NTUC, de røde bokstavene på toppen av en skyskraper i glass og stål som er heller anonym blant Singapore, mange kreative høyhus, viser at den tilhører landets eneste fagforening, National Trades Union Congress. «Vi fikk bygget fra Lee Kuan Yew», sier generalsekretær Patrick Tay stolt. Lew, det moderne Singapores landsfader,1Etter å ha sluttet seg til konføderasjonen Malaysia i 1963, kort tid etter å ha fått selvstendighet fra Storbritannia, trakk Singapore, som da ble ledet av Lee Kuan Yew, seg ut og erklærte seg uavhengig. «ville at arbeiderne skulle ha et ordentlig sted å være, for på den tiden fantes det så å si ingenting her».
Det var en gave fra regjeringen, som like etter bestemte seg for å lage finans- og turistsenteret Marina Bay rundt bygget. Nå er området fullt av offentlige og private virksomheter, utenlandske selskaper og luksushoteller, som det berømte Marina Bay Sands, bygget i 2010: tre hotellbygg på 55 etasjer som er forbundet med et svømmebasseng 200 meter over bakken, et luksuriøst kjøpesenter i første etasje og et stort kasino for kontorarbeidere som trenger litt atspredelse, eller fastlandskinesere som er gått lei av Macao.
«NTUC-bygningen», som innbyggerne kaller den, er altså i godt selskap, og utover fagforeningen huser den kontorer for flere selskaper, blant andre Samsung, og offentlige etater. Femtiårige Tay tar andpustent imot meg i niende etasje etter å ha hastet hit fra nasjonalforsamlingen. For fagforeningslederen sitter også i parlamentet for det mektige People’s Action Party (PAP). Han ser ingen problemer med å inneha begge disse vervene: «Det gjør at jeg kan tale arbeidernes sak i parlamentet. Jeg er glad for at jeg som lovgiver kan arbeide for endringer som er til gode for dem.» Derimot grøsser han av ideen om fagforeningen som en motmakt: «Vår oppgave er å unngå at konflikter eskalerer, og til det formålet har vi en høringsprosess. Slik sørger vi for den stabiliteten befolkningen ønsker.» Båndene er tette mellom arbeidsgivere, fagforeningsledere, politikere, offentlige ledere og selv ministre, og de veksler gjerne mellom den ene og den andre posisjonen i en salig blanding.
Sterk sensur
Slik fungerer politikken og arbeidslivet i Singapore. Et trepartsekteskap – mellom staten, arbeidsgiverne og (representantene til) arbeidstakerne – som har vart siden uavhengigheten i 1965. Ekteskapet har vært så vellykket at alle hindringer er fjernet, og båndene mellom de tre partene er tette, for ikke å si incestuøse. Lederne i dette ekteskapet utgjør «en elite som har stukket av med makten», skriver Singapore-eksperten Michael D. Barr i boka The Ruling Elite of Singapore (2014).2Michael D. Barr, The Ruling Elite of Singapore: Networks of Power and Influence, I.B. Tauris, London, 2014. Han siterer en tale Lee Kuan Yew holdt i 1966, der statslederen sier at landet blir holdt oppe av 150 personer, og at «hvis noen ønsker å ødelegge vårt samfunn, trenger de bare å finne disse 150 personene og drepe dem». Hvor mange familier som faktisk styrer øya, er uvisst, men det som er sikkert, er at Lee allerede i 1963 eliminerte den progressive fløyen i PAP, da 113 partimedlemmer og tilhengere ble arrestert. Kodenavnet på operasjonen var Coldstore. I 1987 gjorde han det igjen med Operasjon Spectrum. Over tjue aktivister, fagforeningsfolk, advokater, studenter og intellektuelle ble anklaget for å være del av en «marxistisk konspirasjon» og arrestert. Selv i dag er det praktisk talt umulig å snakke åpent om disse operasjonene.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
I dokumentaren To Singapore, with love (2013) intervjuer den anerkjente regissøren Tan Pin Pin politiske eksilanter fra 1960- til 1980-tallet. Det falt ikke i god jord hos myndighetene, som har forbudt filmen fordi den «undergraver den nasjonale sikkerheten». Tegneserieboka The Art of Charlie Chan Hock Chye (2015) av Sonny Liew, som forteller en annen historie enn den offisielle, har ikke blitt utsatt for samme sensur. Men forleggeren måtte betale tilbake forskuddet som er vanlig å få fra Singapores kulturråd.
