Supporterne spiller på lag

Motmakt på tribunene. Brasil arrangerer fotball-VM i en atmosfære preget av politisk misnøye og medieskapt begeistring. Stadionene er arenaer for ukontrollert og tidvis svært voldelig engasjement, som idrettsbransjen forsøker å temme. Men stadionene er også viktige møteplasser for vanlige folk.

Sao Paulo, Brasil, 1. februar. Noen hundre rasende supportere stormer treningsfeltet til Corinthians. De er fast bestemt på å straffe to spillere de mener har skylden for at klubben har gått på en rekke tap. De to spillerne slipper så vidt unna hevnaksjonen. Midt under en kamp fire dager senere, oppstår det voldsomme slagsmål – mellom klubbens tilhengere.

«Disse pøblene utgjør fem til sju prosent av supporterklubbenes medlemmer. De er ikke supportere, men dealere og banditter. Det er vanskelig å bli kvitt dem,» sier den brasilianske sosiologen Mauricio Murad.1 To måneder tidligere var fire personer blitt alvorlig skadet i slagsmål mellom tilhengerne til Vasco de Gama og Atlético Paranaense. Siden 1988 har 234 fotballsupportere mistet livet i Brasil.2 «Hooligans er i ferd med å ta livet av sporten vår,» sa den legendariske brasilianske fotballspilleren Pelé da han var idrettsminister i 1995–1998.3 Er det mulig å bli kvitt de uregjerlige elementene og redde fotballen? Mange brasilianere drømmer om å gjøre som i England. Der ble drømmen om fredelige stadioner virkelighet, både i London, Liverpool og Manchester. På bekostning av de fattigste, som ikke lenger har råd til å gå på kamp.


Nei til McDonald’s United

Voldsøkningen på stadionene inntraff samtidig som pengene fikk stadig mer betydning i fotballen på 80-tallet. Hooligans begynte å foretrekke slagsmål med rivaliserende grupper framfor å synge for laget sitt. Fra England spredte fenomenet seg til hele Europa.

Etter hvert viste det seg at ombygging av gamle stadioner eller bygging av nye var mer effektivt enn politiaksjoner for å få slutt på volden. De nye stadionene oppfyller den moderne idrettens standarder og er «rettet mot underholdningsforbrukere» som det heter i supporterutredningen tre sosiologer overleverte til den daværende franske idrettsministeren Rama Yade i 2010. Da ståtribuner ble en sjelden vare og sitteplasser mer og mer vanlig, økte tilskuernes komfort betraktelig. Billettprisene også. I 2013–2014 kostet det billigste sesongkortet på Emirates Stadium, hjemmebanen til London-laget Arsenal, nesten 10 000 kroner. Veldig ubeleilig for de fattige fotballelskerne, for uansett om de er hooligans eller ikke-voldelige, så har de ikke lenger råd til å støtte laget sitt.4 På 2000-tallet ble de kjente engelske klubbene kjøpt opp av styrtrike personer eller investeringsfond. Den berømte nordengelske klubben Manchester United havnet på amerikanske hender. Flere tusen tilhengere sang «Don’t pay Glazer!» i protest etter at den amerikanske milliardæren Malcolm Glazer sikret seg aksjemajoriteten. En utbrytergruppe som var fast bestemt på å beholde stemningen fra det gamle «Man U» grunnla i 2005 Football Club United. Det selvstyrte kooperativet «FCU» leker ikke deltakende demokrati: «Under et årsmøte ble det stemt over om McDonald’s skulle få være sponsor eller ikke. 95 prosent av supporterne sa nei til McDonald’s United,» sier en stolt Vinny Thompson, talsmann for den lille klubben i sjuende divisjon.


