Politisk filosofi – Side 3

Nøkkelen til Freuds drømmeteori

Har psykoanalysen gått ut på dato eller er det først nå at Freuds nøkkelinnsikter virkelig kommer til sin rett? Vår tid preges mer og mer av å leve i drømme, av dagdrømmer, av mediene og datamaskinenes virtuelle verdener. Kan vi i dag bedre tre inn i Freuds drømmetydning, hans «traumarbeit» med basis i traumatiske møter? Og kan traumer vi konfronteres med i drømmen egentlig være mer reelle enn (den eksterne sosiale) virkeligheten selv? Vi kan i dag øyne en Freud langt fra den typiske viktorianeren hemmet av datidens undertrykkende seksualsyn, en Freud tilpasset i dagens «skuespillsamfunn».

mai 2006

Er kosmopolitisme vor tids politiske filosofi?

Ifølge David Held viser det 20. århundredes statshistorie at stater ikke er i stand til at løse globale spørgsmål alene–end ikke rettighedsspørgsmål indenfor deres egne territorier. Vi er tvunget til at blive kosmopolitter, selv om en kosmopolitisk kultur vil tage nogle generationer at opbygge. David Held (1951-) er professor ved London School of Economics. Han er forfatter til bl.a. Models of Democracy (1996), Global transformations (1999), og senest The Global Covenant (2004).

april 2006

Frie demokratiske valg?

Demokratiet, som ofte blir framstilt som det beste av alle politiske systemer, har lenge vært en sjelden styreform. Dette fordi ingen regimer oppfyller fullt og helt det demokratiske idealet, som tilsier en fullstendig ærlighet fra makthaverne overfor de svake, og en virkelig radikal fordømmelse av alle former for maktmisbruk. Og også fordi man må innfri fem helt nødvendige kriterier: frie valg, en organisert og fri politisk opposisjon, reelle muligheter til maktskifte, et rettsvesen som er uavhengig av den politiske makten, samt en fri presse. Selv flere demokratiske land, som Frankrike og Storbritannia, nektet lenge å gi kvinner stemmerett, og som kolonimakter krenket de rettighetene til de koloniserte befolkningene.På tross av slike mangler, har demokratiet som styringsform hatt en tendens til å universaliseres. I første omgang etter sterk pådrift fra USAs president Woodrow Wilsom (1856-1924), men framfor alt etter slutten på den kalde krigen og Sovjetunionens sammenbrudd. Man annonserte på det tidspunktet «historiens slutt», under det påskudd at ingenting lenger sto i veien for at alle stater i verden kunne nå de to målene som ville medføre toppen av lykke: markedsøkonomi og representativt demokrati. Mål som er blitt hellige dogmer.På basis av disse dogmene mente George W. Bush at det var legitimt å invadere Irak, og å tillate sine væpnede styrker å bruke tortur i hemmelige fengsler i utlandet. Eller å utsette fangene i Guantanamo for umenneskelig behandling og frata dem all juridisk beskyttelse, noe en rapport fra FNs menneskerettighetskommisjon og en resolusjon fra Europaparlamentet nylig fordømte.På tross av slike grove overtredelser nøler ikke USA med å opphøye seg selv til en verdensomspennende instans for spredning av demokrati. Washington har for vane å nedverdige sine motstandere ved å systematisk kalle dem «udemokratiske», sågar «pariastater» eller «tyranniets bastioner». Den eneste måten å unngå slik skjensel på, er å organisere «frie valg».Men selv når man gjør det, kommer alt an på valgresultatet. Det har vi sett i Venezuela, der president Hugo Chávez er blitt demokratisk valgt flere ganger siden 1998 med internasjonale observatører til stede. Det spiller ingen rolle. Washington fortsetter å kalle Chávez en «fare for demokratiet», og gikk så langt som til å oppmuntre til statskupp i april 2002 mot den venezuelanske presidenten, som nok en gang skal underlegge seg velgernes dom i desember 2006.Tre andre eksempler – Iran, Palestina og Haiti – viser at det ikke holder å bli demokratisk valgt. I Iran syntes alle at valget i juni 2005 forløp utmerket: massiv valgdeltakelse, flere forskjellige kandidater (innenfor rammen av den offisielle islamismen), og ikke minst den strålende valgkampen til Ali-Akbar Hashemi Rafsanjani – Vestens favoritt og forhåndsutropte vinner. Ingen snakket om «atomfaren» på det tidspunktet. Situasjonen endret seg voldsomt da seieren i Palestina gikk til Mahmoud Ahmadinejad (som har kommet med uakseptable erklæringer om Israel). Og nå er vi vitne til en demonisering av Iran. Teheran har undertegnet ikke-spredningsavtalen og avviser at landet ønsker å utvikle atomvåpen. Likevel har den franske utenriksministeren nylig beskyldt Iran for å ha et «hemmelig militært atomprogram».1 Og USAs utenriksminister Condoleezza Rice ber nå Kongressen om 75 millioner dollar for å finansiere «fremming av demokrati» i Iran. Det samme, eller nesten det samme, ser vi i Palestina (se artikkel av Georges Corm på forsiden). USA så vel som EU – etter å ha krevd en «virkelig demokratisk» gjennomføring av valget, som ble overvåket av