De siste 70 årene har Singapore bare hatt tre statsministre, inkludert Lee Kuan Yew og sønnen Lee Hsien Loong, som har sittet siden 2004, men har lovet å gå av og sette punktum for dynastiet. Det har så langt ikke skjedd. Lenge før uttrykket – og realiteten – ble vanlig andre steder i verden, innførte Singapore et «illiberalt demokrati» som fortsatt består: Innbyggerne kan stemme, men opposisjonspartiene er underlagt store begrensninger; streikeretten er nedfelt i grunnloven, men i praksis forbudt – den hittil siste, bussjåførstreiken i 2012, ble erklært ulovlig og lederne arrestert.
«Lille Sveits»
Samtidig protesterer ikke innbyggerne mot systemet. «Vi lever fortsatt med følelsen av at vi må kjempe for å overleve», sier Wei Chen Tan, en tidligere toppbyråkrat av kinesisk opprinnelse, som presiserer at familien hans kom i begynnelsen av forrige århundre og «ikke ligner på fastlandskineserne». Frykten for innvandrere, inkludert velstående kinesere fra Beijing, Shanghai og Hongkong, er utbredt i de øvre lagene i det singaporske samfunnet.
På den andre siden er regimet ikke utelukkende undertrykkende, påpeker Stéphane Le Queux, professor i arbeidslivsrelasjoner ved James Cook University: «Det sørger for velferd. Staten, fagforeningene og arbeidsgiverne har gått sammen om et felles mål: å garantere sosial fred og økonomisk vekst.» På 1970- og 1980-tallet ble denne «lille røde prikken på verdenskartet», som den tidligere indonesiske presidenten Bacharuddin Jusuf Habibie en gang sa nedlatende, en av de fire asiatiske «dragene» – sammen med Sør-Korea, Hongkong (under britisk kontroll) og Taiwan. «De asiatiske dragene» utmerket seg ikke for sin respekt for menneskerettighetene, men brakte derimot mye glede til de multinasjonale selskapene som oversvømte planeten med billigvarer produsert i disse landene. Singapore, som ble et forbilde for Kina i tiåret etter, bygde opp en eksportorientert økonomi med en faglært og føyelig arbeidsstyrke, som etter hvert fikk økt levestandard og senere ble erstattet av innvandrere.
«Da Kina åpnet seg mot verden, forsto Lee Kuan Yee umiddelbart at han måtte rette veksten mot mer høyteknologisk produksjon og utnytte Singapores geografiske beliggenhet for å bli et uunnværlig knutepunkt», forklarer Wei Chen Tan, som ikke legger skjul på at han beundrer landsfaderens framtidsrettede tenkning og valget om å satse på utdanning. Han glemmer samtidig å nevne at Singapore tidlig bestemte seg for å bli et skatteparadis for å tiltrekke seg utenlandske investeringer (nesten to hundre milliarder amerikanske dollar i 2022). I fjor ble «Lille Sveits» verdens ledende finanssentrum. Nesten halvparten av Asias største konsern har nå kontorer i Singapore. Offentlige rykter – som ingen myndighetspersoner har villet bekrefte – sier at mange utenlandske selskaper med base i Hongkong har flyttet finansverdiene sine hit. I alle fall har det aldri vært så mange family offices, det vil si formuesforvaltere (kinesiske eller hongkongske), som nå – 700 i 2021, ifølge Singapores sentralbank og finanstilsyn Monetary Authority of Singapore (MAS). Tre år tidligere fantes det bare en håndfull.
Strengt rekrutteringshierarki
Men Singapore er mer enn finans, bank og forsikring. Med sin plassering i Malakkastredet og i hjertet av det travle Sørøst-Asia har bystaten blitt et knutepunkt for handel og næringsvirksomhet, ikke minst takket være verdens nest største konteinerhavn (etter Shanghai).3Se Philippe Revelli, «Ulikhetstriangelet», Le Monde diplomatique, juli 2016. En ny gigantisk, helautomatisert havn blir for tiden bygd – på sand kjøpt fra nabolandene – for å samle alle havneaktivitetene i Tuas, vest på øya. Mye industri (raffinerier, kjemisk industri, elektronikk) vil etter alt å dømme følge etter. I dag er teknologi-sektoren hovedsakelig lokalisert i sør og øst. Disse to sektorene står i dag for nesten en fjerdedel av landets BNP, ifølge Verdensbanken.
