Filosofi – Side 8

Don Quijote i Tanger

Det var en gang en fullmoden historiker som het Benengeli, Ben for sine venner og for denne fortellingens behov.En morgen da tiden var gått fra forstanden, spaserte Ben ut til Kapp Spartel. Der så han ut over havet og konstaterte at vinden endret tingenes farge. Fjellet var blitt eldre. Det lignet en oppgitt dromedar. Husene var sammensunket. Bare tiden forble uberørt av vinden og av menneskenes luner. Også himmelen virket annerledes, selv om skyene fikk hard medfart av kraftige vinddrag fra øst. Hva ville Tanger vært uten østavinden som vasker gater og blikk, og som renser luften for mygg og andre innsekter fra sør som fremkaller migrene og skaper uorden i tilværelsen? Ben sto rett overfor Spanias kyst, som kunne skimtes klart og tydelig i det milde sollyset. Han sto nøyaktig der, på Afrikas nordlige ytterpunkt, hvor Middelhavet og Atlanteren møtes. Rett frem ligger Spania. Spanjolene har nettopp våknet. De har alle gått ut av husene sine for å se den skarpsindige lavadelsmann don Quijote av la Mancha passere. Herr Miguel de Cervantes er tilbake. Reisen hans har vart i netter og århundrer. Han har vandret gjennom uendelige områder, utkjempet slag, reddet barn, forsvart kvinner, gått seg vill og kommet på rett vei igjen, sporet opp gamle ridderhistorier og nært seg på ord, mengder av ord, tonnevis av stavelser og tusener av sider skrevet av navnløse fremmede, tusener av bøker reddet fra bokbålene. Han er fortsatt like tynn, like smekker og like storsinnet som den dagen han satte seg fore å skape rettferdighet menneskene imellom. Den dagen var han blitt stukket av en flue fra India. Det ble sagt at den var rød, mens noen fremholdt at den hadde vært grønn og ikke minst giftig. Han hadde reist seg opp, iført seg habitten til en ridder fra en landsby ingen lenger husker navnet på, og bestemt seg for å rette opp all urettferdighet i verden. Sikker på seg selv, med faste skritt, oppriktig blikk og uten så mye som et øre i lommene, listet han opp noen av de grusomheter han hadde sverget på å bekjempe. Hvilken bedrift! Han trengte mer enn ett liv for å fullføre dette edle oppdrag. Han trengte en frodig fantasi, et fruktbart storsinn og en praktfull tålmodighet for å gjennomføre sin plan. Gud hadde gitt ham uendelig og evig liv. Denne guddommelige omhu var ham vel unt ettersom han skulle rette opp det Gud, og iblant Djevelen, fikk menneskene til å gjøre.Han hadde slukt så mange bøker at han hadde fått fordøyelsesbesvær. Han spekket sine erklæringer med dikt og fortellinger som duftet av eventyr og galskap. Man måtte løpe etter ham for å følge hans talemåter, fange nyansene i hans utsagn. Av bokomslag hadde han lagd seg et sverd. Et symbolsk våpen. Et skinn av bevæpning.Ben ventet. Han visste at Herr Cervantes endelig skulle sette sin fot på Tangers jord denne sensommeren. Hvorfor skulle han komme hit, til en by med avdanket sjarm, en by som dyrket billige myter og legender, en by for ubesluttsomme turister? Fordi Tanger en gang hadde vært en by der alle nasjoner plantet en påle, noen et tre, mens andre hadde åpnet et konsulat for skumle spioner og alkoholiserte forfattere. Fordi Tanger en gang hadde vært en storslagen by som bød på forestillinger i et teater plassert mellom latskapens mur

oktober 2005

Det klinger falskt

Den kapitalistiske organiseringen av konkurransen i dag, som styres av ultraliberal ideologi, produserer i massiv grad demotivering og pessimisme. Hvordan kan det utvikle seg et fellesskap når de folkene som dette fellesskapet skal bestå av, kun blir satt i et konkurranse- og motsetningsforhold til hverandre?

