Media Mutandis: a NODE.London Reader, Marina Vishmidt (red. med Francis, Walsh og Sykes) Node.London, London 06, s. 299 NODE.London (står for «Networked, Open, Distributed, Events, London) er en horisontal struktureret organisation dedikeret til at styrke mediekunstens infrastruktur og synlighed i London – med en særligt fokus på politiske og socialkulturelle…
MEDIA: På mange måter kan det være vanskeligere å tenke uavhengig og kritisk, å gå mot strømmen i dagens demokratiske Norge enn det var i Polen før 1989. Da jeg i sommer ble plukket ut til å være kritisk-undersøkende mediejournalist i norske Le Monde diplomatique, opplevde jeg det som et…
I Matthias Glasners film Den frie vilje utvises en kynisk fatalisme som undergraver velferdsstatens muligheter til å ta hånd om, eller kanskje ha kontroll over, individet. Hovedpersonens skjebne problematiserer vårt forhold til skyld og straff, ja til vår generelle rettsfølelse overhodet. Er Glasner en manikeistisk inspirert Augustin mot Pelagius, en Luther opp mot Erasmus, eller kanskje en Freud mot rasjonalisme og positivisme?
Tenk deg et klassebilde fra ungdomsskolen der over halvparten av elevene har nasjonalistiske slagord, «Hitler was right» eller hakekors på t-skjorten. Et par gjør heil-hilsen. Nederst til høyre sitter læreren og smiler. Dette er ikke et absurd motiv fra en skolerevy ut av satirisk kontroll, men et tankevekkende stykke svensk…
Mark Tribe/Reena Jana med Uta Grosenick (red.)Taschen, Køln 2006, s. 99 Den måtte jo komme. En let tilgængelig håndbog om «new media art» fra Taschen, forlaget som specialiserer sig i at lave forholdsvis billige gennemillustrerede bøger (billedsiden er altid af imponerende kvalitet og i sidste ende det som sælger bøgerne)…
Norsk dokumentarfilm kan også hevde seg i forhold til å skildre politisk saker av global betydning. I filmen USA mot Al-Arian ser vi at juryen finner Al-Arian ikke skyldig på alle tiltalepunkter, men dommeren dømte likevel fengselsstraff og utvisning. Beviser ikke er så viktig hvis en skal bekjempe terror? Dokumentaren vises på kino i Norge i februar.
På midten av 90-tallet holdt California på å kveles av eksos fra biltrafikken. På grunn av dette opprettet California Air Resources Board (CARB) Zero Emissions Mandate (ZEV) som satte som minstestandard at 2 prosent av alle kjøretøy solgt i staten skulle være utslippsfrie, og innen 2003 skulle antallet være 10…
Også bilder kan lyve. Den russiske flåten i Panserkrysseren Potemkin var faktisk tysk. Hitlers håndtrykk ble rekonstruert. General de Gaulles triumfmarsj i 1944. Filmhistorien er full av montasjer eller rent ut forfalskede bilder. Og da Den røde armé nådde fram til Auschwitz-Birkenau 27. januar 1945, trengte de fanger som jublende kunne hilse frigjørerne velkommen. Man rekrutterte derfor statister fra nabolandsbyen Oswiecim.
Digitale medier engasjerer igjen hånden og fantasien. I filmen Mission to Earth arbeider han her med tydelige referenser til filmhistorien. Kritikk av globaliseringens ideologiske konsensus preger både Godards og Manovichs film. Soft Cinema, Texas, bygger på en stadig skiftende sammenstilling av bilder fra utvalgte verdensbyer. Manovichs har en idé om databasen som den dominerende kulturelle formen i vår tid
Dette er en amerikansk dokumentarfilm av Heidi Ewing og Rachel Gradysom følger en gruppe barn på en evangelisk-kristen sommerleir kalt «Kids on Fire» i Devil’s Lake i North Dakota. Barna blir forsøkt hjernevasket på alle tenkelige måter av leirens predikanter, til å tro at de er del av en ny…
Denne sveitsiske dokumentarfilmen av Marcel Schüpbach følger den utrettelige aktiviteten til Carla Del Ponte, lederen for FNs krigsforbryterdomstol for tidligere Jugoslavia. Hun fanger krigsforbrytere. I løpet av filmen får en innsikt i hvordan de vestlige stormaktene, med USA i spissen, i løpet av en tiårs periode har unnlatt å forfølge…
Flere skandinaviske dokumentarer var gjenstand for mye oppmerksomhet på IDFA. Ikke minst fordi danske regissører vant hele tre priser på festivalen. Kandidatene til alle priskategoriene, valgt blant flere tusen filmer, ble vurdert av en fagjury på tre personer. Den prestisjefulle VPRO Joris Ivens-prisen for dokumentarfilmer i full lengde gikk til…
Spesielt i Irak-krigen ser man hvordan private selskaper tar over flere funksjoner som hæren tidligere har hatt. Fra første til andre Irak-krig har man sett en tidobling av andelen «leiesoldater» ? til en av ti soldater. Private kontraktører, i motsetning til hæren, er fritatt for rettslig forfølgelse for handlinger de eller deres ansatte begår i Irak. Dessuten er det vanskelig å begrense dårlige kontraktører da det antakelig foregår en organisert «innsidehandel» med amerikanske oppdragsgivere.
