Jernbanen finnes fortsatt. Delvis dekket av jord, og ofte skjult av tornebusker. Ingen tog har kjørt her på tretti år. Langs skinnene går en humpete sti med plass til motorsykkelen min. Sletta er tom. Jeg har kjørt forbi den siste gården, og ingen gjetere lar sauene sine beite her. Noen hundre meter lenger framme sperres horisonten av et tykt gjerde med piggtråd. Det er grensen. På den andre siden ligger Algerie. Gjerdet er supplert med en avskrekkende bred grøft.

En uniformert mann dukker plutselig opp bak en skråning. «Hva gjør du her? Det er forbudt!» Jeg later som om jeg er en turist som har kjørt meg vill, og forlater skinnene som fortsetter mot den algeriske byen Maghnia ti kilometer lenger framme og så videre til Oran. Jeg har knapt kommet meg bort fra stien før en bil fra det marokkanske gendarmeriet tvinger meg til å sette beina i bakken. En kaptein med en alvorlig bart stiger ut, eskortert av to underoffiserer. De sjekker papirene mine og ringer til ledelsen. Kontrollen tar en evighet. Jeg kommer i snakk med den yngste underoffiseren. «Er algerierne fiendene deres?» spør jeg. «Å nei, de er våre brødre! Men de liker oss ikke.» Han forteller at algerierne støttet Senegal i stedet for Marokko i finalen i Afrikamesterskapet i Rabat i januar. «Det var ikke spesielt snilt.» Så får jeg papirene mine tilbake fra kapteinen. «Velkommen til Marokko», roper han før han setter seg inn i bilen. Etter dette blir jeg overvåket av politiet under hele oppholdet mitt i Marokko. (…)