Film – Side 20

Den Danske Filmskole har netop udklækket seks nye instruktører. Le Monde diplomatique har set deres vidt forskellige afgangsfilm og talt med de mere eller mindre talentfulde seks.

Ben X tager favntag med den computerspillende og utilpassede teenager. Det er der kommet et fintfølt og rørende portræt ud af, som dog også har det med at fremstå lidt for naivt og moraliserende.

Allerede tre måneder før Cannes-festivalen ble Clint Eastwood hedret med en æres-Gullpalme, en pris bare Ingmar Bergman har fått før ham. Skuespilleren og regissøren som på 1970- og 80-tallet ble betraktet som en reaksjonær B-skuespiller, hylles nå unisont av filmkritikere verden over. Er det Eastwood, samfunnet eller kritikerne som har forandret seg?

Med liten respekt for konvensjoner og stor kunstnerisk frihet fornyet en ung generasjon filmskapere filmkunsten på slutten av 1950-tallet. Men selv om denne bevegelsen–la nouvelle vague–hadde en relativt kortvarig levetid, har den hatt en enorm innflytelse på fransk film. På godt eller vondt?

Agnès Jaouis Tilbake til Provence våger å ta opp problemstillinger som vanligvis feies under teppet. Det er delvis en seriøs film om røtter og retning i livet, dels en samling muntre og sorgmuntre tablåer, men ambisjonsnivået til den ellers så presise filmskaperen kunne ha vært høyere.

Kaotiske Ana lægger glimrende ud i et virvar af livsglæde og menneskelig hengivenhed, men snart svigter filmen sig selv og ender ud i en absolut rodet, spiritualiseret gang vås udklædt som feministisk kritik.

I Lille Soldat sammenkædes trafficking og krigene i Irak og Afghanistan i et forsøg på at problematisere begrebet «hjælp». Resultatet er nedslående.

Blant premierene i månedsskiftet mars/april finner vi to filmer der holdning til voldsbruk og virkemidler står sentralt, og der begge hovedskikkelsene har våpenet disponibelt. Men man kan knapt tenke seg to mer forskjellige filmer, i stil og tankeform. Den ene anstrenger seg for å være ung og up to date; den andre overdriver bevisst sin alderdommelighet.

Variantene av den ufullendte kjærligheten er mange. Dette viste årets filmfestival i Berlin. Fra Daldrys The Reader til Petr Loms dokumentar om Irans president Ahmadinejad, var ufullendt kjærlighet et gjennomgangstema, om enn det dreier seg om fortidens byrder, politisk maktesløshet, samfunnets normer eller de brutale konsekvensene av verdens økonomiske oppdeling.

Niels Arden Oplev har skåret Stieg Larssons krimibestseller Mænd der Hader Kvinder ind til benet og skabt en effektiv og velspillet thriller, der heldigvis bevarer bogens samfundskritiske dimension.

Analfabetisk ondskap? Er The Reader troverdig i sin framstilling av konsentrasjonsleirvokterens beveggrunner og gåtefulle sjelekvaler?

Steve McQueens film om IRA-lederen Bobby Sands? sultestreik, er en sterkt kroppslig, men samtidig meningsmettet film som evner å sprenge fiksjonsfilmens konvensjonelle moralske dualisme.

The Wrestler er fortrinlig i sin skildring af tingenes forgang og livets forfald. Mickey Rourke har aldrig været bedre, men det er kollektivet, der får filmen til at løfte sig til mindeværdige højder.

Wehrmacht-aristokratenes komplott mot Hitler i 1944 har blitt til en overraskende velsmurt og spennende thriller i Bryan Singers Valkyrie. De politiske forhåpningene og motivene til kuppmakerne havner imidlertid i bakgrunnen. Betyr det at man skal slå seg til ro med at en thriller bare er en thriller?

Nils Arden Oplev formår med To verdener at levere en nuanceret skildring af Jehovas Vidner. Desværre hæmmes filmen af skabelonkarakterer og en for behagesyg iscenesættelse af dramaturgien.

Klassen var en overraskende vinner på fjorårets Cannes-festival. Og filmen om den engasjerte læreren François (som i likhet med elevene spiller seg selv) i Paris? verste bydel, har bare blitt bedre siden første visning, mener Cahiers du Cinémas kritiker.