Fra en demonstrasjon til «de gule vestene» i Lyon i 2018. Foto: Unsplash.

Fransk fiskekrok

I 2017 ble Emmanuel Macron framstilt som det liberale sentrums redning. Fire år senere er det ikke mye liberalitet igjen i presidentgjerningen hans.

Etter at Emmanuel Macron slo høyreradikale Marine Le Pen i andre runde av det franske presidentvalget i mai 2017, ble han framstilt som det liberale demokratiets redning og sentrumspolitikkens håp i en tid med høyrepopulister på frammarsj nesten overalt. Fire år senere er det lite liberalt igjen i presidentgjerningen hans.

Den politiske kameleonen Macron ble først kjent som reformivrig næringsminister i François Hollandes sosialistiske regjering. Her presenterte han en arbeidslivsreform som bidro til å gjøre Hollande til tidenes minst populære president i Frankrike. Hollandes mange løftebrudd, særlig løftet om å bryte med EUs strenge budsjettpolitikk, gjorde at han droppet å stille til gjenvalg i 2017. Mens Sosialistpartiet var i full oppløsning lokket Macron med seg deler av partiet til sin nye bevegelse En Marche. Samtidig ble konservative François Fillon hjemsøkt av underslagsskandaler. Dermed endte Macron opp med å knive med venstrekandidaten Jean-Luc Mélenchon om å bli Le Pens motstander i andre runde, og å være sikret seier ettersom flertallet av de franske velgerne ville ha alt annet enn Le Pen. Slik ble Macron valgt for alt han ikke var: ikke høyreradikal, ikke korrupt og ikke del av et diskreditert sosialistparti. Samtidig manglet han en klar politikk. Utover å hevde at han verken tilhørte høyre- eller venstresiden, og bortsett fra næringslivssvada om å gjøre Frankrike til en «startup nation», gikk prosjektet hans i bunn og grunn ut på å videreføre politikken som hadde gjort Hollande ekstremt upopulær. (…)

^

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Blikket rettet mod mennesket

Neste sak

Lille Sparta på krigsstien

Mer Leder

«Ti stille!»

Når man har først har funnet et forhatt mål som ingen ønsker å bli forbundet med, er det lett å utvide rommet for bannlysning og forbud.

Vaklende topp

Når pengene ikke lenger sildrer riktig vei, må kasinoet tydeligvis stenges.

Hvem blir den neste fienden?

Siden Washington ønsker å innta lederrollen i kampen for «demokratiet», bør satellittstatene være klar over at USA ikke er enig med seg selv om hvem som er hovedfienden.

Provinsialismens privilegium

Provinsialismens privilegium er å drømme om en plass i begivenhetenes sentrum, med fare for å bli fanget i andres drømmer.

0 kr 0