Ignacio Ramonet

En seier av López Obrador (avgjøres 6. september) få enorme geopolitiske følger. Dette vil meksikanske arbeidsgivere og media for alt i verden unngå, selv om man da står i fare for å ofre demokratiet.

Fotball er fremfor alt en politisk sport. Den berører sentrale problemstillinger som tilhørighet, identitet og sosiale kår.

Zapateros sosialistiske regjering har tatt flere initiativ som har fått de mest konservative kreftene i Spania til å rase.

Mens FN samler stater eller regjeringer, det vil si maktstrukturene, forsøker Verdens Sosiale Forum å skape spiren til en forsamling for hele menneskeheten.

«Vi driver ikke med tortur,» hevdet George W. Bush. Uttalelsen kom 7. november i Panama, mot slutten av presidentens fem dager lange rundtur i Latin-Amerika, en region som i lange tider har vært pint av USA-støttede diktatoriske regimer som drev med «forsvinninger» og tortur i stor skala. Uttalelsen fra USAs president var et svar på anklager fremsatt i Washington Post1 om at amerikansk etterretningstjeneste bortfører personer i all hemmelighet og utsetter dem for tortur utenfor USAs grenser, i fengsler kalt «black sites». Kan man tro på Bush? Svaret er nei. Som kjent påsto han at Saddam Husseins regime hadde forbindelser til Al-Qaida og at Bagdad disponerte masseødeleggelsesvåpen, for å rettferdiggjøre USAs invasjon av Irak. To løgner Washington brukte som påskudd for å sette i gang en «forkjøpskrig» som har kostet mange tiltalls tusen mennesker livet (inkludert 2000 amerikanske militære). Bush er overhodet ikke til å stole på. Spesielt ikke i spørsmålet om tortur. Institusjoner som det derimot er all grunn til å feste lit til, Det internasjonale Røde Kors, Amnesty International og Human Rights Watch, har utarbeidet rapporter2 som bekrefter at etter attentatene 11. september har amerikanske myndigheter unnlatt å respektere både Genève-konvensjonene om behandling av krigsfanger og FNs torturkonvensjon i sin kamp mot «internasjonal terrorisme».3Bush-administrasjonen endret spillereglene da den bestemte seg for å opprette militære unntaksdomstoler og etablere fangeleiren på Guantanamo – som befinner seg utenfor USAs territorium og dermed utenfor amerikansk jurisdiksjon – der man har sperret inne såkalte «fanger fra slagmarken» (en annen betegnelse enn «krigsfanger», som ville gitt dem beskyttelse i henhold til Genève-konvensjonen). Den nykonservative tesen til juristen Alberto Gonzales, tidligere rådgiver for presidenten og nå justisminister, er i bunn og grunn denne: Amerika må ikke la seg «svekke» av hensynet til menneskerettighetene. I to rapporter fra henholdsvis februar og august 2002 omdefinerte Gonzales retten til å bruke tortur. I USA i dag omfatter begrepet tortur kun handlinger «som fører til ubotelig skade på fangenes fysiske integritet». Så lenge man ikke går over denne terskelen, er alle pinsler tillatt.Derfor er det ingen overraskelse at den amerikanske hæren drev med systematisk bruk av tortur allerede fra desember 2002, i fangeleiren Bagram i Afghanistan. De mistenkte ble «lenket fast i cellene sine og slått ofte», «kastet mot vegger og bord», «sparket i lysken og på beina», og man «helte vann inn i munnen deres helt til de ikke fikk puste». Flere mistet livet på denne måten.4En undersøkelse offentliggjort i New York Times5 bekreftet at den amerikanske hæren «rutinemessig» påfører fangene lidelser, og som oftest piner dem uten en gang å avhøre dem… Undersøkelsen viste at mannskapet i den 519. bataljonen for militær etterretning i Bagram hadde lært framgangsmåtene sine på Guantanamo. Og at den samme 519. bataljonen senere fikk ansvar for å gjennomføre harde forhør i det irakiske fengselet Abu Ghraib.Andre undersøkelser har vist at CIA har bortført fanger over hele verden – i Tyskland, Italia, Sverige og andre steder – og utlevert dem til «vennligsinnete» land som Saudi-Arabia, Jordan og Egypt, der de kan utsettes for ubegrenset tortur. Ferske rapporter har vist at CIA disponerer et veritabelt nettverk av hemmelige fengsler over hele verden – noe Amnesty International kaller «vår tids Gulag». Noen av disse fengslene skal befinne seg i EU-land (Polen?) og i Øst-Europa (Romania?).Alt dette er avskyelig både i juridisk og etisk forstand, og

1 Se «Ny verdensorden med internett», norske LMD, januar 2004. 2 www.icann.org og www.icannwatch.org3 The Guardian, London, 11. oktober 2005.