Den «nye britiske filmen» svømmer i et farvann som er rikt på sosiale gnisninger, men fattig på politiske perspektiver. Regissørene selv understreker at hver film er en tung kamp, i et land hvor produksjonen ikke overstiger 20-30 filmer i året. Arbeiderklassen blir mer synliggjort i filmene, man har fått øynene mer opp for vanlige arbeidsfolks kulturelle legitimitet. Suksessen til nyere sosialorienterte filmer skyldes deres subtile blanding av humor og realisme. Samtidsfilmen her reflekterer over den voksende avgrunnen mellom nye Labour og arbeidsfolk.
Vietnamkrigen er et av de kapitlene i USAs nyere historie som har satt dypest spor i det amerikanske samfunn. Fra og med slutten av 60-tallet begynte uavhengige filmskapere å lage politiske dokumentarfilmer for å avsløre grusomhetene og forbrytelsene som USAs krigføring i Vietnam førte til. De var blant de første til å framlegge Vietnamkrigen råskap. Eksempelvis viste filmen Winter Soldier hvor dypt traumatisert USA var av konflikten. Her forteller soldatene om grusomhetene de begikk så snart de var forvandlet til roboter
Peace, Propaganda and the Promised land er en glimrende DVD samling for de som vil vite mer om Israel/Palestina-konflikten. Samlingen består av to DVD med en hovedfilm, flere og utvidede intervjuer, nyhetsklipp, kortfilmer, historiske kart over området, samt en pedagogisk gjennomgåelse av konfliktens historie.
Mellom 5.- 15. oktober arrangeres filmfestivalen Film fra Sør i Oslo. Dette er en årlig kulturbegivenhet for mennesker som ønsker å se film fra verden utenfor Europa og Nord-Amerika. På programmet i år er det en rekke fiksjons- og dokumentarfilmer fra Midtøsten, spesielt fra Iran.
Bergen internasjonale filmfestival (BIFF), som arrangeres 18.-25. oktober, skal ifølge festivalleder Tor Fosse, i år ha den største satsingen på dokumentarfilmer siden festivalen først startet i 2000.
Dokumentaren gjør noe med vår samvittighet. Den har en påvirkningskraft.
Amerikansk filmproduksjon gir et fasettert bilde av situasjonen etter 11. september. Noen støtter unntakspolitikken, andre er mer kritiske. Hollywoods styrke ligger i dets evne til å ta opp i seg tilsynelatende motstridende diskurser, og likevel samle publikum foran lerretet.
Article 61 (Madeh 61) er regissert og produsert i Iran i 2005 av Mahvash Sheikholeslami. Det er en film med enkle virkemidler og sterke historier.
Filmen foregreb det moderne arbejdsliv og den moderne mediekultur præget af opmærksomhedsøkonomier, interaktivitet og mødetilstande. Men er vår tids billedunivers den globale kapitalismes kampplads for den permanente krig og kamp om selve vores opfattelse og hvordan vi ser?
Filmfestivalen i Cannes fortsetter sin frammarsj med å overdrevent spille på sin legendariske stilling. 4000 filmdistributører er til stede fra hele verden, og årets juryformann er Wong Kar-Wai. Festivalen har henfalt til den «individualistiske auteur-stilen» som gjør det mulig å ta opp all verdens problemer uten å egentlig måtte ta stilling til dem. En vektlegging av form framfor dybde, det individuelle framfor det kollektive, det estetiske framfor det politiske.
Hvor andre kunstarter har udviklet og ændret sig, har filmmediet stået i stampe de sidste mange år. Efter at have eksisteret i 108 år er det kedeligt, forudsigeligt, og uvillig til forandring. Det lider av store tyrannier som tekstens, rammens, skuespillets og kameraets tyranni. Det bør genopfindes.
