Tyrkisk-russisk rivalisering i Libya

Både Russland og Tyrkia ser borgerkrigen i Libya som et springbrett for å sikre seg mer innflytelse i Middelhavet og Afrika. Selv om de støtter hver sin side i borgerkrigen, er de to landene mer eller mindre allierte.

Propagandaplakat i Benghazi som knytter Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan til terrorgruppen Den islamske stat (IS), 14. februar. FOTO: ABDULLAH DOMA, AFP / NTB SCANPIX.

Libya har vært et sant kaos med indre splittelser og ytre innblanding siden folkeopprøret i februar 2011, den påfølgende NATO-bombingen og styrtingen av Muammar Gaddafi. Landets tre tradisjonelle regioner har blitt isolert fra hverandre i en blodig borgerkrig. Kyrenaika i øst, hvor parlamentet i Benghazi ligger, er blitt bastionen til den selverklærte feltmarskalken Khalifa Haftar, som leder det kan kaller Libyas nasjonalhær (LNA). I Tripolitania i vest hersker regjeringen med det nokså misvisende navnet Den nasjonale enighetsregjeringen (GNA), som er anerkjent av FN og står politisk nær Muslimbrødrene. I den fleretniske regionen Fezzan i sør, hvor en fjerdedel av Libyas olje utvinnes, hersker ulike tubu-militser som er alliert med en av de to partene i borgerkrigen.

Osmansk nostalgi

GNA har aktiv støtte fra Tyrkia og, i litt mindre grad, fra Qatar. I tillegg kommer en mer diskré støtte fra Italia og Tyskland. De fleste av GNAs tropper består av militser fra koalisjonen Fajr Libya («Libyas morgengry»). I motsatt leir rår også Haftar, en tidligere offiser i Gaddafis hær før han hoppet av på slutten av 1980-tallet, over lokale militser, i tillegg til sudanske og tsjadiske leiesoldater. Haftars utenlandske støttespillere er Egypt, De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia – som har dannet en slags felles front mot Muslimbrødrene. Men hans viktigste støtte kommer fra Russland, som forsøker å utvide sitt fotfeste i Middelhavet. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0