har klart å løse?

Er Europas problem framveksten av høyreekstreme og høyreradikale bevegelser, eller snarere det ideologiske paradigmeskiftet på høyresiden? Et av de viktigste fenomenene på 2010-tallet er at den klassiske høyresiden har stadig færre motforestillinger mot å invitere radikale og populistiske partier inn i regjering – Lega Nord i Italia, SVP i Sveits, FPÖ i Østerrike, Ligaen for polske familier (LPR), Partiet for Stor-Romania (PRM), Slovakias nasjonalistparti (SNS), og nå også FrP i Norge.

Det handler ikke bare om taktikk og stemmetelling. I Frankrike hopper mange velgere fram og tilbake mellom Front national og til det gaullistiske høyrepartiet UMP. Modellen med tre høyresider – en kontrarevolusjonær, en liberal og en plebeiisk (med sin myte om den store redningsmannen) – som den franske historikeren og statsviteren René Rémond i sin tid utviklet, stemmer ikke lenger overens med dagens virkelighet.⁸ Utvilsomt er vi på vei mot en situasjon hvor to høyresider konkurrerer mot hverandre: en nasjonal-republikansk (moralsk konservativ og suverenistisk) og en føderalistisk, pro-europeisk, sosialliberal og liberalistisk høyreside.

Overalt i Europa dreier maktkampene på høyresiden, med lokale variasjoner, seg om de samme motsetningene: nasjonalstaten eller EU, «én jord, ett folk» eller det multikulturelle samfunn, «livets totale underkastelse under profittlogikk»⁹ eller forrang for fellesskapet. Før den europeiske venstresiden reflekterer over hvordan høyreradikale og høyrepopulistiske partier skal nedkjempes i valg, bør de erkjenne at motstanderen har forandret seg. Det er et stykke igjen dit.