juni 2005

Negationens teatralitet

Negationen kan bruges for at gøre sig bemærket. Hvis nogen for eksempel klager over det foreliggende samfunds indretning og virkemåde, blot for at påtage sig et offers rolle, aktivere menneskers tendens til solidaritet og dermed tiltrække sig tilhørerens sympati. Brug av rollespil, teatralitet, ikke realitet og autenticitet.

mai 2005

Negation som kitsch og hvermandseje

Frederik Stjernfelt og Søren Ulrik Thomsen mener i essaybogen Kritik af den negative opbyggelighed at negationen har vundet stadig større indpas i kulturlivet. Negationen er blevet dét afgørende kritiske greb i den offentlige debat. Kunsten drukner sig selv i negationer og vedstår sig kun sjældent positive værdier. Hvor den ene af forfatterne elsker højmodernismen, elsker den anden højkirkeligheden.

Metropolens fortolker

Da kunstneren Lin Yilin gikk ut av kunstakademiet i 1990 med utdannelse i tradisjonell kinesisk kunst og humaniora, var millionbyen Guangzhou kastet ut i en aggressiv kapitalisme og eksplosiv ekspansjon. Den kinesiske millionbyen er knapt gjenkjennelig fra den ene dagen til den andre.

Et politisk nederlag

Dagens Italia har behov for å gjenoppdage de demokratiske verdiene landet eksperimenterte med på 1970-tallet, skriver Antonio Negri, og gir et historisk overblikk som forklarer dette behovet. Fra et svakt italiensk 68-opprør dannet det seg et virvar av sosiale og politiske elementer som ikke klarte å modernisere kapitalismen, og en opprørsbevegelse som utartet seg til blind ekstremisme.

mars 2005

Den postkommunistiske situasjon

Å snakke om den postkommunistiske situasjon betyr å ta kommunismen på alvor som en historisk hendelse. Hvilke spor har kommunismen etterlatt seg, og i hvilken utstrekning preger erfaringen med kommunismen vår egen samtid?

januar 2005

Skammens etik

Filosoffen Adorno var en af de første til at fremføre påstanden om, at Auschwitz er den højeste test for tanken og politikkens integritet. I praksis betyder dette at tanken må lægge sine kort på bordet og imødekomme de krav der stilles af sådanne ekstreme begivenheder. Men tanken kan naturligvis aldrig imødekomme sådanne krav og den må aldrig hævde at den gør det. Men kan vi midt i konfrontation med babariet, f.eks med Auschwitz bekræfte humanismen og politikkens krise ved at vende krisen mod os selv og gøre den konstitutiv for en kollektiv frihedspraksis? Forfattere som Agamben og Deleuze har med udgangspunkt i Primo Levis forfatterskab gjort ideen om skammen til en forskningsstrategi for at tænke, for at skrive idet, skammen er det der tvinger filosofien til at blive politisk. Man er her oppe imod store kræfter eftersom enhver voldsom lidenskab uværligt vil stå i dommens og tribunalets sted. De store lidenskaber inderliggør affekterne og gør dem hurtigt til vage følelser, der derefter kan bruges til at dominere andre. I stedet for at redegøre for bødlens grusomhed og (for)dømme dem i sandhedens, i retfærdighedens og i frihedens navn, forsøger Levi i sine fortællinger at komme til større forståelse af de affekter der karakteriserer følelsen af «skam». Det er Levis afvisning af moralismens fristelse der er så vital og netop ved at bekræfte krisen som krise, undgår han at gøre barbariet, herunder Auschwitz, til en omsættelig, konsumeret følelse, til noget vi kan møde med en nyttig reaktion. På trods af sit selvmord er Levi den multitude der i tankens anstrengelse bekræfter krisens momentum. I en tid hvor der ikke er udsigt til substantielle politiske og sociale fællesskaber er krisen permanent men den er også den immaterielle arbejders chance, dvs. både tanken og det civile livs chance: Forfatteren eller det tænkende menneskes følelse af ikke at være hjemme i verden bliver det chok der bevæger tanken, det som er tankens kraft. Krisen bliver vendt mod ham selv på en skabende måde der gør hans bøger om Auschwitz til et våben. Levi viser at der midt i krisen er en kraft der får os til at tænke, skammen er trumfkortet men målet er at gøre livet politisk uden at reducere det.1 Levis meditation over skammen er en måde at intensivere krisen på og forfatteren bliver her selv vidne fordi han har set noget der er for stort, for grusomt, noget der overstiger hans erfaring. Den skamfulde vender tilbage med røde øjne, men dette er også tankens øje, for man tænker ikke uden at være blevet noget andet, som Deleuze skriver. Vi ved fra starten af, at det præcis er en række begreber Levi ønskede at producere, fordi han tilbyder sine erindringer ikke for «at formulere nye beskyldninger» men snarere for at «fremlægge et vidnesbyrd til brug for en besindig undersøgelse af visse aspekter af den menneskelige natur».2 Skammen bliver en grænsetest for mennesket. Levis forfærdelige oplevelser fik ham til at konkludere, at kun mennesket føler skam, kun mennesket kan handle skændigt, eller hvad mere er, det er kun mennesket der kan dømmes af mennesket. Koncentrationslejrene adskilte menneskene fra sig selv og reducerede dem udelukkende til en nøgen overlevelsesadfærd, der i Levis øjne ikke kan analyseres, endnu mindre dømmes udfra kriterier fastsat udenfor lejrene selv. Derfor bliver hans meditation om skammen så vital, eftersom den

