Libya har vært et sant kaos med indre splittelser og ytre innblanding siden folkeopprøret i februar 2011, den påfølgende NATO-bombingen og styrtingen av Muammar Gaddafi. Landets tre tradisjonelle regioner har blitt isolert fra hverandre i en blodig borgerkrig. Kyrenaika i øst, hvor parlamentet i Benghazi ligger, er blitt bastionen til den selverklærte feltmarskalken Khalifa Haftar, som leder det kan kaller Libyas nasjonalhær (LNA). I Tripolitania i vest hersker regjeringen med det nokså misvisende navnet Den nasjonale enighetsregjeringen (GNA), som er anerkjent av FN og står politisk nær Muslimbrødrene. I den fleretniske regionen Fezzan i sør, hvor en fjerdedel av Libyas olje utvinnes, hersker ulike tubu-militser som er alliert med en av de to partene i borgerkrigen.
Osmansk nostalgi
GNA har aktiv støtte fra Tyrkia og, i litt mindre grad, fra Qatar. I tillegg kommer en mer diskré støtte fra Italia og Tyskland. De fleste av GNAs tropper består av militser fra koalisjonen Fajr Libya («Libyas morgengry»). I motsatt leir rår også Haftar, en tidligere offiser i Gaddafis hær før han hoppet av på slutten av 1980-tallet, over lokale militser, i tillegg til sudanske og tsjadiske leiesoldater. Haftars utenlandske støttespillere er Egypt, De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia – som har dannet en slags felles front mot Muslimbrødrene. Men hans viktigste støtte kommer fra Russland, som forsøker å utvide sitt fotfeste i Middelhavet. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
