Varemangel har kastet Venezuela ut i økonomisk kaos. Inflasjonen er på 700 prosent, og høyresiden forsøker å få i stand en folkeavstemning for å avsette president Maduro. Hva skjedde med revolusjonen?

«Nei! Det der gjør du ikke!» knurrer en kvinne til mannen som sparker i eskene fulle av mat, irritert over å måtte vente på ungdomsministeren før utdelingen kan starte. Den utålmodige sparkeren forlater lokalet hvor medlemmene i Lokalkomiteen for forsyninger og produksjon (CLAP) er samlet.

Komiteene ble opprettet i april for å hindre spekulasjon og underslag av matvarer, noe som ifølge myndighetene tømmer landets butikker. Gjennom organisasjoner som CLAP gir staten innbyggerne basismatvarer (ris, mel, olje) som de ellers bare får tak i til ublu priser på svartebørsen. Et kilo tørrmelk koster offisielt 70 bolivar (85 kroner),¹ men man må ut med tretti ganger så mye på gata.

Alt det du ikke finner i butikkene, finner du utenfor.
Eduardo Roth, journalist

Matutdelingen starter til slutt. «Jeg sa at de skulle starte uten ministeren,» sier Jesús Guzman som bor i nabolaget. «Ellers ville folk tatt imot henne med skjellsord.» Med armene fulle begynner komitémedlemmene å fordele det verdifulle byttet i boligblokkene i Hornos de Cal i bydelen San Agustín i Caracas.

«Hvilken avis jobber du for? Er du med i en politisk organisasjon i hjemlandet ditt? Hva synes du om Caracas?» spør viseungdomsminister Yurami Quintero en smule insisterende bak et par store briller. Hun har tydeligvis begrenset tiltro til utenlandske journalister. Uten egentlig å forvente noen svar går hun tilbake til arbeidet sammen med et halvt dusin frivillige. Etasje for etasje og med lista i hånda deler de ut posene de selger til faste reduserte priser. Barn kikker ut av dørene som beboerne har åpnet for å få med seg hva som blir sagt.

«Vi er i en økonomisk krig,» tordner Rodbexa Poleo fra Venezuelas forente sosialistparti (PSUV), kledd i trøya til Venezuelas fotballandslag. «Vi er her for å vise dere at revolusjonen forsvarer dere, at vi er med folket!» Så kommer turen til Quintero som er litt roligere: «CLAP vil ikke løse alt, men det er en begynnelse. Med deres hjelp er vi i ferd med å slå tilbake mot mafiaen som stjeler fra oss.»

«Mafiaen» hun refererer til er arbeidsgiverne. Regjeringen mener de har skapt det økonomiske kaoset i landet ved å stanse produksjonen og – enda verre – importen, i et land som kjøper mye av det innbyggerne trenger fra utlandet. I en TV-sending 31. mai fordømte Ricardo Molina fra PSUV selskapet Ovomar, som hadde destruert tre millioner egg. «Og melken!» roper PSUV-medlemmet Charlez Ruiz. «Flere ganger har vi funnet mange tusen liter helt ut på veiene. Alt på ordre fra sjefene, for å skape varemangel.» I butikkene mangler det basisvarer. På svarte-børsen skyter prisene i været og bidrar til inflasjonen, som Det internasjonale pengefondet (IMF) mener vil ende på 700 prosent i år. Posene som blir delt ut denne morgenen, 28. mai, inneholder sukker, melk, mel, olje, ris og pasta, til en samlet pris på 475 bolivar. Det er mindre enn hva et kilo tørrmelk koster på svarte-børsen.

Tusenkronerspørsmålet

I en liten bakgård i bydelen Marin hjelper kulturarbeideren Martha Gonzalez venner med å male fresker på veggene. De håper tiltaket vil bevare engasjementet til de unge i krisetiden. «CLAP er ikke like effektivt overalt,» sier hun og smiler. «Korrupsjonen er det store problemet i Venezuela, og ikke bare på toppen. Alle er involvert: sekretærene, tollbetjentene, budene som stjeler varer for å selge dem til venner som selger dem videre på svarte-børsen. Kort fortalt, korrupsjonen dreier seg om alle disse venezuelanerne som stjeler fra venezuelanerne.» Rundt oss danner de fargerike portrettene og tegningene bakteppe for en basketballkamp mellom ungene i nabolaget. «Regjeringen gjør ingenting! På grunn av korrupsjonen! Det er blitt enhver for seg selv. Alle her har hørt historien om forbryteren som tilbød politimannen 10 000 bolivar da han ble arrestert. Politimannen avviste bestikkelsen og tok ham med til politikammeret, men han ble ikke lenge der. ’Du er ikke lite dum, sjefen din lot meg gå for 5000!’»