januar 2005

Agamben

Om borgeres politisk-juridiske status i såkaldt demokratiske samfund – en introduktion til den italienske filosof Giorgio Agamben.

desember 2004

Adjø til Jacques Derrida

Jacques Derrida er død. Den verdenskjente franske filosofen døde natt til den niende oktober etter lengre tids sykdom. Med ham forsvant den siste representanten for en usedvanlig begavet og produktiv generasjon med franske filosofer og tenkere.

november 2004

Anti-kolonialisten Sartre

Den franske filosofen Jean-Paul Sartre engasjerte seg kraftig for Algeries uavhengighet under krigen som varte i åtte blodige år, fra 1954 til 1962. «Vi er personlig medskyldige i forbrytelsene som begås i vårt navn», skrev han henvendt til den franske befolkningen, «fordi vi har makten til å stoppe dem».

november 2004

Den postmoderne tilstand 25 år etter

Franske Jean-François Lyotard ble mot sin vilje og hensikt, en nyliberalismens profet, en jappenes postmodernist og intellektuelle alibi. Innen kulturlivet vasser kunstnere, gallerister, kritikere og publikum sammen i et anything goes – den postmoderne epoke kjennetegnes av svekkelse.

november 2004

Michel Foucault i alle kanaler

Det er Foucault-høst i Paris i år. Anledningen er at det er 20 år siden Michel Foucault døde. Konserter, teaterforestillinger, filmprogram, utstillinger og konferanser er viet den franske tenker. Foucault er blitt mer enn en filosof. Men mer enn å hylle Foucault ønsker de forskjellige arrangørene å kaste et nytt og aktivt blikk på Foucault. Et eksempel på dette er kunstverket 24h Foucault.

november 2004

– Jeg er i krig med meg selv

74 år gammel er Jacques Derrida mer energisk som tenker enn noen gang, selv om han kjemper mot alvorlig sykdom. Her forteller den dødsmerkede franske filosofen om det å lære å leve, om overlevelse og om de spor han vil etterlate seg.

oktober 2004

Filosofiens elendighet – og storhet

Det står både bra og dårlig til med filosofien, avhengig av hvor man ser. Det florerer av mediekåte og maktsøkende liksomfilosofer, men det finnes også flere lyspunkter. Blant dem er den utbredte interessen for filosofi, en etterspørsel som fortjener et godt tilbud.

