Amerikanere i villrede

I forlengelse av bombingen i Jemen utelukker ikke Saudi-Arabia en bakkeoperasjon for å motvirke Irans innflytelse. Samtidig forsøker Washington desperat å dempe spenningen for å unngå å måtte sende inn bakkestyrker.

Våren kom endelig til Washington nå i slutten av april. Men verken de blomstrende kirsebærtrærne eller temperaturstigningen demper stemningen av forbløffelse og latent bekymring som hersker i hovedstaden. Fra korridorene i Kongressen til møterommene i forskningssentrene langs Massachusetts Avenue og Connecticut Avenue møter jeg stadig de samme spørsmålene: Hva er det egentlig som skjer i Midtøsten og hva må USA gjøre for ikke å kjøre seg fast der igjen?

Avisenes har nesten hver dag forsider om borgerkrigen i Syria, brutaliteten til Den islamske staten (IS) og de ni arabiske landenes bombing i Jemen – for ikke å glemme sekteriske voldsepisoder mellom sunnier og sjiaer. Men den amerikanske strategien er vanskelig å få øye på. I et Midtøsten i flammer sliter USA også med å berolige sine allierte, enten det dreier seg om Saudi-Arabia, de andre oljemonarkiene, Egypt eller Irak.

Den irakiske statsministeren Haider Al-Abadis første offisielle utenlandsbesøk viste tydelig den store og permanente avstanden som har etablert seg mellom Obama-administrasjon og USAs allierte i Midtøsten. Washington lovet Irak 200 millioner dollar til å hjelpe befolkningen som er fordrevet av kampene mot IS, samt å støtte et lån på 700 millioner dollar fra Det internasjonale pengefondet (IMF). Disse pengene skal kompensere for det voksende irakiske budsjettunderskuddet, som ventes å nå 25 milliarder dollar i år, det vil si en tredjedel av landets forventede oljeinntekter.

Dessuten ba amerikanerne stadig Al-Abadi om å holde en større avstand til de iranske lederne. «Iran må respektere Iraks suverenitet og slutte å handle på egenhånd på irakisk jord,» hamret Obama, og anklaget Teheran for å gi militær støtte til de sjiamuslimske militsene som slåss mot IS, uten å involvere regjeringen i Irak. Disse militsene blir regelmessig beskyldt for plyndring og vold mot sivilbefolkningen, som under gjenerobringen av byen Tikrit i slutten av mars.


Splid med Saudi-Arabia

Al-Abadi bagatelliserte først Irans rolle i Irak og sa at det bare var noen hundre militærrådgivere i landet. Så hyllet han og følget hans de «diplomatiske framskrittene i forhandlingene om det iranske atomprogrammet» og Washingtons engasjement for å nå en endelig avtale innen utgangen av juni. «Al-Abadis budskap var tydelig. Han sa at USA ikke kan nærme seg Iran, om aldri så forsiktig, og samtidig bebreide Irak for å ha alliert seg med Iran,» sier en amerikansk diplomat og Midtøsten-kjenner som ønsker å være anonym.

Klikk på kartet for å forstørre.

Klikk på kartet for å forstørre.

Amerikanerne vet dessuten ikke lenger hvilket bein de skal stå på i Midtøsten, legger han til: «For bare noen år siden skapte ikke våre allierte de samme koherensproblemene for oss. De innordnet seg etter de store linjene i handlingene våre, og vi ga dem nok rom så de ikke ble fullstendig underkastet. I dag er vi hele tiden tvunget til å forsone motstridende posisjoner.» Statsviteren Ahmed Ali fra tenketanken Empowering Youth for Peace in Iraq i Washington deler dette synet: «Obama-administrasjonen vet svært godt at regimet i Bagdad vil fortsette å søke en balanse mellom USA og Iran, fordi det trenger begge disse tunge aktørene for å beseire IS.»

Andre eksperter, som Richard Nephew fra den demokratiske tenketanken Brookings Institution, grubler over det åpenbare paradokset at Obama bremser Kongressens forsøk på å øke sanksjonene mot Iran, samtidig som han har en nokså krigersk tone mot Iran når det handler om situasjonen i Irak og Jemen.


Vetorett over bombemål

Men Al-Abadis statsbesøk tydeliggjorde framfor alt en annen og langt viktigere splittelse i hjertet av den amerikanske innflytelsessfæren i Midtøsten. Den irakiske statsministeren satte spørsmålstegn ved poenget med den saudi-arabiske koalisjonens flyangrep mot houthi-militsene i Jemen, når «løsningen på problemene i Jemen først og fremst befinner seg i Jemen». Sagt i klartekst ønsker regjeringen i Bagdad at man går tilbake til en nasjonal dialog hvor også houthiene – som nå har tatt til våpen igjen i protest mot president Abd Rabbo Mansour Hadis prosjekt om en føderal stat1 – får delta.

