Splitt og hersk

Etter at han fikk æren for å ha stoppet borgerkrigen i Irak, har statsminister Nuri al-Maliki gjort sitt for å så splid mellom de ulike militsene og religiøse gruppene i landet.

Framrykningen til den sunnimuslimske jihadgruppen nordvest i Irak er spektakulær, i ordets opprinnelige betydning – en dårlig revy med en terrorist på plakaten. Når han dukker opp på scenen, spiller den sjiamuslimske statsministeren Nuri al-Maliki overrasket, skriker «morder!», og ber vennene sine om å jage skurken ut av huset. Men han åpnet selv døra for jihadisten og ga ham mat. Vennene hans, særlig iranerne, vet det, men det er i deres interesse å spille med. For terroristen er en fin unnskyldning for å dekke over feilgrepene til han som, tross alt, er deres mann.

I juni erobret altså sunni-jihadistene i Islamsk stat i Irak og Levanten (ISIL, også kjent under det arabiske akronymet Daash) nesten uten kamp Mosul, den andre eller tredje største byen i Irak, alt etter hvilke tall man refererer til. Andre småbyer i dette sunni-dominerte området har falt raskt etter hvert som det irakiske sikkerhetsapparatet går i oppløsning. Den irakiske hæren har stukket fra sine utstyrslagre, som blant annet inneholder amerikanske kjøretøy, etterlatt seg en rekke fanger – de fleste vilkårlig fengslet – og et eksklusivt krigsbytte: nesten en halv milliard dollar deponert i en filial av den irakiske sentralbanken. Mindre radikale væpnede grupper har sluttet seg til ISIL og tar overdreven ære for seirene. Blant innbyggerne som ikke flykter, kaller flere det som skjer for en «frigjøring», «oppstand», eller også en «revolusjon».


Tyrann av samme tro

Kurderne har benyttet anledningen til å erobre en annen større by, Kirkuk, i et oljerikt område med en befolkningssammensetning som gjør at de i årevis har bestridt Bagdads kontroll. Erobringen har for det meste blitt oversett, fordi all oppmerksomhet er vendt mot jihadistene. Skal vi tro al-Maliki, hans allierte og rivaliserende sjiamuslimer, den amerikanske administrasjonen og en stor del av mediene, har jihadistenes offensiv virket uimotståelig: Alle har sagt at de frykter at jihadistene skal erobre sjiamausoleene i Samarra og ødelegge dem og utløse en ny religionskrig, eller at de inntar hovedstaden og etablerer et stort emirat i større deler av Irak og Syria.

Al-Maliki har svart med å be om full mobilisering i egne rekker. Ulike sekteriske militser som han har latt vokse, har fulgt opp, sammen med flere sjiamuslimske ledere. Iran har kjapt sendt forsterkninger for å organisere disse paramilitære styrkene, og, sannsynligvis, for å kjempe ved deres side. USA har omdirigert to hangarskip til området, som Obama siden 2011 har forsøkt å forlate for godt.

I mellomtiden har det ikke kommet noe svar på de mest elementære spørsmål: Hvordan kunne et overdimensjonert sikkerhetsapparat, blant de største i verden med en million soldater (i en befolkning på 25 millioner) smuldre opp under jihadistene? Hvordan forklare jihadistenes popularitet med tanke på at forgjengerne deres i Al-Qaida skar strupen over på hvem det skulle være da de hersket i Mosul i 2007? Hvorfor har ikke de lokale sunni-lederne, som familien Nujaifi som er alliert med al-Maliki, klart å mobilisere den minste støtte mot jihadistene? Og framfor alt: Hva med den avtroppende statsministeren som etter de gode valgresultatene i parlamentsvalget i april, ville gå for en tredje statsministerperiode?

Opprinnelig var al-Maliki en nokså unnselig person i det lille sjiapartiet Al-Daawa, men han kom til makten i 2006 som et kompromiss, fordi han ikke syntes å true noen. Den gangen raste det en borgerkrig mellom sunni- og sjiamilitser. Alle var mot den amerikanske okkupasjonen, men splittet av en økende følelse av gjensidig trakassering. Al-Maliki støttet sjiamilitsenes aksjoner og brukte militsene i kampen mot sunniene.

Statsministerens image og strategi endret seg radikalt i 2008, da USA ga ham muligheten til å heve seg over sekterismen. USA engasjerte sunnimilitser til å kjempe mot Al-Qaida og få grep om de stadig mer ukontrollerbare sjiamilitsene. I praksis var al-Malikis egen rolle temmelig ubetydelig. Likevel skapte han seg en aura av en statsmann som hevet seg over borgerkrigen for å bringe ro til landet.