Økonomisk realitet

Tilhengerne til walisiske Swansea eksperimenterer med en tredje vei, mellom kapitalisme og samvirke. I juli 2001 var klubben på konkursens rand, og ble solgt til direktøren Mike Lewis for den symbolske sum av ett britisk pund. I oktober ble den solgt videre til Tony Petty, en australsk forretningsmann bosatt i London. Men allerede i august hadde 150 supportere som var skeptiske til eventuelle nye lederes evner til å få skuta på rett kjøl, grunnlagt en forening. Etter å ha rekruttert 600 tilhengere, ga de en gruppe småaksjonærer fullmakt til å finne pålitelige oppkjøpere. «Mens de åpent krevde Pettys avgang, forhandlet gruppa i det skjulte med et konsortium av lokale næringsdrivende som var knyttet til klubben og klare til å investere langsiktig,» forteller Nigel Hamer, en av foreningens grunnleggere.

«Atlético Madrid ga etter for galskapen og tidoblet gjelden. For å kompensere tredoblet de billettprisene.»
Emilio Abejon, supporterklubben Señales de Humo

Petty gikk til slutt lei og godtok i 2002 å overdra klubben til konsortiet. Gruppa samlet inn 50 000 britiske pund gjennom en innsamlingsaksjon, kjøpte 20 prosent av aksjene og fikk dermed rett til en plass i styret. «For å unngå at en aksjonær får for mye makt, kan ingen eie mer enn 25 prosent av aksjene. Og det finnes en administratorstilling reservert for supporterne som ikke kan avskaffes,» sier foreningens representant i styret, Huw Cooze. Swansea fikk orden på økonomien og gikk i løpet av ti sesonger fra fjerde nivå til Premier League.

Treningsfeltet ligger ikke langt unna stadion, bare et kort stykke langs elva, og avspeiler klubbens vekstfilosofi. «I stedet for å spekulere i spillernes verdi, har Swansea investert seks millioner pund i treningsfeltet, som senere er reservert for juniorlagene,» forteller Alan Lewis, PR-ansvarlig for gruppa. Spillerne leker med ballen, mens klubbdirektør Huw Jenkins følger nøye med. Den avslappete femtiåringen forbereder seg til den kommende kampen mot Arsenal. «Fansens plass i klubben er ingen garanti for at den overlever,» advarer han.

Fansens plass i klubben er heller ingen garanti for nøkterne lønninger, noe Porschene og Ferrariene foran klubbhuset er tydelige bevis på. I konkurransedyktighetens navn tar ikke Swansea avstand fra rådende praksis i toppfotballen og betaler like skyhøye lønninger som de andre lagene i Premier League. Et sesongkort koster under 4000 kroner, men det er fortsatt et betydelig beløp for de som har lite å rutte med. «Det er et kompromiss mellom den økonomiske realiteten og ønsket om at så mange som mulig kan komme og støtte klubben,» sier Lewis til klubbens forsvar.


Punk og prostitusjon

Foreningen Supporters Direct så dagens lys i England på slutten av 90-tallet for å fremme supporternes aktive deltakelse i beslutningsinstansene. «Drømmen om øyeblikkelig suksess er en av de sentrale årsakene til krisen som truer flere klubber. Supporters Direct tilråder å satse på en mer langsiktig utvikling,» sier Antonia Hagemann, foreningens leder i Europa. Supporters Direct har medlemmer i 22 land, deriblant Tyskland og Spania, der supporterne tradisjonelt har hatt mye makt, men nå er under kraftig angrep.

