Slag mot imperiet?
I dagens informasjonssamfunn er spørsmålet om å «ta makten» irrelevant ettersom det ikke lenger finnes noe sentralt maktapparat som spiller en avgjørende rolle. Makten selv endres, desentraliseres og mangfoldiggjøres.
Morsmålets moral
Når småunger skriker «Du lovet meg!» eller «Du fikk mer enn meg!» vet de allerede hva et løfte eller rettferdighet er. Så er moral noe vi er født med?Den norske filosofen Knut Erik Tranøy tok opp spørsmålet om medfødt moral på seminaret som nylig markerte hans 85-årsdag. Han har snart 40 års virke med allmennmoral, medisinsk etikk og forskningsetikk. Og har fulgt sine barn og barnebarns utvikling.Småbarns sans for rettferdighet er avansert lenge før skolealderen. Når en skader en annen kan vi høre: «Det var ikke min skyld!», «Jeg kunne ikke noe for det!», eller «Han gjorde det med vilje!». De forholder seg allerede til spørsmålet om skyld – ting vi i lovverket deler opp i uaktsomhet, forsett eller overlegg. De små kjenner også forskjellen på å eie, låne, eller stjele. Og vet forskjell på sannhet og løgn. Men hvor oppstår moralen? Ifølge Tranøy kommer moralen med morsmålet – språk og etikk er intimt forbundet med hverandre. Når man lærer å snakke, følger levereglene med. Barn imiterer, gjentar en regel eller regle, danner seg en meningsfull virkelighet. Det er fullt alvor – vi kjenner det når de korrigerer andres talefeil. Moralen forankrer seg i likhet med morsmålet dypt i vår måte å være på – i vår eksistens eller væremåte.For Aristoteles blir man et moralsk menneske ved innsosialisering i moralske praksiser, ved å ta etter, eller etterligne forbilder. Så også med barnet og morsmålet. En innføring og deltakelse i en kulturs verdier og normer, nedfelles derfor ikke i en endelig lære – men i en inneforstått klokskap. Poenget kan understrekes i nylig utgitte Å være underveis – Introduksjon til Heideggers filosofi skrevet av Rune Fritz Nicolaisen. Boken er velskrevet, og vitner om en forfatter som i en årrekke har arbeidet med den vanskelige tyske filosofen. Overraskende er bokens poeng at Heidegger faktisk drev med etikk:Hovedverket Væren og Tid (Sein und Zeit, 1927) betegnes av Nicolaisen som «et etisk prosjekt som igjen og igjen skal redde oss fra oss selv.» Heidegger mener at logos eller «talen» i «samvittighetens rop» forteller oss hvor vi befinner oss – om vår tilhørlighet til verden, vår tid og kultur. Slik vi angås og moralsk berøres i forhold til hvordan livet leves. Men her ligger også det ansvaret som hviler på enhver generasjon til kritisk å forsøke å forstå seg selv og sin tilværelse i verden. Sagt med Heidegger: «…ethos betyr oppholdsstedet, stedet hvor man bor.» Det dreier seg om handlingens klarhet, jakten på ekte muligheter, en eksistenskunst – et radikalt sokratisk «Erkjenn deg selv.» Slik er filosofi og etikk det samme. Da det alltid dreier seg for mennesket om å være til, om ens tilværelse, må man ta på seg byrden og ansvaret for denne – som en slags skyld. Man er således alltid allerede skyldig, slik moralen følger med oppvekstens tilværelse. «Samvittighetens rop» som Kierkegaard og Heidegger referer til, minner nettopp om barnets muntlige morsmålsmoral – eller farsmoral slik Kierkegaard omtalte sitt samvittighetskall «Du skal lære!» Moralen overskrider enkeltmennesket, en skyldighet umulig å kontrollere ved etisk allmenne regler. Sosiale formasjoner stemmer mennesket fra morsmålet og fremover – «samvittighetens rop». En gang det greske «Erkjenn deg selv!», så det romerske «Vær herre over deg selv!», før vi ble preget av det kristne «Benekt deg selv!». Sistnevnte lar skylden anta sitt vrengebilde. Kants moralske imperativ –
Fra arbeid til samarbeid
Hvilke vilkår foreligger for politisk motstand i dagens fremvoksende kontrollsamfunn? Vi har møtt Michael Hardt for en kritisk samtale, en av forfatterne bak boken Imperiet.
