Filosofi – Side 8

Frie demokratiske valg?

Demokratiet, som ofte blir framstilt som det beste av alle politiske systemer, har lenge vært en sjelden styreform. Dette fordi ingen regimer oppfyller fullt og helt det demokratiske idealet, som tilsier en fullstendig ærlighet fra makthaverne overfor de svake, og en virkelig radikal fordømmelse av alle former for maktmisbruk. Og også fordi man må innfri fem helt nødvendige kriterier: frie valg, en organisert og fri politisk opposisjon, reelle muligheter til maktskifte, et rettsvesen som er uavhengig av den politiske makten, samt en fri presse. Selv flere demokratiske land, som Frankrike og Storbritannia, nektet lenge å gi kvinner stemmerett, og som kolonimakter krenket de rettighetene til de koloniserte befolkningene.På tross av slike mangler, har demokratiet som styringsform hatt en tendens til å universaliseres. I første omgang etter sterk pådrift fra USAs president Woodrow Wilsom (1856-1924), men framfor alt etter slutten på den kalde krigen og Sovjetunionens sammenbrudd. Man annonserte på det tidspunktet «historiens slutt», under det påskudd at ingenting lenger sto i veien for at alle stater i verden kunne nå de to målene som ville medføre toppen av lykke: markedsøkonomi og representativt demokrati. Mål som er blitt hellige dogmer.På basis av disse dogmene mente George W. Bush at det var legitimt å invadere Irak, og å tillate sine væpnede styrker å bruke tortur i hemmelige fengsler i utlandet. Eller å utsette fangene i Guantanamo for umenneskelig behandling og frata dem all juridisk beskyttelse, noe en rapport fra FNs menneskerettighetskommisjon og en resolusjon fra Europaparlamentet nylig fordømte.På tross av slike grove overtredelser nøler ikke USA med å opphøye seg selv til en verdensomspennende instans for spredning av demokrati. Washington har for vane å nedverdige sine motstandere ved å systematisk kalle dem «udemokratiske», sågar «pariastater» eller «tyranniets bastioner». Den eneste måten å unngå slik skjensel på, er å organisere «frie valg».Men selv når man gjør det, kommer alt an på valgresultatet. Det har vi sett i Venezuela, der president Hugo Chávez er blitt demokratisk valgt flere ganger siden 1998 med internasjonale observatører til stede. Det spiller ingen rolle. Washington fortsetter å kalle Chávez en «fare for demokratiet», og gikk så langt som til å oppmuntre til statskupp i april 2002 mot den venezuelanske presidenten, som nok en gang skal underlegge seg velgernes dom i desember 2006.Tre andre eksempler – Iran, Palestina og Haiti – viser at det ikke holder å bli demokratisk valgt. I Iran syntes alle at valget i juni 2005 forløp utmerket: massiv valgdeltakelse, flere forskjellige kandidater (innenfor rammen av den offisielle islamismen), og ikke minst den strålende valgkampen til Ali-Akbar Hashemi Rafsanjani – Vestens favoritt og forhåndsutropte vinner. Ingen snakket om «atomfaren» på det tidspunktet. Situasjonen endret seg voldsomt da seieren i Palestina gikk til Mahmoud Ahmadinejad (som har kommet med uakseptable erklæringer om Israel). Og nå er vi vitne til en demonisering av Iran. Teheran har undertegnet ikke-spredningsavtalen og avviser at landet ønsker å utvikle atomvåpen. Likevel har den franske utenriksministeren nylig beskyldt Iran for å ha et «hemmelig militært atomprogram».1 Og USAs utenriksminister Condoleezza Rice ber nå Kongressen om 75 millioner dollar for å finansiere «fremming av demokrati» i Iran. Det samme, eller nesten det samme, ser vi i Palestina (se artikkel av Georges Corm på forsiden). USA så vel som EU – etter å ha krevd en «virkelig demokratisk» gjennomføring av valget, som ble overvåket av

mars 2006

Hva er skjedd med tiden?