De tyske klubbene er organisert som idrettsforeninger og fungerer etter 50+1-regelen: supporterne eier alltid 50 prosent av klubbene, pluss en stemme. De eneste unntakene er Wolfsburg, som helt og holdent eies av Volkswagen, og Leverkusen, som tilhører Bayer. Direktør i Hannover 96 påberopte seg likerettsprinsippet og krevde retten til å kjøpe hundre prosent av klubbens aksjer. 30. august 2011 ga Idrettens voldgiftsrett (CAS) ham medhold og innledet dermed kanskje slutten for denne atypiske modellen. «50+1-regelen eksisterer de facto ikke lenger etter denne dommen. Fra nå av kommer de store merkene til å bruke klubbene våre som rene reklameverktøy,» sier Jens Wagner, talsmann for supporterklubben til Hamburger SV. Red Bull, som alltid tørster etter god reklame, var tidlig ute og dannet i 2009 klubben RasenBallsport Leipzig. Den (omtrentlige) germaniseringen av navnet gjorde det mulig for Red Bull å omgå den gjeldende lovgivningen, som forbyr merkevarer.

Hamburgs andre fotballklubb, FC St. Pauli, nekter å bøye seg for utviklingen og forblir trofast mot sitt radikale og alternative opphav. FC St. Pauli gjenspeiler opprørsånden i en fattig bydel kjent for punk og prostitusjon. I statuttene slås det fast at klubben er antirasistisk og antifascistisk, og den holder fast på sine progressive idealer, selv om det kan bety at den rykker ned fra Bundesliga. Det kommer ikke på tale å gi Millerntor-stadion navnet til en sponsor. Sist Millerntor ble renovert, lagde klubben riktignok for første gang egne VIP-losjer, men den nye tribunen er definitivt folkelig, med 10 000 ståplasser av 12 000 plasser. Og de billigste billettene koster sju euro.


Ny kurs

Innflytelsen til supporterne i Spania ble betydelig svekket på begynnelsen av 90-tallet. Sosialistregjeringen til Felipe González tvang klubbene til å bli aksjeselskaper med sportslige formål, og gjorde dermed slutt på kooperativene. Før det hadde medlemmene – los socios – et felles deleierskap i klubbene. I kraft av dette valgte de selv lederne. Dette likhetsprinsippet, der hvert medlem hadde én stemme, var unikt i Europa, og varte i flere tiår. Bare fire klubber har fått lov til å beholde den gamle ordningen: FC Barcelona, Real Madrid, Athletic Bilbao og Atlético Osasuna.

De som sto bak lovendringen på begynnelsen av 90-tallet mente at medlemmenes rolle i klubbene forhindret investeringer. Ved å erstatte dem med stabile aksjonærer skulle man sikre klubbenes framtid. Slik gikk det ikke. Snarere tvert om: Ønsket om å tiltrekke seg de beste spillerne uansett pris førte til omfattende gjeld. Flere klubber risikerer å bli flyttet ned i divisjonene som straff, og enkelte kan bli slått konkurs. «Atlético Madrid ga etter for stormannsgalskapen og tidoblet gjelden sin. For å kompensere tredoblet de billettprisene,» sier en skuffet Emilio Abejon, talsmann for supporterklubben Se–ales de Humo («Røyksignaler»). I ti år har de slåss mot klubbens aksjonærer, som de anklager for ulovlig oppkjøp, noe flere domstoler har gitt dem medhold i.

I 1987 valgte los socios den ultraliberale og fremmedfiendtlige politikeren og forretningsmannen Jesus Gil som leder. Gil, som døde i 2004, tok kontroll over Atlético Madrid da klubben ble omgjort til aksjeselskap i september 1991. Godt hjulpet av forretningspartneren Enrique Cerezo, grafset han til seg 90 prosent av aksjene i all ulovlighet og uten å bruke én pesetas. Verken han eller Cerezo, som etterfulgte ham som klubbdirektør, fikk fengselsstraff.

Men 4. februar i år erklærte den spanske høyesteretten en uregelmessig kapitalforhøyelse for ugyldig. Dermed kan Cerezo og Gils familie miste aksjemajoriteten i klubben. «Det åpner for at klubbens 20 000 minoritetsaksjonærer kan velge et nytt styre,» sier en håpefull Abejon. Øyner vi en mulighet for en ikke-voldelig og demokratisk supporterkultur?

Oversatt av G.U.

David Garcia er journalist.