Kretsen rundt Lula har bygd opp et omfattende bestikkelsessystem for å kjøpe stemmer samt et ulovlig underslag av penger for å finansiere Lulas presidentkampanje.

Sør-Korea har enn så lenge en levestandard på linje med gjennomsnittsnivået i USA og EU. I Nord-Korea skaper atomtrusselen aggresjon.

Med sitt rungende non til EU-grunnloven 29. mai gjorde det opprørske Frankrike nok en gang ære på sin tradisjon som «politisk nasjon par excellence».

Plutselig vendes verdens bekymrede blikk seg mot Formosastredet, der situasjonen er blitt svært spent etter at den kinesiske nasjonalforsamlingen 14. mars vedtok en lov mot at Taiwan løsriver seg. Denne loven gir for første gang Beijing fullmakt til å «ta i bruk ikke-fredelige midler» mot Taiwan dersom øyas myndigheter søker uavhengighet.Dagen før hadde en militærkledd president Hu Jintao, som er øverstkommanderende for de militære styrkene og også generalsekretær i Kommunistpartiet, gitt offiserene beskjed om å «forberede seg på en væpnet konflikt». Denne erklæringen ble tatt på alvor, ikke minst fordi militærbudsjettet er økt med 12,6 prosent.Taiwans president Chen Shui-bian, som noen dager tidligere hadde truet med å kunngjøre en lov mot annektering, kalte lovteksten fra Beijing en «lov som autoriserer krig». USA har også gitt uttrykk for bekymring: «Denne loven er uheldig,» erklærte Scott McClellan, talsmann for Det hvite hus, «den tjener overhodet ikke freden, og heller ikke sikkerheten i Formosastredet (…) Vi går imot ethvert forsøk på å endre den nåværende situasjonen unilateralt».1 Det samme budskapet ble gjentatt overfor president Hu Jintao av USAs utenriksminister Condoleezza Rice under hennes besøk i Beijing 21. mars.Washington har siden 1972 bare anerkjent ett Kina – og anser Taiwan som en integrert del av det. Men i 1979 vedtok Kongressen enstemmig en resolusjon der USA forplikter seg til å garantere for øyas sikkerhet. Og da John Bolton – en glødende tilhenger av Taiwans uavhengighet og tidligere rådgiver for regjeringen i Taipei – nylig ble utnevnt til FN-ambassadør, var det ikke beroligende for myndighetene i Beijing. Japan har også gitt uttrykk for bekymring på grunn av «lovens negative konsekvenser for fred og stabilitet i regionen». Spenningene mellom de to regionale stormaktene har økt de siste månedene. Tokyo annonserte i februar at japanske styrker hadde tatt kontroll over et fyrtårn på den ubebodde øygruppen Senkaku, som Beijing gjør krav på under navnet Diaoyu. Kina beskrev dette som en «alvorlig provokasjon» som var «fullstendig uakseptabel». Øygruppen befinner seg i et område som er rikt på fisk og der det er lokalisert store forekomster av hydrokarbon. For å skape motvekt til Kina på den internasjonale arenaen, støtter nå USA Japans viktigste diplomatiske krav: å oppnå fast plass i FNs sikkerhetsråd. I februar undertegnet Tokyo og Washington et felles kommuniké som kan beskrives som historisk, der de to landene erklærer det som sitt «felles strategiske mål» å arbeide for en «fredelig løsning på konflikten angående Formosastredet».2 Dette er første gang siden 1945 at Japan oppgir sin nøytralitet overfor Taiwan.Beijing er overbevist om at Bush-administrasjonen har satt i gang et virkelig oppdemmingsforsøk mot Kina, med Japan i rollen som «puddel» eller «Asias Storbritannia». Kinesiske myndigheter mener USA oppmuntrer til japansk opprustning når de etablerer stadig flere militærbaser rundt Kina (i Kirgisistan, Tadsjikistan, Afghanistan, Usbekistan) og styrker sine militære forbindelser til India, Sri-Lanka, Malaysia, Singapor og Thailand. Men bildet er mer komplisert enn som så. På det økonomiske plan har Washington et stort behov for Kina, som resirkulerer en stor del av USAs berømmelige valutaoverskudd ved å kjøpe amerikanske statsobligasjoner, og som dermed indirekte finansierer USAs budsjettunderskudd.3 For øvrig har Washington stor nytte av Beijing som uunnværlig mellomledd i forhandlingene med Nord-Korea for å få regimet i Pyongyang til å oppgi sine atomvåpen.Spenningene i denne regionen har fått ringvirkninger helt til Europa. Loven mot taiwansk løsrivelse har allerede ført til