Etter på fortsatte han å identifisere seg med denne frelserrollen og utviklet en personkultus som lånte mye fra Saddams bildegalleri. Dette syntes ikke å uroe sjiasympatisørerene. På grunn av lidelsene under Saddam, eller en idé om at det irakiske folket er uregjerlig, virket det som om befolkningen ikke hadde større forhåpninger enn oppkomsten av en leder av samme slag som den tidligere tyrannen, men denne gangen fra deres eget trossamfunn.


Presset til voldsbruk

«Kampen mot terror» ble fort al-Malikis sentrale argument. Det lot ham konsentrere stadig mer makt på egne hender, utvide kontrollen over det enorme sikkerhetsapparatet han arvet etter de amerikanske okkupantene og bruke det til sine egne politiske interesser. I desember 2010 gjorde han seg selv til hærsjef, forsvarsminister og innenriksminister, i tillegg til statsminister. Frykten for et maktvakuum hindret alle forsøk på å skifte ham ut og sikret ham tilstrekkelig støtte fra både USA og Iran. Etter at Obama ble president i 2008 ønsket han å trekke ut de amerikanske troppene så fort som mulig, mens iranerne satte pris på en mann som klarte å lede den irakiske staten uten at det gikk på bekostning av deres interesser.

Al-Maliki er absolutt ikke alene om å ty til «kampen mot terror» som politisk program. Under den arabiske verden brukte nesten alle kollegene hans dette til å forsvare grov maktmisbruk. Det var tilfellet i Syria under Hafez al-Assad, far til den nåværende presidenten. De algeriske generalene gjorde det samme på 90-tallet, Muammar Gaddafi i Libya, og Ben Ali i Tunisia. Jemens Ali Abdallah Saleh utviklet et system for å forevige makten sin, helt til han ble kastet i 2012, som blant annet hvilte på den alltid utnyttbare trusselen fra Al-Qaida.

Men den irakiske statsministeren har skilt seg ut med sin ubegrensede bruk av dette grepet. Bevisst og systematisk har han fjernet seg fra sunniene og svekket og undergravd staten – og det på en fullstendig uforståelig måte fordi han allerede hadde overtaket. I Syria gjorde Bashar al-Assad noe tilsvarende fra 2011, men under press fra en svær folkelig opprørsbølge med støtte fra utenlandske aktører som åpent oppfordret dem til å kaste regimet. Al-Maliki valgte derimot kaldt å neglisjere eller å legge ned sunnimilitsene han overtok fra USA og å bevare et stadig mer sekterisk og korrupt sikkerhetsapparat. All opposisjon fra sunniene ble definert som «terrorisme» og ga rom for mange vilkårlige arrestasjoner og utallige overgrep.

De irakiske sunniene gjorde opprør mot denne behandlingen med inspirasjon fra opprørene i nabolandene i 2011, men ble betenkte etter den katastrofale militariseringen av opposisjonen i Syria – for ikke å snakke om de smertefulle minnene etter tapet i borgerkrigen noen år i forveien. I 2012 begynte de å organisere seg for å uttrykke sin misnøye med fredelige midler. De første demonstrasjonene forvandlet seg til permanente sit-ins på de store plassene i sunnibyene. Kravene deres var hele tiden en reform av staten for at de skal få sin rettmessige plass. Men al-Maliki vendte det døve øret til. Den langsomme tilbakevendingen av bombeattentater på denne tiden oppfattet al-Maliki ikke som en advarsel, men som et påskudd til å fortsette som før. Litt etter litt ble voldelig protest, som var blitt tabu blant sunniene, aktuelt også utenfor de mest radikale miljøene.


Frykten for et maktvakuum

Samtidig bestemte statsministeren seg for å støtte al-Assad i en stadig mer sekterisk syrisk konflikt mellom et regime redusert til dets alawittiske bestanddel og en sunniopposisjon. Al-Maliki unnlot å kritisere undertrykkelsen i Syria, som vokste i omfang og antok de mest avskyelige former, og gjentok sitt tilbud om mekling. Han åpnet grensene på vidt gap for sjiaer som ville slåss i Syria i en slags «krigsinnsats» ledet av Iran. Disse jihadistene, drevet av et apokalyptisk syn på konflikten, har fått reise problemfritt via flyplassen i Bagdad og motorveien til Syria – to sårbare reiseruter som er strengt overvåket av regjeringsstyrker. Dessuten har de fått lov til å spre religiøs hatpropaganda, marsjere i gatene og danne militser i Irak.

Mannen som hevdet å ha fått slutt på borgerkrigen, syntes altså å jobbe for å gjenopplive aktørene. Hva sa de mektige ambassadene til USA og Iran om dette? Fram til erobringen av Mosul ga de den irakiske regjeringen sin ubetingede støtte. Men før det kom det stadig flere signaler om en kommende katastrofe. Framveksten av væpnede sunnigrupper og sjiamilitser burde vært nok til å slå alarm.

