Film– side 18

FBI-medarbejderen Sibel Edmonds blev fyret, fordi hun gik til ledelsen med en viden om, at der optrådte tyrkiske spioner internt i FBI. Kill The Messenger viser et amerikansk post-9/11-samfund, der er kendetegnet ved en parakdoksal dobbelthed. På sin vis stækkes borgere i deres frihed og overvågningsmulighederne højnes, altimens politikere i højere grad kan holde deres rygge fri og lukke betændte sager ved blot at henvise til statens sikkerhed. Dokumentaren viser dog, at det ikke altid er statens sikkerhed, der sættes højest i Bush-administrationen.

I dette intervjuet snakker den 85 år gamle franske filmskaperen Alain Resnais om å lage film ? om stemninger, skuespillere, musikken og sine inspirasjonskilder. Dette er mannen som filmatiserte Marguerite Duras' roman Hiroshima, min elskede. Hans filmer er preget av den surrealistiske arven. Dette finner vi også i filmene hans fra de siste 20 årene ? teatralske lystspill. Resnais kunne blande politisk historie, biografi og science-fiction i stort sett kunstnerisk vellykkede, men kommersielt mislykkede filmer. Han lar seg gjerne inspirere av filmatiske ideer i enkelte tv-serier framfor berømte filmer. Hans ambisjon er å skape et affektivt minne hos tilskueren, et minne som erstatter en hurtig og voldelig handlingsrekke. For om det ikke er bevegelse i filmen, så kan man likevel la seg bevege. Hans siste film Hjerter (C?urs) kommer denne måneden på DVD.

Formelle eksperimenter, sentimentale film, politiske film, etniske film, dokumentarfilm. Tysk film har for alvor indtaget de danske og norske biografer. Titler som Goodbye, Lenin!, Der Untergang, De Andres Liv og Napola vil nok være velkendte for de fleste læsere. De nybølgefilm, der tematiserer det forrige århundredes store nationale traume ? nazismen ? påkalder sig af gode grunde en særlig international interesse. Man kan tale om en veritabel bølge af tabunedbrydende film: ca. 60 år efter verdenskrigen ser unge talentfulde filminstruktører på den anden verdenskrig og nazismen med nye øjne. De lider ikke af tidligere tiders berøringsangst. Krigsgenerationens børn ønskede ikke at beskæftige sig så meget med deres fædres og mødres ? «Auschwitzgenerationens» ? synder og undladelsessynder i fortiden. Tysklands film har i disse år samme alternative bevågenhed som franske havde tidligere, for der er blevet lavet fantastisk gode film de seneste år.

David Finchers film Zodiac er et dokudrama som vet at den også er en fiksjon ? den bruker fiksjonsfilmens dramaturgi til å stramme og ramme inn dokumentarstoffet. Filmen viser oss hvor vanskelig en mordetterforskning er, og understreker spesielt det kommunikasjonsteknologiske gapet mellom vårt nye århundre og 1969. Zodiac er en realistisk film full av kunstgrep.

Hjerter (Cœurs) – Alain Resnais 17. Spillefilm – er basert på Alain Ayckbourns stykke Private Fears in Public Places. Resnais har tidligere adaptert Ayckbourns stykke Smoking/No smoking. Paris, 13. arrondissement: Boligagenten Thierry (André Dussollier) anstrenger seg for å finne en leilighet som tilfredsstiller Nicole og Dan (Lambert Wilson, Laura Morante),…

Mitt håp er at filmmeldingen med «Det nye filminstituttet» gir romslighet nok til solid statlig støtte. Norge kan skape et visjonært større miljø for den kritisk-uavhengige internasjonale dokumentaren. Uten å hemmes av norsk språk, kultur og natur.

Zack Snyders saga om 300 selvoppofrende spartanske soldater har urettmessig blitt kritisert som fascistoid propaganda. Filmen har klare paralleller til dagens kriger, med disiplin og vilje som eneste våpen mot en høyteknologisk invasjonshær. Man finner en frihetstilstrebende kjerne i den ubarmhjertige, spartanske militærdisiplinen. Perserkongen Xerxes skildres ikke som en fanatisk, muslimsk fundamentalist, hoffet hans er snarere multikulturelt og dekadent. Bakgrunnens kunstige (digitale) karakter skaper en klaustrofobisk følelse, en «lukket verden». Den «ekte virkeligheten» mister sin uskyld, og blir er en perfekt allegorisk fremstilling av «Taliban», av vårt sosiale og ideologiske uføre.

Danmarks statsminister bliver myrdet af en ung aktivist, som han har et homoseksuelt forhold til. Godt nok sker det hele kun på film ? i den nye danske mockumentary AFR ? men ikke desto mindre har filmen sat gang i en debat om kunstnerisk frihed og grænser for ytringsfriheden. Mest af alt er AFR dog et overraskende kærligt portræt, der viser, at selv bag ekstreme ydrer ? såsom en kynisk statsleder eller en kompromisløs aktivist ? gemmer sig et godt menneske, der stopper op og tvivler.