Til sammen har den autoritære staten (som planlegger og finansierer utviklingen), de multinasjonale selskapene (som har interesse av den) og fagforeningene (som søker konsensus) ført landet mot nye høyder. Inntekt per innbygger er blant de høyeste i verden med 77 000 dollar (like bak et annet skatteparadis, Luxembourg). Alt ser ut til å gå på skinner for øya på 729 kvadratkilometer med knappe 5,5 millioner innbyggere. I det minste for innbyggerne som har singaporsk statsborgerskap, og de fastboende, som utgjør to tredjedeler av befolkningen og er de eneste som tas med i statistikken – og i de fleste velferdsordningene. De andre, arbeidsinnvandrerne, eksisterer ikke. Like fullt er det disse som får landet til å gå rundt: De utgjør hele 40 prosent av den yrkesaktive befolkningen.
Bedriftene, universitetene, laboratoriene og offentlig sektor henter dem inn etter behov. De utvalgte får et papir som gjør at de kan bli i landet i to til fem år, eller enda lenger, alt etter hvor i det strenge rekrutteringshierarkiet de befinner seg. Øverst på listen troner de superkvalifiserte utlendingene som får Employment Pass (ofte kalt E-Pass), og like under dem kommer arbeidere med yrkesfaglig utdannelse, Skilled Pass (S-Pass). Arbeidere i disse to kategoriene må gis en lønn som plasserer dem i den best betalte tredjedelen i bransjen, «for å unngå sosial dumping», ifølge Arbeidsdepartementet. De kan ta med seg familien, hvis de har råd, for husleiene er dyre: En ung australsk forsker forteller at han betaler rundt 10 000 singaporske dollar (78 300 kroner) i måneden for en femroms leilighet i utkanten av byen. Disse heldige arbeidsinnvandrerne utgjør rundt ti prosent av den yrkesaktive befolkningen.
Rovdrift på arbeiderne
De resterende 30 prosent er ufaglærte arbeidere, kalt «work permit holders» (WPH), som lever under kummerlige forhold. Levekårene for disse arbeiderne blir kritisert av en rekke advokater, menneskerettsaktivister og organisasjoner som TWC2 (Transient Workers Count Too).
TWC2s nestleder Alex Au, som tar imot meg i organisasjonens beskjedne kontorlokaler i utkanten av det indiske strøket, beskriver helvetet disse arbeiderne opplever. Det finnes ingen minstelønn i bystaten, og de får ikke ta med seg familien eller gifte seg med en singaporer – det er strengt forbudt.4Les vitnesbyrdene på TWC2s nettsted. De aller fleste jobber i byggebransjen, på skipsverft, i kjemisk industri eller oljeindustrien, som renholdere eller ryddehjelper på kafeer, restauranter og hoteller. De kommer fra Myanmar, Kina, Malaysia, Filippinene eller Bangladesh. De jobber ekstremt mye overtid, som regel ulønnet, sju dager i uka, selv om det er lovpålagt med en fridag per uke. Men den snedige arbeidsmiljøloven tillater arbeidsgiveren «å la arbeidstakerne jobbe så mye de vil hvis de ber om det eller gir sitt samtykke», forklarer Au. «Men hvis de ikke gjør det, mister de jobben og blir utvist.»
Disse arbeiderne har ikke bare tunge og underbetalte jobber, de blir også stuet sammen i boligbrakker, som noen steder ligger på rekke og rad over flere hundre meter og er omgitt av piggtråd, slik som i sentrum av Tuas, en drøy halvtime med buss og gange fra endestasjonen på metroen. Arbeidsgiveren sørger for husly – om det kan kalles det.
Arbeidere som sier opp, blir satt på gata og risikerer å bli kastet ut av landet. Som oftest blir de fraktet i små lastebiler til byggeplassene, eller til bedene langs veikantene og foran boligblokkene, hvor selv det minste ugress må lukes bort. «Et menneske koster mindre enn et ugressmiddel», kommenterer Stéphane Le Queux. I lunsjpausen ser jeg dem sove på bakken, i skyggen hvis det er mulig. Sent på kvelden sitter de på huk og venter på å bli kjørt tilbake til brakkene.
For de fleste singaporere er arbeidsinnvandrerne en del av hverdagen. Enhver familie med respekt for seg selv har minst én helper: unge filippinske, myanmarske, malaysiske eller kinesiske kvinner som bor hjemme hos dem som hushjelper uten fast arbeidstid. Kvinnene blir grovt utnyttet og noen ganger regelrett mishandlet. «Etter mange år med kamp», forteller Au, «klarte vi å sørge for at disse hushjelpene får en fridag i måneden som ikke er oppe til forhandling.» Én dag i måneden.