Juan Goytisolos bok Et quand le rideau tombe (Når teppet faller) består av trettiåtte korte kapitler der forfatteren betrakter sin nye situasjon fra flere vinkler. Hva er det blitt av minnene? Hva er det blitt av hukommelsen?

februar 2006

Budskapet fra Sils Maria

Den store interessen for Nietzsche i Sverige kan knyttes til en mer allmenn tendens rundt i verden, der man i lengre tid har kunnet spore en voksende fascinasjon for Nietzsche som tenker og kulturfilosof. En sunn bølge av selvrefleksjon, inspirert ikke minst av den franske nietzscheanismens fremste representant, Foucault, men også av Bourdieu, liksom av feministisk teori, skyller gjennom svensk humaniora. Vi bringer noen anmerkninger om Sveriges intellektuelle nittenhundretall.

januar 2006

Møtet med de Andre

Det eksisterer tre reaksjonsmåter i møtet med den andre. Man kan velge krig, isolere seg bak en mur eller begynne en dialog. Man kan velge å krige. Men krig skaper bare tapere. Velger man å isolere seg, stenge seg ute, barrikadere seg–er dette en holdning som fører til forskansende byggverk, gigantiske tårn, Babylons porter, romernes befestede voller, den kinesiske mur, og inkaindianernes kolossale festninger. Egentlig har apartheid alltid eksistert. Den tredje reaksjonsmåte er å møte den andre med forståelse og dialog. Dialogfilosofene avviser krig fordi krig bare kan ha ett utfall, nemlig destruksjon. De kritiserer også likegyldighet og forskansning. For dem er åpne holdninger, forsoning og gode hensikter en etisk plikt. Noe å tenke på etter at to tredjedeler av verdens befolkning har blitt frigjort fra koloniveldenes åk i løpet av andre halvdel av forrige århundre. Disse ønsker ikke å være passive ofre for fremmed dominans lenger.

januar 2006

Det uproduktive forbruk

Le Monde diplomatique bringer dette essayet fra tidsskriftet AGORA som en tankevekker til opptøyene i Paris. Her lyder at fascismen ikke først og fremst er ideologisk, men følelsesstyrt, affektiv. Sosial homogenitet er ifølge Bataille en spontan organisasjonsform knyttet til produksjon og eksklusjon av uproduktive elementer. Ethvert økonomisk problem tenderer mot en oppløsning av den homogene sosiale eksistensen.