Rammet av den Annen
Det var først mot slutten av sitt lange akademiske liv at Asbjørn Aarnes (f. 1923) virkelig fattet dyp interesse for den franske etikeren, Emmanuel Levinas (1906-95), en meget toneangivende skikkelse innen etterkrigstidens filosofi. Her hjemme har Aarnes selv slått an ganske mange toner, hvorav en del synes å stamme fra Levinas: – Det er den Annen og den Annens Ansikt som står i sentrum. Som etisk subjekt har vi et grunnleggende Ansvar for våre medmennesker. Den Annen rammer oss, Ansiktet bønnfaller oss. Ingen kan ta dette ansvaret for meg. – Må ikke det karakteriseres som et revolusjonerende budskap – at jeg har et ansvar, som rammer meg før jeg er klar over det? Og at min humanisme utgår fra den Annen? Vi er jo lært opp til å tenke at vi som rasjonelle, frie subjekter bevisst velger våre handlinger? – Ja, jeg er enig med deg. Det virket revolusjonerende – hvis jeg skal bruke et så sterkt ord – å komme under innflytelse av den tanken. Jeg vil si at Kafka har for meg alltid vært en fascinerende forfatter – særlig med dette brennende spørsmålet: hvorfor er jeg i verden? Og jeg tenkte tidligere at ingen kunne svare på det. Men Levinas synes å ha et svar likevel: Jeg er i verden for den Annen! Det er ikke dermed sagt at man kan etterleve det, men dette er blitt en ny redning for tanken. Og her legger Levinas liksom en avgrunn mellom all tidligere tenkning og seg selv. – Det er innen lege- og sykepleieryrket disse tankene har fått størst gjennomslag. For eksempel disputerer Elin Berg i Tromsø over avhandlingen «Det kreative mellomrommet mellom lege og pasient». Hun satt som allmennpraktiker i 25 år, og så tok hun innover seg impulsen fra Levinas, og la redskapene til side. Da kom pasienten til henne, da gjorde han inntog hos henne. Det var ikke slik som før at hun hele tiden overveide, kontrollerte ham. – Du kan si at det hun opplevde, var at pasienten fylte hele rommet, det ble på en måte ikke plass for henne. Og det er jo nærmest en absurd situasjon for en lege. Jeg holdt en gang et foredrag for en del leger på Soria Moria i Oslo. Og der var det et par kirurger som sa: «Vi forstår at det skjer noe før-rasjonelt, at det skjer et menneskelig møte før det skjer et møte mellom lege og pasient». De lurte imidlertid på hvilken betydning dette kunne ha, for når de skulle operere, måtte de jo forholde seg objektivt og rasjonelt til situasjonen for å gjøre et skikkelig arbeid. – Må man bruke instrumentell fornuft i en del situasjoner? – For meg var hovedsaken at de innrømmet at det fant sted et slags før-fornuftig, før-instrumentelt møte. Men det var mange som protesterte på dette, det var en del uenighet på det punktet. Det er jo mange som sier at Levinas’ filosofi virker veldig paralyserende når man tar inn over seg at man har et uendelig ansvar. Det er ingen smutthull ut av dette ansvaret. Mange klarer ikke å gjøre noe når ansvaret blir så stort, men man må prøve å definere seg et lite felt hvor man faktisk kan gjøre noe, da blir det mulig å begynne. – I forhold til økonomisk globalisering og nyliberalisme hevder mange at den økonomiske tenkningen nå gjennomsyrer hele
Hva betyr medmenneske?
Vi bringer i forbindelse med julefeiringen et nyskrevet bidrag om den franske filosofen Emmanuel Levinas – en fornyer av jødisk-kristen spiritualitet.
Globaliseringens vold
For å forstå hatet resten av verden føler overfor Vesten, må man snu opp ned på alle perspektiver. Det er ikke hatet til dem man har fratatt alt uten å gi noe tilbake, men hatet til dem man har gitt alt bortsett fra muligheten til å gi noe tilbake. Det er altså ikke frarøvelsens og utbyttingens hat, men ydmykelsens hat, skriver Jean Baudrillard.
Hvilken innflytelse har fransk tenkning i Norge?
Fransk filosofi og åndsliv har satt dype spor i europeisk historie. Vårt kontinent hadde sett annerledes ut uten den franske revolusjonen og menneskerettserklæringen. Fransk litteratur og kultur har en høy stjerne verden over. Vi spør oss likevel hvordan situasjonen er for fransk tenknings innflytelse i Norge. I en intervjuserie snakker vi med sentrale norske tenkere, som alle har et nært forhold til Frankrike.
Staten som egoistisk monster
Politikkens væsen. Udvalgte essays 1944-76. Introduktion, ovs. og kommentar Trine Engholm Michelsen, 274 s., Museum Tusculanum, Danmark
Sansenes logikk
Logic of Sensation foreligger endelig for et engelskspråklig publikum.
