Foto: Marcus Lenk, Unsplash.
/

Flytende framtid i Miami

Vannet stiger i Miami og truer luksusvillaene i vannkanten, men presser også opp prisene i de strøkene som ligger en meter eller to høyere. For her har spekulantene gått fra klimafornektelse til klimagentrifisering med et magisk ord: resiliens.

I suvenirbutikkene i Miami Beach står noen spesielle krus med verdenskartet på fremst i hyllene: Heller du varm væske i dem forsvinner Florida fra kartet. Her er klimafornektelsens tid over. «Klimaendringene er reelle», står det på bussene som kjører på kryss og tvers gjennom byen. Lokalpressen tar stadig opp emnet. For to år siden opprettet The Miami Herald også en egen stilling for å dekke klimaendringene. Delstatsguvernøren Ron DeSantis, en tidligere klimaskeptisk republikaner, ansatte i fjor forskere og eksperter på «resiliens» for å forberede halvøya på konsekvensene av klimaendringene. Havnivået har steget sju centimeter siden 1992, og de siste femten årene har stigningen skutt fart. I 2060 kan havnivået være 86 centimeter høyere enn i dag. Og, for en gangs skyld, vil det også ramme millionærene og villaene deres langs sjøkanten i Miami Beach, Fisher Islands, Star Islands og Indian Creek. Blant de potensielle klimaflyktningene finner vi også landets president. Hans private klubb, Mar-a-Lago, kan i 2050 bli liggende 30 meter under vann 210 dager i året.1Adam Gabbatt, «How hurricanes and sea-level rise threaten Trump’s Florida resorts», The Guardian, London, 9. september 2017.

I Miami oppfattes klimaendringene dermed ikke bare som en framtidig risiko. Konsekvensene er allerede en del av hverdagen. Florida er bygd på sumpland som knapt rager over Atlanterhavet, og er nå den av de amerikanske delstatene som er mest sårbar for oversvømmelser, som inntreffer stadig oftere. Havet stiger raskere her enn andre steder, og tidevannet blir stadig sterkere og ødeleggende, spesielt i periodene med springflo, såkalte king tides. Avløpsrørene havner da under vann. Saltvannet trenger seg inn i rørene, blander seg med kloakkvannet og oversvømmer veier og parkeringshus under bakken i dagevis. I 2016 ble mange sjokkert over bildet av en blekksprut strandet på en parkeringsplass i Miami Beach. Dette nye fenomenet har fått navnet sunny day flooding, fordi det også skjer når det ikke regner. På noen øyer i øygruppa Florida Keys sør for Miami var det oversvømmelser i 90 dager på rad i fjor, en ny rekord.

I tillegg til å ligge lavt over havet består bakken her av porøs silt – en viktig forskjell fra andre kystbyer som New Orleans og New York. Flovannet trenger seg dermed også inn i grunnvannsreservoarene og inn i septiktankene i byene. Kommunene bygger høyere diker, men de er sjanseløse mot havet. I Hallandale Beach er allerede fem ferskvannsbrønner forurenset av saltvann. Saltet truer også vegetasjonen, spesielt palmetrærne som gir en sårt tiltrengt skygge. Innbyggerne risikerer med andre ord å bli tvunget bort av tørst før de oversvømmes. Orkanene som regelmessig slår innover dette tropiske området er allerede kraftigere og varer lenger, fordi havoverflaten er varmere. Et tegn på denne tendensen er de enorme ødeleggelsene etter orkanen Irma i 2017.

Oppfordrer til flytting

«På kort sikt frykter vi kombinasjonen av orkan og høyt tidevann, slik som med orkanen Sandy i 2012», sier økonomen David Letson, som forsker på økonomi og ekstremvær, og selv bor på øya Key Biscayne sør for Miami Beach. «I 25 år har jeg og kona bodd i huset vårt. Vi begynner nå å bli urolig for verdien og for hvor lenge vi kan bli værende. Vi er ikke rike nok til å bli boende ved havet. Naboen min planlegger å heve huset sitt, men det koster minst 100 000 dollar. Dermed dilemmaet: Hvis du investerer for å verne huset ditt, øker du verdien til det du utsetter for et stadig villere vær, som uunngåelig vil komme. Før eller senere vil vi måtte trekke oss tilbake.»