Enda mer alvorlig er det at forvitringen av statlige institusjoner var et tydelig varsel om katastrofen Irak nå står overfor. Kompetansen og samholdet i sikkerhetsstyrkene forvitret etter hvert som al-Maliki økte politiseringen og tolererte et korrupsjonsnivå som er en bananrepublikk verdig. Sikkerhetsapparatet ble i all hovedsak et middel til å «kjøpe» befolkningsgruppene som støttet ham. Den høye valgdeltakelsen blant disse forklarer delvis statsministerens oppslutning i siste parlamentsvalg.

Gjennom å redusere nasjonalforsamlingens rolle, omgi seg med en klikk av profitører og bryte løfter uten å blunke, mistet statsministeren de politiske kreftene som kunne bidratt til å løse krisene. Et rettsvesen tvunget til lydighet kunne heller ikke gi troverdig hjelp. I økonomien har så å si ingen utviklingsprosjekter blitt satt i gang, for oljeinntektene har blitt systematisk plyndret. Med andre ord, al-Malikis makt var avhengig av overlevelsesstrategiene, som alle som én undergravde det sårbare landets institusjonelle pilarer.

Denne svekkelsen var gunstig for mange irakiske aktører, både statsministerens allierte som fikk sin del av kaka, og rivalene, som så at det på sikt ville svekke motstanderen. Iran, sjiamilitsene og den regionale kurderregjeringen drar alle fordel av at Bagdad er så svak og påvirkelig som mulig. USA har virket bevisstløse: «Strategien» for å avslutte et tiår med militær okkupasjon har bestått i å lukke øynene for alt som kunne hefte tilbaketrekningen og krysse fingrene. Resultatet ble at jo mer sekterisk og udugelig al-Maliki viste seg, jo mer han mislyktes, desto mer styrket han sin stilling. Før sunnidemonstrasjonene tok av høsten 2012 virket utsiktene hans til gjenvalg relativt dårlige. Frustrasjonen var særlig merkbar i sjiakretsene: På dette tidspunktet var landet nokså stabilt, men ingen ting syntes å bli bedre. Et år senere var Irak nok en gang badet i ild og blod, med tusen døde i måneden i snitt. Det var som i de mørke årene 2006–2007, og populariteten til landets sterke mann gikk rett til værs. Selv etter at Mosul ble tatt, er det ikke opplagt at han snart vil gå av: Sjiaene har sluttet opp om ham, Iran har sendt signaler om lojalitet, og frykten for et maktvakuum er sterk også blant mer ambivalente aktører.


Svekker nasjonalstaten

Denne krisen reiser mange spørsmål, men det er feil å stoppe ved de mest opplagte konklusjonene: det amerikanske ansvaret for sammenbruddet, å redusere problemet til al-Maliki eller «terrortrusselen». Det man snakker mindre om, men som er helt sentralt, er hvordan makten utøves og institusjonene fungerer. Statsministerens personlighet er sekundær: Omgivelsene har ikke bare latt ham oppføre seg slik, de har også belønnet ham for det. Da han i mars arrangerte en stor konferanse om «kampen mot terror», satt FN i salen og applauderte.

Den ulykksalige situasjonen er en regional plage. Jo verre al-Assad klarer å gjøre forholdene i Syria, jo mer framstår han som en del av løsningen snarere enn problemet. General al-Sisi, som offisielt har ledet Egypt siden juni, ser på politikk på samme måte som en militær etterretningsoffiser. Men det at han blir valgt – og som alltid, frykten for tomrommet – er nok til at den øvrige verden gir ham blankofullmakt. I Bahrain har den regjerende familien ikke veket en tomme, men det får ingen konsekvenser.

Maktutøvelsen som blir stadig vanligere i regionen består i å gi opp alle ambisjoner om å styre en nasjonalstat. Regimene prøver ikke engang å overvinne splittelser skapt av ideologi, undertrykkelse, eller manglende økonomisk utvikling. De utnytter disse bruddlinjene, forsterker dem og søker konflikt. Ved å radikalisere en del av samfunnet styrker de sin stilling i en annen del, og slipper å bry seg om konstruktive tiltak: Frykten for det som måtte komme i stedet er nok til å sikre makten. Lederne tenderer også mot å frata institusjonene selvstendighet og svekke deres nasjonale karakter for å gjøre seg selv uunnværlige. Så selger de seg inn i utlandet ved hjelp av «krigen mot terror» og «demokratiske» valg som gjenspeiler en hysterisk stemmegivning fra én del av samfunnet og en dyster boikott fra den andre.

Irak gir en god pekepinn på hva en slik måte å utøve makt på fører til på sikt. Det gjenstår å stille spørsmålet: Hvorfor i helvete bli med på dette spillet?

Oversatt av L.H.T.

 

Peter Harling er journalist.

  • terje søvik hanssen

    En klargjørende gjennomgang av begivenhetene.. og hva skal man si? annet enn at menneskelig klokskap er begrenset mens dumskapen synes være ubegrenset.