Et kvotesystem som skulle fremme den nasjonale filmproduksjonen bidro til at Sør-Korea på slutten av 1950-tallet fikk flere store regissører og siden har landet beholdt statusen som en mangfoldig filmnasjon. Her fra Kim Ki-youngs historiske klassiker Hanyeo («Hushjelpen», 1960).
/

Sørkoreansk paradoks

I kjølvannet av Koreakrigen frigjorde Sør-Koreas filmindustri seg fra Hollywood-kriteriene og beredte grunnen for en særegen filmkunst.

Den koreanske filmindustrien så dagslys mens halvøya fortsatt var under japansk okkupasjon (siden 1910). Film ble umiddelbart et motstandsmiddel, spesielt for kommunistene. I 1926 lagde Na Un-gyu den første kjente (men tapte) filmen, Arirang, som også er navnet på en kjent folkevise og Koreas uoffisielle nasjonalsang.

Koreansk film slik vi kjenner den i dag oppsto imidlertid med borgerkrigen (1950–1953) som endte med at landet ble delt. Det finnes en nordkoreansk filmindustri, mye på grunn av en lidenskap for lerretet hos landets ledere. Den har skapt noen sosialrealistiske kuriositeter, men få minneverdige bidrag til filmkunsten. Det finner vi derimot mange av i sør. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Forrige sak

Da USA blandet seg inn det russiske presidentvalget

Neste sak

Ville vaner

Andre saker om Film

0 kr 0