Philip Stoddard, ordfører i South Miami, en av de 34 kommunene i fylket Miami-Dade, er en av få politikere som våger å ytre ordene «frivillig flytting». «Få politiske ledere er villige til å si sannheten til folk», mener han. «Medianinntekten i Miami er 50 000 dollar. Vi har ikke penger til infrastrukturen som kreves for å tilpasse området til havstigningen de kommende tiårene. Federal Emergency Management Agency (FEMA) har et nasjonalt budsjett på 125 millioner dollar. Bare for min lille kommune med 13 000 innbyggere vil det koste 75 millioner dollar å erstatte de defekte septiktankene med et kommunalt kloakksystem. Vi må si til folk at de bør vurdere å forlate området, mens det ennå er tid til å gjøre det i ro og mak.»

Ikke alle har fått tid til å forberede seg. Orkanen Irmas ødeleggelser i Florida Keys tvang flere hundre innbyggere til å flytte. I teorien tilbyr FEMA seg å kjøpe hus i sårbare områder, for å kunne erklære områdene ikke-bebyggelige, og gjøre slutt på den onde sirkelen av ødeleggelse og gjenoppbygging. Men den administrative prosessen tar i snitt fem år. «FEMA har ikke i nærheten av nok midler til å kjøpe husene til alle de som burde flytte», sier Stoddard.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Disse nye boligene koster to millioner dollar. De er ikke for folk som oss.»
Thaddeusq Scott, innbygger i West Coconut Grove

Han er ikke den eneste som oppfordrer til flytting. I et mer innpakket og teknisk språk råder finansrådgiveren Mark Singer kundene sine til å «redusere sin eksponering». Tidligere, forteller han, «var det å eie egen bolig den sikreste investeringen du kunne gjøre. Den tiden er over. Klimaendringene er ikke sykliske som børsen, med mindre du vil vente til neste istid». Han husker godt første gang han så vannet komme opp av kloakken når det ikke regnet. «Eiendomsutviklerne som bygger langs havet har en tidshorisont på tre–fire år. Jeg har et mer langsiktig forhold til kundene mine, som begynner å bli urolige for havstigningen. Før eller siden vil forsikringsselskapene øke premiene drastisk, bankene vil ikke lenger gi lån med 30 års nedbetaling, og de vil ikke få solgt husene sine.»

Klimagentrifisering

Med disse framtidsutsiktene har de framsynte fått med seg at noen strøk noen kilometer fra havet ligger litt høyere i terrenget. West Cocunut Grove befinner seg langt fra Miami Beachs bling-bling og frenetiske turisme. Byens eldste strøk, som ble etablert av innvandrere fra Bahamas, ligger tre meter over havet. Tre små avgjørende meter, spesielt sammenlignet med Miami Beach som ligger mellom 60 og 120 centimeter over havet. De små og smale, rektangulære karibiske husene kalt shotgun houses har kanskje ikke havutsikt, men de blir aldri oversvømt. Presten Nathaniel Robinson i den afrikanske metodistepiskopale kirken i bydelen skryter av hvor robuste disse gamle enetasjeshusene er mot orkanene. «Det holder å åpne dørene og vinduene for at huset skal puste. Vinden går rett gjennom, og huset velter ikke», forklarer han. «Dette her overlevde til og med orkanen Andrew i 1992», sier han og peker på et unnselig hvitfalmet hus.

Spørsmålet er om det vil overleve eiendomsutviklerne. «Meglerne sender meg brev og ringer meg hver uke for å få meg til å selge», forteller Thaddeusq Scott, en «halvpensjonert» gartner på 63 år som har bodd i strøket siden han var liten. For ti år siden kjøpte han et hus til 130 000 dollar med 30 års nedbetaling. Han holder stand, men føler seg stadig mer alene etter hvert som investorene kjøper og river husene rundt ham for å bygge store stilrene firkantede hvite hus. Han forteller at flere hundre slike luksuriøse «sukkerbiter» nå troner som en trussel over de små karibiske husene: «Disse nye boligene koster to millioner dollar. De er ikke for folk som oss.»