Visste de som tok livet av Rafik Hariri at de på symbolsk vis beseglet det syriske regimets skjebne?

Da Schibsted-konsernet lanserte gratisavisen 20 Minutes i Frankrike, spådde noen at dette ville bety «journalistikkens død». Står vi nå ved dødsleiet til den uavhengige og undersøkende pressen?

Det er bekymringsverdig at president Bush, som er kjent for sin religiøse fundamentalisme, sin intellektuelle middelmådighet og sin mangel på kultur, nå er den presidentkandidaten som har oppnådd flest stemmer i det amerikanske demokratiets historie, skriver Ignacio Ramonet.

Slik det for USA finnes et før og et etter 11. september, vil det nå for Russland finnes et før og et etter Beslan. En massiv gisseltaking utviklet seg 3. september 2004 til et mareritt: Nærmere 370 mennesker, derav rundt 160 barn, ble drept. En hel verden var rystet over denne massakren av uskyldige. Og de russiske militærstyrkenes intervensjon var så rotete og brutal at man knapt trodde sine egne øyne.Beslan markerer uten tvil et vendepunkt i konfliktene i Kaukasus: både på grunn av det russiske sikkerhetsapparatets enorme fallitt og gisseltakernes ekstreme voldsbruk. Det er den desidert største krisen Vladimir Putin har stått overfor i sin tid som president, men det virker som om han ikke helt har tatt inn over seg omfanget av den. Dagen etter blodbadet erklærte han: «Det skal innrømmes at vi ikke har forstått kompleksiteten og faren ved den utvikling som har skjedd i vårt eget land og i verden». Slik slår han fast at Russland, i likhet med andre stater, står overfor en felles motstander, nemlig «den internasjonale terrorismen». Med andre ord: Den radikale islamismen eller det noen kaller «den verdensomspennende islamske jihad».Det er samme type feilslutning som den USAs president George W. Bush trakk da han i mars 2003 bestemte seg for å invadere Irak under påskudd av å skulle bekjempe Al-Qaidas terrorisme. Nå er det Russlands tur til å erklære seg «i krig» og forherlige tanken om en «sterk stat». Putins menn gjør seg klar til å sette i gang store omveltninger av landets politiske system,1 samtidig som hæren og de hemmelige tjenestene styrkes. Det snakkes til og med om «forkjøpsangrep for å ødelegge terroristbaser overalt i verden.»2Russiske myndigheter nekter å vedgå at den terrorismen og islamismen de i dag står overfor i Kaukasus kun er redskaper: Deres virkelige problem i denne regionen er nasjonalismen. Nasjonalismen ser ut til å være den mektigste og mest motstandsdyktige av alle politiske krefter. Det er uten tvil den moderne historiens viktigste kraft, noe palestinernes motstand vitner om. Verken kolonialismen, imperialismen eller totalitære regimer har kunnet overgå den. Det er en politisk strømning som ikke nøler med å opprette de mest uensartede allianser for å nå sine mål. Et godt eksempel på dette er situasjonen i Afghanistan og Irak, der nasjonalisme og radikal islamisme forenes i kampen for nasjonal frigjøring. Og nye, særdeles avskyelige former for terrorisme ser dagens lys. Det samme er tilfellet i Tsjetsjenia. Ingen har gjort så stor motstand mot russernes erobring av Kaukasus som tsjetsjenerne. Siden 1818 har de modig stått opp mot overmakten. Og ved Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 erklærte Tsjetsjenia seg uavhengig. Det medførte den første krigen med Russland, som i august 1996 endte med at Tsjetsjenia gikk seirende ut – riktignok med store menneskelige tap.Etter en serie attentater i oktober 1999, angrep den russiske hæren Tsjetsjenia på nytt. Denne andre krigen la det allerede ødelagte landet fullstendig i ruiner. Moskva organiserte lokalvalg, og plasserte Moskva-lojale personer i nøkkelposisjoner. Den tsjetsjenske motstanden har imidlertid ikke lagt ned våpnene, attentatene fortsetter, og den russiske undertrykkelsen forblir grusom.3Den geopolitiske konteksten gjør ikke saken bedre. Russiske myndigheter ergrer seg over de sterke båndene – så vel militære som økonomiske – som knyttes mellom USA og to stater i Transkaukasus: Georgia og Aserbajdsjan, på grensen til Tsjetsjenia. Disse båndene må sees i sammenheng med president

