Kosovos problemfylte presedens

Med oppløsningen av Sovjetunionen og Jugoslavia for tretti år siden, dukket det opp et nytt fenomen: statsspredning. Siden har stadig flere områder søkt uavhengighet. Men hva må egentlig til for at et land blir anerkjent som uavhengig?

Flaggene blafret i vinden i den etnisk delte byen Mitrovica i Kosovo etter at landet erklærte sin uavhengighet fra Serbia 17. februar 2008. Foto: Bela Szandeszky, AP / NTB.

Kreml har i lang tid vært besatt av argumentet. Da han møtte FNs generalsekretær António Guterres i Moskva 26. april, insisterte Vladimir Putin på at uavhengighetserklæringene til «folkerepublikkene» Donetsk og Lugansk er «like legitime» som Kosovos i februar 2008. Allerede i august samme år påberopte Russland seg denne «presedensen» på Balkan for å forsvare sin anerkjennelse av Abkhasia og Sør-Ossetia. Putin brukte også argumentet under annekteringen av Krim i 2014. I en verden som blir stadig mer styrt av rå makt, hvor alle multilaterale redskaper synes å være satt ut av spill, henviser verdens ledere stadig oftere til folkeretten. Men hva sier egentlig FN-pakten?

Den bygger på to potensielt motstridende prinsipper: på den ene siden prinsippet om statenes suverenitet og territoriale integritet, på den andre prinsippet om folkenes rett til selvbestemmelse. FN var aktivt involvert i avkoloniseringen, og kapittel 11 i FN-pakten innførte også en spesifikk kategori, nemlig «ikke-selvstyrte områder». I dag finnes det 17 slike, blant andre Vest-Sahara, Gibraltar, de britiske oversjøiske territoriene og de franske Ny-Caledonia og Fransk Polynesia – sistnevnte ble gjeninnført på FN-listen i 2013 etter en kampanje fra uavhengighetspartiet Tavini Huiraatira. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0