Adornos aktualitet
11. september har siden terrorangrepet på Manhatten stått som en svart merkedag. I år kan datoen imidlertid også knyttes opp mot 100-årsjubileet for filosofen, sosiologen og musikkteoretikeren Theodor W. Adornos fødsel. I Norge markeres dette blant annet med en internasjonal forskerkonferanse, samt en utgivelse av en samling av Adornos tekster om musikk, som ikke tidligere har vært tilgjengelig på norsk.
De offentliga inrättningarnas genealogi
CERFI
En politisk analys av begäret
CERFI var en aktiv grupp i Paris från sent sextiotal till slutet av sjuttiotalet. I 1965 grundade Félix Guattari Société de psychothérapie institutionnelle (SPI) och Fédération des groupes d'études et de recherches institutionnelles (FGERI), ett nätverk av trehundra psykiatriker, psykologer, lärare, stadsplanerare, arkitekter, ekonomer, filmskapare, akademiker och andra som var intresserade av en generell analys av förtryckets institutionella former.
Turist eller reisende
Turisten, som kombinerer eksotisme med maksimal komfort, har et forsprang på den «reisende» som bare flakker omkring guidet av sin egen nysgjerrighet.
Sværmeriet for politisk vold
Den globaliseringsfjendtlige bevægelse har fået en teoretiker–Antonio Negri. Hvem er han? I en nyligt udkommet ABC
En ny type intellektuell: dissidenten
Dette essayet ble første gang publisert som et redaksjonelt forord til en utgave av Tel Quel viet feministisk teori (1977). I det samme nummeret av Tel Quel stod forøvrig Kristevas Stabat Mater for første gang på trykk. Mot slutten av dette essayet kommer Kristeva inn på Hegels lesning av Antigone, der Hegel gjør Antigone til representant for den guddommelige Lov i motsetning til den menneskelig Lov. For Hegel representerer den guddommelige Lov døden, og det å ta seg av og sørge for de døde. Kristeva ønsker å utvide dette til også gjelde for fødsel og reproduksjon. Kristeva motsetter seg ikke Hegels plassering av kvinnene på det partikulæres side, men drøfter om ikke dette utgjør en radikal annethet, en feminin dissens og et mulig utgangspunkt for forandring. Kristeva avviser essensialismen og ontologiseringen av «kvinnen», men denne teksten viser at Kristeva samtidig insisterer på kjønnsforskjellen. Dette gjør hun ved å ta utgangspunkt i det ved kvinner som er udiskutabelt forskjellig fra menn, nemlig reproduksjonsevnen.
Historien om CERFI
I motsats till de förstelnade formerna inom den kommunistiska partiapparaten och andra vänstergrupper, gällde det att forma en ny typ av aktivister som inte så mycket skulle bilda ett parti, utan snarare ett nätverk av autonoma grupper. Diplomatique presenterar denne sommaren tre artiklar den allmänna franske intellektuella miljön där CERFI formades, och relationen till tidens politiska och akademiska debatter.
Små og store reformer
Det finnes mange hypoteser for hvordan man litt etter litt kan arbeide seg frem mot en avvikling av fengselsvesenet. Historien har lært oss at de store reformene krever kollektive bevisstgjøringsprosesser av progressiv, kulturell og ideologisk karakter, som tar lærdom av kampene, det vil si de små reformene. Prøveløslatelser må prioriteres, for disse representerer gjensidige og helt avgjørende garantier for en kontrakt som binder sammen de to partene. Løslatelsen gjør det mulig for dem å søke støtte i hverandre, og på den måten å oppnå en kollektiv «frigjøring» via dem som har opplevd og forvaltet fengselslivet (den dømte og fengselsadministrasjonen): en kan ikke lenger godta begrepet «straff». Samtlige sanksjoner må ha en begrenset varighet som muliggjør konkrete perspektiver, prosjekter, fremtidsutsikter og en organisering av nåtiden innenfor rammen av en tidsmessig kontinuitet, hvor verken fortiden eller fremtiden er skjult. Planlegging muliggjør regulering. Uten planlegging finnes intet engasjement. Staten kan ikke ekskludere uten også å legge forholdene til rette for en «gjen-inkludering».
Arbeidet i den postindustrielle æra
Arbeidet er for den moderne sosialfilosofen selve symbolet på deltagelsen i samfunnsfellesskapet. Men for grekerne tar friheten, og derfor mennesket, til der hvor arbeidet og livets nødvendigheter slutter. Dette essayet tar for seg forsjellige betydninger av «arbeid» gjennom tidene – både i samfunnet og for individet.