Viktor fra kunstnerkollektivet Comando Creativo jobber iherdig ved siden av Martha. Han har allerede malt en god del av veggmaleriene i bakgården. Med rød caps og chavist-t-skjorte snakker han med hendene i været, som en bokser som slåss mot en usynlig motstander. «Her finner du alt! Men svart. Og alle gjør det. Folk stiller seg i kø på morgenen for å kjøpe bleier den dag nummeret på ID-kortet sier at det er deres tur, selv om de ikke har barn! De tømmer lageret og selger bleiene på fortauet utenfor for ti ganger prisen.» Charles Ruiz gir også et eksempel: «På grunn av varemangelen må bakeren kjøpe melet sitt fra bachaqueros [folk som spekulerer på prisregulerte varer]. Ettersom prisen er regulert kan han ikke selge melet videre, med mindre han lager brød av det, som han kan selge dyrt.» Ruiz peker på en kø foran et bakeri og konkluderer: «Alle som kjøper brød vet det.»

Folk stiller seg i kø på morgenen for å kjøpe bleier selv om de ikke har barn!
Viktor, Comando Creativo

«Folk blir stadig mer egoistiske,» sier Viktor. «De føler ikke at de tilhører et politisk fellesskap.» Når jeg spør ham hvorfor staten ikke slår hardere ned på denne praksisen, som går direkte imot sosialistprosjektet til president Maduro og Hugo Chávez før ham, sier Viktor desillusjonert: «Det er tusenkronerspørsmålet.»

Journalisten Eduardo Rothe i TV-kanalen TeleSur gir et svar: «Verken produksjonen eller importen har sunket, de er på samme nivå som de siste årene. På distribusjonssiden er det en annen sak. Alt det du ikke finner i butikkene, finner du utenfor.» Overgangen fra tradisjonell til svart handel har skapt et gigantisk marked, som mange tjener på og er avhengige av. «Alle er med,» sier Rothe. «Og regjeringen er ikke et diktatur, den vil ikke fremmedgjøre seg fra så mange folk.»

Arven etter Chávez

En holdningskampanje fra staten går på repeat på TV. I et klasserom spør en lærer elevene sine hva de vil bli når de blir store. En gutt svarer at han vil bli bachaquero, som faren. Snutten ender med å minne om at piratvirksomhet er ulovlig og umoralsk, i motsetning til hardt arbeid. Det er vanskelig å tro at opplysningskampanjen vil fjerne svøpen.

For Venezuelas økonomiske sårbarhet er langt fra ny, og henger tett sammen med landets avhengighet av oljeinntektene. «Allerede på 1930-tallet sa økonomen Alberto Adriani at vi burde utvikle landbruket og industrien. Adriani mente at man måtte ’så oljen’,» forteller den venezuelanske sentralbankens oljerådgiver, Carlos Mendoza Potellá, bak et skrivebord fullt av olje- og svovelprøver. «Vi gjorde det aldri. Hvordan ’så oljen’ når reservene er så gigantiske?» Venezuela har de største påviste oljereservene i verden, noe som paradoksalt nok hindrer produktive investeringer. Ifølge Potellá lider Venezuela av en karibisk utgave av «hollandsk syke», hvor stor råvareeksport hindrer industriutvikling: «Eksportinntekten øker vår evne til å importere, men styrker valutaen vår og reduserer konkurransedyktigheten.»

Chávez forsøkte i sin regjeringstid (1999–2013) å korrigere dette strukturelle problemet. Uten hell. «En agronomvenn besøkte for noen år siden det mest produktive landbruksområdet, i delstaten Barinas,» forteller Potellá. «Han dro dit med helikopter. Oppe i lufta så han plutselig gule og grønne flekker. Han ba helikopteret fly lavere for å se hva det var. Det viste seg å være enorme parker med forlatte traktorer: grønne John Deere og gule Caterpillar. Landbrukslånene var brukt til å kjøpe traktorer, men det hadde ikke fungert.» Og resten av landbruksmidlene, forteller Potellá, har «blitt brukt til boligspekulasjon i Caracas».

Så Chávez har ikke skylden for uføret? Potellá smiler: «Hva gjorde Chávez da han kom til makten i 1999? Han tok ikke tak i økonomien, men de sosiale problemene: feilernæring, bolig. Jeg vil ikke anklage ham for det, det var nødvendig og solidarisk. Men det utviklet ikke akkurat landets produksjonssektor.» Chávez’ prioritering fikk store konsekvenser. Kaloriinntaket økte med omfordelingen av rikdom, og matimporten vokste kontinuerlig etter at Chávez kom til makten. Ifølge forskeren Carlos Machado Allison gikk matimporten fra 1,4 milliarder euro i 2000 til 6,5 milliarder i 2013.² Befolkningens behov har ikke sunket siden, men bolivarkursen har kollapset og forverret problemet.