mars 2006

Et politisk nederlag

Dagens Italia har behov for å gjenoppdage de demokratiske verdiene landet eksperimenterte med på 1970-tallet, skriver Antonio Negri, og gir et historisk overblikk som forklarer dette behovet. Fra et svakt italiensk 68-opprør dannet det seg et virvar av sosiale og politiske elementer som ikke klarte å modernisere kapitalismen, og en opprørsbevegelse som utartet seg til blind ekstremisme.

mars 2005

Bourdieu, mediene og de intellektuelle

Den franske sosiologen Pierre Bourdieu (1930-2002) var en vitenskapsmann med glødende politisk engasjement. Mange har kritisert ham for denne påstått umulige kombinasjonen. Verken før eller senere i sin karriere tenkte Bourdieu at man måtte velge mellom jakten på objektiv kunnskap og krav om politisk og sosial handling.

Globaliseringens vold

For å forstå hatet resten av verden føler overfor Vesten, må man snu opp ned på alle perspektiver. Det er ikke hatet til dem man har fratatt alt uten å gi noe tilbake, men hatet til dem man har gitt alt bortsett fra muligheten til å gi noe tilbake. Det er altså ikke frarøvelsens og utbyttingens hat, men ydmykelsens hat, skriver Jean Baudrillard.

november 2003

De offentliga inrättningarnas genealogi

CERFI1 var en aktiv forskningsgrupp i Paris från sent sextiotal till slutet av sjuttiotalet. Én kritik handlade om at staden fixerar populationen kring en industriell funktion, at staden som helhet kan ses som en «offentlig inrättning för territoriell fixering», och Familjen som ett investerat objekt–ett nytt objekt som produceras vid den industriella kapitalismens begynnelse.

En politisk analys av begäret

CERFI var en aktiv grupp i Paris från sent sextiotal till slutet av sjuttiotalet. I 1965 grundade Félix Guattari Société de psychothérapie institutionnelle (SPI) och Fédération des groupes d'études et de recherches institutionnelles (FGERI), ett nätverk av trehundra psykiatriker, psykologer, lärare, stadsplanerare, arkitekter, ekonomer, filmskapare, akademiker och andra som var intresserade av en generell analys av förtryckets institutionella former.

juli 2003

Historien om CERFI

I motsats till de förstelnade formerna inom den kommunistiska partiapparaten och andra vänstergrupper, gällde det att forma en ny typ av aktivister som inte så mycket skulle bilda ett parti, utan snarare ett nätverk av autonoma grupper. Diplomatique presenterar denne sommaren tre artiklar den allmänna franske intellektuella miljön där CERFI formades, och relationen till tidens politiska och akademiska debatter.