Scott nøler ikke med å kalle denne utviklingen for klimagentrifisering. Ordet har det siste året blitt hyppig brukt i lokalpressen og i en rekke rapporter. Ifølge Harvard-professoren Jesse Keenan, som kommer fra Miami, steg verdien på eneboliger raskere mellom 1971 og 2017 i de høyereliggende områdene enn i de lavereliggende.2«Climate gentrification: from theory to empiricism in Miami-Dade County, Florida» (PDF), Environmental Research Letters, volume 13, nr. 5, IOP publishing, Bristol, 23. april 2018. En rapport fra konsulentselskapet McKinsey anslår også at husene i Floridas oversvømmelsessone vil miste 15–35 prosent av verdien sin innen 2050.3«Climate risk and response: Physical hazards and socioeconomic impacts», McKinsey Global Institute, New York, januar 2020.

Fra KFC til Dunkin’ Donuts

I Little Haiti har en håndfull aktivister engasjert seg mot gentrifiseringen. Dette fattige strøket, kjent for sitt karibiske marked og sine botanicas (voodoo-butikker), er oppkalt etter haitierne som flyktet hit fra diktaturet til Jean-Claude «Baby Doc» Duvalier fra 1970-tallet av. Og det ligger to til fire meter over havet. «I Miami er det som fjell å regne», spøker Caroline Lewis som har startet klimaopplysningsorganisasjonen CLEO.

Symbolet på klimagentrifiseringen her heter Magic City Innovation District. De neste femten årene lover milliardprosjektet å bygge et tjuetalls bygg med kontorer, butikker, leiligheter, gallerier, kafeer og restauranter på et campus-aktig område på 70 mål. Prosjektets nettside skryter eksplisitt av fordelen områdets «høyde» gir overfor «klimaendringenes miljøpåvirkning» og «stormflo». På tross av tre år med innbitt motstand fra de haitiske innbyggerne, fikk utbyggerne grønt lys fra kommunen i fjor. Kommunens eneste betingelse var at utbyggerne, som ville kalle området Little River (som det het før haitierne kom), beholdt navnet Little Haiti, noe de til slutt gikk med på. En mager trøst.

Marleine Bastien, leder for Family Action Network Movement, en støttegruppe for de haitiske familiene, må stadig fraråde boligeierne fra å selge. «Utbyggerne tilbyr 150 000 eller 200 000 dollar for hus de kjøpte for 40 000 dollar på begynnelsen av 2000-tallet. De tror de gjør en superdeal, men når de har solgt oppdager de at de ikke får noen bolig for den summen i Miami». Noen flytter lenger unna i fylket, til North Miami Beach, Homestead eller Miami Gardens. Andre drar enda lenger, til Fort Lauderdale i nabofylket Broward, eller helt til nabodelstaten Georgia.

Med stigende hav mener bystyret i Miami det er fornuftig å bygge ut disse områdene som ikke bare befinner seg litt høyere i terrenget, men også ligger langs en av byens få toglinjer. «Miami ble opprinnelig utbygd som et vinterferiested før folk begynte å bosette seg her permanent, mye på grunn av utbredelsen av air condition på 1960-tallet», forteller kommunens byutviklingsdirektør, Francisco Garcia. «Men den opprinnelige bebyggelsen med eneboliger er ikke lenger bærekraftig. Byen må fortettes.»

Innbyggerne i Liberty City (2,6 meter over havet) er overbevist om at de er klimagentrifiseringens neste offer. I den svarte bydelen hvor halvparten av innbyggerne tjener under 20 000 dollar i året, steg kvadratmeterprisen i snitt 26 prosent i 2018. Sammen med private selskaper startet kommunene i 2017 å renovere sosialboligene som ble bygd på 1930-tallet i de ni kvartalene som utgjør strøket Liberty Square. Eiendomsutviklerne har også begynt å kjøpe eneboliger i området rundt. «En veterinærklinikk har åpnet opp her», sier rektor for den lokale skolen, Samantha Quaterman, hånlig. «Da vi så de hvite lufte hundene sine, visste vi at det var over for oss. Jeg kjenner ingen som har en chihuahua her.»

Liberty City er mest kjent for raseopptøyene i 1979, gjenger og crack. Gentrifiseringen synes ennå ikke å være langt framskreden i området: Dunkin’ Donuts er det eneste spisestedet her, og det har montert skuddsikkert glass for å beskytte betjeningen. Billigsmultring-kjeden retter seg mot en helt annen kundegruppe enn for eksempel Starbucks. For Quaterman er Dunkin’ Donuts imidlertid et ubestridelig tegn på gentrifisering: «Før var det en Kentucky Fried Chicken. Vi er fortapt.»