Paul Ricœur
Hvad er det der dybest set skaber et godt samfund? Paul Ricœur ser gaveudvekslingen som et symbol, der opretter et fællesskab, som er ubetaleligt.
Fred och krig
Freden, likt konsten, innebär att infånga krafter i en tillblivelse som berikar det den lägger beslag på.
Den hvileløse tænkning
For halvandet år siden vedtog det danske Folketing at nedlægge Danmarks Lærerhøjskole og et par andre pædagogiske institutioner og til gengæld oprette Danmarks Pædagogiske Universitet, der for en gangs skyld ikke blot er en provinsfilial af et af de gamle universiteter i landet. Men hvorfor var det ikke nok at have en lærerhøjskole? Hvorfor var en faglig overbygning til skolefagene ikke tilstrækkelig? Hvorfor har det nye universitet ikke blot et institut for curriculum, der analyserer uddannelsessystemets indhold og funktion, men fire andre institutter for henholdsvis pædagogisk psykologi, antropologi, psykologi og filosofi? Og hvorfor ville man have et universitet, som ikke alene henvender sig til alle fra «det pædagogiske område», men til alle professioner, der har brug for en højere uddannelse med fokus på pædagogik, dvs. på kunsten at lære nogen noget? Det må være fordi verden har ændret sig. Viden og indsigt kan ikke mere opfattes som noget stabilt, der blot forøges og forbedres, og som derfor blot skal udbredes ved oplysning. Det vi ved om os selv, om samfundet og om naturen er under konstant forandring, og vi bidrager selv til denne forandring gennem vores praksis og fortolkninger. Derfor kan pædagogik ikke mere blot være et redskab for formidling af en etableret viden. Gennem læring og kompetenceudvikling udvikler vi selv viden og skaber de forståelsesrammer, hvori vi kan bruge vores viden. Det betyder, at vi ikke kan nøjes med uddannelse i viden og indsigt, men vi må også forstå hvordan vi selv medvirker til at fremme denne viden og indsigt. I denne sammenhæng har pædagogisk filosofi fået en særlig rolle at spille, og det er kommet til udtryk i oprettelsen af Institut for pædagogisk filosofi ved det nye universitet. Der er to grunde til denne nydannelse i nordisk sammenhæng. Dels er den resultatet af en stadig mere intens debat om pædagogikkens betydning for menneskets liv i en ustabil verden. I Danmark har oplysning, opdragelse og «indirekte meddelelse» siden Grundtvig, Kold og Kierkegaard været genstand for en voldsom mængde litteratur og debat. Tænk blot på kritikken af elitedannelse, kravet om samfundskritisk «erfaringspædagogik», og som modvægt hertil ønsket om «værdiafklaring» i skolerne. Noget tilsvarende er foregået i Norge. Dels er den et modtræk til pædagogikkens fortrængning fra visse nyere former for fagfilosofi, f.eks. på Københavns Universitet. Denne fortrængning er besynderlig, eftersom læring har spillet en central rolle i filosofien siden Sokrates og Platon. Hovedspørgsmålet for Sokrates var: Hvordan lærer man at tænke? Og Platons dialoger har ned gennem hele vores historie stået som modellen for en filosofi, der læres ved samtale mellem lærer og elev. I oplysningstiden (1700-tallet) nåede pædagogisk filosofi et klimaks med Rousseau og Kant, der begge betragtede disciplineringen som sekundær i forhold til lærerens omsorg for eleven. Senere kom Nietzsches kritik af dannelsesanstalternes moralisme – alt sammen centralt for en frigørende pædagogik i det 20. århundrede. Pædagogikkens fortrængning fra fagfilosofien skete ved en indsnævring af filosofien til metodelære, logisk hjernegymnastik og gold argumentationsteori med den dertil knyttede foragt for «de store filosoffer» og «livsfilosofferne». Det kom allerede til udtryk, da Knud Grue Sørensen, der havde skrevet disputats om pædagogisk filosofi i 1950, blev forbigået til et professorat i filosofi ved Københavns Universitet og i stedet måtte tage imod et særligt oprettet professorat i pædagogik. Fagfilosofferne ønskede ham ikke ind i varmen. I det hele taget opfattede fagfilosofferne pædagogisk
Røverstater – finnes de?
I det øyeblikk suverenitet finnes, finnes det også maktmisbruk og rogue states, skriver den franske filosofen Jacques Derrida i dette utdraget fra Derridas nyeste bok Voyous.