desember 2005

Don Quijote i Tanger

Det var en gang en fullmoden historiker som het Benengeli, Ben for sine venner og for denne fortellingens behov.En morgen da tiden var gått fra forstanden, spaserte Ben ut til Kapp Spartel. Der så han ut over havet og konstaterte at vinden endret tingenes farge. Fjellet var blitt eldre. Det lignet en oppgitt dromedar. Husene var sammensunket. Bare tiden forble uberørt av vinden og av menneskenes luner. Også himmelen virket annerledes, selv om skyene fikk hard medfart av kraftige vinddrag fra øst. Hva ville Tanger vært uten østavinden som vasker gater og blikk, og som renser luften for mygg og andre innsekter fra sør som fremkaller migrene og skaper uorden i tilværelsen? Ben sto rett overfor Spanias kyst, som kunne skimtes klart og tydelig i det milde sollyset. Han sto nøyaktig der, på Afrikas nordlige ytterpunkt, hvor Middelhavet og Atlanteren møtes. Rett frem ligger Spania. Spanjolene har nettopp våknet. De har alle gått ut av husene sine for å se den skarpsindige lavadelsmann don Quijote av la Mancha passere. Herr Miguel de Cervantes er tilbake. Reisen hans har vart i netter og århundrer. Han har vandret gjennom uendelige områder, utkjempet slag, reddet barn, forsvart kvinner, gått seg vill og kommet på rett vei igjen, sporet opp gamle ridderhistorier og nært seg på ord, mengder av ord, tonnevis av stavelser og tusener av sider skrevet av navnløse fremmede, tusener av bøker reddet fra bokbålene. Han er fortsatt like tynn, like smekker og like storsinnet som den dagen han satte seg fore å skape rettferdighet menneskene imellom. Den dagen var han blitt stukket av en flue fra India. Det ble sagt at den var rød, mens noen fremholdt at den hadde vært grønn og ikke minst giftig. Han hadde reist seg opp, iført seg habitten til en ridder fra en landsby ingen lenger husker navnet på, og bestemt seg for å rette opp all urettferdighet i verden. Sikker på seg selv, med faste skritt, oppriktig blikk og uten så mye som et øre i lommene, listet han opp noen av de grusomheter han hadde sverget på å bekjempe. Hvilken bedrift! Han trengte mer enn ett liv for å fullføre dette edle oppdrag. Han trengte en frodig fantasi, et fruktbart storsinn og en praktfull tålmodighet for å gjennomføre sin plan. Gud hadde gitt ham uendelig og evig liv. Denne guddommelige omhu var ham vel unt ettersom han skulle rette opp det Gud, og iblant Djevelen, fikk menneskene til å gjøre.Han hadde slukt så mange bøker at han hadde fått fordøyelsesbesvær. Han spekket sine erklæringer med dikt og fortellinger som duftet av eventyr og galskap. Man måtte løpe etter ham for å følge hans talemåter, fange nyansene i hans utsagn. Av bokomslag hadde han lagd seg et sverd. Et symbolsk våpen. Et skinn av bevæpning.Ben ventet. Han visste at Herr Cervantes endelig skulle sette sin fot på Tangers jord denne sensommeren. Hvorfor skulle han komme hit, til en by med avdanket sjarm, en by som dyrket billige myter og legender, en by for ubesluttsomme turister? Fordi Tanger en gang hadde vært en by der alle nasjoner plantet en påle, noen et tre, mens andre hadde åpnet et konsulat for skumle spioner og alkoholiserte forfattere. Fordi Tanger en gang hadde vært en storslagen by som bød på forestillinger i et teater plassert mellom latskapens mur

oktober 2005

Det klinger falskt

Den kapitalistiske organiseringen av konkurransen i dag, som styres av ultraliberal ideologi, produserer i massiv grad demotivering og pessimisme. Hvordan kan det utvikle seg et fellesskap når de folkene som dette fellesskapet skal bestå av, kun blir satt i et konkurranse- og motsetningsforhold til hverandre?

juni 2005

Negationens teatralitet

Negationen kan bruges for at gøre sig bemærket. Hvis nogen for eksempel klager over det foreliggende samfunds indretning og virkemåde, blot for at påtage sig et offers rolle, aktivere menneskers tendens til solidaritet og dermed tiltrække sig tilhørerens sympati. Brug av rollespil, teatralitet, ikke realitet og autenticitet.

mai 2005

Negation som kitsch og hvermandseje

Frederik Stjernfelt og Søren Ulrik Thomsen mener i essaybogen Kritik af den negative opbyggelighed at negationen har vundet stadig større indpas i kulturlivet. Negationen er blevet dét afgørende kritiske greb i den offentlige debat. Kunsten drukner sig selv i negationer og vedstår sig kun sjældent positive værdier. Hvor den ene af forfatterne elsker højmodernismen, elsker den anden højkirkeligheden.

Metropolens fortolker

Da kunstneren Lin Yilin gikk ut av kunstakademiet i 1990 med utdannelse i tradisjonell kinesisk kunst og humaniora, var millionbyen Guangzhou kastet ut i en aggressiv kapitalisme og eksplosiv ekspansjon. Den kinesiske millionbyen er knapt gjenkjennelig fra den ene dagen til den andre.