Rikest i høyden

I både West Cocunut Grove, Liberty City og Little Haiti peker folk på den historiske ironien. «Under segregasjonen, og så under politikken som forbød boliglån til svarte utenfor visse områder inntil midten av 1960-tallet, kunne disse ikke bosette seg ved havet. Nå som havet stiger vil de flytte inn i våre strøk og jager oss bort», sier Caroline Lewis. Det er det særegne med Miami sammenlignet med en by som New Orleans, hvor de svarte ofte bor i utsatte lavereliggende områder.

Ikke alle er enige i at det bare dreier seg om en klimagentrifisering, ettersom boligspekulasjonen begynte allerede i 2005, lenge før klimaendringene ble et stort tema. Spekulasjonen rammer alle bydelene, også de lavereliggende, som følge av stor befolkningsvekst. På litt over femten år har Miami gått fra å være badeby og skatteparadis for golfspillende pensjonister, til å bli en kulturell og hipp verdensmetropol for kunstinteresserte unge ledere innen ny teknologi og finans. Siden 2010 har innbyggertallet i fylket Miami-Dade økt med en halv million innbyggere til 2,8 millioner. Boligprisene har skutt i været, mye på grunn av en kraftig utenlandsk etterspørsel. Luksusskyskraperne har sprunget opp som paddehatter. Det har ført til en rask gentrifisering av mange strøk, både i Downtown, Wynwood og Design District. Mellom 2011 og 2017 økte husleien med 24 prosent i fylket. Samtidig har verken lønningene eller byggingen av sosialboliger klart å holde tritt med utviklingen.

Eiendomsutvikler Mallory Kauderer, som har investert i Little Haiti i 25 år, skjuler ikke sin irritasjon når jeg nevner klimaspørsmålet: «Vi investerer her fordi det er et av få strøk som fortsatt er billige. De tre meterne i høydeforskjell er ubetydelige, om hundre år vil det ikke ha noe å si, for da vil hele byen være under vann.» Professor Keenan, som har en skrevet rapport om sammenhengen mellom høyde og boligprisøkning, sier også at «i et strøk som Little Haiti dreier det seg mest sannsynlig om vanlig gentrifisering». «De som flytter fra Miami Beach for å unngå vær og vind, blir ikke værende i Miami. De drar til andre byer, som Orlando eller Atlanta. Min beste venn har nettopp solgt huset sitt i Miami Beach og flyttet til Denver», forteller han.

Offentlig forsikringsordning

Klimagentrifisering er altså ikke bare et lokalt fenomen. Ifølge en studie utført av demografen Mathew Hauer ved Universitetet i Georgia, vil seks millioner floridianere måtte flytte innover i landet innen århundrets slutt hvis vannet stiger 1,80 meter.4«Millions projected to be at risk from sea-level rise in the continental United States», Nature Climate Change, nr. 6, London, 2016. Siden byområder som Dallas og Houston kan bli destinasjonen for en stor del av dem, er det på nasjonalt nivå man må vurdere omfanget av klimagentrifiseringen. I hele landet kan 13 millioner innbyggere bli jaget fra kystbyene, spesielt fra Long Island i New York, New Orleans i Louisiana, Charleston i Sør-Carolina og San Mateo i California. FN advarer ofte om trusselen mot små øystater som Polynesia og Maldivene og mot de 7000 øyene i Filippinene, men faren er like påtrengende i USA, hvor stigende havnivå kan føre til en folkeforflytning, ikke ulik den store migrasjonen til afroamerikanerne fra sørstatene til nordstatene på 1900-tallet.

Jesse Keenan sier også at det ikke er milliardærene som forlater villaene sine i Miami Beach og flytter til Little Haiti eller Liberty. «De gir blaffen i om en av deres sekundærboliger til 15 millioner dollar oversvømmes.» Når orkanene treffer land er disse rike eierne i en av sine andre boliger langt fra Miami. «Derimot er middelklassen stadig mer utsatt for de hyppigere oversvømmelsene, som ødelegger bilene deres, presser opp forsikringspolisene og gjør det vanskelig å komme seg på jobb.»