«Det er USAs plikt å gjøre slutt på tortur på verdensbasis. Vi fører an i denne kampen, og går foran som et godt eksempel. Jeg oppmoder alle regjeringer om å slå seg sammen med USA og fellesskapet av rettstater for å forby, etterforske og straffe all form for tortur, og forhindre andre ondskapsfulle og uvanlige former for avstraffelse.»George W. Bush i Washington Post, 27. juni 2003 Kolonikrigens felle er i ferd med å lukke seg over Iraks erobrere. I likhet med de franske styrkene i Algerie, de britiske i Kenya, belgierne i Kongo, portugiserne i Guinea-Bissau (for ikke å glemme israelerne i Gaza i dag), er de amerikanske styrkene nødt til å ta inn over seg at deres knusende overmakt ikke kan hindre kidnappinger, bakholdsangrep og andre dødelige attentater… For de amerikanske soldatene i Irak likner okkupasjonen mer og mer en nedstigning i dødsriket.Et typisk trekk ved koloniale konflikter er okkupantenes arroganse, deres overbevisning om å tilhøre en høyere stand (mer «sivilisert» og mer «fremskreden») og deres forakt for de okkuperte. Iblant nekter de til og med å betrakte dem som mennesker.1 Okkupanten fremstiller sitt oppdrag som «hellig og høyverdig» (forsvare det Gode mot det Onde, beskytte sivilisasjonen, innføre demokrati), og denne «koloniale selvtilfredsheten» leder okkupanten til å misbruke sin makt. Et klart eksempel på dette er massakrene i Falluja i begynnelsen av april: som reaksjon på den avskyelige skjendingen av likene til fire sikkerhetsvakter som ble drept i et attentat, bombet amerikanske styrker flere boligstrøk og drepte rundt 600 sivile, deriblant flere titalls barn… Det var i denne fastlåste situasjonen at den amerikanske tv-kanalen CBS brøt mediestillheten. Den 28. april offentliggjorde programmet 60 minutes de første bildene av irakiske fanger som blir mishandlet av amerikanske fangevoktere i fengselet i Abu Ghraib. Disse trofé-lignende bildene sjokkerte en hel verden. CBS-reportasjen var et bevis for at det foregår tortur i Irak. Reportasjen hadde vært klar siden begynnelsen av april, men press fra Pentagon forsinket sendingen med omtrent tre uker. General Richard Myers, USAs forsvarssjef, grep personlig inn overfor produsent Dan Rather, og ba ham utsette sendingen. Den kunne visstnok sette livet til de soldatene som var innblandet i «kampen om Falluja» i fare…Presset fra offentlige myndigheter ble mangedoblet for å få CBS til å skrinlegge reportasjen. Da CBS hørte at The New Yorkers journalist Seymour Hersch2 skulle publisere flere bilder sammen med deler av general Antonio Tubagas knusende rapport3, bestemte tv-kanalen seg imidlertid for å vise sin reportasje. De store mediene, som frem til da hadde bøyd seg for regjeringens instruks om ikke å vise bilder av amerikanske soldater som hadde mistet livet i Irak,4 sensurerte til å begynne med torturbildene, som de anså for å være «lite patriotiske». Bill O’Reilly, programleder i TV-kanalen Fox News, kom for eksempel med følgende uttalelse: «CBS har gitt USAs fiender et mektig våpen ved å vise disse torturbildene. Og det er sjokkerende.»President Bush sa seg også sjokkert, mens Donald Rumsfeld på sin side nektet for å ha noen som helst kjennskap til slike overtramp. Begge to mente disse grusomhetene var begått av isolerte «sorte får». De lyver. Akkurat som de løy om Iraks påståtte masseødeleggelsesvåpen. Akkurat som de løy om den påståtte forbindelsen mellom Saddam Hussein og Osama Bin Laden. USAs praksis for mishandling av fanger var allerede viden kjent. Rapporter fra det Internasjonale