Chavismens nederlag

Verken økonomisk krig eller chavismens politiske prioriteringer forklarer alene varemangelen, mener Potellá, og bruker sukker som eksempel: «Regjeringen har ekspropriert alle sukkerraffineriene, men produksjonen er lavere enn forbruket. Alt har stoppet opp, sukkerrørene blir ikke høstet inn. Er det sabotasje eller ineffektivitet? Ikke vet jeg. Jeg høres kanskje ut som en opposisjonstilhenger, men det er korrupsjon overalt!» Ifølge en rapport fra selskapet Ecoanalítíca ble «rundt 70 milliarder dollar underslått gjennom importsvindel mellom 2003 og 2012. 20 prosent av importen til de private selskapene og 40 prosent av importen til statlige organer og statsdrevne selskaper har vært svindel.»³ Potellá konkluderer: «Vi har ikke erstattet den kapitalistiske tankegangen med en sosialistisk, men med korrupte tjenestemenn.»

Ordet korrupsjon dukker opp i alle samtaler. Mange anklager regjeringen for å være «ullen» i sin kamp mot plagen. «Regjeringen ønsker ikke å virke for hard, av frykt for å svekke oppslutningen om presidenten,» sier Fermin Sandoval, som driver en lokalradio i Caracas-forstaden Petare. «Uansett om regjeringen slår ned på korrupsjonen eller ikke, så vil mediene si at Venezuela er et diktatur.»

Du vil si at jeg snakker som en opposisjonstilhenger, men korrupsjonen er overalt!
Carlos Mendoza Potellá, oljerådgiver i Venezuelas sentralbank

En blankpolert SUV kjører inn i en gate ved Plaza de Bolivar, oppkalt etter El Libertador, frigjøringslederen Simón Bolivar (1783–1830), en av Chávez’ store helter. Jeg spør to unge, rødkledde kvinner på en kafé: Er det bilen til en i disse «elitene» som de bolivarianske revolusjonære går så hardt ut mot? De himler med øynene: «Nei, det er sannsynligvis en minister, eller en PSUV-leder.» Alle jeg snakker med antyder at avstanden mellom livsførselen til enkelte chavist-ledere og grasrota har skapt en ny politisk kløft.

Ingen steder er den lettere å få øye på enn i bydelen 23 de Enero. Denne tradisjonelle venstrebastionen var episenteret for folkemotstanden under opprørstiden på 1960-tallet og i tiårene etter.⁴ Opposisjonen vant bydelen i valget 6. desember, hvor chavistene gikk på en smell. «Med kun tjue stemmer,» insisterer Juan Contreras, en sentral politisk skikkelse i bydelen. Jeg møter ham på kontorene til radiokanalen Al son del 23, hvor han arbeider for nabolagsorganisasjonen Coordination Simón Bolivar. «Lokalene våre ligger i et tidligere politikammer. Her ble unge venstrefolk torturert på 1960-tallet. Det var viktig for oss å ta tilbake steder som disse.» Fasaden er nå dekorert med portretter av Che Guevara og Bolivar, og propalestinske graffitier. Mange mente at Contreras var den selvskrevne kandidaten for bydelen, men PSUV-ledelsen valgte heller en kandidat utenfra. Et feiltrinn, sier Contreras ydmykt.

Paramilitære provokasjoner

Slike beslutninger forklarer nederlaget i desember, mener Eduardo Rothe, som påpeker at det snarere var PSUV som mistet velgere enn at opposisjonen opplevde et valgskred. «Det var ingen uregelmessigheter i valget, intet fusk,» sier han. «Partiet er altfor byråkratiske og skjøt seg selv i foten da det avviste kandidatene grasrota ville ha.» I 23 de Enero forteller mange at de holdt seg hjemme på valgdagen i protest.

Chavistene slutter nå rekker. 1. juni samlet chavist-ungdommen seg i hovedstaden for å demonstrere for regjeringen. Flere hundre skoleelever og studenter marsjerte gjennom gatene, ropte slagord til støtte for regjeringen og vaiet med PSUV-flagg, nasjonalflagget og også Cubas flagg. Maduro tok selv imot dem utenfor presidentpalasset Miraflores, med håndtrykk og applaus.

I likhet med Fidel Barbarito, som underviser på kunstuniversitetet Unearte, trekker mange chavister positive konklusjoner etter demonstrasjonen: På tross av store demonstrasjoner fra opposisjonen, viste denne markeringen, ifølge dem, at de vil vinne folkeavstemningen om presidenten, hvis det blir noe av den.⁵ «Vi er inne i en periode med radikalisering, maskene har falt. Høyresiden er desperat og opptatt av å forsvare USAs prioriteringer. De har endret manus. Det er krig.»