Krav om engelskprøve
«Vår modell er nokså enkel. Vi er rike, ikke fordi vi har høy produktivitet, men fordi vi har en underbetalt utenlandsk arbeidskraft som lider», sier Au. «Da Singapore ville oppgradere produksjonsapparatet for å møte konkurransen fra Kina, støtte vi på konkurranse fra Japan. For å holde lønnskostnadene nede samtidig som vi satset på høyteknologi, valgte vi innvandring, for at singaporske menn og kvinner skulle kunne arbeide og leve godt uten å måtte gjøre husarbeid.»
Bortsett fra noen aktivister og ikke-statlige organisasjoner aksepterer alle dette todelte systemet. I sin årsrapport, med forord skrevet av selveste statsministeren, nevner NTUC en ansatt som har fått overtidsbetaling, og en annen som har klart å bli faglært. Men det er omtrent alt fra fagforeningen. De to opposisjonspartiene er heller ikke særlig opptatt av arbeidsinnvandrernes kår, for å si det mildt: Progress Singapore Party (PSP), som bare har to representanter uten stemmerett i parlamentet,5Representantene blir valgt i et system med både personvalg og listevalg. De «beste taperne» blir også valgt inn. Disse parlamentsmedlemmene kan delta i debattene, men har ikke stemmerett. mener ikke annet enn at «vi bør gi en skikkelig velkomst til de vi tar inn», ifølge partiets grunnlegger Tan Cheng Bock. Workers’ Party (WP) har nå ti parlamentsmedlemmer – det høyeste antallet noensinne. WP framstiller seg som partiet for unge singaporere som frykter at utdannede utlendinger skal stikke av med de gode jobbene. En av disse, en ung bankansatt som er misfornøyd med stillingen sin, sier til meg: «Disse innvandrerne tar jobbene våre.»
«Tilstrømmingen av utlendinger må skape konkrete fordeler for singaporerne», sa WPs partileder Pritam Singh til nasjonalforsamlingen 21. april i fjor. Noen dager tidligere hadde han tatt til orde for at utlendinger måtte ha bestått en engelskprøve for å få permanent oppholdstillatelse eller statsborgerskap. Kravet skapte debatt i et land med fire offisielle språk (engelsk, mandarin, malayisk og tamilsk) og hvor de etniske gruppene er nokså stabile: 74,3 prosent har kinesisk opprinnelse, 13,6 prosent malayisk, 8,9 prosent indisk og 3,2 prosent har «annen» opprinnelse, som også inkluderer blandede grupper.
Skolepress
«Gjør dårlige engelskkunnskaper noen av oss mindre singaporske?» spør de to forskerne Mathew Mathews og Melvin Tay i en kronikk.6Mathew Mathews og Melvin Tay, «Must you speak English to qualify as a Singapore PR or new citizen?», The Straits Times, Singapore, 4. mars 2023. Mens de velstående og velutdannede behersker engelsk perfekt, snakker vanlige singaporere «singlish», en mer melodiøs dialekt som blander de fire språkene. Denne historiske dialekten var lenge forbudt i aviser, reklamer og på TV (der hvert samfunn har sin egen kanal), men er nå tilbake i det offentlige rommet. En annen grunn til at Singhs uttalelser skapte debatt, er at engelsk har blitt et middel til seleksjon i en tid hvor konkurransen blir stadig hardere mellom singaporerne.
Det starter allerede på skolen med den berømte «Singapore-modellen», som har fått mye skryt i Vesten for å være inkluderende. I de to første årene på barneskolen lærer elevene engelsk (lesing og skriving), matte og et morsmål (etter eget valg), og de to neste årene introduseres naturfag og andre aktiviteter. Men barneskolen ender med den ekstremt selektive Primary School Leaving Examination (PSLE). De tolv år gamle elevene må gjøre det bra på denne eksamenen for å komme inn på de gode ungdomsskolene, som vil gjøre at de kommer inn på de gode universitetene og senere får de beste jobbene. De som gjør det gjennomsnittlig på denne eksamenen, må ta til takke med teknisk høyskole. For resten ser framtiden nokså dyster ut.