De rikeste vurderer dermed ikke bare å bli værende, men flere fortsetter å bosette seg i sjøkanten, hvor leilighetskomplekser tegnet av stjernearkitekter fortsatt bygges og selges til vanvittige priser. Kjøperne bærer heller ikke hele risikoen. For i USA er flom og oversvømmelse omfattet av en offentlig forsikringsordning, National Flood Insurance Program (NFIP). Ordningen som ble opprettet i 1968, har premier som ikke på langt nær gjenspeiler den reelle risikoen. «Jeg står til venstre politisk, jeg er ikke fan av markeder, men når det gjelder forsikring skulle jeg gjerne sett at Adam Smiths usynlige hånd presset opp premiene», sier journalisten Mario Ariza i Sun Sentinel, som i juli gir ut boka Disposable City om klimakatastrofens konsekvenser for Miami. «Nå sosialiserer vi risikoen, mens to tredjedeler av husene dekket av denne offentlige forsikringen er sekundærboliger for rikinger.»

Skadelig begrep

De nye boligkompleksene er bygd for å takle stigende havnivå. Som Monad Terrace, tegnet av den kjente franske arkitekten Jean Nouvel, med 59 leiligheter som skal tåle en styrke 5-orkan (den sterkeste). Bygget vendt ut mot Biscayne-bukta vil stå 3,5 meter over havet, med parkeringsplasser på bakkeplan i stedet for i underetasjen. Ved oversvømmelse vil vannet elegant ledes ut i en lagune midt i komplekset. Utbyggerne skryter hemningsløst av «resiliensen» til bygget som skal stå ferdig innen utgangen av året. De glemmer selvsagt å opplyse om at de måtte kjøpe en boligblokk og kaste ut leietakerne, som, med mindre de har mellom 1,7 og 14 millioner dollar tilgjengelig, ikke vil nyte godt av «resiliensen».

Resiliens er det magiske ordet. «Før fornektet eiendomsutviklerne og de offentlige myndighetene klimaendringene», sier geografen Stephanie Wakefield ved Florida International University. «Nå gir ’resiliens’ dem et middel til å snakke om klimaendringene, fordi de kan late som om de har funnet løsningen for å takle dem.»

Begrepet resiliens kommer opprinnelig fra fysikken, hvor det betegner materialers motstandsdyktighet mot ytre sjokk. På 1970-tallet ble det hentet inn i miljøvitenskapen for å analysere økosystemers utvikling og tilpasning, før det ble et moteord i psykologien på 1980-tallet som forklaring på noen menneskers evne til å overvinne traumer. De siste ti årene har økonomer, byutviklere og utviklingseksperter tatt til seg ordet som nå oversvømmer politiske dokumenter, om alt fra klimaendringer, naturkatastrofer og terrorisme til finanskriser og epidemier. Frankrikes president har sågar kalt militæroperasjonen mot koronaviruset som han lanserte 25. mars, for «Résilience».

«Det er et skadelig begrep, fordi det impliserer at man ikke kan endre de eksisterende økonomiske systemene, eller unngå katastrofene de skaper», sier Wakefield. «Vi vil alle naturligvis være sårbare og må leve med det. Problemet med klimaresiliens-teknologien er at den går så lett overens med den eksisterende teknologien som skaper klimaproblemene. Det mest foruroligende er at deler av venstresiden og aktivistene har tatt til seg dette begrepsapparatet og verdensanskuelsen som følger med det.»

Avhengig av turisme

Suksessen til «resiliens» som «løsning» på klimautfordringene skyldes i stor grad Rockefeller-stiftelsen, hvis leder Judith Rodin har skrevet en bok med den talende tittelen The resilience dividend. Being strong in a world where things go wrong (2014). Siden 2013 har stiftelsen også finansiert stillinger som chief resilience officers i over hundre storbyer verden over.

Jane Gilbert er den første som innehar denne stillingen i Miami. Hun legger ut om alt byen gjør for å forplikte eller, som oftest, oppmuntre eierne og utbyggerne til å bygge høyere førsteetasjer, høyere diker eller å installere solcellepanel. Flytting er nemlig uaktuelt, sier hun: «Folk bor her for det vakre havet, vi vil ikke flytte fra det.» I stedet for «relokalisering», som er den stående eufemismen, er det tilpasning som gjelder. I 2017 godkjente innbyggerne bystyrets plan, med det optimistiske navnet «Miami Forever», om å bruke 400 millioner dollar på framtidsrettet infrastruktur og boliger.

