Hva skal til for at offentligheten virkelig tar ansvar overfor Gaza og gjør noe med denne rå maktutøvelsen som krever så mange liv? Når skal også Vesten få nok av Israels krigsforbrytelser? Dokumentarfilm er i det minste et bevegende virkemiddel, og spesielt filmen som nå kommer om Mads Gilbert.
Guy Debords Skuespillsamfunnet var en begivenhet da den først kom ut for over førti år siden. Endelig foreligger den på norsk. Har tidens tann tæret på dens radikale potensial?
Alain Resnais er i sitt åttiåttende år en forbløffende vital filmskaper. Etter to velspilte og billedskjønne, men middels minneverdige filmer på 2000-tallet, er det gledelig å se at hans nye film – og aller første romanadaptasjon – Les Herbes folles, har noe av den samme dristigheten som de tidlige mesterverkene Hiroshima, min elskede og I fjor i Marienbad.
Partir illustrerer på skræmmende omend lidt selvsmagende vis, hvordan kvinder fortsat er dybt afhængige–også på en negativ måde–af deres mænd.
Filmfotofestivalen Camerimage i Polen er nærmest eneste i sitt slag blant 370 filmfestivaler verden over. Både festival og by imponerte meg. Men hvor i all verden kommer denne ubotelige trangen til å se stadig flere bilder fra?
Også i år samlet Copenhagen International Documentary Film Festival (CPH:DOX) en imponerende vifte af film. I år har man, ikke overraskende, satset på klimafilm. Men det er et beslægtet tema om urbane landskaber i forandring, om megabyer i vækst, der imponerer, vækker til eftertanke og sætter de klimamæssige og miljømæssige spørgsmål ind i en interessant ramme.
Pier Paolo Pasolini var en rasende samtidskommentator. En ny rekonstruert film gir oss nå et innblikk i mye av hans kritikk–om krig, medier, skjønnhet, arbeidet og religionen. Selv om han også ble hatet og latterliggjort, kan han fremdeles berøre oss.
Yojiro Takitas japanske Oscar-vinder Depatures er en fredfyldt og værdig film, der på elegant vis mimer det på engang makabre og dog smukke arbejde, filmens hovedperson bestrider. Sentimentalitet og patos truer dog filmen og gør den indimellem en anelse selvsmagende.
Michael Hanekes Det hvite båndet presenterer seg som en allegori over årsakene til nazismens utbrudd i Tyskland, der det lutheranske disiplineringsregimet gir stoff til en besynderlig krimgåte.
Opphavsretten drepes sakte av medienes utvikling. Nå kaster også filmskapere seg på samplebølgen.
Franske filmer har i år oversvømt norske kinoer, etter noen år med påfallende fravær. Vi har sett på noen av de nye franske filmene som kommer på kino i november. Har fransk filmkunst blitt mer aktuell?
Endnu en fransk film prøver at udforske skolevæsenet. Det slipper den ikke specielt godt afsted med. Derimod står den stærkt i sin skildring af en ung piges opvækst i et parisisk arbejdermiljø.
Steven Soderbergh er en svært uforutsigbar regissør med så stilistisk og innholdsmessig ulike filmer som Sex, Lies and Videotape, Kafka, Ocean’s Thirteen og filmatiseringen av Che Guevaras liv som revolusjonær. Utvider The Informant!, som handler om en av USAs mest profilerte varslere, repertoaret enda mer?
I sin granskning af begrebet normalitet falder The Soloist til jorden. Den står lidt stærkere som skildring af skizofreni, men ikke desto mindre er helhedsindtrykket en noget kedsommelig og ligegyldig affære.
I Brutte omfavnelser leverer billedmesteren og «følelsesatleten» Pedro Almodóvar enda mer intenst melodrama og billedprakt enn tidligere. Men filmen er først og fremst et forsøk på å reflektere avstanden mellom tidlig 90-tall og sent 00-tall, inkludert en til tider briljant og blendende oppsummering av Almodóvars karriere.
Med inspiration fra Stanley Kubrick forsøger Nicolas Winding Refn i den biografiske film Bronson at fortælle en relevant beretning om Englands mest berygtede forbryder. Desværre mangler filmen både præcision og indlevelse og ender med at fremstå som en forholdsvis hul, voldsdyrkende genrestudie.
Britiske Alan Parker er en av vår tids mest allsidige regissører. Le Monde diplomatiques Truls Lie møtte filmskaperen for en samtale om filmkunstens politiske potensial.
Under den kalde krigen brukte supermaktene de fleste midler i maktkampen. To nye bøker avslører den merkverdige skyggekrigen under vann.
Har norsk dokumentarfilm et uutnyttet potensial som kan markere norsk film utover landets grenser? Norges dokumentarister ber om å bli sett av «Kulturløft 2», men hva mener bransjeaktørene trengs for å gi norsk dokumentar et internasjonalt løft? Er mer penger alt som skal til eller må bransjen organiseres annerledes?
En tragisk personlig historie kan ikke være en forutsetning for å lage en dokumentar, sier Tore Tomter i NRK.
Eyes Wide Shut er en notorisk tvetydig film som fikk en lunken mottakelse da den først kom, og mange mente den var blitt gitt ut uferdig. Men i dag framstår filmen som langt mer vesentlig enn det meste av filmer som har blitt laget siden.
Med et imponerende DVD-bokssæt, der rummer hele 26 vidt forskellige avantgardefilm, opfordrer vi hermed læseren til at tage med på en rundrejse i filmmediets kringelkroge.
I motsetning til norske spillefilmer har norske dokumentarer de siste årene markert seg internasjonalt. Er dette nisjen Giske bør satse på for å nå sitt mål om at norsk film skal hevde seg i verden?
Philippe Claudel er en av samtidens mest lovende romanforfattere. Med Jeg har elsket deg så lenge (Il y a longtemps que je t’aime) gjør han en solid debut som spillefilmregissør.