Det sier seg selv at presset på elevene er stort, eller «vanvittig», som en forelder sier. Noen frykter at barnet deres vil begå selvmord, og ikke uten grunn. I fjor tok 125 unge mellom 10 og 29 år sitt eget liv, det var det høyeste registrerte antallet noensinne.7Gabrielle Chan, «476 suicides reported in Singapore in 2022, 98 more than in 2021», The Straits Times, 6. juli 2023. «Skolen er et helvete for barn som står i fare for å gjøre det dårlig på PSLE», sier en ung lærer i Yong Shu Lings dokumentar Untouchable (2019). «Jeg kan ikke endre poengberegningen, men jeg kan gi dem tilbake gleden ved læring.» For presset i skolen dreper nysgjerrigheten og kreativiteten som trengs for å utvikle ny teknologi og kultur.
Ingen ghettoer
Skolesystemet reproduserer også «klasse- og raseulikheter», sier nokså overraskende en malaysisk leder i en nystartet bedrift. Den velkledde trettiåringen snakker tilsynelatende ubekymret med meg, men ønsker likevel å være anonym. Hun forteller at man må snakke perfekt engelsk hjemme for å få gode resultater, og at man framfor alt må ta bestemte fag på privatskoler, der skolepengene stiger i takt med hvor mange som består PSLE. Foreldrene hennes var næringsdrivende, «verken rike eller fattige», som ofret alt for at hun skulle lykkes.
Den kjente historikeren Thum Ping Tjin, kalt PJ Thum, som lenge har engasjert seg mot uretten i landet, påpeker at de tjue prosent rikeste familiene bruker nesten fire ganger så mye på barnas skolegang som de tjue prosent fattigste.8Thum Ping Tjin, «Explainer: Inequality in Singapore», New Naratif, 28. april 2023. Og 59,2 prosent av singaporerne med kinesisk opprinnelse i alderen 20–39 har en universitetsgrad, mot bare 16,5 prosent av de med malaysisk opprinnelse.9Singapores statistikkbyrå, 2023, www.singstat.gov.sg.
Offisielt eksisterer det ingen diskriminering, alle behandles likt. Det finnes riktignok strøk med en klar identitet – Little India, China Town, Kampung Glam (muslimsk strøk) – men de er for det meste sosiale møtesteder og handlestrøk, ikke boområder. I Singapore eier fire femtedeler av innbyggerne sin egen leilighet, eller mer presist, de eier en 99-årig bruksrett, vanligvis i store offentlige boligkomplekser, som er pålagt å huse hver gruppe ut fra deres andel i landet: 74,3 prosent kinesere, 16,3 prosent malayer, osv. Det finnes dermed ingen ghettoer på øya. Noen innbyggere er likevel likere enn andre.
Den singaporske samfunnspakten
Visestatsminister Lawrence Wong, som ligger an til å ta over som statsminister en gang i framtiden, har fått med seg den økende uroen i den hittil relativt beskyttede middelklassen og lanserte i juni i fjor konsultasjonsplattformen «Forward Singapore» – tilsynelatende med en erkjennelse av at det autoritære styret ikke nødvendigvis har en lys framtid foran seg. Han legger ikke fingrene imellom: «Studentene føler seg innesperret i et system der mye står på spill fra tidlig alder, mens de nyutdannede og arbeiderne er bekymret for karrieren og utestengt fra boligmarkedet.»10 «Lawrence Wong launches ‘Forward S’pore’ to set out road map for a society that ‘benefits many, not a few’», Straits Times, Singapore, 28. juni 2022.
For de unge er det nesten umulig å kjøpe en bolig slik foreldrene gjorde. De blir derfor ofte boende hjemme, selv etter at de har giftet seg. Mens landet blir stadig rikere (halvparten av Singapores innbyggere tilhører verdens ti prosent rikeste),11 «2019 Global wealth Report» (PDF), Credit Suisse, 2020. er visestatsministeren opptatt av at «suksessen blir mindre knyttet til gullkrukken ved veis ende enn til vår pliktfølelse og selvrealisering underveis». Og han advarer: «Hvis vår samfunnspakt bryter sammen, vil en stor del av singaporerne ende opp med å føle seg utestengt fra resten av samfunnet og mene at systemet ikke er på deres side.»
Stadig flere har sine tvil om denne «pakten», en blanding av konfucianske verdier (respekt for hierarki, lydighet, rettferdighet) og mer eller mindre tilpassede vestlige verdier. Det viste blant annet parlamentsvalget i 2020: Til tross for nøye inndelte valgkretser, begrenset medieadgang for opposisjonen og en ultrakort valgkamp på ni dager, fikk regjeringspartiet et av de dårligste resultatene noensinne, selv om det fortsatt har et flertall de fleste vestlige partier bare kan drømme om (83 parlamentsmedlemmer mot 10 for opposisjonen).