Til noen journalister han tok imot i Blair House (residensen for utenlandske gjester invitert av Det hvite hus), fortalte den irakiske statsministeren at Obama-administrasjonen delte hans oppfatning. I likhet med ham så Det hvite hus Saudi-Arabia som «den største hindringen for en våpenhvile» i Jemen. Uttalelsen utløste et nesten øyeblikkelig dementi fra Alistair Baskey, talspersonen for USAs nasjonale sikkerhetsråd. Og den saudiarabiske ambassadøren Adel Al-Jubeir innkalte på stående fot til en pressekonferanse hvor han hudflettet «mangelen på logikk» i Al-Abadis uttalelse.

I virkeligheten ble ikke Washington synderlig overrasket eller sjokkert over uttalelsene. Saudi-Arabias strategi i Jemen har vekket mange spørsmål. Obama-administrasjonen ble ikke tatt på senga, men var heller ikke for opprettelsen av en arabisk koalisjon mot houthi-opprørerne. En måned senere, da det ble kunngjort at bombingen skulle slutte, skrev den amerikanske pressen om den rådende skepsisen til kampanjens virkning, med tanke på hva den har kostet: mer enn tusen drepte, flere hundre sårede og 300 millioner i ødeleggelser – alt mens opprørernes militære kapasitet knapt er svekket.

En arabisk diplomat i Washington sier at «Saudi-Arabia forsøker å gi et signal til Iran om at landets innflytelse vil bli systematisk bekjempet på den arabiske halvøya. USA er klar over dette, men vet også at krisen i Jemen bare kan løses politisk».

USA sliter med å overbevise Saudi-Arabia om å prioritere en annen løsning enn bombing. Spesielt når de saudiarabiske lederne nå bare har tiltro til republikanerne, på grunn av deres skarpe tone mot Iran og Obama. I et åpent brev i mars minnet republikanske senatorer ayatollah Ali Khamenei om at Kongressen har det siste ordet om atomavtalen. Brevet har overbevist Saudi-Arabia om at presidentens makt er svekket.

For å begrense de sivile tapene og konsekvensene av en operasjon som kan sette hele regionen i brann, har den amerikanske hæren tatt seg retten til å kontrollere målene koalisjonen velger ut. Offisielt er det Saudi-Arabia og partnerne som bestemmer hva som skal bombes, mens Pentagon gir dem data fra amerikanske droner som behandles samtidig i operasjonssentralene i Saudi-Arabia, Qatar og Bahrain. Men, som forsvarskonsulenten Richard Stark påpeker, er det å gi eller ikke gi informasjon «til sjuende og sist det samme som å ha vetorett over bombemålene».


Pakistansk distanse

Denne indirekte deltakelsen i de saudiske militæroperasjonene – i tillegg til sjøoperasjoner for å hindre våpenforsyninger til houthi-militsene – viser at USA har tre mål.

Det første er å forsinke så mye som mulig, og helst hindre, en bakkeoperasjon fra de 150 000 saudiarabiske soldatene som står klare ved den jemenittiske grensen. Ikke grunnet humanisme eller pasifisme, men ganske enkelt fordi Washington frykter en militær fiasko. Dette er soldater amerikanerne har trent siden november 2009, da de led store tap under det første angrepet mot houthi-opprørerne. De amerikanske lederne vil ikke at dette skal gjenta seg, ettersom det kan føre til at amerikanske tropper må sendes inn samtidig som presidentvalgkampen begynner.

Washington er enda mer skeptisk til en bakkeoperasjon når deres to mulige stedfortredere er motvillige til å delta. Verken Egypt, som deltar i luftoperasjonene, eller Pakistan, som til Saudi-Arabias og de andre golfmonarkienes store skuffelse har bestemt seg for å stå utenfor koalisjonen, vil bli med.

Med sin sunnimuslimske majoritet har Pakistan lenge vært militært alliert med Saudi-Arabia. Begge var imot det tidligere Sovjetunionen og India, og styrket samarbeidet sitt i den første krigen i Afghanistan (1979–1989). Mens Saudi-Arabia er en av Pakistans største investorer, er Pakistan en beskyttende atommakt. Saudiaraberne ønsker at USA skal legge press på Pakistan, men amerikanerne har så langt unngått spørsmålet, til den pakistanske statsministeren Nawaz Sharifs store lettelse.

Pakistan blir kritisert av sin saudiske allierte og De forente arabiske emirater, som har lovet å gripe inn, men bare hvis Saudi-Arabias territoriale integritet blir truet. «Den pakistanske hæren er som Pakistan. Den inkluderer også sjiaer, og det er helt uaktuelt at den skal måtte bryte sammen på grunn av innflytelseskampen mellom Saudi-Arabia og Iran,» sier den pakistanske statsviteren og bloggeren Khalid Muhamad. Han mener det ikke er Pakistans rolle å støtte Saudi-Arabias «ekspansjonistiske prosjekt».