Jean Baudrillard vil bli husket for hans forbløffende evne til å analysere samtidens begivenheter og transpolitiske figurer. Og hans måte å kombinere teori og forteling i en radikal kritikk av hverdagsliv og medier. Endeløs informasjon gjør oss alle til gisler av mediene ? men vi samtykker stilltiende. Nyhetene blir virtuelle hendelser.

Fra 2007 til 2013 skal EU satse 755 millioner euro på europeisk filmproduksjon. Målet med initiativet er å la Europas kulturelle identitet og kulturarv gjenspeile seg i filmproduksjonen. EU skal nå konkurrere med Hollywoods sterke grep på det europeiske filmmarkedet.

Israelske Joseph Cedar vant nå sølvbjørnen på Berlinialen med filmen Beaufort. Det blåser for tiden en ny vind i israelsk film. Men hvordan har filmen framstilt Israel i de siste årene? Hvordan forholder den seg til de konfliktfylte realitetene i landet? Hovedsakelig er det dokumentaristene som fortsatt framstiller hverdagens tragedier og søker etter årsaker til dem. Men brorparten av fiksjonsfilmene fra de siste årene unngår direkte referanser til palestinerne, okkupasjonen eller intifadaen. Det er vanskelig for den kommersielle filmen å sette seg opp mot okkupasjonen.

En enke har ifølge hinduenes hellige skrifter tre valg. Hun kan la seg brenne sammen med sin avdøde ektemann, hun kan, hvis dette godkjennes av familiene, gifte seg med mannens yngre bror, eller hun kan vie sitt liv til asketisk selvfornektelse. Da Deepa Mehtas skulle begynne å filme Vann i den hellige byen Varanasi i 2000, ble hun møtt av to tusen demonstranter som stormet og satte fyr på settet før de kastet det i Ganges. Filmens kjærlighetsintrige balanserer hårfint mellom å være et politisk-religiøst frigjøringsprosjekt og et Bollywoodsk melodrama.

Media Mutandis: a NODE.London Reader, Marina Vishmidt (red. med Francis, Walsh og Sykes) Node.London, London 06, s. 299 NODE.London (står for «Networked, Open, Distributed, Events, London) er en horisontal struktureret organisation dedikeret til at styrke mediekunstens infrastruktur og synlighed i London – med en særligt fokus på politiske og socialkulturelle…

MEDIA: På mange måter kan det være vanskeligere å tenke uavhengig og kritisk, å gå mot strømmen i dagens demokratiske Norge enn det var i Polen før 1989. Da jeg i sommer ble plukket ut til å være kritisk-undersøkende mediejournalist i norske Le Monde diplomatique, opplevde jeg det som et…

I Matthias Glasners film Den frie vilje utvises en kynisk fatalisme som undergraver velferdsstatens muligheter til å ta hånd om, eller kanskje ha kontroll over, individet. Hovedpersonens skjebne problematiserer vårt forhold til skyld og straff, ja til vår generelle rettsfølelse overhodet. Er Glasner en manikeistisk inspirert Augustin mot Pelagius, en Luther opp mot Erasmus, eller kanskje en Freud mot rasjonalisme og positivisme?

Tenk deg et klassebilde fra ungdomsskolen der over halvparten av elevene har nasjonalistiske slagord, «Hitler was right» eller hakekors på t-skjorten. Et par gjør heil-hilsen. Nederst til høyre sitter læreren og smiler. Dette er ikke et absurd motiv fra en skolerevy ut av satirisk kontroll, men et tankevekkende stykke svensk…

Mark Tribe/Reena Jana med Uta Grosenick (red.)Taschen, Køln 2006, s. 99 Den måtte jo komme. En let tilgængelig håndbog om «new media art» fra Taschen, forlaget som specialiserer sig i at lave forholdsvis billige gennemillustrerede bøger (billedsiden er altid af imponerende kvalitet og i sidste ende det som sælger bøgerne)…

Også bilder kan lyve. Den russiske flåten i Panserkrysseren Potemkin var faktisk tysk. Hitlers håndtrykk ble rekonstruert. General de Gaulles triumfmarsj i 1944. Filmhistorien er full av montasjer eller rent ut forfalskede bilder. Og da Den røde armé nådde fram til Auschwitz-Birkenau 27. januar 1945, trengte de fanger som jublende kunne hilse frigjørerne velkommen. Man rekrutterte derfor statister fra nabolandsbyen Oswiecim.

Digitale medier engasjerer igjen hånden og fantasien. I filmen Mission to Earth arbeider han her med tydelige referenser til filmhistorien. Kritikk av globaliseringens ideologiske konsensus preger både Godards og Manovichs film. Soft Cinema, Texas, bygger på en stadig skiftende sammenstilling av bilder fra utvalgte verdensbyer. Manovichs har en idé om databasen som den dominerende kulturelle formen i vår tid