Lokk på uenighetene
Har den kommende statsministeren virkelig erkjent at systemet bør endres? Det er ikke sikkert.12 Éric Frécon, «Singapore. Des politiques et des efforts de transition, d’ajustements… ou de façade?», i Gabriel Facal og Jérôme Samuel (red.), L’Asie du Sud-Est 2023. Bilan, enjeux et perspectives, Irasec, Bangkok, 2023. Offentlig debatt blir sett på som en trussel mot stabiliteten, og er begrenset, også når det gjelder miljøspørsmål. Traséen til den åttende metrolinjen, Cross Island, har vært svært omstridt fordi den innebærer graving under øyas største naturreservat og rydding av tre hektar land. Transportdepartementet har argumentert med at den reduserer reisetiden med rundt seks minutter, og at reisen vil koste 15 prosent mindre. Byggingen av linjen er nå fullt i gang.
Byggingen av kasinoet i Marina Bay var også kontroversiell, men ble gjennomført likevel, forteller Caroline Wong, visedekan for utdanning ved James Cook University. «Fellesskapets interesser, som blir sett på som identiske med økonomi (tiltrekke seg turister, skape arbeidsplasser), blir alltid framhevet, og dermed blir avvikende stemmer og meninger ignorert», sier hun. «Men folks livskvalitet kan ikke sidestilles med vekst.»
For øyeblikket legger regjeringen lokk på uenighetene. Den kan direkte utnevne styremedlemmer og de redaksjonelle lederne i de store mediene. Singapore er rangert som nummer 129 av 180 land på pressefrihetsindeksen til Reportere uten grenser. I fjor ble Terry Xu og Daniel de Costa – henholdsvis utgiver og redaktør for nettavisen The Online Citizen, som var blitt stengt noen måneder tidligere – dømt til tre ukers fengsel.
I 2019 ble pressefriheten ytterligere svekket med loven om beskyttelse mot løgn og manipulasjon. Nå kan enhver sak makthaverne ikke liker, bli tolket som en «løgn». Og det medfører sanksjoner. Særlig mot aktivistene som vil avskaffe dødsstraff. Siden mars i fjor har femten personer blitt henrettet som ledd i myndighetenes kamp mot narkotika. Få kan sies å ha fått en rettferdig rettergang. Menneskerettsforkjempere som har mot til å protestere, blir utsatt for ulike former for trakassering: overvåking, innkallinger til politiet, sensur av nettsider. Singapore er på ingen måte Kina, men en kjent intellektuell som PJ Thum forteller at han til slutt valgte å gå i eksil og fortsette kampen på nettstedet New Naratif: «Det ble for vanskelig.»
Oversatt av redaksjonen
- 1Etter å ha sluttet seg til konføderasjonen Malaysia i 1963, kort tid etter å ha fått selvstendighet fra Storbritannia, trakk Singapore, som da ble ledet av Lee Kuan Yew, seg ut og erklærte seg uavhengig.
- 2Michael D. Barr, The Ruling Elite of Singapore: Networks of Power and Influence, I.B. Tauris, London, 2014.
- 3Se Philippe Revelli, «Ulikhetstriangelet», Le Monde diplomatique, juli 2016.
- 4Les vitnesbyrdene på TWC2s nettsted.
- 5Representantene blir valgt i et system med både personvalg og listevalg. De «beste taperne» blir også valgt inn. Disse parlamentsmedlemmene kan delta i debattene, men har ikke stemmerett.
- 6Mathew Mathews og Melvin Tay, «Must you speak English to qualify as a Singapore PR or new citizen?», The Straits Times, Singapore, 4. mars 2023.
- 7Gabrielle Chan, «476 suicides reported in Singapore in 2022, 98 more than in 2021», The Straits Times, 6. juli 2023.
- 8Thum Ping Tjin, «Explainer: Inequality in Singapore», New Naratif, 28. april 2023.
- 9Singapores statistikkbyrå, 2023, www.singstat.gov.sg.
- 10«Lawrence Wong launches ‘Forward S’pore’ to set out road map for a society that ‘benefits many, not a few’», Straits Times, Singapore, 28. juni 2022.
- 11«2019 Global wealth Report» (PDF), Credit Suisse, 2020.
- 12Éric Frécon, «Singapore. Des politiques et des efforts de transition, d’ajustements… ou de façade?», i Gabriel Facal og Jérôme Samuel (red.), L’Asie du Sud-Est 2023. Bilan, enjeux et perspectives, Irasec, Bangkok, 2023.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