oktober 2004

Behovet for utopien

Boracay var verdens vakreste øy. En liten palmeøy omkranset av tre kilometer finkornet hvit sand. Beliggende ute i øyhavet på Filippinene, uten strøm, telefon eller biltrafikk. Stedet jeg trakk meg tilbake til i 1986. Tilbake fra årene med å bygge opp den norske IT-bransjen, fra teknikken, fra styrerommene og pengenes verden. 17 timer med fly fra Oslo. Til grønt filippinsk hav, så til øya via kano, til bambushytter og hengekøyer, til gitarspill, vennlighet og fersk sjømat. Til filosofibøkene, til refleksjonen over det vestlige konkurransejaget, over mediemaset, over pragmatismen og 80-tallets nyliberalisme. Jeg fant mitt utopia. Fant så øyas lille topp der jeg fikk bygget bambushytte med veranda. Fant den verdens utpost jeg ofte kunne dra tilbake til, trekke meg tilbake. Utopia har nettopp vært tenkt som en øy helt siden Thomas More skrev sin roman Utopia i 1516 – et eksil tilbaketrukket fra samfunnets åk. En redsels- eller lystbetont drøm om en øy, langt fra ethvert kontinent, der man allerede er atskilt, fortapt eller alene. Eller drømmen om å starte på ny, skape alt fra begynnelsen igjen. Utopia er horisonten selv, der havet møter himmelen, fantasiens utpost, tankens ytterkant – territorier, territoriale «maskiner» som skaper det utenkelige – både oppløser, forflytter og skaper nye sammenhenger. Et tabula rasa, blanke ark og fargestifter, som utvisker tid og rom, som renser grunnen. Det er ikke bare avvikere, fredløse, opprørere og anarkister som lengter mot utopia – søkende etter frihet og nye muligheter. Utopiske øyer gir ikke bare husly til avantgarden, men symboliserer avantgarden selv, som Anselm Franke skriver i katalogen for sommerutstillingen Territories, The Frontiers of Utopia på Malmö Kunsthall. Det forrige århundres avantgarder ville faktisk forene kunsten og livet. Fremfor en utopisk tilbaketrekning, var den utopiske bevegelsen rettet mot samfunnet. Eksempelvis den politiserte kunsten fra situasjonistene etter annen verdenskrig, hvor medlemmene av Situasjonistisk Internasjonale forslo en syntese mellom tre retninger innen estetisk og politisk teori: «eksistensialistenes begrep om å være i situasjonen, aksjonskunstens praksisformer og den gryende urbanismen.»1 Situasjonen var en forløper for «installasjonen». Og med installasjonskunst og performance (se Skiftende kroppspråk, side 14) fulgte den konseptuelle vendingen – konseptkunsten. Mens man før tilrettela kunstarbeidet ved hjelp av teorien, ble nå teorien tilrettelagt ved hjelp av kunstarbeidet. Slik utvidet billedkunsten filosofien, man kunne også tenke med bilder, ikke bare begreper. Og med postmodernismen sto samtlige uttrykksformer til rådighet. Århundrer med yppersteprester og kunstmanifester ble avsluttet med modernismen2 – kunst for kunstens skyld, utopisk tilbaketrekning der mediets egenfokus ble det hele. Utopien spilte også en rolle for filosofene Hume og Kant som på 1700-tallet påsto at estetikk og smak spilte en «politisk» rolle.3 Den «gode smak» ble ansett som såpass ensartet i den menneskelige natur, at den skulle fungere som samfunnslimet. En estetisk samforstand som gjorde deg delaktig i en universell solidaritet – et borgerlig demokrati grunnlagt i estetisk smak fremfor moralsk plikt. I dag har nok ideen om den gode smak falmet.Nietzsche var den første til å reflektere over avantgarden i betydningen overdrivelse, unntak og skandale – til forskjell fra den gode smaks universelle harmoni. Han ville erstatte den borgerlige sentimentalismen med en aristokratisk radikalisme for sterke lidenskaper. Nietzsche slo heller et slag for avsmaken. 4 Han fremhevet for 120 år siden den søreuropeiske vulgaritet og skamløshet der han fant en selvsikkerhet som var elitære skjønnånder overlegen. Den «gode smak» ble

september 2004
1 6 7 8 9 10