Sandoval forteller om en hendelse han mener er talende for situasjonen. «Denne uka var det et væpnet angrep på politiet – her i Petare! Maskerte menn, paramilitære, skjøt med maskingevær. Det var en test. Målet var å se om et sammenstøt i en tid med varemangel kunne utløse en sosial eksplosjon. For øyeblikket biter de fleste venezuelanerne ikke på, for de vet hvem som står bak, men jeg tror folk vil gå lei.» Han klarer ikke å skjule bekymringene sine og legger til: «Hvorfor sender de inn unge politirekrutter i slike situasjoner? Hvorfor sender myndighetene ikke spesialenheter?»

I stedet for å svare, nevner Barbarito, kulturminister i Maduros første regjering, «operasjonene for å frigjøre folket», som den bolivarianske hæren startet i fjor sommer. «Operasjonene vil rive ned de paramilitære organisasjonene. Vi er ikke redde for fysisk kamp.» Ingen ønsker at Venezuela skal falle i hendene på paramilitære grupper, men disse operasjonene antyder ikke en spesielt fredelig framtid for revolusjonen.

Venter sosial eksplosjon

Sivilsamfunnsaktivist i Petare, Ruben Pereira, er også trygg på utfallet av en eventuell folkeavstemning. Men han tviler på at en seier der er nok: «En folkeavstemning vil ikke løse noe. Vi vinner, og så? Opposisjonen vil fortsatt være der.» Hans forslag til løsning er en konstituerende forsamling: «Hvis jeg var Maduro ville jeg revurdert mitt mandat og mandatet til den høyredominerte nasjonalforsamlingen. Vi må begynne på nytt!» Ifølge Pereira bør en eventuell ny «venstredreining» styrke den såkalte folkemakten, det vil si de parallelle institusjonene til den tradisjonelle staten, som Chávez opprettet for å sikre politisk deltakelse fra borgerne.⁶ Men har Maduro nok støtte innad i PSUV til et slikt prosjekt, gitt at alle sier partiet er fortært av korrupsjon?

Martha Gonzalez er mindre optimistisk om utfallet av en folkeavstemning, men hun ser likevel ikke fullstendig mørkt på framtiden. Hva med valgsmellen i fjor? «Det var først og fremst et nederlag for bolibourgeoisiet [tjenestemennene som har tjent på chavismen]. Jeg er ikke bekymret, for folk er fortsatt bevisst på alt som er oppnådd, prosjektene og de sosiale programmene. De vil ikke la seg ribbe. På tross av den økonomiske krigen fikk chavistene fem millioner stemmer. Det er den harde kjernen, det er enormt.»

Spørsmålet er, ifølge henne, hva de som stemte på opposisjonen i den tro at den ville få slutt på varemangelen, vil gjøre? Chavistene har ikke nølt med å gjøre narr av tittelen på reklamefilmen opposisjonen lagde til valgkampen, «Den siste køen», der folk står tålmodig i kø for «siste gang» for å stemme og jage bort chavistene og få slutt på varemangelen.

«Med så mange seter i nasjonalforsamlingen skulle man tro at opposisjonen umiddelbart ville vedta populære tiltak for økonomien og sikkerheten,» sier Rothe. «Men nei, det første de gjorde var å vedta en amnestilov!» Den forbyr rettslig forfølgelse for hele perioden fra 1. januar 1999 til loven trådde i kraft. Loven frikjenner folk som har begått forbrytelser eller overtredelser som «ærekrenkelser og injurier» mot offentlig ansatte eller deltok i «hendelsene 11. april 2002 og dagene etter» – da opposisjonen, arbeidsgiverne og mediene gjennomførte et mislykket kuppforsøk. «La oss spørre de som stemte på opposisjonen i den tro at det ville endre livene deres,» spøker lokalsamfunnsaktivisten Pablo Artiage i Petare. «Jeg tror ikke vi vil møte mye entusiasme.» Men har opposisjonen virkelig fått mulighet til å styre? De var knapt på plass i nasjonalforsamlingen da Maduro erklærte økonomisk unntakstilstand for å kunne videreføre politikken sin.

Fasadene i Caracas gjenspeiler den politiske situasjonen i landet: en konstant kamp. Reklameskilt for brus og hurtigmatkjeder slåss om plassen med revolusjonære slagord og veggmalerier av Chávez’ øyne. For øyeblikket har den «terskelen av bevissthet hos folk» som chavistene snakker om, ført til at man har unngått en sosial eksplosjon, mye på grunn av de daglige anstrengelsene til grasrota. Tidlig på morgenen stiller folk seg i kø foran bakeriene, apotekene, butikkene og bankene i Caracas. De leser rolig og tålmodig avisene eller snakker med naboene. Hvor lenge vil det vare?

Oversatt av R.N.

Loïc Ramirez er journalist.