/

Det italienske kommunistpartiets besynderlige bortgang

Med tre millioner medlemmer var Det italienske kommunistpartiet en gang Vest-Europas største kommunistparti, før det frivillig oppløste seg selv i april 1991 og kastet den italienske venstresiden ut i en ørkenvandring som fortsatt pågår.

Skuespilleren Roberto Benigni løfter PCIs generalsekretær Enrico Berlinguer på et arrangement til partiets ungdomsorganisasjon i Roma i juni 1983. Foto: Attilio Cristini.

Hvis venstreradikalisme er kommunismens barnesykdom, er konformisme dens alderdomstegn. For hvordan ellers forklare at det største kommunistpartiet i Vesten plutselig forsvant en vakker dag i februar 1991? Etter 70 års eksistens ga Det italienske kommunistpartiet (PCI), partiet til Antonio Gramsci og partisanene under andre verdenskrig, avkall på sitt navn, sin identitet og historie, og oppløste seg selv. Det ble felt noen tårer, men partiet valgte det fullt og helt selv.

For å forstå rekkevidden av denne hendelsen, må vi gå tilbake til tiden etter andre verdenskrig. Den italienske venstresiden var den gang «den største og mest imponerende folkebevegelsen for samfunnsendring i Vest-Europa», ifølge den britiske historikeren Perry Anderson.Etter krigen la Palmiro Togliatti, som tok kontroll over partiet, bort alle revolusjonære aspirasjoner til fordel for nasjonal enhet og prosjektet om å lage en ny type demokrati, der arbeiderklassen skulle spille en sentral rolle og sikre betydelige økonomiske og sosiale framskritt. PCI framsto som et fullkomment «masseparti», med en eksepsjonell forankring i folket («ett lokallag for hvert kirketårn») og en utrolig intellektuell og kulturell innflytelse. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0