Et politisk nederlag

Dagens Italia har behov for å gjenoppdage de demokratiske verdiene landet eksperimenterte med på 1970-tallet, skriver Antonio Negri, og gir et historisk overblikk som forklarer dette behovet. Fra et svakt italiensk 68-opprør dannet det seg et virvar av sosiale og politiske elementer som ikke klarte å modernisere kapitalismen, og en opprørsbevegelse som utartet seg til blind ekstremisme.

mars 2005

Skammens etik

Filosoffen Adorno var en af de første til at fremføre påstanden om, at Auschwitz er den højeste test for tanken og politikkens integritet. I praksis betyder dette at tanken må lægge sine kort på bordet og imødekomme de krav der stilles af sådanne ekstreme begivenheder. Men tanken kan naturligvis aldrig imødekomme sådanne krav og den må aldrig hævde at den gør det. Men kan vi midt i konfrontation med babariet, f.eks med Auschwitz bekræfte humanismen og politikkens krise ved at vende krisen mod os selv og gøre den konstitutiv for en kollektiv frihedspraksis? Forfattere som Agamben og Deleuze har med udgangspunkt i Primo Levis forfatterskab gjort ideen om skammen til en forskningsstrategi for at tænke, for at skrive idet, skammen er det der tvinger filosofien til at blive politisk. Man er her oppe imod store kræfter eftersom enhver voldsom lidenskab uværligt vil stå i dommens og tribunalets sted. De store lidenskaber inderliggør affekterne og gør dem hurtigt til vage følelser, der derefter kan bruges til at dominere andre. I stedet for at redegøre for bødlens grusomhed og (for)dømme dem i sandhedens, i retfærdighedens og i frihedens navn, forsøger Levi i sine fortællinger at komme til større forståelse af de affekter der karakteriserer følelsen af «skam». Det er Levis afvisning af moralismens fristelse der er så vital og netop ved at bekræfte krisen som krise, undgår han at gøre barbariet, herunder Auschwitz, til en omsættelig, konsumeret følelse, til noget vi kan møde med en nyttig reaktion. På trods af sit selvmord er Levi den multitude der i tankens anstrengelse bekræfter krisens momentum. I en tid hvor der ikke er udsigt til substantielle politiske og sociale fællesskaber er krisen permanent men den er også den immaterielle arbejders chance, dvs. både tanken og det civile livs chance: Forfatteren eller det tænkende menneskes følelse af ikke at være hjemme i verden bliver det chok der bevæger tanken, det som er tankens kraft. Krisen bliver vendt mod ham selv på en skabende måde der gør hans bøger om Auschwitz til et våben. Levi viser at der midt i krisen er en kraft der får os til at tænke, skammen er trumfkortet men målet er at gøre livet politisk uden at reducere det.1 Levis meditation over skammen er en måde at intensivere krisen på og forfatteren bliver her selv vidne fordi han har set noget der er for stort, for grusomt, noget der overstiger hans erfaring. Den skamfulde vender tilbage med røde øjne, men dette er også tankens øje, for man tænker ikke uden at være blevet noget andet, som Deleuze skriver. Vi ved fra starten af, at det præcis er en række begreber Levi ønskede at producere, fordi han tilbyder sine erindringer ikke for «at formulere nye beskyldninger» men snarere for at «fremlægge et vidnesbyrd til brug for en besindig undersøgelse af visse aspekter af den menneskelige natur».2 Skammen bliver en grænsetest for mennesket. Levis forfærdelige oplevelser fik ham til at konkludere, at kun mennesket føler skam, kun mennesket kan handle skændigt, eller hvad mere er, det er kun mennesket der kan dømmes af mennesket. Koncentrationslejrene adskilte menneskene fra sig selv og reducerede dem udelukkende til en nøgen overlevelsesadfærd, der i Levis øjne ikke kan analyseres, endnu mindre dømmes udfra kriterier fastsat udenfor lejrene selv. Derfor bliver hans meditation om skammen så vital, eftersom den

januar 2005

Den postkommunistiske situasjon

Å snakke om den postkommunistiske situasjon betyr å ta kommunismen på alvor som en historisk hendelse. Hvilke spor har kommunismen etterlatt seg, og i hvilken utstrekning preger erfaringen med kommunismen vår egen samtid?

januar 2005

Agamben

Om borgeres politisk-juridiske status i såkaldt demokratiske samfund – en introduktion til den italienske filosof Giorgio Agamben.

desember 2004
1 6 7 8 9 10