Kaos fra Libanon til India

Amerikanernes andre mål, når de prøver å få Saudi-Arabia til å prioritere en politisk løsning og unngå en bakkeoperasjon, henger sammen med situasjonen i Irak. Under sitt besøk i Washington advarte Al-Abadi mot en slik utvikling, fordi det wahhabistiske kongedømmet da ville spille «en rolle i regionen som kan sammenliknes med Saddam Husseins da han invaderte Kuwait og truet de andre naboene». Da saudiaraberne grep inn i Bahrain i 2011 for å slå ned et stort sjia-dominert folke-opprør, var det et kraftig varsku for de irakiske myndighetene. Intervensjonen overbeviste dem om at landet deres, som nå styres av en sjia-dominert sentralmakt, før eller senere ville bli mål for en saudiarabisk militæraksjon. «Det siste USA ønsker seg, er en spenningsøkning mellom saudiarabere og irakere, hvor sistnevnte anklager saudiaraberne for å ha finansiert IS i all hemmelighet. Krisen i Jemen får mange til å tenke at Riyadh har bestemt seg for å ta initiativet og vise rivalene at de nå må regne med Saudi-Arabia,» sier den arabiske diplomaten i Washington.

Det tredje USA ønsker å oppnå med sitt forsøk på å begrense skadene av intervensjonen i Jemen, er å unngå at regionen blir åsted for stedfortrederkonflikter mellom det sjiamuslimske Iran og Saudi-Arabia som vil være leder for alle sunnimuslimer. Også her er det pragmatisme som gjelder. USA er allerede innblandet i kampen mot IS i Irak og holder muligheten åpen for en militær aksjon i Syria. Obama-administrasjonen vet at en forverring av situasjonen vil føre til en oppblussing av sekterisk vold overalt i Midtøsten, inkludert Persiabukta som er så strategisk viktig for verdens oljeforsyninger.

«En stadig tilbakevendende tanke i den arabiske verden er at USA prøver å provosere fram konfrontasjoner mellom sjiaer og sunnier for å sikre sin makt i Persiabukta og Midtøsten. Ingenting er mer risikabelt enn å åpne denne Pandora-esken. Det kan skape kaos fra kysten av Libanon og helt til India,» sier statsviteren Hasni Abidi fra Studie- og forsk-ningssenteret for den arabiske verden og middelhavsområdet (Cermam) i Genève. I Libanon har Hizbollahs generalsekretær, Hassan Nasrallah, allerede flere ganger oppfordret den muslimske verden til å motsette seg Saudi-Arabias «manipulasjoner og konflikter». Oppfordringen ligner uttalelsene til den iranske presidenten Hassan Rohani, som under den årlige militærparaden i Teheran ikke nølte med å beskylde Saudi-Arabia for å finansiere terrorisme i Syria, Libanon og Irak.


Plettfri diplomatisk seier

Regimet i Riyadh er fullt klar over den amerikanske frykten for at Saudi-Arabias styrkeprøve med Iran skal eskalere. Mens sunniledere fortsetter å angripe de «kjetterske sjiaene» i sosiale medier, gjentar utenriksminister prins Saud Al-Faisal regelmessig at Saudi-Arabia ikke er «i en stedfortreder- eller innflytelseskrig med Iran». Med dagens regionale kontekst og mistroen mellom Washington og Riyadh, kan det ikke utelukkes at Saudi-Arabia trosser ønskene fra sin amerikanske beskytter og sender bakkestyrker inn i Jemen. Den giftige nasjonalistiske og religiøse propagandaen i Saudi-Arabia har gjort deler av befolkningen rødglødende. De forventer en maktdemonstrasjon som kan utslette det sviende minnet fra 2009. Risikoen er å kjøre seg fast: «Det er det Iran venter på, for å stadfeste sin innflytelse i regionen,» advarer en saudiarabisk forretningsmann bosatt i Virginia. «Det vil styrke Iran, som ser ut til å være det eneste landet med en gjennomtenkt strategi. Det er ikke tilfeldig at Obama prøver å få til en avtale med Iran for enhver pris.»

Mange eksperter mener at Iran er i ferd med å innkassere en plettfri diplomatisk seier, i alle fall for øyeblikket. Etter å ha inngått en midlertidig avtale om atomprogrammet, overbeviste Iran Tyrkia og Pakistan om ikke å bli med i Saudi-Arabias koalisjon i Jemen. En annen viktig triumf er at Russland har bestemt seg for å oppheve embargoen på visse våpen til Iran, en embargo Russland selv innførte i 2010. Denne beslutningen gjenoppliver en kontrakt inngått i 2007 om levering av luftvernsystemet S-300 til en verdi av 800 millioner dollar,

Iran er styrket av et mer eller mindre fornyet bånd med USA og Vesten, har en egen plan i Irak og i Syria, og tjener på de store splittelsene i den proamerikanske leiren. Slik framstår Iran, i det minste på kort sikt, som den store seierherren slik regionen har utviklet seg – selv om de militære nederlagene til Assad i Syria uroer lederne i Teheran. Iran går så langt som å framstille seg som en fredsaktør. Utenriksminister Javad Zarif minner stadig om at de «ikke har invadert et eneste land på 250 år». Og Irans ønske om en fredsplan i Jemen har gitt landet poeng i en arabisk verden som er heller negativ til koalisjonen, inkludert i koalisjonslandene.

I en situasjon der turbulensen etter opprørene i 2011 stadig blir verre, er sjiamuslimske Iran plutselig blitt et referansepunkt i en rådvill sunnimuslimsk verden.

Oversatt av L.H.T.

Akram Belkaïd er journalist.