Hvor kommer midlene fra, all den tid Florida i praksis er et skatteparadis som ikke har inntektsskatt? «En stor del av Miamis budsjett, rundt førti prosent, kommer fra eiendomsskatt», forklarer Frances Colón, tidligere medlem av Klimaresilienskomiteen som utarbeider anbefalinger for byen. «Her ser vi det absurde i systemet: Kommunen er fullstendig avhengig av eiendomsmarkedet og turismen, og oppmuntrer dermed til bygging av luksusleiligheter og -hoteller for å få de nødvendige skatteinntektene til infrastrukturen som er nødvendig for å beskytte disse byggene.»

Avhengigheten av turismen forklarer delvis hvorfor guvernør DeSantis nølte så lenge med å innføre karantene mot koronaviruset, og rolig lot flere titalls tusen ferierende studenter stue seg sammen på delstatens strender i begynnelsen av april, før de dro hjem og spredte viruset til resten av landet.5«A shadow over the Sunshine State», The Economist, London, 2. april 2020.

Framtidssikre boliger

Den rike lille kommunen Miami Beach har utmerket seg enda mer enn Miami by med sin vilje til «urban resiliens». I 2015 annonserte kommunen en plan til 400 millioner dollar, med navnet «Rising Above», som skulle «heve» byen over havstigningen. Daværende ordfører Philip Levine erklærte klimaunntakstilstand og nølte ikke med å omgå de vanlige prosedyrene for å sette i gang gigantiske arbeider, som å heve et titalls veier, installere enorme pumper (ikke minst på Alton Road hvor han eier flere bygg) og bygge på dikene.

Resultatet står ikke helt i stil med løftene. Dikebyggingen som ble startet i all hast og uten tillatelse stred mot reglene for vern av dyre- og plantelivet og fikk ikke fortsette. Hevingen av veiene har forverret oversvømmelsesproblemene for byggene som er blitt omringet av høyere veier. Restaurantsjefen på Sardinia Enoteca forteller om vanskene under forrige storm: «De gigantiske pumpene som er bygd for å fjerne vannet fungerte ikke på grunn av strømbrudd. Forsikringsselskapene nektet å dekke skadene, for etter at veiene ble hevet mener de at restauranten ligger i en kjeller.»

Bystyret måtte installere strømaggregat i nærheten for å bøte på strømbruddene og forhandle med forsikringsselskapene. «Nå er alt sånn passe i orden igjen, bortsett fra at det at siver en permanent stank opp fra kloakken.» Pumpene ble ikke laget for å filtrere vannet og tømmer det rett ut i Biscayne-bukta. Denne er dermed blitt befengt med så mange avføringsbakterier at det på flere strender er hengt opp plakater som fraråder folk å bade.

«Tiltakene beroliget uansett forsikringsselskapene og eiendomsutviklerne, men de gir bare tretti år ekstra», mener geografen Wakefield. «På lengre sikt ser noen ingeniører for seg at vi vil ha fem luksusskyskrapere knyttet sammen med broer som vi kaller ‘Sør-Florida-øyene’. Andre ser for seg flytende øyer.»

Siden 2018 har det franske oppstartsselskapet Arkups solgt flytende boliger, en slags blanding av yacht og hus på 400 kvadratmeter. «Framtidssikre boliger som er resiliente mot oversvømmelse, stormflo og havstigning», står det på nettsiden til selskapet. Arkups livable yachts er selvforsynte med energi fra solcellepanel og et system for å samle opp og rense regnvann. De er bygd for å tåle en styrke 4-orkan og står på fire hydrauliske påler. Hvorfor ikke tilpasse seg havstigningen i stedet for å kjempe mot den? Resiliens er visst mulig, men ifølge Arkups koster det nøyaktig fem millioner dollar.

Oversatt av redaksjonen

Laura Raim er journalist.

Fotnoter[+]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Alternativ anerkjennelse

Neste sak

Avtalen i Samara

Mer Miljø

Etter pandemien

Åpenbart må fossil energi skrotes for å unngå en løpsk global oppvarming, men miljøkrisen krever noe

0 kr 0