Til tross for at jeg beundrer Cézanne, hender det at jeg sier at det ikke er mitt kall å male epler. Guernica har vært referansepunktet for meg siden jeg var tolv år. En intervenerende kunst.

Da jeg bestemte meg for å forsøke å vie meg til malerkunsten på midten av 1960-tallet, forlot jeg Nice og dro til Vaucluse, drømmenes Vaucluse med Petrarca, Réné Char, Pierre Seghers og Ventoux, et slags Toscana. Jeg hadde knapt kommet på plass før jeg så varsellampene blinke: Chars pamflettdikt «Provence point Oméga» og Picassos tegnede protest mot utplasseringen av atomvåpen i området. Atomsiloer skulle bygges i Albion-platået mellom Luberon og Ventoux. Det praktfulle landskapet i Provence ville påføres en ubeskrivelig vold med innkapslingen av denne dødskraften under lavendelen. (…)